Historien om et folkemord (Dagbladet)

SITAT

”Hutuer må slutte å føle medlidenhet overfor tutsiene”
Det 8. av ”Hutuenes ti bud”, publisert i avisen Kangura i desember1990.

HOVEDSAK

Historien om et folkemord

Det foregår en kamp om Rwandas tragedie

Av Halvor Finess Tretvoll

(KIGALI:)”Å skrive lyrikk etter Auschwitz er barbarisk,” hevdet Theodor Adorno. Ingen metaforer var sterke nok til å lodde dybden i Holocausts industrialiserte ondskap. Men kan man dikte etter Rwandas hundre apokalyptiske dager fra april til juli 1994? Etter at en million tutsier og moderate hutuer ble slaktet ned med macheter og køller i et tempo som overgikk hva nazistene maktet i gasskamrene?
Spørsmålet stilles sjeldent, som om sivilisasjonssammenbruddet i et afrikansk land – der naboer, kolleger og ektefeller drepte hverandre ved veisperringene, der tusener som hadde søkt tilflukt i landets kirker ble hakket opp mellom benkeradene, ofte med prestens viten og vilje, der leger drepte sine pasienter og professorer sine studenter – ikke skulle medføre alvorlig moralsk og politisk refleksjon i Vesten som alle andre steder. Men når det stilles, er svaret ja – i en forstand som ikke var intendert: Man kan dikte vekk et folkemord.
Ikke bare har hutuer og tutsier interesser i historien om Rwandas blodige vår. Også vestlige land var innblandet – franskmennene støttet huturegjeringen, belgierne spilte en aktiv rolle som tidligere kolonimakt, amerikanerne støttet muligens tutsienes gerilja. Det har gått politikk i debatten om folkemordet. Samtidig er den historiske forståelsen, ved siden av rettsoppgjøret, en nøkkel til forsoning og selvransakelse.

Nylig kom det ut en bok i Paris. Den er skrevet av Abdul Joschua Ruzibiza og heter Rwanda, l’historie secrete (Rwanda, den hemmelige historien). I dag bor Ruzibiza utenfor en middels stor by i Sør-Norge, men han skal tidligere ha vært offiser i tutsienes gerilja RPA (Rwandeese Patriotic Army) som krysset den Ugandisk-Rwandiske grensen i oktober 1990 og til slutt fikk satt en stopper for grusomhetene da den jaget hutumilitsen Interhamwe (”de som dreper sammen”) og den hutudominerte hæren på flukt til Kongo (Zaire) sommeren 1994.
Men Ruzibiza brøyt med RPA og dagens regjeringssjef Paul Kagame. I boken hevder han at det var Kagame som beordret nedskytingen av flyet med president Juvenal Habyarimana over Kigali den 6. april 1994 og at han selv var en del av gruppen som utførte oppdraget. Drapet på presidenten har aldri blitt oppklart, men det er vanlig å hinte til hutuekstremister som slik ryddet av veien den siste hindringen for det de kalte ”den endelige løsningen på tutsiproblemet”. Allerede en time senere var veisperringene på plass i Kigali og husundersøkelsene i gang. Dødslistene over byens tutsier og hutupolitikere som ikke delte ekstremistenes syn var forberedt på forhånd. Militsen var væpnet og trent.

Spør man redaktøren i Rwandas ledende avis The New Times om dette, vil han si at Ruzibiza neppe forteller sannheten. Over en lunsj i Kigali, vil han underhånden si hva han latt seg fortelle av en rwandisk minister: At Ruzibiza har blitt betalt av fransk etterretning for å sverte RPA og Kagames regime. Men denne redaktøren er selv partisk. Han er del av den nye eliten i Rwanda, barn av tutsiflyktninger som etter 30 år i diaspora har vendt hjem og inntatt sentrale posisjoner i tiden siden folkemordet. I fremstillingene av konfliktene som har herjet landene rundt Afrikas store sjøer ser man sjelden mer enn toppen av isfjellet. Det er lag på lag med agendaer. Påstander står mot påstander.

Ti år etter Habyarimanas død, i april i fjor, åpnet folkemordmuseet i Kigali. I minnelunden på området ligger 250 000 ofre i massegraver. Innenfor veggene fortelles historien om hvordan den belgiske kolonimakten delte befolkningen i to grupper. Alle som hadde flere enn ti kuer var tutsier. De andre hutuer. Tutsiene, som utgjorde 15 prosent, ble kolonimaktenes yndlinger, ansett for å være av en annen og høyerestående rase og gitt privilegier innen utdanning, politikk og administrasjon. Men etter en sosial oppstand i 1959 snudde belgierne og da de trakk seg ut noen år senere hadde majoriteten – hutuene – fått makten. Det ble starten på tutsienes diaspora og ”Hutu Power”-ideologien som i løpet av tiårene frem til 1994, næret av frykt for at tutsiene skulle vinne tilbake sine gamle privilegier, førte til stadige massakre og til sist folkemordet.

De ansvarlige for museet forteller at det var lange forhandlinger med seierherrene i Kigalis regjeringskontorer om utstillingens innhold. Men belgierne, som hadde påtatt seg å bidra økonomisk, holdt også tilbake midler. Om det hadde noe med belgiernes interesser i historiefortellingen å gjøre? Trekk dine egne konklusjoner, er svaret man får når man spør.

Museets versjon av historien om folkemordet deles av amerikaneren Philip Gourevitch. Han har skrevet boken We Wish To Innform You that tomorrow We Will Be Killed With Our Families, en feiret reportasje- og intervjubok som skildrer tutsienes lidelser. Men i en artikkel som har blitt spredt på internett de siste ukene – til og med den anerkjente nettsiden Arts & Letters Daily (aldaily.com) har publisert den – beskrives boken som del av ”tutsienes Holocaustmytologi”. Det har blitt en industri, skriver journalisten bak artikkelen, Keith Harmon Snow. Fortellingen om folkemordet i Rwanda har blitt til en forenklet standardhistorie om tutsiofre og hutuovergripere, spredt i media, litteratur, film og akademia. Aller verst er filmen Hotell Rwanda om hvordan hotelldirektøren Paul Rusesabagina redder hundrevis av tutsier som har søkt tilflukt på Hotel des Mille Collines. Selv det som regnes som referanseverket for folkemordet, Alison Des Forges Leave None to Tell the Tale, skal inneholde fri diktning. For egentlig fant det aldri sted noe folkemord, bare en borgerkrig. Eller det var to likestilte folkemord, et på tutsier og et på hutuene som flyktet. Men samtidig har et av Snows viktigste sannhetsvitner, Jean-Marie Hagiro, vært leder for den politiske fløyen av geriljaen FDLR (Forces for the Liberation of Rwanda) som de siste årene har kjempet mot Rwandiske styrker i Øst-Kongo.

