kultursak om biografier og anstendighet (Ny Tid)

På anstendigheten løs
Mens debatten om biografienes anstendighet raser igjen, er det en sindig fortelling om en gammel mann fra Snåsa som har størst suksess.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Avsløringer] Mekanikken som biografiforfatterne har sett seg lei på er såre enkel: Bøkene er bredt anlagt og dypt granskende om hele menneskeliv og deres plass i historien. Pressen finner det de vil ha – erotikken – og lar resten i fred mellom de stive permene.
Det hele blir selvfølgelig godt stoff for debatten ingen bokhøst er komplett uten. Men noe er nytt i årets biografidisputt: Både pressen og bokbransjen går i seg selv i kjølvannet av alle forsidene om det pirrende og pikante. Dessuten er den overveldende salgsvinneren blant årets biografier, med forfatterens egne ord, «uten både sex og krim og ekteskapsbrudd».
I Dagsavisen (21.11)og Aftenposten (20.11) har Mode Steinkjær og Arnhild Skre problematisert pressens appell til våre drifter og lyster i dekningen av årets biografier. Og etter flere utgivelser i fjor og i år har Paul Bjerke initiert en debatt i tidsskriftet Prosa om bokbransjen trenger en egen kodifisert bransjeetikk, en slags Vær varsom-plakat for forleggere.
Ifølge forfatteren Ny Tid har snakket med er det første bra og det andre svært uheldig.
Frustrerte forfattere
Dagen etter lanseringen på Litteraturhuset har Dagbladets vinklet på Jens Christian Hauges utroskap. Under tittelen «Løy for kona og folket» skriver avisa mye om Hauges utenomekteskapelige forhold. Og betraktelig mindre om de andre sidene ved den nasjonale strategens liv.
– Det er klart slikt er frustrerende for biografiforfattere, sier bokas bakmann Olav Njølstad.
I likhet med høstens andre biografiforfattere mener han at en biografi skal gjøre leseren kjent med mennesket bak det offentlige virke eller det litterære verket. Njølstad er enig med dem i at private forhold har en berettiget plass så lenge de fyller en funksjon og er relevante i den helhetlige sammenhengen.
– Men i avisene rives de pirrende detaljene gjerne ut av sammenhengen når nyhetsdesken begynner å hakke i en bok på jakt etter sensasjonsstoff, sier han.
Njølstad synes dette er respektløst overfor forfatteren, boka og den biograferte.
– Det er en ganske tvilsom form for journalistikk, hevder han, og begrunner det med at verket ikke blir presentert på sine egne premisser, men på en måte som skal virke pirrende for avisleserne.
Ragnar Kvam Jr. opplevde på sin side at VG nesten utelukkende vinklet på Thor Heyerdahls damehistorier etter lanseringen i Gyldendalhuset den 19. november. Det vil si: Helt til slutt i en sidesak la avisa til: «Påskeøya-ekspedisjonen og dramatikken rundt RA-ekspedisjonen er også beskrevet.»
Til Ny Tid sier Kvam Jr. at boka hans nesten utelukkende handler om noe annet enn utropskap. Forfatteren synes det er trist at VG la så ensidig vekt på Heyerdahls forhold til sine elskerinner.
– De oppfattet det nok som en sensasjon, og at de skriver om det er ikke rart. Men når de trekker fram dette og ingenting annet, føler man at man er underlagt en form for sensur – en løssalgssensur – fordi de andre aspektene blir helt borte, sier han.
Mer enn få andre forfattere kjenner Sverre Gunnar Haga til det turbulente forholdet mellom pressen og biografien, der menneskelivet som skal skildres blir den uskyldige tredjepart.
Han er gammel tabloidjournalist, og sier at han var klar over hva vinklingen ville bli da han lanserte Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene tidligere i høst. Selv var Haga journalist og delaktig i dekningen av bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi, der det ble hevdet at Olav muligens ikke var Kong Haakons sønn.
Likevel reagerte han på oppslaget i VG som fokuserte på det faktum at Monn-Iversen hadde en familie nummer to, altså en annen familie og en elskerinne:
