Anmeldt: Ottar Brox: Hva skjer i Nord-Norge? & Morten Andreas Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge? (Ny Tid)

I samme sjark

Strøksnes utfordrer fiskerbondens forsvarer, men er også overraskende enig med ham.

[Distriktspolitikk] 40 år etter at Ottar Brox skrev Hva skjer i Nord-Norge?, en bok som i dag gjerne forbindes med romantisering av sjarken og fiskerbonden, har Morten Andreas Strøksnes gjort et nytt forsøk på å beskrive landsdelen politisk. Resultatet er en kraftig korreksjon til gamle Brox, men også en oppreisning på flere områder.
I Strøksnes’ nye bok, også den med tittelen Hva skjer i Nord-Norge?, reiser vi fra Hovden ytterst i Vesterålen til gruvebyene på Kola – med bil og essayistiske grep. Man kan trygt si at virkeligheten som beskrives er en annen etter førti år med politiske og økonomiske vinterstormer. Men de to forfatterne fremstår likevel som Nord-Norge-debattens Snipp og Snapp.
Brox og Strøx er for eksempel på linje når det gjelder forsvar for kystfisket, fordi fabrikktrålerne herper naturen, dagens kvotesystem innebærer en privatisering av havet som allmenning og fersk villfisk både smaker bedre og gir flere penger i kassa enn fryste fileter.
Strøx er også enig med Brox i at den distriktsutviklingen som så langt har rammet Nord-Norge ikke fungerer. At regionen er mer velstående i dag enn for 40 år siden er på tross av – og ikke på grunn av – politiske initiativ fra hovedstaden, skriver han. Strøx vil dessuten bevare en rest av den fiskerbondekulturen Brox feiret, «som den feite impregneringen i veden på gamle trantønner».

Naivt og ekstremt
Ifølge Strøx er Brox’ bok noe så sjeldent som en norsk sosiologisk klassiker, men den hadde noen alvorlige blindsoner, som fraværet av forholdene mellom samer og nordmenn, fraværet av den kalde krigen og mangelen på en kjønnsdimensjon.
Strøx kan heller ikke skjule at mye av den opprinnelige slagkraften i jubilantens blanding av polemikk, ideologi og akademisk form er borte. Den nye boken er altså ingen apologi for Brox’ tradisjonsbaserte selvbergingssosialisme. Busserullen og visesangen, slagord som «det skal bo folk i husan» og «Det e her æ hør tel», har noe konservativt, om ikke reaksjonært, ved seg, heter det. Ja, «deler av Brox’ budskap fremstår i dag naivt og til dels ekstremt,» skriver Strøx. Før han straks legger til at det er «en god regel å huske at dagens språk vil være like eksotisk om 40 år som deler av Brox’ 40 år gamle bok er nå».

Ingen klassiker
Klassikerbegrepet fordrer imidlertid en viss bestandighet. Og det finner vi lite av hos Brox, sammenlignet med Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet foreksempel. 1966-versjonen av Hva skjer i Nord-Norge? fikk likevel en virkningshistorie som er få bøker – sannsynligvis heller ikke årets Nord-Norge-bok – forunt.
2006-versjonen er god, både som en nødvendig oppdatering av «klassikeren» og i seg selv. Men den har ikke truffet en nerve i tiden, slik forløperen gjorde da den la grunnlaget for en populistisk, nostalgisk og autentisitetssøkende radikalisme som man – dessverre – fortsatt ser spor av i norsk politikk. Vi kunne trenge en bok som utfordrer denne tradisjonen. Støx’ bok er bare delvis den boken.