Arkitektene bak massedrapene kalles for ”folkemordets forfattere”. De diktet videre på belgiernes rasistiske myte om tutsiene som et fremmed og siviliserende element i Rwanda, og ville sende dem tilbake dit de etter sigende kom fra – til Etiopia via elven Akagera.

Ennå forfattes det om folkemordet. Den endelige historien om årsakene, virkningene og skyldfordelingen er ikke skrevet. Snarere enn å spørre hva Rwandas skjebne kan lære oss om ondskapens problem, kjempes det om hvem som var offer, og om hvem som var overgriper. Men ethvert folkemordet er for viktig til at det skal gå politikk i historieskrivingen.



UNDERSAK

Hutu Power

Ideologien bak folkemordet

Museet i Kigali er delt i to. Den største delen av utstillingen er viet Rwanda. Men det finnes også en mindre del som tar for seg folkemordenes historie. Dermed skriker spørsmålet imot én. Hvordan kunne man tillate nye folkemord etter nazismen, folkemordkonvensjonen og ansvarlige ord om at noe lignende aldri måtte skje igjen?
Men denne kontekstualiseringen av Rwandas vulkanske voldsutbrudd leder også til de særegne moralske utfordringene. I Rwanda ble en tredel av befolkningen drept. To tredeler var på en eller annen måte medskyldige. Hvordan kunne den altomfattende grove volden bli så populær? I motsetning til Holocaust skjedde drapene i full offentlighet. Hvordan kunne en million bli drept på nært hold, ansikt til ansikt?
De ekstreme hutuideologene skapte et bilde av en umenneskelig tutsifiende og spredte det gjennom mediene de kontrollerte, særlig avisen Kengura og Radio Television des Mille Collines. Tutsiene har haler som smådjevler, het det. De var Inyenzi (kakerlakker) som måtte tråkkes på. ”Hvis ikke bortfører tutsien din kone, han voldtar dine barn han forgifter vannet og luften. Og tutsikvinnen, hun forhekser mannen din med rumpeballene sine,” som det heter i En søndag ved bassenget i Kigali. Det var taler og massemøter. Tutsiene ble sammenlignet med ugress som måtte fjernes. Det var unge uutdannede menn som lett kunne rekrutteres til militsene og trenes i å drepe på kommando.
Den lille klikken av ekstreme men mektige hutuer, kalt Akuzaen, lyktes i å skape en situasjon der man måtte velge. Enten er du med oss, eller du er med tutsifienden. De spilte på kolonitidens rasisme og speilvende den. De høye, lysere, melkedrikkende tutsiene med smale neser måtte ikke få dominere Rwandas opprinnelige innbyggere, hutuene.
I en situasjon der alle rwandere hadde identitetskort som viste om du var hutu eller tutsi og den ytre fienden, RPA-geriljaen, var i ferd med å vinne borgerkrigen, vente hutuene seg mot tutsier i Rwanda. ”Vi vil starte med å utslette den indre fienden. Dere vil forsvinne,” het det i Kangura i januar 1994
Et halvt år senere var 300 000 rwandiske barn foreldreløse.

NOTIS

Bøker og filmer om folkemordet

Alison Des Forges´ bok Leave None To Tell the Tale er den mest anerkjente boken om folkemordet i Rwanda ved siden av Gérard Pruniers The Rwanda Crisis 1959-1994. History of a Genocide. Mahmod Mamdani er den best kjente av de få afrikanske forfatterne som har bidratt. I When Victims Become Killers beksriver han hvordan tutsi og hutu gikk fra å være klassebetegnelser til å bli rasebetegnelser under belgiernes kolonistyre og hvordan dette og konflikter rundt tilhørighet og statsborgerskap i det postkoloniale Afrika la grunnlaget for folkemordet. Linda Melvern avslører i A People Betrayed vestens rolle i folkemordet. Generalen som ledet FN-styrkene i landet før folkemordet har skildret sitt møte med konflikten i Shake Hands With the Devil. Den eneste boken om folkemordet som er utgitt på norsk er den i dette selskapet spinkle romanen En søndag ved bassenget i Kigali. Den mest kjente filmen om folkemordet er Hollywoods Hotell Rwanda, men det finnes også andre: Sometimes in April, A hundret days og Shooting dogs som kommer på kino neste år.

Kampen om venstresidens sjel (Samtiden)

Kampen om venstresidens sjel

Venstresiden prøver å finne seg selv på nytt etter høyrebølgen og murens fall, men leter rådløst på feil sted i et landskap der nasjonalstatens og industrialismens begrepskart ikke lenger kan vise vei. Vi trenger en sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt.

Av Halvor Finess Tretvoll

Den norske fortellingen om en industriarbeiderklasse som kjemper seg igjennom borgerskapets hegemoni på fredelig vis for endelig å oppfylle den franske revolusjonens lovnader for alle, er ikke gyldig lenger. Det skyldes ikke at kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men at fortellingens subjekt, arbeiderklassen, ikke er seg selv lik, og at en norsk fortelling ikke lenger kan være rammen for politikken.
Selve kjernefortellingen i den norske venstresidens selvforståelse ble utfordret ved overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og kommunismens sammenbrudd, har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes. Nå foregår det en kamp om venstresidens sjel, om hvilke politisk-teoretiske kart som skal erstatte de tapte.
En sosialliberal fløy står mot en venstrekonservativ fløy. På et konkret politisk nivå gjelder konflikten bioteknologi, kjønnsnøytrale ekteskap, statskirken og ytringsfrihet. På et ideologisk nivå står striden mellom dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, og dem som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den liberale venstresiden er nyliberalismens løpegutter.
De venstrekonservative sitter med en følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og gråter over en forgangen tid. Mens den liberale venstresiden er først og fremst pragmatisk – med liten interesse for ideologi, teori og politisk filosofi. Den mangler begreper som kan gi mening og sammenheng til hverdagspolitikken. Man kan si det slik: En del av venstresiden gjør de gamle fortellingene til besvergelser. Den andre delen er ikke interessert i kjernefortellinger overhodet. Slik preger antiintellektualismen begge fløyene.
Denne gordiske knuten har blitt stadig strammere etter hvert som venstresidens idé- og identitetskrise utviklet seg gjennom tre faser: sosialdemokratiets kollaps rundt 1979, Berlinmurens fall i 1989 og «De nye bevegelsenes» oppvåkning i 1999. I grålysningen for ny samfunnsbygging fra venstre, idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra venstresiden som gjør slutt på 25 år med høyredreining , må spørsmålet stilles på nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin egen rolle i en verden som er grunnleggende endret?

