Kommentar om politisk journalistikk

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.

Anmeldt: Gudmund Skjeldal: Fallande snø (Ny Tid)

Lengselen etter det hvite

Er en overutviklet fornemmelse for snø bra for klimadebatten?

[klima] «Seint i november skal det snø,» skriver Gudmund Skjeldal. «Fell snøen då, fell verda på plass». For idéhistorikeren er det «vissa om vinteren vi kan mista» når kloden blir varmere.
Skjeldal forstår heldigvis at skiføret i Nordmarka ikke er det viktigste klimaspørsmålet. Kanskje er det også politisk effektivt å skrive innenfor en horisont som bekrefter sentrale forestillinger i skinasjonen Norge.
Men samtidig burde en såpass belest eksskiløper ha reflekterer over sitt eget utgangspunkt. «Åtvaringa om moralisering er ein måte å knebla mogleg kritikk på», heter det. Skjeldal kunne ha skrevet mer, eller i det minste søkt å unngå en konfrontasjon med klimavenner som føler ubehag i forhold til skimytologien.
På den andre siden: Lengselen etter det hvite er ektefølt og kroppsliggjort. Og det er en forutsetning for at han kan skrive essayistisk og stilsikkert i sin todelte bok. Første del er en velkomponert blanding av kulturhistorie, barndomsminner og politikk. Her er «I´m dreaming of a white Christmas» og renessanseforfatteren Bartolomeo Sacchi, som mente at fallende snø var en av adelsmannens 16 gleder. Dessuten setter en hare vinterspor i lille Gudmunds sinn, mens FNs klimarapporter understreker alvoret.
Den siste delen er et renskåret oppgjør med Jens Stoltenberg og hans klimapolitikk, formulert med utgangspunkt i forfatterens erfaringer fra Hvit Vinter-initiativet. Statsministerens motvilje mot å ta klimakutt på hjemmebane, og den dobbeltmoralen som er knyttet til nordsjøolje og det norske selvbildet sables elegant ned. Det gjør Fallende snø til et velformulert innlegg med et miljøengasjementet det til syvende og sist er vanskelig å mislike.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Klimadebatt på blåswix-føre.

Gudmund Skjeldal
Fallande snø
Den norske klimautfordringa
Samlaget (2008)
185 sider

Anmeldt: Fredrik Taylor: Berlinmuren (Ny Tid)

Muren som delte verden
Fredrick Taylor skriver solid og nyansert om den kalde krigens mest symbolladde konstruksjon
[historie] I 28 år var DDR-toppene Walter Ulbrichts og Erich Honeckers «antifascistiske beskyttelsesmur» et åpent sår i Berlins bylegeme. Til byggverk å være, ble Berlinmuren også et sjeldent potent politisk symbol. Ikke bare framsto den som et av de potensielle brennpunktene under den kalde krigen. Den tungt befestede grenselinjen som delte Berlin var også manifestasjonen av kommunismens paranoid-byråkratiske kontrollbehov og Europas påtvungne deling.