Falske symboler
Ifølge Strøx har språket som Nord-Norge beskrives med alltid vært kjennetegnet av ord som «utfordringer» og «muligheter», men sjelden «virkelighet». Han vender stadig tilbake til kultur- og identitetsspørsmål, til de «psykologiske atlas som strukturerer verden for oss». Her går han Brox en høy gang. Nordlandskunstneren Karl Erik Harr – i likhet med andre bærere av Det nordnorske – er for eksempel rammet av hamsunsyken: «Ønsket om å bevare nordnorsk kulturliv og identitet ved å legge den i formaldehyd.» Harrs favorittmotiv er en rorbu i solnedgang.
Ifølge Strøx finnes det en orientalismetradisjon i Nord-Norge. Nordlendingene har inderliggjort stereotypiene i et hat/kjærlighetsforhold. Bokens problematisering av denne nordnorske schizofrenien er betimelig. Et eventuelt OL i Tromsø vil for eksempel erstatte Lillehammers døler i bunad med sjarkfiskere i sydvest som deler ut tørrfisk. Et oppkonstruert bilde, selvfølgelig, som «ville bygge på falske symboler og korrumperte verdier».
Distriktspolitikken og de kulturelle forestillingene som driver den likner faktisk på utviklingspolitikken. Det påpeker både Strøx og Brox. At utenriksminister Jonas Gahr Støre nå gjerne snakker om «Nordområdene», heller enn «Nord-Norge», tyder på at noe skjer. Et sikkerhetspolitisk språk er i ferd med å erstatte det utviklingspolitiske. Dette er bare en av mange interessante observasjoner i årets Hva skjer i Nord-Norge?.

Fra meieri til EU
Mens Brox blander polemikk og akademiske vendinger, mikser Strøx episodiske scener med politiske og kulturelle refleksjoner. Det er vellykket. Den knallharde ideologien er erstattet med essayets åpenhet. Dette gjenspeiler seg også i synet på hva som skal til for å løse landsdelens problemer. Brox ønsket seg kollektivbruklingnende enheter og ville nærmest alltid kopiere de gamle melkesentralenes funksjonsmåte, til husfliden og småindustrien for eksempel. Da kan «gode og pedagogiske ’riktige’ treleker bli billigere enn plast og ’mekanisk’ skitt fra Hongkong, Japan og Vest-Tyskland,» som han skrev.
Avstanden til Strøx er størst på dette nivået. Argumentet om at EU-medlemskap kan styrke regionene på nasjonalstatens bekostning, får nok håret til å reise seg hos Nord-Norge-debattens grand old man. Kunnskapsøkonomien forutsetter byer, fortsetter Strøx. Og forfatterens hjemby Kirkenes peker seg ut. Med utgangspunkt i Barentssamarbeidet og en ny jernbanelinje til Russland, kan stedet «preges av innovasjon, sammensmeltninger, attraktive hybrider, samarbeid, kosmopolitisme, kunnskap, kunst og kultur».
Nord-Norge-debattens Snipp hadde altså et ideologisert prosjekt med kort holdbarhet. Snapp er befriende søkende i forhold, men mangler nok snute for virkningshistorien. Eventyret om Nord-Norge er imidlertid ikke ute. Det vil fortsette – med gassfeltet Snøhvit i en sentral rolle.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Problematisk klassiker, verdig arvtaker

Ottar Brox
Hva skjer i Nord-Norge?
Pax 1966
205 sider

Morten Andreas Strøksnes
Hva skjer i Nord-Norge?
Kagge 2006
272 sider

Anmeldt: Bruce Bawer: While Europe Slept (Ny Tid)

Islamismen og den hvite ridder

Europeerne har sviktet frihetens sak, mener Bruce Bawer. Selv svikter han bare rederligheten.

