Anmeldt: Knut Olav Åmås (red.): Norge. En diagnose (Ny Tid)

Teksten og makten
Knut Olav Åmås har levert et viktig innlegg i debatten om den innflytelsesrike sakprosaen.

[sakprosa] Etter debatten på Litteraturhuset for en drøy uke siden skulle man kanskje tro at det var unødvendig å si mer om sesongens kultursnakkis, altså Dagbladets kåring av den mest innflytelsesrike norske etterkrigssakprosaen.
De sommerbrune snakkesalige, med paneldeltakerne Andreas Hompeland, Karianne Bjellås Gilje, Henrik Thue, Jan Arild Snoen og Einar Lie i spissen, fikk da også pratet seg tomme denne torsdagskvelden.
Idet vi skal gå hjem, billedlig talt, er det imidlertid at Knut Olav Åmås utgir Norge. En diagnose, en bok som samler øyeblikksbilder og framtidsutsikter, skrevet av i alt ti såpass forskjellige pratmakere som Civita-sjef Kristin Clemet og Blitz-veteran Stein Lillevolden.
Med sin alltid velutviklede sans for timing, har Aftenpostens debattredaktør dermed levert et innspill etter «show, don’t tell»-metoden, og det til et av de få uforløste emnene i debatten på Litteraturhuset: Hva er det egentlig som skal til for at sakprosaen får reell innflytelse?
Viljen til innflytelse
I Norge. En diagnose er det implisitte svaret at de kritiske og de teknokratiske kunnskapskulturene bør nærme seg hverandre. Eller sagt annerledes: Den intellektuelle må spille maktens spill. Og den praktiske politikeren bør tenke større tanker.
Denne tonen i boka henger utvilsomt sammen med Åmås’ engasjement for å bedre offentlighetens funksjonsmåte, men det er også relevant i forhold til debatten om Dagbladets kåring, der nettopp mangelen på praktisk-politiske tekster blant de 25 utvalgte ble påtalt, og der spørsmålet om hva det vil si at en sakprosabok endrer samfunnet fremdeles står rimelig åpent.
Skal man tro Åmås’ forord, er meningen å diskutere landets utvikling de neste ti årene: «Ja, hva slags Norge ser vi egentlig for oss i dag? ...Hvordan kan vi så komme dit – hvilke tiltak og endringer, hvilken politikk og tenkemåte krever dette av det norske samfunnet?» spør han.
At Norge. En diagnose ikke alltid lever opp til ambisjonen om å kombinere tankesvev med en vilje til innflytelse, viser kanskje hvor vanskelig det er å finne tekster med disse kvalitetene. Børge Brende skriver for eksempel så flatt at man mistenker ham for ikke å ha lagt håpet om noen flere år i en statsrådsstol fra seg, mens Lillevolden neppe vinner gehør for sine imponerende, men standhaftige motperspektiver denne gangen heller.
Janne Haaland Matlarys forsøker på sin side å analysere skolepolitikken i lys av den norske frykten for elitismen, og med henvisninger til både PISA-undersøkelsene og Platons dialoger, nærmer hun seg kanskje idealet om den maktglade akademiker.
Når det er sagt, har hun et betraktelig dårligere poeng enn Martin E. Sandbu, som sannsynligvis bidrar med bokas viktigste innlegg. Ikke bare åpner «Peer Gynt og rentenist» med en fiktiv reportasje fra et korrupt og hardbarka norsk oljemiljø i Ekvatorial-Guinea om ti-tyve år, noe som viser farene ved internasjonaliseringen av den norske oljebransjen. Artikkelen påpeker også hvordan en svulmende statlig pengesekk kan komme til å undregrave demokratiet i Norge.
Når staten blir uavhengig av skatteinntekter, forvitrer nemlig den sosiale kontrakten mellom myndigheter og borgere.
De nasjonale mytene
Spriket i Åmås’ bok er til dels stort, men det er noen felles punkter som tekstene danser rundt: UNDPs årlige oversikt over menneskelig utvikling, som i seks år fram til 2007 hadde Norge på topp, Gro Harlem Brundtlands famøse uttalelse om at det er typisk norsk å være god og kreative forslag til hvordan oljeformuen bør brukes.
Slik sett står Norges selvforhold i sentrum for mange av diskusjonene. Nina Dessau, Gabi Gleichmann, Arne Ruth og Sara Azmeh Rasmussen anskuer de norske mytologiene fra randsonen når de skriver om henholdsvis miljø, vekslingen mellom selvforherligelse og selvpisking, norsk uttakt og religionens rolle. Lillevolden skriver på sin side at «forsvaret av den norske nasjonalstaten har fått utvikle seg til et venstresideprosjekt, mens internasjonal solidaritet bare har blitt et pyntelig ideologisk underkapittel for å skille seg fra den mer ubehagelige nasjonalismen».
Dermed peker Norge. En diagnose også mot et nytt tema i debatten om den viktige sakprosaen, som knapt ble nevnt i viraken rundt Dagbladets kåring: Er det ikke som refleksjon rundt Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, at sakprosaen har en av sine viktigste oppgaver i dag?
I så fall representerer denne boka en begynnelse. Tidvis er den også svært god.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
Schibsted (2008)
266 sider

