Anmeldt: Amal Aden: Se oss (Ny Tid)

Boktendenser

Amal Aden vil gjerne provosere. Er det ikke på tide å komme videre nå?

[integrering] En norsksomalisk kvinne i 20 årene, som av hensyn til sin egen sikkerhet skriver under pseudonym, slynger ifølge forlaget «ut provoserende generaliseringer» i boka Se oss, som ble lansert denne uka. Det er trolig «multikultinaivistene» på venstresiden, og muligens noen i Civita, det forventes en instinktiv reaksjon fra.
Aschehoug skryter av at Aden «maler med bred pensel». Men å fortape seg i dette forutsigbare forløpet, er i beste fall kjedelig. Og det skyldes ikke innholdet i dette nye bidraget i «oppgjør med sine egne»-sjangeren, som er «kontroversielt» nok: Det somaliske miljøet i Oslo er preget av notorisk trygdesnylteri, hatblandet frykt for de hvite vantro, overgrep og systematisk omsorgssvikt, arkaiske æreskodekser og drøvtygging av det narkotiske stoffet khat.
Man kunne godt protestert. Boka virker stigmatiserende og bekrefter verdensforståelsen til et alt for populært parti. Da ville man imidlertid spille på nettopp dette partiets premisser. Det er heller ikke påtvingende, noe som henger sammen med en uavklart relasjon mellom tekst og virkelighet i Se oss. Den første og største delen av boka er en dokumentarisk fortelling i jeg-form og presens. Den er ifølge forordet «ikke selvopplevd». Samtidig hevdes det at den baserer seg på «harde fakta» og at «den er sann».
Det norsksomaliske miljøet skildres gjennom øynene til den fiktive 13-åringen Yasmin. Grepet skaper selvfølgelig en «hardtslående» bok, men svingslagene har av samme grunn en tendens til å virke veivete.
Dette blir særlig tydelig når det barnlige språket plutselig gir rom for vurderinger en 13-åring neppe har kapasitet til. Når det står «jeg tenker…»; er det da forfatteren Aden, og ikke jenta Yasmin, vi har å forholde oss til?
Man kunne mistenke forlaget for å oppmuntre til denne gjennomtenkte vagheten i grenselandet mellom skjønnlitteraturen og debattsjangeren: Barnets ansvarsfrihet, sårbarhet og beskyttelseskrav på den ene siden. De politiske posisjonene jeg-stemmen henviser til når den fortolker alt i en bestemt retning, på den andre.
I bokas siste del får vi Adens meninger. Også de er formulert i et enkelt språk. Sannsynligvis er det gjort for å skape en forbindelseslinje mellom fiksjonen og faksjonen, men de upresise anklagene det resulterer i fører snarere til at sprengkraften blir borte.
Vi får blant annet høre at noen norsksomaliske organisasjoner som offisielt arbeider for integrering i virkeligheten fremmer frykt for storsamfunnets verdier. Men vi får aldri vite hvilke organisasjoner det dreier seg om. Den typiske vendingen er ordet «mange». Hvor mange er dét?
Barneombud Reidar Hjermann har levert en såkalt blurb til omslaget, og han hevder: «Hvis bare noe i denne boken stemmer, har vi en viktig jobb å gjøre». Nå vet vi at noe av det Aden skriver stemmer for noen grupper, og at en del sosiale problemer er utbredt i den somaliske befolkningen i Norge. At Hjermann tar forbehold er det likevel verdt å merke seg.
Forsker Kathrine Fangen, som har skrevet boka Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge (2008), bekrefter dette. Til Aftenposten sier hun: «Noen av påstandene passer for noen, men alle gjelder ikke på noen måte for alle».
At boka ikke provoserer i særlig grad, selv om forlaget altså forsøker å mane fram en reaksjon, henger trolig sammen med at «naivistene» iblant oss etter hvert har skjønt at det finnes uløste utfordringer i det mangfoldige Norges, og at de gjerne vil diskutere det på en skikkelig måte.
Er det denne utviklingen utgivelsen og mottakelsen av Se oss illustrerer? I så fall kan den egentlige diskusjonen endelig begynne. Aden har mistet tålmodigheten med mennene som slår mødrene, og mødrene som slår barna. Hun vil ha harde tiltak nå.
Man kunne istedenfor pekt på at sameksistens er vanskelig og at de tar tid, på at halvparten av de 20 000 somalierne i Norge har vært her i mindre enn fem år, og på at møtet med et fremmed samfunn i seg selv kan skape isolasjon og sosiale problemer. Kanskje kan den neste boka fra Adens redaktør i Aschehoug handle om disse utfordringene. Det er neppe like provoserende, men minst like betydningsfullt.

Amal Aden
Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
Aschehoug (2008)
190 sider