[Islamisme] I ly av de europeiske elitenes misforståtte toleranse, passivitet og hang til prat, brer kvinne- og demokratifiendtlige holdninger, antisemittisme, homofobi og totalitær religion seg i Europas storbyer. Islamismen truer den vestlige sivilisasjonen, og Europas opinionsledere lar den gå under. Det er kortversjonen av dystopien i While Europe Slept.
Doubleday, et underbruk av det verdenskjente forlaget Random House, ga ut boken da bråket rundt Muhammed-tegningene var på sitt mest intense. Timingen kunne knapt vært bedre. Noe særlig annet positivt kan man imidlertid neppe si om Bruce Bawers harang mot både islam og multikulturalismen.
Forfatteren sammenstiller likt og ulikt. Til slutt blir det vanskelig å se forskjell på en innvandrergutt med dun på overleppa som banker opp en klassekamerat i Skandinavia og en terrorist med helskjegg som sprenger smekkfulle t-banevogner i lufta i London og Madrid. Europeernes naive tro på dialog henger sammen med 68-ernes politiske hegemoni, mener forfatteren. I det hele tatt er Europa sørgelig venstrevridd. Velferdsstaten er en del av problemet og mediene støtter opp om den selvutslettende multikulturalismen. At Norges eneste universitetsprofessor i journalistikk, Sigurd Allern, har vært med i AKP-ml, anføres som bevis på den totale venstredominansen. At AKP var skeptisk til innvandring, spiller ingen rolle. Alt går opp i en høyere enhet. Europa bedriver apeacement, ikke fredsarbeid. Klokken er fem på tolv. Situasjonen sammenlignes med Weimar-republikken. Det hele er svart eller hvitt – aldri grått.
Denne kritikken har forfatteren selvsagt forutsett. Den er et utslag av den europeiske fetisjeringen av Det komplekse, et aspekt ved maktstrategiene som brukes når eliten skal forsterke sitt klamme grep om tanker og følelser. Smekk, sa det, og så var døren lukket. Motargumentene preller av. De beviser jo bare hvor dypt den vesteuropeiske intellektuelles dårskap stikker. For Bawer ser sakene annerledes ut. ”It’s as simple as that,” skriver han. Islamistene stoppes ikke av enda en ny seminarrekke om bindestreksidentiteter. De skjønner bare makt.
Bruce Bawer er bosatt i Norge, og norske eksempler preger boken: ”Alt du trenger å vite om de europeiske myndighetenes svakhet, i møte med selv de mest ekstreme provokasjoner, omfattes av historien om Mullah Krekar,” skriver han. Thomas Hylland Eriksen er ”Mr. Establishment Norway himself”, og altså en av dem som i størst grad svikter friheten.
Bawer er en alliert av Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS). Storhaug er takket i forordet, og får tilslutningen til nærmest hva det skal være. ”Henteekteskap” er bare et eksempel. De bidrar ikke bare til å øke innvandrerbefolkningen, men sikrer også at de unge, særlig jentene som får ektemenn fra den pakistanske landsbygda, ikke vestliggjøres. ”Det er derfor import av ektefeller er så vesentlig,” skriver Bawer, som om hvert ekteskap var en del av en større plan om å islamisere Europa.
HRS og Hege Storhaug har funnet sin ideolog, og det er en som slutter seg til den kontroversielle islamkjenneren Berhard Lewis’ påstand om at Europa vil være muslimsk innen utgangen av århundret. Bet Ye’or, som lanserte begrepet ”Eurabia”, for å spissformulere tanken om at Europa er i ferd med å bli spist opp av islam, er en annen av Bawers helter. Samuel Huntington og tesen om sivilisasjonssammenstøt nevnes ikke. Det må helst fortolkes som en ren forglemmelse.
Salman Rushdie, Irshad Manji og ti andre intellektuelle skrev under på et opprop til støtte for opplysningstradisjonen, ytringsfriheten og sekularismen forrige uke. Etter nazismen og kommunismen er islamismen den nye totalitære trusselen, hevdet de. Man skal ikke uten videre avvise denne analysen. Bawer har det samme utgangspunktet, men han går lenger. Så alt for mye lenger.
Der Rushdie & co understreker at konflikten setter demokrater opp mot teokrater i både øst og vest, finner Bawer få, om noen, moderate muslimer overhodet. Og dersom de finnes, holdes de som gisler av radikale imamer. For Bawer skjærer den interessante konfliktlinjen gjennom Vest-Europa. På den ene siden står slappe 68-ere som dominerer politikk, journalistikk og akademia. På den andre siden noen få modig helter, kalt ”the liberal resistance”. Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen, nederlandske Ayaan Hirsi Ali (som faktisk har skrevet under på det nevnte oppropet) og Hege Storhaug, er blant dem.
Bawer har tidligere skrevet en av de virkelig viktige bøkene om homofili i USA. Han har gått i strupen på den religiøse høyresiden. Hvorfor er det likevel slik at Bawer, på samme måte som en del andre radikalere, nå mener at broene må brennes? Det er et lite mysterium.
Sting skrev en gang en låt om en europeer i New York. Den burde sendes med som bilag til While Europe Slept. Her er riktignok det hele speilvendt – det er snakk om en newyorkers møte med Europa – men sangen setter saken i relieff.
Boken inneholder nemlig også beretningen om Bawers egne eksilerfaringer. Bawer opplever frykt og hat mot det amerikanske i Norge og resten av Europa. At slikt eksisterer har han nok rett i. Det interessante er imidlertid hvordan disse opplevelsene driver Bawer i konservativ retning. Den amerikanske patriotismen er en dyd, konkluderer han.
Bawer reflekterer aldri over hva den selvpålagte eksiltilværelsen kan lære ham om muslimenes situasjon i Europa. Også de føler seg fryktet og hatet. Også de drives i konservativ retning. Også de synes europeiske verdier er fremmede.
Parallellene er intet mindre enn slående, uten at det gjør Bawer i stand til å forstå deres frustrasjon. For verden er så såre enkel. Man har ingen dialog med terrorister. Og ikke med den radikale imamen. Og ikke med innvandrergutten som har dun på overleppa. Man konfronterer dem, man fremmedgjør dem, heller – moderate muslimer som fundamentalister, unge som gamle.
Så går man hjem og tror at problemet er løst, men det er det ikke. Snarere tvert imot.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Historien om et folkemord (Dagbladet)

