Anmeldt: To bøker om Norge i overgangsalderen (Ny Tid)

Et lite land i overgangsalderen

To nye essaysamlinger portretterer det postindustrielle Norge. Og viser motrøslas strev med å gripe den nye tiden.

Av Halvor Finess Tretvoll

[nasjonen] Smelteverket på Odda står kaldt nå. I bygda diskuterer man om det som en gang var klodens største karbidsmelteovn bør på UNESCOS liste over verdenskulturarven. På Raufoss har man derimot opprettet en høyteknologisk næringsklynge med en årlig omsetning på 4,5 milliarder kroner.
På Ekofisk-feltet står en betongkoloss, en ingeniørbragd fra det norske oljeeventyrets barndom, etterlatt i havet, overtatt av selene, mens en ny fase i det samme eventyret har gjort Hammerfest nesten ugjenkjennelig. Nå er også Finnmark, «kanskje den siste bastionen for det gamle Etterkrigs-Noreg», i ferd med å endre seg dramatisk

Motrøslas modernitetstolkning
Marit Eikemo og Nils Rune Langeland forsøker i hver sin essaysamling å forstå dette nye Norge. De skriver begge i spenningsfeltet mellom det som var og det som kommer.
I Stamsund i Lofoten er den gamle fiskemelfabrikken stengt, mens «kunsten og kulturen er i ferd med å overta heile definisjonsmakta i fiskeværet». Drammen er ikke lenger en trelastby, men forstår seg selv som en lysby, med lyspæreprodusenten Osram i en sentral rolle.
Eksemplene er hentet i likt monn fra de to bøkene. Det er riktignok forskjeller mellom dem. Mens Eikemo i Samtidsruinar søker steder og bygninger som har utspilt sin rolle og kanskje kan få en ny, er Langelands Noreg en samling tekster som først sto på trykk i avisa Dag og Tid, opprinnelig presentert som en artikkelserie. Mens Langeland forsøker å kartlegge den folkelige nasjonalkjenslas stilling i dag, og gjør seg til talerør for et agg mot samfunnsvitenskapen i Oslo, kulturradikale 68-ere med folkeforakt og elitistisk naivisme, er Eikemo mindre polemisk og mer personlig.
Lest på Grorudbanen, mellom Stovner og Tøyen, er likevel likhetene tydelige. I lyset fra Ammerudblokkene er det som om Langelad og Eikemo representerer to fløyer i den samme begevelsen, som nå har dukket opp igjen på den andre siden av Arbeiderpartistaten, med ambisjoner om å fortolke det postindustrielle Norge fra motkulturenes perspektiv. Det er vestlandet som skriver – i den ene boka vestlandsmannen, med en tydelig understrøm av maskulinitetsnag, i den andre vestlandskvinnen, med et mer feminint blikk.

På Grorudbanen
Man kan lese Eikemo på vei fra Tøyen til Stovner, om man leser litt raskt. I det man går på t-banen, slår det en at Eikemos bevissthet om Odda-litteraturens klisjeer er kledelig. Etter hvert ser man hvordan hun gjør så forskjellige fenomener som omleggingen av forsvaret, psykiatriens historie og spilleautomatforbudet til gjenstand for intens refleksjon, knyttet til minner og møter. Innen man kommer fram, har man imidlertid også lest om Stovnersenteret.
«Dette er ikkje mitt hood», skriver Eikemo. Hun har vært der tidligere, etter et friidrettsstemne i barndommen, og var til og med forelska i en gutt fra «Stoffner, som bydelen blei kalla på det verste». Men kjenner seg likevel ikke igjen.
Det er ulykken, da taket raste ned i Centra mat høsten 1997, hun tar utgangspunkt i. Den gikk inn på alle som bodde i dalen, men det var samtidig slående hvordan bygget reiste seg på nytt, og faktisk ble utvidet betraktelig. Eikemo føler et ubehag ved dette. Hun har selvfølgelig rett i at det Steen og Strøm-eide kjøpesenteret er et kommersielt sted, og at det var noe av grunnen til den raske normaliseringen.
At plassen også er mer enn penger, for gutten hun var forelsket i, for dem som spiller basket i Stovnerhallen like ved, for jentene som har en jobb ved siden av skolegangen, for barnefamiliene som gjør lørdagsinnkjøpene der, klarer hun ikke helt å leve seg inn i, tross forsøkene.
Hun lurer til slutt på om det kan «skje noko stort og vakkert her òg». Selvfølgelig kan det det.

