Bokessay: Østfronten og krigshistorien (Ny Tid)

Nytt fra Østfronten
En neglisjert del av krigshistorien kan endre vår forståelse av nazismens ondskap. Tre nye bøker viser bødlenes perspektiv.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Waffen-SS] Forlagene drysser hver år et snes oppbyggelige bøker utover landet. De vedlikeholder et bestemt bilde av krigshistorien og den staute norske rollen i den.
I tillegg til disse sedvanlige utgivelsene, som skaper det man kunne kalle en krigsmytologi, dukker det i høst opp tre bøker som underbygger en tendens i de siste årenes krigslitteratur til å se nye sider ved sivilisasjonssammenbruddet.
Den trenger ikke stå i motsetning til Max Manus’ Mitt liv, som kommer i nyutgivelse i forbindelse med en film om motstandshelten, eller Olav Njølstads biografi om hjemmefrontsjef Jens Christian Hauge, men gir et nytt inntak til forståelsen av den organiserte massenedslaktingens grunnlag – nemlig bødlenes perspektiv.
Som Lev Tostoj skrev i Krig og fred: «For oss etterkommere som nå ser på hendelsene med uhildet, sunn dømmekraft, uten de skylapper som den historiske forskningen fremskaffer, er det en umåtelig mengde årsaker som trer frem.» Bjørn Westlie åpner sin nye bok om faren og frontkjemperen Petter Westlie med dette sitatet.
Neste uke kommer også Glemt soldat av motstandsmannen Sigurd Senje, der Wolfgang Windingstad, en annen SS-veteran fra Østfronten, forteller sin historie. Og Jonathan Littells De velvillige, en roman som ble gitt ut for et par uker siden, dykker ned i avgrunnen gjennom å beskrive SS-offiseren Max Aues kompliserte og forkrøplede sinn.
Den store planen i øst
Disse fortellingene er vel så viktige som D-dagen og Vemork-aksjonen.
Østfronten, der hovedpersonene i alle de tre bøkene kjempet, er neglisjert i vårt kollektive minne om krigen. Men det var her tyskerne hadde nærmere 90 prosent av sine tap. Det var her Hitler erklærte «total krig». Og det var her han skulle realisere sin Generalplan Ost – et omfattende kolonialiseringsprosjekt som innebar Lebensraum for tyskerne og slaveri eller død for de andre. Ifølge Westlie ville germanere «befolke de erobrede landområdene, bygge nye byer og etablere storgods og bondegårder». Det hele forutsatte en «befolkningspolitikk» like systematisk som den var grusom. Som Littell forteller, ville man, ved siden av å drepe jødene, etablere reservater for russerne på den andre siden av Ural. Disse skulle bevoktes av en linje garnisonsbyer i fjellene, og en lavintensitetskonflikt skulle holdes gående slik at det tyske Volk ikke henfalt til «seierherrenes bløtaktighet».
Anthony Beavors Stalingrad har trolig bidratt til at lokket er løftet av denne putrende «kesselen» i vår historieforståelse. Og nå, mer enn 60 år etter fredsslutningen, har Windingstad stått fram med fullt navn. Glemt soldat kom opprinnelig ut i 1983, men da var hovedpersonen anonym.
Skutt på kloss hold
Den 3. juli 1941, i småbyen Zborov i Vest-Ukraina, ble 600 jøder skutt av soldater fra Waffen-SS. Det var en liten del av Generalplanen. Bak hele den 180 mil lange fronten forekom lignende massakre.
For soldatene var den helhetlige planen langt vekk, selv om de var blitt lovet jord i Ukraina når krigen var over. Ifølge Westlie kunne faren ikke ha visst om den «gigantiske mordplanen». For Aue var dette utarbeidet «i de lufttynne sfærene høyt over [hans] egen».
Etter bøkene å dømme rettferdiggjorde de snarere handlingene sine med trusselen fra «bolsjevikjødene», et oppdiktet fiendebilde som ble forsterket av partisanenes sabotasjeaksjoner. I Kiev ble 34 000 jøder drept den 29. og 30. september 1941, etter flere bombeangrep i byen. Aue beordres til å gi nådeskuddet til de som eksekusjonspelotongen ikke traff skikkelig, og Littell skildrer hans erfaring slik: «For å nå frem til noen av de sårede måtte jeg tråkke på likene, det var forferdelig glatt, de hvite, bløte kroppsdelene sviktet under støvlene mine, knokler knakk overrumplende så jeg vaklet, jeg sank til anklene i søle og blod.»
Også Holocaust framstår i et noe annet skjær dersom man som Westlie, Senje og Littell tar utgangspunkt i hendelsene på Østfronten. Anslagsvis 1,5 millioner jøder ble drept i Ukraina i løpet av krigen. Så mange som 80 prosent av dem ble skutt, og altså aldri sendt til noen konsentrasjonsleir.
De avstandsskapende foranstaltningene som skulle «lette byrden» for drapsmennene i leirene var altså ikke tilstede. Jødene, som ble samlet sammen, og deretter marsjert til retterstedet, fikk en kule i nakken, eller de ble tvunget til å legge seg på de allerede døde i massegravene, slik at den såkalte «sardinpakkingen» ble mer effektiv. Det var dette Aue var med på i Kiev.
Slik sett har i alle fall en del av nazistenes systematiserte massedrap flere fellestrekke med hendelsene i Rwanda enn det de fleste diskusjonene om folkemord har tatt hensyn til. I Odessa drepte SS 39 000 jøder på denne måten den 22. oktober 1941. Det er mange, mange slike eksempler.