– Jeg opplevde det som en smule urettferdig, egentlig. Det framstod som om dette var en skandalebok, hvilket det selvfølgelig ikke er. Samtidig ble jeg ikke overrasket. Jeg vet jo hvordan kulturredaksjonene tenker, sier han.
Fokuset i artikkelen var riktignok hvorvidt det var rett i å ha med opplysningene av hensyn til Monn-Iversens første familie. Likevel synes Haga det var skuffende at andre aspekter ved bok ikke ble vektlagt. Han mener det har gått automatikk i denne enøydheten.
Velkommen selvrefleksjon
De tre forfatterne er glade for at pressen nå har begynt å reflektere over biografidekningen sin (og særlig konkurrentenes). Arnhild Skre beskrev det som «mediemishandling», mens Mode Steinkjær mener mediene først og fremst avslører seg selv i disse artiklene, og at det hele er en «gravskrift over sensasjonsmedienes seriøse journalistiske vurderinger av biografisjangeren».
– Det var nytt, og jeg likte det godt, sier Kvam Jr., om anfallet av redaksjonell selvrefleksjon.
Njølstad mener på sin side at pressen bør spørre seg hvilke interesser man egentlig tjener ved å gi så skjeve framstillinger. Og Haga håper at redaksjonene nå vil vurdere om det ikke blir for endimensjonalt med det ensidige fokuset.
Også stipendiat ved høgskolen i Volda Paul Bjerke mener at medienes rolle er problematisk. Men han peker også mot bokbransjen, seinest i Prosa under tittelen «Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks» (nr. 6/2008), og hevder at forfattere og forlag har et selvstendig ansvar for inntrykket som skapes.
Verst synes han «Mia & Røkke»-affæren er. Pressen lot seg riktignok friste til å trykke historien om den uskyldige sengedelingen som Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug hadde skildret i Jeg er Mia, for å deretter å innse hvor eklatant dette bruddet på god presseskikk var. Men, skriver han, «Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med».
I utgivelser som Njølstads Hauge-biografi mener Bjerke at sammenhengen er tydeligere. Likevel ser han problemer med argumentet om at bare pressen har skylden når de private opplysningene får dominere dekningen så det går på personvernet løs.
– I dagens mediesituasjon vet jo forlag og biografer hva som vil bli brukt av det de skriver, og dette bør de ta hensyn til, sier han.
Bjerke mener også at begge parter har interesse av at dagens situasjon fortsetter.
– Man selger ingen bøker dersom ingen får vite om den, og selv om det kanskje ikke er tilstrekkelig med mediedekning, så er det en nødvendig forutsetning for salg. Mediene får på den andre siden enkle og billige oppslag servert på et sølvfat, sier han.
Hauge-biograf Njølstad er enig i at forfattere og forlag må tenke seg om. Både i forhold til den biografertes ettermæle og i forhold til vedkommendes nærmeste har man et ansvar som biograf, synes han.
– Men man kan ikke la vær å skrive om ting som er viktig for den historien man vil fortelle bare fordi pressen kan komme til å maltraktere det. Det blir å gi opp ambisjonen om å skrive ærlige biografier. Dels bør forfattere og forlag gå i seg selv, og vite at man står inne for den måten tingene fremstilles på, men i enda større grad bør pressen ta den samme runden, sier Njølstad.
– Nå vet vi jo hvordan pressen fungerer. Veldig overraskende er det vel derfor ikke at Hauges eskapader ble avismat. Ser du noen måte å unngå at man skriver i boka kan framstå som utleverende i avisformat?
– Jeg tror vi som biografer må være villige til å ta den støyten. Men en uheldig konsekvens kan bli at politikere og andre offentlige personer skremmes til mindre åpenhet. De kan bli mer omhyggelige med å brenne historisk materiale og de eller noen i deres familie kan bli mer pågående i sine forsøk på å styre et biografiprosjekt, sier han.
Motvekt til kommersialismen