Oslo indre øst
Langeland kan leses på turen tilbake, om man blar tilsvarende raskt og har mage for mer.
Først og fremst er det folkeåndens stilling i det «det etternasjonale Noreg» Langeland skriver om. Han trekker linjer fra 1800-tallet til det 21. århundre, fra protestantismen til den oljefinansierte opplevelsesøkonomien, og formulerer spisse, provoserende samtidsdiagnoser. Flere av dem er treffende, som ved Dyreparken i Kristiansand, der Julius framstår som det nye Norges apegud. «I dette mangslungne fantasilandskapet av dyr og born kan vi oppleve kimen til ein ny sivilisasjon på nært hald,» skriver Langeland. «Natur, kultur, marknad og barndom går... opp i ei høgre fredsæl, paradisisk sameining.»
Så kommer man fram til Oslo indre øst. I boka: «Sola og dei tretti varmegradane trykkjer menneska ned i gatene. Det er noko brennande afrikansk i lufta,» heter det. Langeland besøker Moskeen i Urtegata. Den er labyrintisk. Forfatteren føler seg som Josef K. i romanen til Kafka. På vei vekk møter han en gruppe menn i Tøyengata, og Langeland føler at han må krysse over til motsatt fortau. Ved Oslo Plaza kommer reaksjonen. «Svarte fuglar stuper innetter og nedetter mot glastårnet, » skriver han. «Er det svaler, undrar eg. Det minner om 11.9. i miniatyr.» Med ett er den store mannen blitt litt redd.

Nasjonens skjebne
Både Samtidsruinar og Noreg kontemplerer over etterkrigsnasjonens stilling. Det er en tapsopplevelse som bearbeides, men ikke uten ambivalens for Eikemos del. Luster i Sognefjorden, der Bosniske flyktninger ble innkvartert på 90-tallet, blir for eksempel effektivt kontrastert med norgesreklame myntet på turister.
Langeland er tydeligere i målet. For ham er «forvitringa av den norske nasjonen» et hovedstadsprosjekt. På Oslo vest drømmes det om å «knekkje dei vestlandske motkulturane». «Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket,» skriver han. «Då kjem nemleg det økonomiske til å fylgje etter.»
Det er da man blir oppmerksom på den rollen globaliseringen spiller, selv i refleksjoner rundt behovet for en postindustriell nasjonal identitet. For Eikemo blir den japanske stjernearkitekten Toyo Itos kokonglignende og mislykkede bygg ved Torrevieja i Spania et dobbeltsidig symbol på de norske solflyktningenes isolasjonisme og hennes egen identitetsbehov. For Langeland blir «Nordvegen», turistløypa langs kysten, der en sveitser bader naken i boblebadet ombord i hurtigruteskipet MS Trollfjord, kilden til en alternativ nasjonalmytologi.
Den postindustrielle norskdomsrøsla er ikke helt fri for ironi den heller, med andre ord.

OMTALT

Marit Eikemo
Samtidsruinar
Spartacus (2008)
222 sider

Nils Rune Langeland
Noreg
Aschehoug (2008)
185 sider

Anmeldt: To bøker om 1. verdenskrig (Ny Tid)

Krigen som endret verden

To nye bøker markerer at det er 90 år siden 1. verdenskrig tok slutt. Den bør minnes i noen tiår til.

Av Halvor Finess Tretvoll

[skyttergravene] Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme. Stedsnavnene sier oss ikke så mye i dag, men for 90 år siden, var det her, i Den store krigens store slag, at det 20. århundre ble formet.
Som Norman Stone skriver i Første verdenskrig. En kort historie, «I løpet av fire år gikk verden fra 1870 til 1940». Om ikke ti millioner døde fremdeles rettferdiggjør noen minutters refleksjon, gjør i det minste denne fortettede historiske utviklingen det.