Anmeldt: Lars Sigurd Sunnanå: Skibbrudd (Ny Tid)

Slaget om Redningsselskapet

Skibbrudd forteller hvordan et vakkert, lite stykke Norge går i filler.

[omdømme] Denne historien river i sjela til kystnasjonen Norge. NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå har påtatt seg en journalistisk oppgave av dimensjoner. Den står riktignok noe tilbake i forhold til Israel-Palestina-konfliktens utfordringer, men er like fullt betydelig.
Nasjonen med fisk i havet og idealister i fjordtarmer, fjelldaler og flatbygder fikk et av sine fineste uttrykk i det gode gamle Redningsselskapet. Det ble strikket, heklet og laget tombola for den gode saken – å sikre beredskapen for folk på havet. Som seg hør og bør for saker som det er umulig å være imot, hadde organisasjonen skaffet seg kong Haralds støtte. Selv gutter i Groruddalen solgte lodd for Redningsselskapet så sent som på begynnelsen av 1990-tallet.
Deretter gikk det tradisjonsrike selskapet til hundene. Det vil si: De glefsende skapningene fantes allerede på innsiden av organisasjonen. Resultatet ble uttallige lederskifter, skandaler, vedvarende dårlig presse, rettssaker og til slutt en granskningsrapport som ble tiet i hjel. Istedenfor et glansbilde av Norge på sitt beste, får man til slutt et inntrykk av nasjonen på sitt verste: Hedonistisk sløseri, innful folkelighet, lokalpatriotisk kameraderi og maktpolitikk forkledd som godhet preger historien Sunnanå forteller.
Graver fram gruff
Ved siden av å legge seg tett opp til den vesentlige, men etter hvert evinnelige, omdømmeproblematikken, som også Simens har balet med og forlaget Spartacus også da tok tak i, presenterer boka dermed et utsnitt av den moderne norske kulturhistorien i et forfallsmodus.
Sunnanå beskriver dette forfallet på en måte som vil vekke debatt, ettersom forvaltningen av organisasjonshistorien ble en del av konfliktmaterialet i slaget om Redningsselskapet, og ettersom møkka han graver fram trolig raskt vil bli forsøkt skuffet unna av andre kamphaner. Dessuten tar forfatteren stilling til fordel for den kontroversielle generalsekretæren Monica Kristensen Solås, som etter en blodig intern maktkamp ble presset ut senhøsten 2005, og deretter fikk rollen som syndebukk.
Ifølge forordet er målsetningen å gjenopprette den balansen forfatteren mener forsvant fra pressedekningen av Redningsselskapets implosjon. Men Sunnanå kunne med fordel gjort bedre rede for kildematerialet sitt. Det ville styrket troverdigheten ytterligere. Istedenfor den definitive historien om Redningsselskapets skjebne får man en følelse av at andre sentrale aktører, kanskje først og fremst mangeårig president Magnus Stangeland eller renkespilleren og Nordlands-sjarmøren Arild Braathen, vil ta til motmæle i løpet av en uke eller tre.
Spillegalskap
God dokumentarlitteratur er på den andre siden avhengig av den gode historien. Og den forutsetter at man – som i all journalistikk – tar noen valg. Dette kan Sunnanå og hans kone, som har skrevet et par kapitler.
Skibbrudd åpner med en slående illustrasjon av kulturkonflikten mellom de måteholdne, skikkelige sjøfolkene og de festglade sløseriene som landkrabbene i selskapet har bedrevet. Det blir ikke bedre av at de fuktige konferansene og de luksuriøse delegasjonsreisene er finansiert med spilleautomatinntekter. En av de drøyeste turene, som blant annet inkluderer en helikopterutflukt til Grand Canyon, går nettopp til en spilleautomatmesse i Las Vegas.
Anne Enger Lahnstein, som ble generalsekretær i Redningsselskapet i 2001, forsøkte å få en slutt på ukulturen, og med politisk kløkt fant hun en løsning på spilleautomatproblemet. Men den tidligere senterpartilederen forsvant etter kort tid, og de interne konfliktene fikk fritt spillerom, med falske underskrifter, mistenkelige pengetransaksjoner og annet gruff. I Sunnanås framstilling utpreger transaksjonen rundt båten Skandia Beta seg som det alvorligste forholdet.
President Stangeland redder et selskap på hjemstedet Austervoll fra konkurs, og det ved at Redningsselskapet kjøper Skandia Beta, en båt som ikke er egnet til den vanlige redningsaktiviteten organisasjonen driver. Avtalen innebærer også at Austervoll-folkene overtar Redningsselskapets båt Sjøfareren, som en del av oppgjøret. Og den dukker opp under annet navn i tjeneste for oljeindustrien i Barentshavet – med Stangeland som eier.
En ny runde?
Det vil bli interessant å følge den neste runden i sagaen om det lille stykke Norge som gikk i filler, og den kan godt komme i kjølvannet av Sunnanås bok. Men hvor står gutten som solgte lodd for Redningsselskapet på 1990-tallet nå? La oss si at han dupper i fjorden en sommerdag, helst i en seilbåt. Og så blåser det opp, og han forstår at seilkunnskapene ikke strekker til. Hvem ringer han? Etter å ha lest Skibbrudd tenker han seg nok grundig om når han til slutt lar stoltheten fare og innrømmer et visst overmot på seilfronten. Men han slår nummeret. For i havsnød bryr folk seg mindre om redningsmennenes rykte.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Lars Sigurd Sunnanå
Skibbrudd.
En dokumentasjon om Redningsselskapets skjulte liv.
Spartacus (2008)
190 sider