1979: Venstrekonservatisme på norsk
Mot 1970-tallets slutt hadde både den korporative statsbyråkratiske blandingsøkonomien og maoismen spilt fallitt. Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»
Den 4. mars 1979, fra talerstolen på SVs landsmøte i Tønsberg, foreskrev Slagstad sin medisin, en kommunal økopolitisk sosialisme: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunnet har vært ekspansjon, så er nøkkelordet for det samfunnet vi vil skape grense», sa han. Og: «Den revolusjonære sosialismen er i dag konservativ. Det er revolusjonært i dagens Norge å gå inn for å bevare det som Willoch og Gjerde vil bryte ned. Som en intim kjenner av den norske tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen, sa for en tid siden: ’Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet fra Høyre, DNA o.l.’.»
Foredraget «sosialisme på norsk» var fremsynt på noen punkter: Den bipolare verden var i ferd med å endres til en multipolar verden med nye tyngdepunkter i Kina, Japan og Vest-Europa. Industriproduksjonen i Vesten ville bli flyttet til u-land og informasjonsteknologien skulle medføre store endringer. Slagstad kritiserte også stalinismen og ønsket en demokratisk sosialisme à la Praha-våren og Pariserkommunen. Og han ville sette grenser for forbruk og produksjon for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling.
Men Slagstad ville i tillegg styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Han var bekymret over de sosiale og kulturelle konsekvensene av samfunnsutviklingen, over at tradisjonene og de tette fellesskapene ble truet. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar, men i møte med en økonomi som har blitt global mens politikken og jussen forblir nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk.
Dessverre er teknologiangsten og nasjonale grenser fortsatt fremtredende i venstresidens tankegang. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne partiene går Sp mot en revisjon av en av verdens strengeste bioteknologilover, mens SV har en guffent vinglete historie i dette spørsmålet. Og vi ser det i EU-saken.
Det var noe nytt og annerledes kom inn i partipolitikken på venstresiden denne marsdagen i 1979: Venstresiden skulle ikke lenger gå i front for samfunnsutviklingen. Det ble radikalt å være konservativ.
I et intervju om kulturradikalismens fremtid i Ny Tid for bare et år siden, sa Anders Heger: «Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er ikke vi som har endret oss. Det er tiden (…) Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag er det bare noen ytterst få rettighetskamper igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk kamp.» Det finnes altså grenser for rettighetskamp. Men samtidig er venstresiden splittet i spørsmål om homofiles rettigheter og i spørsmålet om statskirken.
I 1979 stod Slagstad i SF-tradisjonen mellom DNA og stalinistene. Dette var et viktig bidrag til venstresidens idéutvikling i perioden fra NATO-striden i DNA i 1949 til avisa Orientering gikk inn i 1975. Men så gikk det altså skeis.
Det store unntaket er Steinar Hansson. Han begynte sin karriere i tidsskriftet Kontrast og var redaktør i Ny Tid da avisen fortsatt var under SVs kontroll. I motsetning til Slagstad engasjerte han seg etter hvert i det Anders Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller «en stadig fornyelse og modernisering av den offentlige debatten. En radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Som Anders Heger sa i intervjuet: Steinar Hansson «representerer overlevelsesstrengen vi [en fornyet kulturradikalisme/venstreside] må knytte oss til». Men dette fremstår i dag mest som en fjern mulighet. Steinar Hanssons visjon – en kosmopolitisk og liberal venstreside med et gjennomtenkt helhetssyn – drukner i enkel sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgiske krokodilletårer på den andre.

Å hoppe i Etna etter Solstad
Grunnen for vendingen i mars 1979 var beredt innen filosofien og sosialteorien. Opprørerne fra 1968 fant inspirasjon i tysk ny-marxisme – særlig hos Frankfurterskolen og dens etterkommere. For tenkere som Theodor W. Adorno er konservativ resignasjon nærmest blitt en revolusjonær aktivitet.
68’ernes teoriimport var tross alt et positivt unntak: Kontinental filosofi ble gjort relevant i den norske politiske virkeligheten. Men den stoppet med sekstiåtteropprørets kollaps. En ny generasjon franske filosofer som brøt igjennom på 70-tallet representerte en utfordring til venstrekonservativismen. Men de fikk ikke gjennomslag i Norge.
Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene norske intellektuelle hadde med disse nye filosofiske strømningene fra kontinentet. En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Aarhus i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg lukka augene og bad ei stille bøn om at det ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.»
Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Den ellers svært dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenligner i essayet «Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna. Dette var typiske reaksjoner, kanskje særlig for den nynorske intelligentsia som Skjervheim tilhørte – Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk har det på samme måten – men ikke bare der.
Tidsskriftet Profil i perioden 1984--89 er ett unntak. Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid et annet. Morgenbladet under Truls Lie et tredje. Men på venstresiden i stort kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå utfordringene den stiller opp.
Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv Braanen, er blant dem som fortsatt gliser når han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Kanskje skyldes det at postmodernismen har vekket stadig irritasjon i avisen hans de siste ti årene. Det dramatiske høydepunktet i kampen om postmodernismen i Norge er redaktørstriden der i 1997. Paul Bjerke var redaktør. Eivind Røssaak hadde ansvaret for kultursidene. Sistnevnte hadde i flere artikler rettet fokus mot det postmoderne som fenomen, epokekarakteristikk og stilretning. Han hadde til og med gjort den skjebnesvangre feilen å trykke et intervju med den franske psykoanalytikeren og poststrukturalisten Julia Kristeva.
Det falt ikke i god jord hos Klassekampens «venner», som i denne sammenheng betyr et AKP (m-l) med aksjemajoritet. Intervjuet var «jålete» og forbeholdt åndseliten, kan man lese på nettforumet KK-forum i tiden forut for det skjebnesvangre oppgjøret. Røssaak redigerte rett nok kultursidene med svak hånd, men det utslagsgivende var følelsen av fremmedhet som de nye perspektivene fremkalte hos eierne. Resultatet ble at Røssaak sa opp etter massivt press, Bjerke ble sparket av AKP (m-l), det store flertallet av journalistene gikk på dagen og Jon Michelet ble ny redaktør.
Boken Postmodernismen og de intellektuelle fra 1998 er Røssaaks forsvarstale. Han viser hvordan venstresiden ikke lyttet da den burde:

Det er påfallende at to så uforenlige norske 68-er-fløyer som de Mao-vennlige ml-erne og de habermas-vennlige sf-erne i dag møtes i den konservative kulturkritikken som oppfatter postmodernisme som en form for dekadanse og nihilisme som forhindrer en veltilpasset deltakelse i samfunnet.

Også i kampen om venstresidens sjel tegnes det fiendebilder. Det heter at postmodernismen har vunnet et kulturelt hegemoni, at den egentlig er relativistisk eller nihilistisk, og at venstresiden må bekjempe de postmoderne impulsene i kulturen og akademia fordi de bygger ned forsvarsverkene mot nyliberalismen. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser med markedsliberalistene, sies det. Argumenter som Røssaaks om en kulturkonservativ allianse på venstresiden er egentlig et røykteppe som skjuler dette sviket. Det samme gjelder multikulturalisme og toleranse, et positivt syn på globalisering og kampen mot religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved siden av nyliberalismen er dette noen av dagens største politiske utfordringer.