Begynnelsen på et århundre
Et talende eksempel: I begynnelsen av november 1918 gikk krigen mot slutten. I en sykehusseng i Pasewalk lå Adolf Hitler, øyeskadet etter et gassangrep på Vestfronten, og var rystet over det han betraktet som jødenes og kommunistenes svik mot Tyskland. Han tenkte: «Jo mer jeg forsøkte å få klarhet i det forferdelige som skjedde, desto mer brant skammen og forbitrelsen i ansiktet. Hva var vel smerten i øynene mine mot denne fortvilelsen?»
Hitler vendte fortvilelse til raseri og bestemte seg, der og da, som Nicolas Best skriver i Den største dagen, for å gå inn i politikken, noe som fikk katastrofale følger et par tiår senere.
Det var imidlertid ikke bare nazismen som oppsto som et resultat av krigen. Det gjorde også de to andre store politiske strømningene på 1900-tallet. USA, ledet av president Woodrow Wilson, tok føringen i et slags liberalt korstog, mens det i 1917 hadde lyktes Vladimir Lenin og hans bolsjeviker å fravriste Tsaren makten i Russland.
I så måte viste krigsavslutningen seg å bli like avgjørende for ettertiden som krigserklæringen. Under forhandlingene i Brest-Litovsk om fred på Østfronten, var bolsjevikene representert fra Russisk side, og de aksepterte under diktat en ordning i Sentral-Europa som først ble fullstendig reversert med Hitler-Stalin-pakten i 1939, for så å gjenoppstå – grovt sett, men med langt mindre tysk innflytelse – etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Selve Brest-Litkovsk-avtalen ble imidlertid ugyldiggjort allerede under de enda mer skjebnesvangre forhandlingene om våpenstillstand i Compiègne-skogen nord for Paris mellom 8. og 11. november 1918 og da Versailles-traktaten ble underskrevet den 28. juni 1919.
De strenge sanksjonene mot Tyskland spilte rett inn i hendene på en nasjonalistisk militarisme som i løpet av noen år skulle komme på offensiven igjen – full av hevnlyst og selvrettferdig harme.
Best viser hvordan kun et fåtall innså hvor farlig freden skulle bli. Blant dem var amerikanernes øverstkommanderende John Pershing, som ikke forstod hvorfor man burde stoppe framrykningen på et tidspunkt da den tyske hæren var i oppløsning. Han mente at kun et grundig slått Tyskland ville la vær å prøve seg på nytt, mens britenes statsminister Lloyd George i et framsynt øyeblikk sa: «Hvis vi slutter fred nå, vil tyskerne si om tjue år det Kartago sa om den første puniske krigen, nemlig at de hadde begått den feilen og den feilen, og at de med bedre forberedelser og organisering ville kunne vinne neste gang.»
Urkatastrofen
Slik, og også via en dysfunksjonell Weimar-republikk som var resultatet av de politiske tumultene i kjølvannet av fredsslutningen, går det en linje fra den første til den andre verdenskrigen. Det er derfor historikere snakker om 1. verdenskrig som den europeiske urkatastrofen.
Men hva var det egentlig som satte det hele i gang? Gavrilo Princip holdt den rykende pistolen i hånden da han drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914, men som attentatmannen selv sa da han noen år senere ble spurt av en fengselspsykiater om han beklaget å ha satt i gang en verdenskrig: «Om jeg ikke jeg hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.»
Det er sant nok, og historikerne drøfter fremdeles hva de egentlige årsakene var. At det eksisterte enorme spenninger i Europa i 1914 er de fleste enige om. Den sure tonen mellom Tyskland og erkefienden Frankrike, alliansesystemet med Trippelententen, den Serbisk-Russiske forsvarspakten og det tette forholdet mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, Russernes avhengighet av handel gjennom Bosporos og urolighetene på Balkan, samt sammenbruddet i Det ottomanske riket, gjorde situasjonen brennbar.
Ifølge Stone var det likevel en rekke idiotiske beslutninger som brakte Europa til avgrunnens rand. Med forfatterens egne ord: «Man kan av og til lure på om de som startet alt sammen i 1914, i det hele tatt hadde oversikt over noen ting.»
Verst var kanskje tyskernes flåteoppbygging. Den truet britene og skulle gi Tyskland et imperium, men viste seg fullstendig meningsløs. Skipene kom i kamp bare en gang under krigen, og istedenfor holdt matrosene i fyrstikkene som antente den tyske revolusjonen og gjorde slutt på keiserdømmet i 1918.
Stone peker også på imperialistisk rivalisering og et pågående våpenkappløp som ingen hadde oversikt over og alle følte seg truet av. Tyskland hadde et forsprang, men den militære infrastrukturen – særlig de strategisk viktige jernbanelinjene – var under rask utbygging også i Russland. Det gjaldt å slå til raskt, tenkte den tyske generalstaben, og det var hovedgrunnen til at krigen kom da den kom.

En særegen krig
Våpenutviklingen var også grunnen til at kampene ble så brutale. Man hadde kommet dit at det var mulig å blåse enorm kraft ut av kanonløpene. Samtidig var kanonene sørgelig immobile. Dermed ble den første verdenskrigen, særlig på Vestfronten, preget av enorme tap, uten at man oppnådde særlig mer enn å erobre noen få kilometer med opprevet og sønderbombet mark. Det berømte slaget ved Verdun, som ble innledet da tyskerne angrep franske styrker den 21. februar 1916, endte for eksempel med 300 000 døde på hver side, og kun marginale endringer i frontlinjen.
Stone forklarer hvordan generalene på begge sider oppviste en fantastisk evne til ikke å lære av sine egne feil. Aller mest ødeleggende var det stadige overmotet til lederne i felt. De stoppet ikke i tide, men presset på etter innledende seire for rakst å vinne noen meter til. Konsekvensene var som oftest at forsyningslinjene ble for lange og de utslitte framrykkende styrkene før eller siden møtte på uthvilte soldater på motsatt side, som i all hast ble fraktet med tog, eller til og med London-busser, til krigsskueplassen.
Ved siden av artilleriet, som omskapte jorden til et hav av gjørme og blod, ble slike reservestyrker gang på gang avgjørende for slagenes gang.
Krigen ble på sin side avgjørende for historiens gang, og det er derfor Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme er viktige i dag. Om man vil forstå de mange katastrofene som rammet Europa på 1900-tallet, må man begynne med første verdenskrig.

Aktuelle bøker

Nicolas Best
Den største dagen.
Freden i 1918
Gyldendal (2008)
289 sider

Norman Stone
Første verdenskrig.
En kort historie
Gyldendal (2008)
204 sider

Kommentar om politisk journalistikk

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.