Utleveringsproblematikken som pressedekningen av høstens biografier har brakt i fokus, kan løses ved å etablere et bransjeetisk rammeverk for bokbransjen, mener Paul Bjerke. I et forhold som har blitt skakkjørt må begge parter gå i seg selv, mener han.
I debatten som har fulgt i kjølvannet av utspillet hans, har det blitt henvist til at det allerede eksisterer en bransjekodeks i bransjen. Men Bjerke vil vite hva som skjuler seg bak begrepet «god forlagsskikk».
– Dette er vanskelige etiske og moralske spørsmål. Derfor mener jeg at de bør diskuteres åpent, og det kan best oppnås om de formuleres klart. Da kan også vi andre delta i debatten, sier han.
– En ting er det man kunne kalle utleveringer av andre i biografidekningen. Noe annet er selvutleveringer. I høst har det kommet en rekke bøker om tabubelagte temaer, som å leve med Aids, spiseforstyrrelser, rusproblemer – eller til og med avhengighet av nettdating. Ser du også på dette feltet et behov for en institusjonalisert bransjekodeks?
– Det kan nok være fornuftig. Enhver avis vet at det er tekster den ikke kan trykke av hensyn til kilden. Dette er et reelt problemer som journalister baler med til daglig. Selv om forfattere har bedre tid, er det klart at de samme typene vurderinger må gjøre seg gjeldene også her. At noen er villige til å utlevere seg selv er ikke et argument for at de bør få lov og forlagets hjelp. En del av disse utleveringene er godt stoff i vårt mediebilde. Så her støter anstendigheten an mot de kommersielle interessene. Og det er også poenget med mitt forslag: En bransjekodeks kan være en motvekt til kommersialismen. Det er ingen tvil om at Vær varsom-plakaten fungerer slik i pressen, sier Bjerke.
Han får motbør av biografene Ny Tid har snakket med. Haga velger å tro at anstendigheten fortsatt er et sentralt element i norsk forleggeri
– Det er ingen i bokbransjen som ikke fanger opp juridiske og moralske dilemmaer i en bokutgivelse. Jeg tror dette forslaget vil bli til hinder, ikke bare for forfattere og forleggere, men også for leserne. Det innebærer en moralsk båndtvang som til syvende og sist forhindrer oss i å uttrykke det frie ord, sier han.
Njølstad mener på sin side at det er viktige forskjeller mellom biografien og dagsavisen.
– I en avisredaksjon skjer ting raskt, og da er en plakat nyttig, mens biografiprosjekter gjerne strekker seg over flere år og tilbyr nok tid til å vurdere de etiske sidene ved utgivelsen på en selvstendig og skikkelig måte, sier han.
Njølstad mener likevel at forlagene bør tenke over hvem som har format stort nok til å fortjene en biografi. På forlagssiden blir det problematisk med karaktermord i biografiform om personer som verken er viktige eller interessante nok, hevder han
– Her kan det være en motsetning mellom forlagenes kommersielle interesser og anstendigheten i bransjen. Men der vi har å gjøre med mennesker av et visst format, må man tåle at et helhetlig bilde tegnes, sier Njølstad.
Et kontrapunkt fra Snåsa
Debatten om anstendighet i biografiene er sannsynligvis like gammel som sjangeren selv. De siste årene har det vært en gjengagner. I fjor startet det for eksempel med Frode Gryttens påstand om at biografiene er «Se & hør for intellektuelle». Lite tyder også på at debatten stilner med årets utvikling. De tre biografene som har merket presset fra pressen i år, tror andre vil havne i samme situasjon høsten 2009. Ragnar Kvam Jr. er til og med lei hele greia.
– Jeg synes ikke dette er en veldig interessant debatt lenger, sier han.
Kanskje kan høstens biografiske utgivelser peke ut av den evinnelige problematiseringen.
Det er nemlig en snill biografi om Joralf Gjerstad og hans varme hender som har solgt klart best i høst. I skrivende stund er det trykket 82 000 eksemplarer av boka.