Skjervheim på Skiphelle
La oss se nærmere på denne «venstreliberale eliten». Dersom det finnes en slik elite i Norge, må den ha sitt foretrukne tilholdssted i Arbeiderpartiet. Hvordan gikk det til at Ap stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og badet?
Gro Harlem Brundtland hadde tatt over etter Odvar Nordli både som partileder og statsminister i 1981, men da Høyre gjorde sitt beste valg noensinne samme høst, gikk hun av. Da Brundtland kom i regjering igjen fem år senere, i mai 1986, var partiet ikke til å kjenne igjen. I partikontorets kroker hadde en Einar Førde, en Gudmund Hernes, lenge levert premisser for en glideflukt vekk fra det klassiske sosialdemokratiet. Partiet hadde gjennomgått et hamskifte som har preget det siden.
Grovt sett finnes det to syn på det som skjedde. På den ene siden hevdes det at partiet gikk til høyre og begynte å føre en nyliberalistisk politikk, at det fra 1986 videreførte Willochs program. Dag Østerberg og Håvard Nilsen fremstiller utviklingen slik i sin bok Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Fra å være et sosialistisk parti, ble Arbeiderpartiet et «elitært sosialliberalt» parti, som gikk inn for deregulering av økonomien og nedbygging av velferdsstaten: «Gro Harlem Brundtland lanser[te] kundenes historiefilosofi: forbrukere i alle land foren eder!» Den keynesianske teoriens dalende gjennomslagskraft, en utbredt oppfatning om at staten var blitt så stor at den hadde styringsproblemer og derfor burde reduseres, medførte en udelt begeistring for nyliberalismen, heter det. «Samtidig ble den liberale opptatthet av ’menneskerettigheter’ mer utbredt; mens oppmerksomheten rundt nyimperialismen, hvor menneskerettighetene danner en hyklersk fasade eller legitimering, dabbet av», skriver Østerberg og Nilsen.
På den andre siden sier man at utviklingen var et svar, noen mener et ufullstendig svar, på de grunnleggende endringene i samfunnet: Globalisering, migrasjon, en flerkulturell situasjon, og kanskje viktigst, at arbeiderklassen var borte som politisk grunnfjell, noe som henger sammen med utdanningsrevolusjonen og økt kjøpekraft i en oljesmurt økonomi. De tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Dermed ble også kortene delt ut på nytt i det politiske spillet. Arbeiderpartiet måtte endre seg radikalt, ikke bare for å beholde oppslutningen, men også for å kunne føre kampen for menneskenes frihet videre på en relevant måte i en ny tid.
Frem mot valget i 1989 tok Arbeiderpartiet initiativ til en bred «frihetsdebatt». Gro Harlem Brundtland ville «trekke folk med i en grunnleggende debatt om fremtidens samfunn». Hans Skjervheim var invitert til den store åpningskonferansen for denne debatten på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i april 1986. Han advarte mot konsekvensene av postmodernismen, som han så som en oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, mellom sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver de videre begivenhetene slik i Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi:

Så vart det opna for debatt, og ein eldre kar tok ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (…) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.

Den liberale venstresiden hadde ikke begreper om teori. Det mangler den fortsatt. Det er på tide å styrke båndene mellom de «sosialliberale» og intellektuelle med en bred samfunnsorientering – ikke bare med sosialøkonomene.

1989: Den tredje blindvei
Da Ap igjen ble satt på gangen under Syses korte regjeringsperiode etter valget i 1989, kollapset de kommunistiske regimene i Øst-Europa, og behovet for en nyorientering av det sosialdemokratiske prosjektet ble tydeligere enn noensinne.
Da Thorbjørn Jagland etter en tid som partisekretær ble valgt til partileder i 1992, hadde han allerede rukket å gi ut boken Min europeiske drøm. Der gir han Europa-spørsmålet dets rettmessige plass på venstresiden. I boken Brev fra 1995 tar han et oppgjør med SVs teknologipessimisme, en arv fra «sosialisme på norsk», slik den kommer til uttrykk i Erik Solheims bok Den store samtalen: Vitenskapen kan brukes i både positive og negative henseender, og det gjelder å bruke den positivt, til å løse miljøproblemer for eksempel. Videre må Solheim føre SV ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak».
Gammel-SVer Ottar Brox´ allianse med sosiologen Sigurd Skirbekk om den innvandringsfiendtlige boken Gode formål – gale følger? viser at dette var på sin plass. Ifølge maktutreder Øyvind Østerud har det oppstått protestbevegelser mot «elitene» i politikken: nyreligiøse bevegelser, re-nasjonalisering, tradisjonalisme, «høyere murer, nye flagg og bevegelser kledd i gårsdagens kostymer». I Gode formål – gale følger? og Klassekampens velvillige mottagelse av boken, i regi av journalist Jon Hustad og redaktør Braanen, har slik populisme fått gjennomslag også på venstresiden.
Jagland er et unntak. Han ønsker seg en kosmopolitisk venstreside, og han la en helhetlig samfunnsforståelse til grunn. Han trampet kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå heter, når han skulle forklare seg på riksdekkende fjernsyn, men når han skriver at «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21. århundrets store utfordringer», treffer han spikerhodet midt i blinken, for å si det med det som kunne vært hans egne ord.
«Det norske hus» var Jaglands kongstanke. Han ville forene politikere, intellektuelle, arbeidstakere og kapitaleiere i et forsøk på å bygge et kunnskapssamfunn. Da han gikk av etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok makten etter et bikkjeslagsmål, var denne tanken død – og med det døde også det hittil siste forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering innenfor det norske sosialdemokratiet.
Også Anthony Giddens, den britiske sosiologen som er en sentral ideolog bak New Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende fortolkning av venstresidens rolle etter murens fall og endringene i moderniteten. Han mener «[d]et politiske skjelettet trenger (…) teoretisk kjøtt på beina (…) for å gjøre det mulig å utforme en politikk med mer mål og mening.» Vi kunne legge til at det er nødvendig for å unngå venstrepopulistiske utskudd.
Giddens skiller mellom et klassisk sosialdemokrati kjennetegnet av blant annet lineær modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn. Mot dette setter han «den tredje veis politikk», som utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre-aksen: Forholdet mellom individet og fellesskapet må omdefineres.
Dette er kloke ord, men i den praktiske politikken ble de dessverre til privatisering og konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i hans første regjering. Arbeiderpartiet skal heller ikke slå seg for hardt på brystet når det gjelder liberale verdier. Partiet er tilhenger av statskirkeordningen og har lange tradisjoner for å styrke de korporative kanalene for innflytelse på bekostning av de parlamentariske.