Minnet om muren
Britiske Frederick Taylor, som tidligere har skrevet om de alliertes terrorbombing av Dresden i 1945, gjør i Berlinmuren en hederlig innsats for at vi ikke skal glemme dette. Han plasserer seg i betryggende avstand fra «ostalgisk» mimring, og viderefører istedenfor den kritiske bearbeidingen av DDR-tiden som Anna Funders bok Stasiland og filmen De andres liv har bidratt til. Samtidig kaster Taylor et annet og mer nyanserikt lys over betongen og piggtråden, sammenlignet med det som var vanlig i for eksempel vesttyske Axel Springers presseimperium.
Muren ga opphav til både virkelig heroisme og politisk heltedådsdyrking, store menneskelige ofre og martyrer som passet inn i den ene eller andre sidens propagandaplaner. I den grad forestillingene som ble skapt av politiske årsaker forsatt har fotfeste, er Berlinmuren et verdifullt korrektiv. Boka er solid og omfattende historieskriving, men det er dette som gjør den interessant og kontroversiell.
Mot murmytologiene
Få tviholder trolig på Ulbrichts og Honeckers bortforklaringer og selvbedrag, men at det kan være behov for å revidere en del vestlig murmytologi er det lett å overse. Taylors blanding av politisk-historiske analyser og detaljrike anekdoter om mange av dem som ble viet enorm medieoppmerksomhet på grunn av sitt forhold til muren, gir et godt utgangspunkt i så måte.
Som en følge av Potsdamavtalen etter andre verdenskrig hadde Berlin blitt delt mellom seierherrene, og det på tross av at byen lå et godt stykke inn i det sovjetiskokkuperte området. Avtalen, som blant annet innebar fri avgang for de allierte, ble satt under press allerede sommeren 1948, da Sovjetunionen en periode stengte gjennomfartsårene fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin, og man ble nødt til å organisere en luftbro som overgår de fleste logistikkoperasjoner i historien.
Da piggtråden ble rullet ut langs grenselinja mellom den sovjetiske okkupasjonssonen og de engelske, franske og amerikanske sektorene i byen natta mellom 12. og 13. august 1961, fryktet mange at den kalde krigen skulle bli mer enn varm nok. Ifølge Taylors analyse var denne krigsfaren til stede, men aldri overveldende.
Avmaktens mur
Taylor har blant annet lett i gamle DDR-arkiver, i biblioteket etter John F. Kennedy og i arkiver i London og Washington (men ikke i Moskva). Det han fant var at den undertrykkende muren paradoksalt nok handlet like mye om avmakt som om maktmisbruk.
Ulbricht, lederen i Tysklands sosialistiske enhetsparti og Øst-Tysklands første sterke mann, bygde den fordi hans økonomiske og politiske system fikk titusenvis til å rømme, noe som truet eksistensgrunnlaget til staten han var i ferd med å skape. Nikita Khrusjtsjov, Sovjetunionens mektig leder, aksepterte dette. Men med Taylors ord og en filmreferanse var det «halen som hadde logret med hunden». En irritert Khrusjtsjov, som var oppmerksom på krigsfaren en grensestengning innebar, registrerte at lakeien Ulbricht tilranet seg regien i spillet om Berlin, men istedenfor å ta den tilbake ga han etter for presset, ikke minst fordi han fryktet et tap av ansikt i den kalde krigens prestisjekamp mot USA. I Bonn, hovedstaden i Vest-Tyskland, måtte bundeskansler Konrad Adenaur motvillig se på da muren reiste seg. Det samme gjaldt Willy Brandt, som den gang var borgermester i Vest-Berlin. Han sa i dagene etter 13. august 1961 at ordene var det eneste maktmiddelet han hadde. Og i Washington, der John F. Kennedy nettopp hadde inntatt Det hvite hus, var Berlinmuren bare et av flere store spørsmål i den overordnede kampen mot kommunismen, og ikke alltid det viktigste. Det endte med at USA sendte små, og utelukkende symbolske forsterkninger til Vest-Berlin.
Hykleri og dobbeltmoral
Taylor går langt når det gjelder de vestlige landenes holdning til Berlinmuren. Han påpeker at det ved flere tilfeller var uenighet og en viss spenning mellom vesttyskerne og de vestlige allierte. De mange offentlige protestene til tross: For mange Nato-land «var det bedre med et delt Tyskland enn med et samlet», som forfatteren skriver. Han kaller dette hykleri og dobbeltmoral. Samtidig burde man trolig være tilfreds med at heller ikke USA ville risikere en verdenskrig over Berlinmuren da russiske og amerikanske stridsvogner sto kanonløp til kanonløp ved Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse senhøsten 1961.
Da de provisoriske sperringene noen måneder senere var blitt forsterket av en betongmur, flere gjerder, vakttårn, kjøretøysperrer, en såkalt kontrollstripe og soldater med ordre om å skyte for å drepe, ble Berlinmuren en grell påminnelse om jernteppet som delte Europa.
Den mediale og politiserte mytologiseringen av Berlinmuren nådde et høydepunkt omtrent samtidig, da det amerikanske tv-selskapet NBC finansierte en tunnel under muren med 50 000 tyske mark mot at de fikk eksklusive rettigheter til å filme flukten.
Tayler viser hvordan de i begynnelsen så heltemodige fluktorganisasjonene som hjalp østtyskere over til Vest-Berlin de første årene, begynte å ta seg betalt, og stilte krav som «minner om avtalene som blir inngått av ’menneskehandlerne’ som operer mellom den tredje verden og Europa i begynnelsen av det 21. århundre». Heller ikke dette er en del av de sedvanlige fortellingene om Berlinmuren. Spesielt kontroversiell blir analysen når man husker om at DDRs propagandamaskineri gjerne henviste til nettopp «menneskesmuglere» når de beskrev fluktorganisasjonene.
Kollaps
Selv da muren raste natta mellom den 9. og den 10. november 1989, under presset fra folkemassene som endelig så svakhetstegn ved det totalitære DDR-regimet, var den ladet med symbolikk. Ikke bare representerte rivingen at en gjenforening av Europa og kommunismens sammenbrudd var blitt historiske muligheter. Den østtyske staten, som under Honecker hadde forsøkt å berge stumpene gjennom svindelaktig finansakrobatikk og ved å «selge» dissidenter til Vesten, viste også sin totale mangel på prinsipper da den solgte sin «antifascistiske beskyttelsesmur» på en auksjon i Monaco.
Historien blir fullkommen når det viser seg at den som fikk ansvaret for salget var Hagen Koch, Stasi-mannen som 28 år tidligere hadde malt en hvit stripe i asfalten for å markere grensen mellom øst og vest ved Potsdamer Platz, og i Springer-pressen dermed var blitt en personifisering av den umenneskelige pertentligheten som preget DDR. Igjen er det snakk om mytologisering. Og igjen er Taylor kritisk. Men denne anekdoten er så god at den skal få stå.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Berlinmuren i revidert utgave.

Fredrik Taylor
Berlinmuren
13. august 1961 – 9. november 1989
Oversatt av Stein Gabrielsen
Cappelen Damm (2008)
580 sider