Nærheten til ofrene kan kanskje være med på å forklare hvorfor Petter Westlie har fortrengt uhyrlighetene, om han var med på dem. Selv sier han: «Jeg er helt oppriktig når jeg sier deg at vi ikke direkte stilte opp jøder for å skyte dem. Heller ikke hengte vi dem i reip, som jeg har sett bilder av. Dette var vi ikke med på. Det må ha vært Wehrmacht som gjorde det».
Bjørn Westlie viser imidlertid hvordan en rekke indisier tilsier at farens SS-regiment den 3. juli 1941 stod bare noen få kilometer fra Zbornov. Og i Lviv var han ganske sikkert den 2. juli, da drapene startet der.
Nordmenn som krigsforbrytere?
I alt var det tre millioner soldater delaktige i angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. 20 000 av dem befant seg i SS Division Wiking, og av disse var 294 norske, ifølge Westlie. Det er ikke lett å forklare hvorfor faren Petter, en gutt fra ammunisjonsbyen Raufoss, ble en av dem. Etter eget utsagn meldte han seg til tysk tjeneste for å kjempe mot kommunismen, men forfatteren hevder med rette at det er «et sammensatt spørsmål uten noe klart svar». Kanskje spilte den sosiale degraderingen familien hadde vært igjennom en viss rolle. Den førte trolig til bitterhet og et sterkt markeringsbehov for den innesluttede Petter.
Aue forklarer derimot sin deltakelse med et ønske om en grotesk fullkommenhet: «Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten,» spør han.
Westlies og Littels bøker har likevel det til felles at de viser hovedpersonenes selvransakelse i forhold til drapene på jødene. Fars krig baserer seg på notater og lydbåndopptak som faren ga til sønnen sin i et forsøk på å reetablere kontakt etter flere års taus konflikt. Han viser der stor grad av dårlig samvittighet.
Littells Aue er en morder som hele tiden gjør seg moralske betraktninger. Han mener den som ser på med samtykke er moralsk på likefot med den som trykker på avtrekkeren, men det hele skal skje på en ordnet, flittig og renslig måte, styrt av instrukser og sirlig rapportert i ettertid. Han forstår seg selv som en pliktoppfyllende mann: «Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville utgjøre unntaket».
Likevel presser et spørsmål seg på. Det strategiske målet for «Operasjon Barbarossa» var oljekildene ved Baku, og Hitler håpet også å gå rundt Svartehavet for fange britene i Midtøsten i en knipetangsmanøver. Soldatene ble lovet at de skulle få vaske sine føtter i Kaspihavet. Men det ærefulle ved felttoget, om man i det hele tatt kan snakke om noe slikt, ble grundig knust av gjørma, lusene, kulda og de sovjetiske styrkenes innbitte motstand. For ikke å snakke om den effekten drapene hadde på gjerningsmennene. Både Littells og Westlies hovedperson blir såret, Petter på grunn av frostskader i den venstre foten og Aue på grunn av et skudd gjennom hodet. De kunne dermed trukket seg tilbake, men ønsket å fortsette. Hvilke begreper om manndom og lojalitet, hvilke beksvarte livsløgner, er det som får dem til fortsatt å gi sin tilslutning til et moralsk forkvaklet prosjekt?
Ny antisemittisme
Petter reiste hjem bare tre måneder etter at han hadde vendt tilbake til fronten, trolig på grunn av den respektløse behandlingen de tyske offiserene ga ham. I Norge ble han politimann i Oslo høsten 1942, da norske jøder ble samlet opp og sendt til Tyskland. Max Aue blir en tid i Berlin, kjemper igjen i Det tredje rikets undergang, og ender med å bite Hitler i nesa.
Hva var deres personlige ansvar for valgene de tok og handlingene de utførte? Littells bok er den aldrende Aues forsvarsskrift, nedtegnet etter at han unnslapp straffeforfølgelse. Fars krig er intet forsøk på å forsvare landsviksdømte Petter Westlies bedrifter, men på å strekke ut en hånd på tvers av et storslagent politisk og menneskelig juv.
Kan man i det hele tatt forsøke å forstå? Bør man? Disse tre høyst uvanlige utgivelsene inviterer til et ja som hevder at man for å unngå en gjentakelse av ondskapen må forstå dens bestanddeler – også bødlenes motiver, erfaringer, tanker og følelser.
Bjørn Westlis beskrivelse av turen han la ut på i sin fars fotspor gjennom Vest-Ukraina, gir dette en ny aktualitet. I dag er antisemittismen igjen påtakelig. Den jødiske historien i området blir bevisst visket ut. På veien mellom småbyen Zborov og den betraktelig større byen Lviv er det i dag reist et stort og prangende monument over de ukrainske nasjonalistene som falt under krigen. I Zborov anlegges det en markedsplass der massakren den 3. juli 1941 fant sted, og et minnesmerke i forfall er i ferd med å forsvinne helt.■

Jonathan Littell
De velvillige
Aschehoug (2008)
1040 sider

Bjørn Westlie
Fars krig
Aschehoug (2008)
246 sider

Sigurd Senje
Glemt soldat
Pax (2008)
170 sider