Piruett tilbake
Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Et praktisk-politisk utslag av dette kom allerede på landsmøtets siste dag: LO-lederen ble igjen valgt inn i Arbeiderpartiets styre.
Dagbladets John Olav Egeland kaller LO/Ap-samrøret et «rustent sidespor»: «En verre avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter. Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien.»
Partiet søker nå tilbake til restene av den massebevegelsen som engang bar det frem. Men det er bare i retorikken. Nasjonale strategier, visjoner for samfunnsutviklingen, en politisk-teoretisk forståelse, er mangelvare. Stoltenberg representerer bare en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i, og som Bondevik-regjeringen har vasset i de siste fire årene. La oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg I eller Kolbergs piruett blir dominerende i Stoltenberg II.
Verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av krisen. Vi trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter reelt sett, noe som fordrer fordelingspolitikk, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Derfor har Anthony Giddens rett når han skriver at venstresiden må motsette seg ønsket om å bevare tradisjonene, familien og nasjonen, at den må motsette seg fremmedfiendtlighet, omfavne globaliseringens positive sider og at individualisme ikke er ensbetydende med moralsk forfall.
Samtidig har Østerberg og Nilsen rett når de peker på de økte forskjellene i livsbetingelser som ble resultatet av hamskiftet i Arbeiderpartiet. Det de ikke har rett i, er å mistenkeliggjøre menneskerettighetene. Og de har heller ikke rett i at styrket individuell frihet på bekostning av statens makt er noe venstresiden alltid skal gå imot.
Når Østerberg og Nilsen skriver at Gro Harlem Brundtlands bakgrunn imøtekom «Arbeiderpartiets dreining i retning av det elitære og det liberale», og når Østerud hevder at «elitene» underveis ble «anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære», underslås det at sammenhengen mellom det liberale og det elitære ikke er en nødvendig sammenheng. Den elitistiske høyresiden, derimot, har en tendens til å kompensere for mindre statlig styring på det økonomiske området med appeller om moralsk og nasjonal opprustning. Det er denne kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside.

Dag Solstad vs. Jan Kjærstad
«Det er jo som å få en telefon fra mafiaen når de gutta der ringer,» sier Jan Kjærstad til Dagbladets journalist Rønnaug Jarlsbo, og nikker mot to menn som står og tripper på gressbakken mellom forfatterens sommerresidens og en lystbåt som skal frakte dem vekk. De to mennene fra «mafiaen», er statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Jan-Erik Larsen. Det er tre uker før valget i 2001, og Larsen har invitert Dagbladet med på tur for å «lage en liten, hyggelig kultursak» der statsministeren snakker med vinneren av Nordisk Råds litteraturpris om Jonas Wergeland-trilogien. Helt uavhengig av det forestående valget, vel å merke. Artikkelen avkler politikkens spinndoktor-fakter, som ikke minst Europas striglede arbeiderpartier har fremmet.
Ole Robert Sunde tar i et glitrende essay om forholdet mellom politikk og litteratur i Samtiden 3/2003 utgangspunkt i et bilde fra Aschehougs hagefest den 22. august 2002: Kjærstad bukker dypt for Kjell Magne Bondevik, som nå var statsminister til tross for Stoltenbergs utflukt med Dagbladet. Om vi i disse to situasjonene ser en forfatter uten ryggrad eller et symbol på en forfatterstand som er underkuet av det Sunde kaller de «sivile monarker», lar vi ligge.
Poenget er at Kjærstad har noe å tilby venstresiden. I et essay i det svenske tidsskriftet 00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark frem trilogien og vil overføre Kjærstads skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra den japanske arkitekten Minoru Yamasakis side ment som en hyllest til Mekka og Islam, indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og ytringsfrihet i USA lenge før europeerne krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa under mottoet ’Norge i verden, og verden i Norge’».
Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle fiendebildene ikke undertrykkes eller underkommuniseres. Veien dit er lang så lenge den liberale venstresiden mangler interesse for slike helhetlige diskusjoner og den politisk-teoretisk skolerte fløyen fortsetter å rotere rundt sin egen akse.
Etter at Dag Solstad foretok sin snuoperasjon på AKPs kulturseminar på Dokka høsten 1980, kunne han inntatt rollen som den som kappet den norske venstresidens gordiske knute. Han var politisk engasjert, dog på den dypt udemokratiske siden. Og han var intellektuell, i sin ungdom i Profil til og med avantgardist. Men allerede på dette seminaret, i slutten av september 1980, var en ny holdning i ferd med å ta feste hos ham: «Jeg vil hevde at arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form får den servert et reaksjonært innhold (...) Den kulturen som i dag er arbeiderklassens må bekjempes, for den sløver folk ned.»
Det er dette som er elitisme. Pussig nok høres slike synspunkter oftest blant dem som beskylder sosialliberalerne for det samme. Tilbaketrekningsmanøveren fra offentligheten som Solstad foretok med artikkelen «Om meddelelsens problem» sommeren 1997, og som han med Torgeir Larsens ord har gitt «en moralsk og allmenn begrunnelse – det nytter ikke lenger å være intellektuell», utgjør det definitive bunnpunktet. Solstads resignasjon er absolutt.
Det er symptomatisk at venstresidens fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste forfatter overhodet, slik gir sitt «bidrag til den ørlille motstand mot framtida». Tore Rem, som anmeldte boken Artikler 1993-2004, slår fast at «Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på en (…) ordrik måte.» Det er godt sagt: Ordrik – men tyst i alle spørsmål som er viktige for en fornyet radikal posisjon.

1999: Akk, akk, Attac
En av de mest aktive skribentene på KK-forum, der klagesangen over Klassekampen økte i styrke høsten 1996 og våren 1997, het Magnus Marsdal. I et innlegg den 1. oktober 1996 skrev han: «Spørsmålet må stillast slik som Mao gjorde: For kven? For kven vil vi at Klassekampen skal skriva? (…) [F]or å tena kven sine politiske og økonomiske interesser [?] (…) (No vil truleg dei postmoderne skribentar rista på hovudet og le ironisk av at det blir antyda at det finst klasser (…), men det skit eg i, for mitt ærend er berre å bidra til at den postmoderne papirtiger-latteren finn seg andre media enn avisa Klassekampen (...))» En av dem som aller tydeligst har videreført Dag Solstads holdninger til den kulturelle utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold.
Sammen har Wold og Marsdal skrevet boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosialistisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen» og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte. Sosialdemokratiets tredje vei trekkes frem som et eksempel på denne giftige syntesen.
Også Marsdal og Wold forholder seg til en karikatur av postmodernismen. Den er en «vokabularindustri» som lager stadig nye ord uten innhold. Riktignok kan de ulike teoriene som har fått denne merkelappen ha et innhold som er politisk ambivalent, men istedenfor å analysere overganger innenfor, og eventuelle overskridelser av, moderniteten, noe den postmoderne utfordring burde ansporet til, mistenkeliggjøres skribentene: Deres plass i the chattering classes har blendet dem. De ser ikke verden slik den virkelig er på grunn av sin egen klasseposisjon. Da trenger man heller ikke ta dem på alvor.
Marsdal og Wold ender langt nærmere Adornos «frankfurting» enn de selv innrømmer. Alt snakk om identitetsskapende kulturkonsum avfeies som sprøyt med tvilsomme argumenter. De skriver: «Et slikt bilde – av det alltid aktive og selvskapende publikum, et publikum som bruker massemediene til å konstruere sine egne identiteter og verdensbilder på en fri, pluralistisk og demokratisk måte – er basert på en typisk ’postmoderne’ tendens til å glemme at det finnes noe utenfor teksten.» Men poenget er jo at det finnes noe utenfor teksten – en leser i en situasjon. Det er hos denne en kreativ motstand kan oppstå. Og det burde venstresiden dyrket samtidig som den kritiserer eierkonsentrasjon og forflatning i mediene.
Motsatsen til det trehodete trollet er et «tredje venstre» som er individualistisk på en annen måte enn den borgerlige individualismen, mener Marsdal og Wold. Med unntak av eiendomsretten er de store lovnadene fra den franske revolusjon intakte. Det skal bli like rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, om enn naivt. Men det har også noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med eksisterende institusjoner som kan utgjøre et politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende. Marsdal og Wold mangler en diskusjon av velferdsstatens tendens til normativ ensretting og behovet for reformer. Store globale spørsmål som fundamentalisme og totalitarisme berøres ikke.
I innledningen til Tredje venstre beskriver Marsdal og Wold i en replikkveksling hvordan demonstrasjonene mot toppmøtet i World Trade Organization i Seattle den 30. november 1999 vekket dem opp. Denne demonstrasjonen brukes ofte som det symbolske startpunktet for det som kalles «De nye bevegelsene» – først og fremst representert ved organisasjonen Attac i Norge, der Marsdal nå er leder. Men i den norske avdelingen trådte de tradisjonelle venstrekreftene, særlig i fagbevegelsen, raskt inn på arenaen og forhindret en reell nyorientering.
Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår, at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner om «sosialisme på norsk». Og da er ringen sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt.

2005-2009: En ny venstreside?
Venstresiden trenger en liberal falanks som er noe mer enn politikk fra sak til sak. Den gamle Orienteringskretsen stod mellom DNA og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det Den tredje vei ble til og Marswolds Tredje venstre.
Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Det er en forskjell på likhet og likeverd. Mulighetene for å realisere sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men samtidig må venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Som Cathrine Holst har påpekt, belønner den bestemte livsvalg mer enn andre. Venstresiden bør gå inn for å gjøre forsøk med borgerlønn. Samtidig bør andre støtteordninger gjøres mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi og kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles.
Venstresiden må finne seg selv i rommet mellom moralisme og likegyldighet. I migrasjonens og de globale kulturstrømmers tidsalder, betyr dette at folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må venstresiden klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder.
Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for å bygge et globalt demokratisk styringssystem basert på eksisterende institusjoner som kan håndtere den. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når den snakker om rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder?
Venstresiden må komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den gordiske knuten må kuttes. Det er på tide å åpne debatten om hva venstresiden skal være på nytt.

Over alle grenser (Dagbladet)

SITAT:
”Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det”

HOVEDSAK:

Over alle grenser

”Den polske rørleggeren” preger debatten om velferd i Europa. Men det er glemt at han har et snes historiske slektninger.

Av Halvor Finess Tretvoll

(BERLIN:)Det er ikke nytt at mennesker krysser grenser i Europa. Det er ikke nytt av de slår seg ned på et fremmed sted og blander seg mer eller mindre smertefritt med befolkningen der. De gjør det stadig, på jakt etter velstand eller på flukt fra forfølgelse og krig. Det er heller ikke nytt – eventuelt gammelt – at noen er mer ønsket enn andre.
Det som forandrer seg er først og fremst forsøkene på å kontrollere menneskestrømmen – hvilke interesser og holdninger som nedfeller seg i lovene, de byråkratiske kategoriene, piggtrådgjerdene og passkontrollene som møter den som reiser. Det som skifter er hvem som innlemmes i samfunnet som borgere med rettigheter og plikter – og hvem som må stå utenfor.

Glemt historie
Det er disse endringene Deutsches Historisches Museum i Berlin sporer i sin siste utstilling. Rusler man inn på den, kommer man ut i andre enden med en følelse av at folkevandringenes historie er en undertrykt del av Europas hukommelse. Den er noe museet vil minne om når mennesker dør i ørkensanden utenfor de spanske enklavene i Marokko, antallet som oppholder seg illegalt i verdensdelen er høyere enn noensinne og velferdskløften i Europa fører til debatt om arbeidere fra de nye EU-landene.
Utstillingen sveiper over de siste 500 års migrasjonshistorie og trekker opp tre store linjer. Om hvordan økonomi og maktinteresser alltid har påvirket hvem som får bli. Fra de tyske fyrsteprinsenes blanding av ideelle og økonomiske motiver når det gjaldt religiøse flyktninger som hugenottene (se egen sak), til de siste tiårenes hær av reservearbeidskraft. Om de ulike formene for grensekontroll. Fra bystaten Hamburgs krav om at jøder bare kunne bruke en av byportene og der møtte en streng sjekk før de slapp inn, til dagens 48-timersregel for asylsøkere. Og om forholdet til myndighetene på det nye hjemstedet. Fra føydalsamfunnet der stand og religion definerte rettigheter og plikter og omstreifere og sigøynere var fritt vilt, til dagens drøm om statsborgerskap i et vestlig land.

Mange motiver
Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det. Sannsynligvis i enda større grad enn før. Men motivene varierer. Fra religionskrigenes Europa, via det forrige århundrets to verdenskriger til tragedien på Balkan på 90-tallet, går det en linje av krig, vold, flukt og tvangsflyttinger. Da nazistene forsøkte å ommøblere Sentral-Europa ved hjelp av konsentrasjonsleire og tvangsarbeidere i krigsindustrien, nådde grusomhetene sitt høydepunkt. I 1944 jobbet 8 millioner utenlandske statsborgere i Tyskland – mange av dem var tvunget vestover fra de okkuperte områdene i Polen og Russland.
Men også den økonomiske migrasjonen har historiske røtter. ”De polske rørleggerne” har mange slektninger – bølger av lykkesøkere og eventyrere. I Tyskland har nederlendere og italienere jobbet i bygningsbransjen – lenge før EU var påtenkt.
Noen hundretusener av disse slektningene var også polske. De tok del i den tyske industrireisningen mot slutten av 1800-tallet. Det vil si: Helt til Bismarck forbød det fra 1885 til 1890 – av frykt for ”polenisering” av Tyskland.

”Vennskap mellom nasjoner”
Tyskland har i løpet av de siste 100 årene vært keiserdømme, Weimar-republikk, Det tredje riket, kommunistisk diktatur og kapitalistisk demokrati. De har alle hatt sine mer eller mindre menneskelige metoder for å kontrollere befolkningsbevegelser. Det er ikke minst denne massive variasjonen i historiske erfaringer som gjør Migrationen 1500-2005 til en interessant utstilling.
Ofte handler metodene om å putte mennesker i administrative kategorier: Flyktninger, folk med arbeidstillatelse, oppholdstillatelse, ureturnerbare asylsøkere.
Nazistene delte befolkningen inn etter rasistiske kriterier i ”Reicsbürger” og ”einfache Staatsangehörige” (med enkel statstilhørighet). Jødene og andre som nazistene karakteriserte som undermennesker mistet stadig flere rettigheter. Det endte i gasskamrene.
Berlin har også erfart hva de fysiske grenseverkene kan bety av menneskelig elendighet. Det er fortsatt sår i bylandskapet der verdens strengest bevoktede grense en gang gikk. Også den var bygget for å kontrollere befolkningsbevegelser – men ikke for å holde folk ute. Det var rett og slett ikke så mange som ville inn. Med unntak av sovjetiske militære, bodde og arbeidet svært få utlendinger i DDR. Da muren falt var de 90 000.
De få som kom fra andre sosialistiske land ble offisielt presentert som et tegn på ”vennskap mellom nasjoner”, men i realiteten ble de isolert fra resten av befolkningen mens Stasi holdt øynene og ørene åpne. I tillegg kom endel studenter fra Afrika og Asia. Også disse ble overvåket – av utdanningsinstitusjonene.

Gjestearbeidere
I 1964 kom ”gjestearbeider” nummer en million til Vest-Tyskland. Siden kom det flere. De ble betraktet og brukt som en reservearme av arbeidere. Det var meningen at de skulle bli i Tyskland i bare noen måneder eller høyst noen få år, men mange av dem likte seg svært godt. Dermed ble ”gjestearbeiderne” til immigranter, selv om det var liten støtte til denne prosessen fra offentlig hold. I 1973 var det kommet 2,6 millioner. Men da sa det stopp – innvandringsstopp. Den ble først opphevet i 1990 – og bare for arbeidstakere i bestemte bransjer, det vil si for høyt kvalifisert arbeidskraft.
Etter 1989 kom en ny bølge fra Øst-Europa. I Polen og det tidligere Sovjet fantes mange ”etniske tyskere”, og de kvalifiserte til statsborgerskap etter tysk syn. Først i 2000 ble denne nasjonalitetsforståelsen – der avstamning definerer din tilhørighet – supplert med et territorielt prinsipp. I dag er det lettere for ikke-tyskere å få statsborgerskap, og er du født på tysk jord av foreldre som har bodd her lenge, får du det automatisk.

Tyske traumer
Tyskerne er opptatt av fortiden. Det er noe historien har lært dem. Det er blant annet derfor begrepet ”gjestearbeidere” har blitt brukt i etterkrigstiden. ”Fremmedarbeidere” var et av nazistenes ord for tvangsarbeiderne fra Øst-Europa.
Da lederen av det nystartede venstrepartiet i Tyskland, Oscar Lafontain, i valgkampen likevel brukte denne betegnelsen om bølgen av arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen, veltet et spøkelse ut av den tyske historiens skrekkabinett.
Deutsches Historisches Museum har gjort sin lille innsats for at slike ikke hjemsøker Europa igjen.

UNDERSAK

De glade immigranter

En solskinnshistorie om Hugenottene i Tyskland

Det begynte ikke så bra for hugenottene. Selv navnet var ment som spott. Det sies å stamme fra legenden om Kong Hugo. Han går igjen som spøkelse om natten. Og hugenottene skal ha fått navnet fordi de holdt sine hemmelige gudstjenester etter mørkets frembrudd.
Overgrepene toppet seg da Ludvig XVI forbød protestantismen i 1685. Det sendte hugenottene på flukt fra Frankrike. For de som ble tatt ved grensen, ventet galgen eller fengsel. Men omlag 150 000 klarte seg og endte opp i Berlin, der de på det meste utgjorde en femdel av befolkningen.
Deres skjebne er godt kartlagt. Man kan følge den gjennom århundrene, fra den første tiden da hugenottene bodde i kolonier som Friedrichstadt og Dorotheenstadt til de ble en del av storsamfunnet.
Etter hvert slo etterkommerne seg også opp i tysk samfunnsliv. Kristeligdemokraten Lothar de Maizière, som ble statsminister etter DDRs første og eneste frie valg, er et eksempel. Han var etterkommer etter Paul de Maizière som slo seg ned utenfor byen tre hundre år tidligere. Thomas de Maizière, Lothars fetter, er nå blitt kanzleramtchef i Angela Merkels nye regjering.
Hugenottene var håndverkere, entreprenører, handelsmenn og bankmenn, og var derfor ønsket. De bidro sterkt til den kulturelle og økonomiske moderniseringen av Berlin. Det er uvant sett med dagens øyne, men hugenottene hadde gode forhandlingskort og fikk spesielle privilegier, som egne domstoler og rett til å danne kirkesamfunn.
Under krigen mot Napoleon i 1813-15, kjempet de på tysk side. Det samme gjentok seg i 1870-71, og ifølge Bismarck var hugenottene ”de tyskeste av alle tyskere”. Likevel har de utviklet en sterk kollektiv hukommelse om skjebnen de ble til del i Frankrike. Den lever videre etter tre hundre år.
I 1701 begynte arbeidet på to store kirker på torget i det hugenottdominerte Friedrichstadt. De ble rett og slett hetende Französischer Dom og Deutscher Dom. De står der ennå – på det som heter Gendarmenmarkt i hjerte av Berlin.

NOTISER

En moderne klassiker

Amerikanske Saskia Sassens er en av verdens ledende eksperter på migrasjon. Hennes bok Guests and Aliens har blitt en moderne klassiker. I den slår sosiologiprofessoren fast at Vestens migrasjonsregimer er i en krise. Men samtidig viser hun hvordan dagens situasjon bare er én fase i de globale folkeforflytningenes historie. Boken kom på svensk i 2001.

Fra Cæsar til menneskesmugling

I sin siste bok forteller Robert Winder historien om folkevandringer til Storbritannia – fra romerne satte sin fot på øya noen tiår før vår tidsregning, via vikingene, den første inder i nasjonalforsamlingen (1892), den første svarte fotballproffen (før første verdenskrig) til dagens flyktninger. Bloody Foreigners – The Story of Immigration to Britain er gitt ut av forlaget Abacus tidligere i år.

En komplett intellektuell (Dagbladet)

SITAT:

”Vi som var hans kamerater vet at med Sigurd Evensmos død er vår generasjons heftigste hjerte sluttet å banke.”
Arne Skouen, 1978.

KRONIKK

En komplett intellektuell

Av Halvor Finess Tretvoll og Stian Bromark.

Vår kompliserte tid krever både kompliserte spørsmål og svar, og en evne til å formidle disse. At Dagbladet tar opp hansken til forsvar for den intellektuelle samfunnsdebattant er betimelig. At avisen samtidig spør hva det vil si å være en slik i dag, er gledelig og nødvendig. Mange flere burde bidra i jakten på et svar.
”En intellektuell er en som blander seg i ting han ikke har noe med,” er Jean-Paul Sartres berømte slogan, som også Dagbladet gjør til sitt. Men Sartres fremste fortjeneste, skal vi tro hans biograf, Bernard-Henry Lévy, var at han flyttet filosofien ned på jorda, slik at den angikk alle. Virkemiddelet var en tabloidvennlig stor kjeft. Suksessen bunnet i at Sartre benyttet flere genre og inntok ulike roller: Han var journalist, romanforfatter, biograf, essayist, litteraturkritiker, dramatiker, filosof, spaltist, og alt i mellom.
Der dette ga Sartre særpreg, mangler imidlertid en slik bredde hos kandidatene Dagbladet så langt har trukket frem.
Mange kunne gjøre Sartre rangen stridig som romanforfatter eller filosof. Det var Maurice Merleau-Ponty som var husfilosofen i Les Temps modernes. Maurice Blanchot var en mer helhjertet politisk aktivist. Og Albert Camus var en større forfatter, noe Sartre innrømmet ved å ta Den fremmede med blant 1900-tallets mesterverk.
Men ingen nådde Sartre til knærne når det gjaldt stilkunstene og bredden i engasjementet. Onde tunger ville ha det til at Sartre var dårlig i alt, og god i ingenting. Gjennomslagskraften tyder på noe annet.

”Vi trenger ingen revitalisering av kulturradikalismen,” skriver Kjetil Jacobsen (10.01.05). Han mener den intellektuelle ”dekonstruerer sin institusjon og overskrider sitt fagfelt”, eller i det minste bør ”utvikle en spesifikk kompetanse og arbeide kritisk i forhold til den”, heller enn å sjonglere med genre og veksle mellom kunst, journalistikk og politikk.
Ifølge Jacobsen må vi feste vår lit til den enkeltes kritikk av sin egen sfære: ”Den mest effektive formen for kritikk er ofte den selvrefleksive som når Staff kritiserer rettsvesenet eller ’Team Antonsen’ fjernsynet.” Dette er en holdning som begrenser. Den intellektuelle kan raskt ende med å sortere sitt eget navlelo.

Vi kan imidlertid være enige i at mellomkrigstidens kulturradikalere ikke hadde en utpreget sans for selvkritikk. Og skal kritikk være troverdig, i alle fall som intellektuell kritikk, er bevissthet om egne blindsoner og eget utgangspunkt viktigere enn noensinne.
Men det betyr verken at man bør avvikle kulturradikalismen eller gå vekk fra idealet om det brede samfunnsengasjementet. Snarere finnes det minst ett særdeles godt eksempel på at det er mulig å kombinere disse hensynene i den norske radikale tradisjonen.
Dersom Sartre var kontinentets mest komplette intellektuell, slik Levy hevder, er Sigurd Evensmo (1912-1978) vårt beste kort her hjemme. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre bråkemakere – men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? Romanforfatter, redaktør, journalist, reisebokforfatter, filmmanusforfatter, filmsensor, essayist, memoarist, biograf, fagbokforfatter, kulturhistoriker, spaltist, filmanmelder, litteraturanmelder, polemiker? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressen (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er ganske enkelt: Han var alt, og han var over alt.
Også i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Derfra skildret han ”tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn- og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv,” som Kåre Holt skrev ved Evensmos bortgang i 1978.
Det var her, midt i en journalistisk storbragd, i sentrum av et Europa på randen av krig, at Sigurd Evensmo fant sitt politiske ståsted. Eller det fant ham. Nazismen trigget en humanistisk grunnholdning og en livslang antitotalitarisme. Stormaktenes svik ved München-forliket ble bevegrunn for den livslange skepsisen mot stormaktene i både øst og vest. ”Det tredje standpunkt” var førte til bruddet med Arbeiderpartiet i 1949 og den årelange kampen mot ”the silent killing” som Nato-opposisjonen i Arbeiderpartiet møtte da de skipet avisen Orientering.

Underveis hadde Evensmo debutert som dramatiker med skuespillet Konflikt. Siden ble det også romaner. Mest kjent er Englandsfarere, basert på selvopplevde og dramatiske begivenheter under krigen – han ble tatt for englandsfart utenfor Ålesund, men overlevde ved en tilfeldighet som den eneste av de 19 om bord i skøyta.
Boken ble en bestselger i seiersrusen anno 1945, men den var uten heltedyrkelse: "Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk… jeg tror ikke så mye på mot lenger... Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seierer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt".
Karl Martin-trilogien – Grenseland (1947), Flaggermusene (1949) og Hjemover (1951) – regnes som høydepunktet i det omfangsrike forfatterskapet. Og er det en ting disse bøkene ikke mangler, så er det selvkritikk. Snarere er de et rivende oppgjør på egne og arbeiderbevegelsens vegne.

Avisen Orientering var Evensmos livsverk. Fra oppstarten i 1953, da han lot seg overtale til å gå inn og hindre at avisen fikk slagside mot Øst, til siste nummer i august 1975, var Evensmo med – enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller i et horn på veggen.
"Ingen fred å finne" var den siste teksten Evensmo skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. Her trekker han linjene fra 1930-tallet, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en skjellsettende krig i verden: "Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet … mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år... Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den".
Evensmo trodde ikke han var noe, men han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig, på tvers av sjangergrenser, og i stadig veksling mellom kunst, journalistikk og politikk. Til sammenlikning: Selv Thomas Hylland Eriksen, som kanskje er den mest opplagte kandidaten til Dagbladets kåring, har bare skrevet én roman.
Mens vi venter på nye intellektuelle frontkjempere som er villige til å arbeide seg gjennom og på tvers av samfunnet, kan vi minnes Evensmos høyaktuelle spørsmål fra 1964: "Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?"
Sigurd Evensmo gikk inn i sin tid og kommer ut igjen i vår. Som figur.