SITAT

”Hutuer må slutte å føle medlidenhet overfor tutsiene”
Det 8. av ”Hutuenes ti bud”, publisert i avisen Kangura i desember1990.

HOVEDSAK

Historien om et folkemord

Det foregår en kamp om Rwandas tragedie

Av Halvor Finess Tretvoll

(KIGALI:)”Å skrive lyrikk etter Auschwitz er barbarisk,” hevdet Theodor Adorno. Ingen metaforer var sterke nok til å lodde dybden i Holocausts industrialiserte ondskap. Men kan man dikte etter Rwandas hundre apokalyptiske dager fra april til juli 1994? Etter at en million tutsier og moderate hutuer ble slaktet ned med macheter og køller i et tempo som overgikk hva nazistene maktet i gasskamrene?
Spørsmålet stilles sjeldent, som om sivilisasjonssammenbruddet i et afrikansk land – der naboer, kolleger og ektefeller drepte hverandre ved veisperringene, der tusener som hadde søkt tilflukt i landets kirker ble hakket opp mellom benkeradene, ofte med prestens viten og vilje, der leger drepte sine pasienter og professorer sine studenter – ikke skulle medføre alvorlig moralsk og politisk refleksjon i Vesten som alle andre steder. Men når det stilles, er svaret ja – i en forstand som ikke var intendert: Man kan dikte vekk et folkemord.
Ikke bare har hutuer og tutsier interesser i historien om Rwandas blodige vår. Også vestlige land var innblandet – franskmennene støttet huturegjeringen, belgierne spilte en aktiv rolle som tidligere kolonimakt, amerikanerne støttet muligens tutsienes gerilja. Det har gått politikk i debatten om folkemordet. Samtidig er den historiske forståelsen, ved siden av rettsoppgjøret, en nøkkel til forsoning og selvransakelse.

Nylig kom det ut en bok i Paris. Den er skrevet av Abdul Joschua Ruzibiza og heter Rwanda, l’historie secrete (Rwanda, den hemmelige historien). I dag bor Ruzibiza utenfor en middels stor by i Sør-Norge, men han skal tidligere ha vært offiser i tutsienes gerilja RPA (Rwandeese Patriotic Army) som krysset den Ugandisk-Rwandiske grensen i oktober 1990 og til slutt fikk satt en stopper for grusomhetene da den jaget hutumilitsen Interhamwe (”de som dreper sammen”) og den hutudominerte hæren på flukt til Kongo (Zaire) sommeren 1994.
Men Ruzibiza brøyt med RPA og dagens regjeringssjef Paul Kagame. I boken hevder han at det var Kagame som beordret nedskytingen av flyet med president Juvenal Habyarimana over Kigali den 6. april 1994 og at han selv var en del av gruppen som utførte oppdraget. Drapet på presidenten har aldri blitt oppklart, men det er vanlig å hinte til hutuekstremister som slik ryddet av veien den siste hindringen for det de kalte ”den endelige løsningen på tutsiproblemet”. Allerede en time senere var veisperringene på plass i Kigali og husundersøkelsene i gang. Dødslistene over byens tutsier og hutupolitikere som ikke delte ekstremistenes syn var forberedt på forhånd. Militsen var væpnet og trent.