Anmeldt: Fareed Zakaria: The Post American World & Robert Kagan: The Return of History and the End of Dreams (Ny Tid)

Resten reiser seg

Vi er på vei mot en «etteramerikansk» geopolitikk. Nå har også USAs intellektuelle skjønt det.

[verdensorden] Mens norske skribenter fremdeles finner glede i å gneldrer om en mer eller mindre reell kulturkollisjon mellom Islam og Vesten, har USAs viktigste meningsdannere gått lei av den rituelle posisjonsmarkeringen. I alle fall om vi skal dømme etter to ferske bøker som allerede har fått betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier.
Det er sjelden Robert Kagan, kjent for den europakritiske pamfletten Of Paradise and Power, og liberaleren Fareed Zakaria, som skrev The Future of Freedom, er enige om noe. Men nå reflekterer begge over framveksten av en ny verdensorden der USAs allmektighet utfordres av økningen i den økonomiske muskelmassen til land som India og Kina. De har begge oppdaget at det etter alt å dømme er disse landenes nye maktpotensial som i størst grad vil prege geopolitikken i tiårene som kommer.
For Kagan er den radikale islamismen så bakstreversk at den allrid kan bli en betydelig inspirasjonskilde på globalt nivå. For Zakaria er alt snakket om appeasement et godt eksempel på den såkalte «islamdebattens» begrensninger. Dersom vår tid først skal sammenliknes med 1938, som han skriver, så er Iran Romania, og definitivt ikke Hitlers tredje rike.