– Ja. Det er befriende og herlig. Boka er høstens store overraskelse, der Anna i ødemarka møter New Age. Nå kommer det sikkert en flom av liknende bøker, om en gammel fisker som har snakket med draugen i 40 år, eller noe slikt, sier Sverre Gunnar Haga.
Han tror suksessen til Snåsamannen kan føre til at vi endelig slutter å diskutere biografiens etikk.
– Ingenting er bedre enn solid «show don’t tell», som kan vise vei ut av blindleia, sier han.
Selv mener forfatteren av Snåsamannen, Ingar Sletten Kolloen, at hovedpersonen kunne hatt den ene eller andre seksuelle legningen, vært utro mot kona eller hatt andre problemer i ekteskapet. Han hadde likevel ikke tatt det med i boka, fordi det rett og slett ikke er relevant for historien. Og da, mener Sletten Kolloen, finnes det ikke et eneste seriøst menneske som ville hevde at de borgerlige pikanteriene burde være med.
Forfatteren forteller likevel at Snåsamannen viser private sider ved hovedpersonen.
– Jeg har stilt noen ganske nærgående spørsmål, ikke om seksualmoral, men om hva slags etiske normer Joralf Gjerstad tilslutter seg. Jeg har også måttet trenge ganske dypt inn i familieforholdene, slik at jeg kunne finne ut hvordan det er å være ham, sier Sletten Kolloen.
Biografen har tidligere skrevet om Tor Jonsson og Knut Hamsun. Og i begge tilfeller har han, etter eget sigende, unnlatt å ta med private tildragelser når det ikke føyer seg meningsfullt inn i helheten.
– En av grunnene til at det ble to bøker om Knut Hamsun var at jeg måtte beskrive ekteskapet mer utførlig enn planlagt, ikke fordi det i seg selv var interessant, men fordi jeg kunne vise hvordan det i bok etter bok slo ned i Knut Hamsuns forfatterskap. Og du husker kanskje det forferdelige bråket om at jeg skulle bruke Hamsuns psykoanalyse? Da jeg inkluderte det med i boka en stund senere, var det imidlertid ingen som tok opp igjen debatten. Det var fordi jeg holdt igjen og mente at slikt må brukes på en skikkelig måte, sier han.
Han mener biografer alltid vil måtte gjøre slike vurderinger, og at bevisstheten om det er sterk i lauget.
– Ikke for å rakke ned på bestemte publikasjoner, men jeg kjenner en del biografer, og ingen av oss kunne jobbet i Se og Hør, sier Sletten Kolloen.
– Men hva fører en debatt som den i høst til, sett fra biografens ståsted?
– Jeg tror at vi blir mer og mer oppmerksomme på hvordan man formulerer seg, også i boka. Akkurat som anmeldere skriver slik at de ikke blir misbrukt i forlagenes annonser, tenker biografer at vi må være forsiktige for å unngå at det vi skriver blir trukket ut av sammenhengen.
Utviklingen kan komme til å presse seg fram helt uavhengig av Paul Bjerke. Men ikke alle biografiforfattere synes dette er særlig heldig.
– Har du noe forslag til hvordan man kan unngå at deler av pressen bruker det til sensasjonsartede skandaleoppslag, Kvam Jr.?
– Løssalgsavisene kommer aldri til å legge denne ballen død. Den eneste måten er å unnlate å skrive om private detaljer. Men da får man vel høre at her kommer det ikke fram noe nytt, og at boka har blitt jævlig kjedelig.
– Et Catch-22, med andre ord?
– Ja, men det får nå bare være sånn. Jeg kan ikke la meg styre av frykt eller redsel for det som kommer i avisene. Hvis vi skulle ta hensyn til pressedekningen som kan bli resultatet av det vi skriver i bøkene våre, og dermed gå utenom det som bidrar til å gi et helhetlig bilde av den biograferte, underlegger vi oss en form for sensur, avslutter Kvam Jr.■

Ingar Sletten Kolloen
Snåsamannen.
Kraften som helbreder
Gyldendal (2008)
238 sider

Ragnar Kvam Jr.
Thor Heyerdahl
Mannen og verden
Gyldendal (2008)
450 sider

Sverre Gunnar Haga
Gudfaren.
Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene
Gyldendal (2008)
260 sider

Olav Njølstad
Jens Chr. Hauge.
Fullt og helt
Aschehoug (2008)
896 sider

Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider

Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider