Anmeldt: Åsne Seierstad: De krenkede (Ny Tid)

Tårer for Tsjetsjenia

Åsne Seierstad har skrevet en rystende bok om en glemt krig. Man kunne faktisk forvente litt mer.

[russland] Det var i Groznyj at Åsne Seierstad skrev sin første krigsreportasje som uerfaren frilansjournalist i 1995. At hun vender tilbake til hovedstaden i den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia for å fortelle om de menneskelige konsekvensene av konflikten, er derfor også en reise i forfatterens fortid.
Ikke det at hun selv er blant De krenkede, selvfølgelig, men erfaringene lar seg lese både på og mellom linjene. At Seierstad tar med opplevelsene fra den gang – fra en grøft der kulene haglet rundt henne, fra bygater med snikskyttere på hustakene, fra en veisperring der en russisk soldat ville tvinge henne med inn i skogen – gjør det dessuten mulig å gi et riss av krigens årsaker og dynamikk på en lesverdig måte.
Det er smart løst, for uten denne bakgrunnsinformasjonen ville hoveddelen av boka, som handler om situasjonen i dag og krigens ødeleggende virkning på det tsjetsjenske samfunnet, vært vanskeligere tilgjengelig.

Journalistisk begavelse
Grepet viser også fram forskjellen i åpenhet journalister møtte under den første Tsjetsjenia-krigen i 1994-95 og under den andre i 1999-2001. I nåtidsplanet, som utspiller seg fra 2005 til våren 2007, må Seierstad reise inn i skjul, eller som del av en offisiell journalistdelegasjon arrangert av russerne.
Hun gjør begge deler, og gjør et nummer ut av det, men så lenge hun får så mye igjen blir den tydelige tilstedeværelse i teksten uproblematisk. Hovedpersonen Hadizat, engelen i Groznyj, driver for eksempel et barnehjem, der Seierstad holder hus en stund, og begivenhetene der skaper sammenheng i framstillingen.
Her er noen av de mest rystende enkeltskjebnene samlet under ett tak: En jente har blitt systematisk misbrukt av sin onkel etter at foreldrene døde. En gutt har drept sin søster fordi hun var «vanæret». Også det etter at foreldrene døde.
Dialogene er tette, vanskelige, finstemte og rystende. I det hele tatt viser Seierstad seg som en journalistisk begavelse når hun får folk i tale i slike situasjoner. I løpet av ti sider møter hun også to av separatistenes store profiler, nemlig Djokhar Dudajev og Aslan Maskhadov. Senere, i det som nok er en av de mest avslørende skildringen en norsk forfatter har skrevet om et diktatur på tomgang, besøker og intervjuer hun Ramzan Kadyrov, den tidligere opprøreren som nå er moskvatro president. Han sitter på Putins nåde, men styrer ved hjelp av en privat milits republikken med jernhånd. Scenene fra kontoret hans, der Che Guevara av en eller annen grunn henger på veggen og mannen blamerer seg for åpen mikrofon, gir et rystende bilde av hvordan Tsjetsjenias styre igjen er i ferd med å råtne på rot.

Effektiv kryssklipping
Man kan mene mye om forholdet til kildene i Bokhandleren i Kabul, men man kommer ikke vekk fra at Åsne Seierstad er en av få journalister i Norge som viderebringer historier fra en verden i brann. Hun kombinerer enkeltmenneskers – sivilbefolkningens, kvinnenes og barnas – fortellinger med intervjuer med maktmennesker. Kryssklippingen er effektiv, og uten at det rammer den journalistiske integriteten får hun satt en del skap på rett plass.
Forfatteren bruker også andre metoder i vekslingen mellom det nære og de historiske og politiske sammenhengene: Hun besøker gamle Abdullah, som ble deportert av Stalins sammen med tre hundre tusen andre tsjetsjenere i 1944. Og hun bruker en tv-kveld for å få fram hvordan nyhetene mest minner om absurd teater, med aktører som virker like lattervekkende som de er grusomme.
Dermed blir alle enkelthistoriene, om en gammel kvinne som har mistet tre sønner, om moren til en av terroristene fra Dubrovka-teateret, og om en russisk soldat som har blitt skadet i kamp, noe langt mer enn en katalog over overgrep og tragedier.

«Tsjetsjenisering»
I likhet med Seierstad Balkan-bøker, gir også De krenkede innsikt i historiene og meningene til vanlige mennesker. Man kommer på en måte bak fiendebildene, der folk får snakke ut, og finner både menneskelighet og umenneskelighet. På tsjetsjensk side er radikal islamisme i ferd med å få fotfeste. Antall æresdrap øker, sharialover søkes innført. På russisk side råder korrupsjonen i de væpnede styrkene og rasistiske holdninger sprer seg i det russiske samfunnet.
Det mest dramatiske er likevel «tsjetsjeniseringen» av konflikten. Nå står tjsetsjener mot tsjetsjener. Russerne har overlatt det skitne arbeidet til sine tidligere fiender, og et system av angiveri og overvåkning, med forsvinninger og tortur, har fått feste.

Mangelfull analyse
Man kan hevde at konfliktene i Kaukasus er glemt i norsk presse. Men det er ikke tilfellet i den norske bokhøsten. Av den grunn melder det seg en følelse av at man kunne forventet noe mer enn det Seierstad leverer. Hun mangler analytiske grep som kunne løfte boka videre opp fra den uangripeligheten som ligger i å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av en glemt krig.
Seierstad sper riktignok på med Tolstoj-anekdoter, Pusjkin-sitater og tsjetsjensk mytologi, der ulven spiller rollen som frihetsfigur, og skriver ellers med driv og gode virkemidler. Under en togtur i det siste kapittelet drøftes også sortmalingen av situasjonen med noen russiske medpassasjerer.
Likevel er det noe som mangler, særlig når det gjelder viljen til å sette konflikten inn i en større sammenheng. Her er det for eksempel et regionalt aspekt som Seierstad tar for lett på. Krigen i Tsjetsjenia har blitt stadig tettere bundet sammen med det som skjer i Dagestan, Ingusjetia og Georgia. Det finnes til og med dem som ønsker et nordkaukasisk emirat, og som vil samle radikale islamister på tvers av grensene. Det hadde dessuten vært interessant å få en analyse av hvordan USAs krig mot terror påvirker konflikten og bedømmelsen av den i Russland og utenfor.
Men, men. Om forlaget inkludere en liste med litteraturforslag i neste utgave, skal dette få passere.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Nært, overbevisende og litt lett om en glemt krig.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia
Cappelen (2007)
387 sider