Spør man redaktøren i Rwandas ledende avis The New Times om dette, vil han si at Ruzibiza neppe forteller sannheten. Over en lunsj i Kigali, vil han underhånden si hva han latt seg fortelle av en rwandisk minister: At Ruzibiza har blitt betalt av fransk etterretning for å sverte RPA og Kagames regime. Men denne redaktøren er selv partisk. Han er del av den nye eliten i Rwanda, barn av tutsiflyktninger som etter 30 år i diaspora har vendt hjem og inntatt sentrale posisjoner i tiden siden folkemordet. I fremstillingene av konfliktene som har herjet landene rundt Afrikas store sjøer ser man sjelden mer enn toppen av isfjellet. Det er lag på lag med agendaer. Påstander står mot påstander.

Ti år etter Habyarimanas død, i april i fjor, åpnet folkemordmuseet i Kigali. I minnelunden på området ligger 250 000 ofre i massegraver. Innenfor veggene fortelles historien om hvordan den belgiske kolonimakten delte befolkningen i to grupper. Alle som hadde flere enn ti kuer var tutsier. De andre hutuer. Tutsiene, som utgjorde 15 prosent, ble kolonimaktenes yndlinger, ansett for å være av en annen og høyerestående rase og gitt privilegier innen utdanning, politikk og administrasjon. Men etter en sosial oppstand i 1959 snudde belgierne og da de trakk seg ut noen år senere hadde majoriteten – hutuene – fått makten. Det ble starten på tutsienes diaspora og ”Hutu Power”-ideologien som i løpet av tiårene frem til 1994, næret av frykt for at tutsiene skulle vinne tilbake sine gamle privilegier, førte til stadige massakre og til sist folkemordet.

De ansvarlige for museet forteller at det var lange forhandlinger med seierherrene i Kigalis regjeringskontorer om utstillingens innhold. Men belgierne, som hadde påtatt seg å bidra økonomisk, holdt også tilbake midler. Om det hadde noe med belgiernes interesser i historiefortellingen å gjøre? Trekk dine egne konklusjoner, er svaret man får når man spør.

Museets versjon av historien om folkemordet deles av amerikaneren Philip Gourevitch. Han har skrevet boken We Wish To Innform You that tomorrow We Will Be Killed With Our Families, en feiret reportasje- og intervjubok som skildrer tutsienes lidelser. Men i en artikkel som har blitt spredt på internett de siste ukene – til og med den anerkjente nettsiden Arts & Letters Daily (aldaily.com) har publisert den – beskrives boken som del av ”tutsienes Holocaustmytologi”. Det har blitt en industri, skriver journalisten bak artikkelen, Keith Harmon Snow. Fortellingen om folkemordet i Rwanda har blitt til en forenklet standardhistorie om tutsiofre og hutuovergripere, spredt i media, litteratur, film og akademia. Aller verst er filmen Hotell Rwanda om hvordan hotelldirektøren Paul Rusesabagina redder hundrevis av tutsier som har søkt tilflukt på Hotel des Mille Collines. Selv det som regnes som referanseverket for folkemordet, Alison Des Forges Leave None to Tell the Tale, skal inneholde fri diktning. For egentlig fant det aldri sted noe folkemord, bare en borgerkrig. Eller det var to likestilte folkemord, et på tutsier og et på hutuene som flyktet. Men samtidig har et av Snows viktigste sannhetsvitner, Jean-Marie Hagiro, vært leder for den politiske fløyen av geriljaen FDLR (Forces for the Liberation of Rwanda) som de siste årene har kjempet mot Rwandiske styrker i Øst-Kongo.

Arkitektene bak massedrapene kalles for ”folkemordets forfattere”. De diktet videre på belgiernes rasistiske myte om tutsiene som et fremmed og siviliserende element i Rwanda, og ville sende dem tilbake dit de etter sigende kom fra – til Etiopia via elven Akagera.

Ennå forfattes det om folkemordet. Den endelige historien om årsakene, virkningene og skyldfordelingen er ikke skrevet. Snarere enn å spørre hva Rwandas skjebne kan lære oss om ondskapens problem, kjempes det om hvem som var offer, og om hvem som var overgriper. Men ethvert folkemordet er for viktig til at det skal gå politikk i historieskrivingen.



UNDERSAK

Hutu Power

Ideologien bak folkemordet

Museet i Kigali er delt i to. Den største delen av utstillingen er viet Rwanda. Men det finnes også en mindre del som tar for seg folkemordenes historie. Dermed skriker spørsmålet imot én. Hvordan kunne man tillate nye folkemord etter nazismen, folkemordkonvensjonen og ansvarlige ord om at noe lignende aldri måtte skje igjen?
Men denne kontekstualiseringen av Rwandas vulkanske voldsutbrudd leder også til de særegne moralske utfordringene. I Rwanda ble en tredel av befolkningen drept. To tredeler var på en eller annen måte medskyldige. Hvordan kunne den altomfattende grove volden bli så populær? I motsetning til Holocaust skjedde drapene i full offentlighet. Hvordan kunne en million bli drept på nært hold, ansikt til ansikt?
De ekstreme hutuideologene skapte et bilde av en umenneskelig tutsifiende og spredte det gjennom mediene de kontrollerte, særlig avisen Kengura og Radio Television des Mille Collines. Tutsiene har haler som smådjevler, het det. De var Inyenzi (kakerlakker) som måtte tråkkes på. ”Hvis ikke bortfører tutsien din kone, han voldtar dine barn han forgifter vannet og luften. Og tutsikvinnen, hun forhekser mannen din med rumpeballene sine,” som det heter i En søndag ved bassenget i Kigali. Det var taler og massemøter. Tutsiene ble sammenlignet med ugress som måtte fjernes. Det var unge uutdannede menn som lett kunne rekrutteres til militsene og trenes i å drepe på kommando.
Den lille klikken av ekstreme men mektige hutuer, kalt Akuzaen, lyktes i å skape en situasjon der man måtte velge. Enten er du med oss, eller du er med tutsifienden. De spilte på kolonitidens rasisme og speilvende den. De høye, lysere, melkedrikkende tutsiene med smale neser måtte ikke få dominere Rwandas opprinnelige innbyggere, hutuene.
I en situasjon der alle rwandere hadde identitetskort som viste om du var hutu eller tutsi og den ytre fienden, RPA-geriljaen, var i ferd med å vinne borgerkrigen, vente hutuene seg mot tutsier i Rwanda. ”Vi vil starte med å utslette den indre fienden. Dere vil forsvinne,” het det i Kangura i januar 1994
Et halvt år senere var 300 000 rwandiske barn foreldreløse.

NOTIS

Bøker og filmer om folkemordet

Alison Des Forges´ bok Leave None To Tell the Tale er den mest anerkjente boken om folkemordet i Rwanda ved siden av Gérard Pruniers The Rwanda Crisis 1959-1994. History of a Genocide. Mahmod Mamdani er den best kjente av de få afrikanske forfatterne som har bidratt. I When Victims Become Killers beksriver han hvordan tutsi og hutu gikk fra å være klassebetegnelser til å bli rasebetegnelser under belgiernes kolonistyre og hvordan dette og konflikter rundt tilhørighet og statsborgerskap i det postkoloniale Afrika la grunnlaget for folkemordet. Linda Melvern avslører i A People Betrayed vestens rolle i folkemordet. Generalen som ledet FN-styrkene i landet før folkemordet har skildret sitt møte med konflikten i Shake Hands With the Devil. Den eneste boken om folkemordet som er utgitt på norsk er den i dette selskapet spinkle romanen En søndag ved bassenget i Kigali. Den mest kjente filmen om folkemordet er Hollywoods Hotell Rwanda, men det finnes også andre: Sometimes in April, A hundret days og Shooting dogs som kommer på kino neste år.