Tilbake til maktpolitikken
Kagan blir betraktet som en neokonservativ hauk, og var ved siden av William Kristol initiativtaker til Project of a New American Century i 1997. I den nye boka The Return of History hevder han at euforien etter Berlinmurens fall var en historisk feiltakelse. Kagan kaller – paradoksalt nok – det rosenrøde framtidsbildet som ble tegnet på 1990-tallet for en postmoderne drøm om framskritt og universalisme. Nå må det igjen vike for god gammeldags realpolitikk. Og igjen, skriver han, vil styresett være avgjørende for et lands alliansetilknytning. Historien var, med andre ord, ikke slutt likevel.
I Kagans nye verden stiller hel- og halvdiktaturene opp på geledd. Derfor må Vesten samle seg mot trusselen fra et revansjelystent Russland, et selvhevdende Kina og et hårsårt Iran. Kagan ser for seg «a concert of democracies», som er fri for Sikkerhetsrådets handlingslammelse. FNs inneffektivitet stammer jo nettopp fra vår tids avgjørende splittelse mellom autoritære og demokratiske stormakter, som han skriver.
Appellen er altså klar, om enn mindre skarpt formulert enn i Of Paradise and Power: Verdens demokratier må igjen stå sammen og stå opp, noe Kagan allerede ser anslag til i den indisk-amerikanske atomavtalen og de siste to-tre årenes reduksjon i de transatlantiske spenningene som oppstod i 2003.
Til grunn for argumentet ligger den samme impulsen som i forrige bok.
Maktpolitikk er et nødvendig «onde» i en verden preget av nasjonalstatlig rivalisering, eller for å bruke Kagans egne ord: Han spør om en multipolar verden ville være å foretrekke framfor en unipolar orden der USA fremstår som en snill kjempe, en hyggelig hegemon, og svarer selv at «perhaps for Beijing, Moscow and Teheran it would». Det underforstås selvfølgelig at situasjonen er en annen for Paris, Berlin, London, Washington – eller Oslo.

En ny geopolitikk
Uten å havne i naiv idealisme er Fareed Zakaria på mange måter inkarnasjonen av den globaliseringsvennlige optimismen Kagan på et både stilsikkert og politisk betent vis maler til grus i sin bok. For Zakaria er glansbildet selvopplevd – han flyttet som 18-åring fra Mumbai til New York, der han lyktes overordentlig godt – og han hyller det, først og fremst i Newsweeks spalter. I The Post American World legger Zakaria også vekt på de positive utviklingstrekkene i verden i dag: færre kriger og mindre fattigdom. Han skriver at «power is shifting away from nation-states, up, down and sideway» og hevder at dette gjør klassisk maktpolitikk mindre effektiv.
På tross av den felles samtidsdiagnosen – India og Kinas vekst endrer de geopolitiske forholdene – er Zakarias resept en ganske annen enn Kagans: Løsningen på de nye utfordringene er ikke mer stormaktsrivalisering, en kraftigere amerikansk vektlegging av militærmakt, eller en ekskluderende løsning på geopolitikkens legitimitetsproblematikk. Snarere må USA bryte med en fryktdreven isolasjonisme, fokusere mer på brede og bindende avtaler enn snevre nasjonale interesser og bruke diplomatiske midler til å skaffe seg internasjonal støtte.
Zakaria, som gir utførlige analyser av både Kinas og Indias politiske valg og strategiske handlingsrom, mener det er avgjørende å ikke presse de framvoksende stormaktene til å måtte velge mellom å være for eller mot Vesten. Istedenfor bør de stimuleres til å slå inn på en «vestlig» utviklingsvei, men på deres egne premisser, slik at det globale politiske systemet endres i prosessen. Som han skriver: «Progress means compromise» i våre dager.
I Zakarias øyne bør USA gjøre som Tysklands første kansler Otto von Bismarck, og ikke som britene da solen faktisk gikk ned over deres imperium. Mens britene lukket seg inne, var Bismarcks strategi å knytte sterkere bånd til de andre stormaktene enn det de hadde med hverandre. Dermed ble Berlin et knutepunkt for europeisk politikk på slutten av 1800-tallet, slik Washington, i Zakarias øyne, kan bli det for verden i dag, om man ikke i mellomtiden går i spinn over større spredning av mulighetene for geopolitiske innflytelse.

Et århundre skapes
Hvorvidt Kagan eller Zakaria vil vinne frem i den politisk-filosofiske debatten, er et åpent spørsmål. Det skrives fortsatt mye om Irak-krigen, selvfølgelig, og vi er i den forbindelse vitne til en gryende selvransaking, en begynnende bearbeiding av et traume, som kan få en størrelsesorden som minner om Vietnamkrigens etterspill. Likevel har de to, sine ulikheter til tross, et interessant perspektiv: I framtidens historiebøker vil både unipolariteten og «krigen mot terror» ofres noen få setninger, mens fremveksten av nye aktører på den geopolitiske scenen, og USAs reaksjoner på dette, vil definere et århundre.

Omtalt av Halvor Finess Tretvoll

Fareed Zakaria
The Post American Wolrd
W. W. Norton & Company (2008)
292 sider

Robert Kagan
The Return of History and the End of Dreams
Alfred A. Knopf (2008)
121 sider