Med sprettert mot blokkpolitikken (Ny Tid)

Med sprettert mot blokkpolitikken

Ungarn, Suez og en famøs førsteside i Orientering

Av Halvor Finess Tretvoll

[essay] «Maktblokkene vanæret i øst og vest». Disse ordene fylte hele bredden av Orienterings førsteside den 10. november 1956. I øst hadde sovjetiske tropper gått til stormangrep på Budapest, der Imre Nagy sto i spissen for et opprør mot russisk overherredømme. I vest hadde England og Frankrike bombet og invadert Egypt under skalkeskjul av å skulle beskytte Suezkanalen.
Luften i Orienterings redaksjonslokaler på loftet i Akersgata må ha vært stinn av trykksverte og svett raseri. Det luktet verdenskrig. Redaksjonen hadde laget det kraftigste oppslaget i avisens historie, skal vi tro redaktør Sigurd Evensmo. Det var rettet mot maktpolitikken: Bare «russisk våpenmakt og politiske gangstermetoder» holder Østblokken sammen, skrev avisen. Vestblokken hadde «ved sin gemene selvtekt» latt Nato «tjene en imperialistisk aggresjon».
Oppslaget skulle bli en av de aller tydeligste manifestasjonen av avisens politiske linje: Orientering stod mellom stormaktsblokkene, på en tredje vei. Veteranene fra 1956 har stadig vendt tilbake til denne førstesiden. Episoden tjener for eksempel som avslutningsnummer i Sigurd Evensmos memoarbok Ut i kulda fra 1978.
Et sted i dypet av sjelen til den politiske bevegelsen som startet med Orientering, men som siden ble til SV, dirrer det fremdeles: Nato-motstand, USA-skepsis og en følelse av at Sovjetunionens sammenbrudd ikke utfordrer SV i like stor grad som venstresosialister av andre sjatteringer. Det går en linje fra førstesiden til disse fenomenene.
Men hvor velfundert var egentlig holdningen, som skulle bli en ryggmargsrefleks i SV, da den fikk sin ilddåp for 50 år siden? Hvordan ser den famøse førstesiden ut fra et jubileumsår med SV i regjering?

Revolusjon i Ungarn. Boken Twelve Days av Victor Sebestyen, en eksilungarer som har skrevet for britiske aviser i en årrekke, gir Orientering rett i svært mye. Fra slutten av 40-tallet styrte Mátyás Rákosi – «stalins beste elev» – Ungarn med jernklo. Det hemmelige politiet ÁVH var overalt. Tortur var utbredt og regimet var paranoid. Sant og usant var et politisk spørsmål. En statsstyrt prisøkning på basisvarer ble for eksempel beskrevet som «et dødelig slag i ansiktet på imperialistene og de vestlige krigshisserne» i den offisielle pressen. Det ble satt i gang skueprosesser mot regimets motstandere. Den drøyeste rammet László Rajk, en utfordrer til Rákosi i kommunistpartiet, og hans «titoistisk trotskistiske spioner». Rajk ble tvunget til å tilstå, og til å spille rollen han var blitt tildelt på tiltalebenken. Det var til og med flere «prøver». Rajk ante ikke hvilken rettssak som var den «egentlige» før han ble henrettet. Prosessene som fulgte varte i tre år, og over 1.3 millioner mennesker ble rettsforfulgt. Av kommunistpartiets 850 000 medlemmer var halvparten i fengsel, eksil, arbeidsleire – eller døde – i 1953. En enkeltskjebne viser vannviddet: János Cseri ble arrestert med en kameratgjeng i en bar. Gjengen hadde sunget en forbudt patriotisk sang fra mellomkrigstiden, men siden Cseri var dritings og lå under et bord, deltok han ikke. ÁVH løste det lille problemet ved å fastslå at Cseri, om han hadde vært edru, ville stemt i. På det grunnlaget ble den festglade men uheldige fyren muret inne.
Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs hemmelige oppgjør med stalinismen på kommunistpartiets kongress i 1956, skapte en forventning om frigjøring i Øst-Europa. Den 23. oktober 1956 eksploderte den ungarske trykkokeren. En studentdemonstrasjon endte i væpnet opprør. Demonstrantene ropte «Russkikk haza» (russere reis hjem!) og rev de røde stjernene ble ned fra offentlige bygninger. Revolusjonsråd dukket frem som hvitveis om våren. Regimet kollapset og landet var i kaos. Hatede ÁVH-folk ble lynsjet, drept og hengt opp i lyktestolpene etter føttene. Folk kjempet mot sovjetiske tanks med molotovcocktails og håndvåpen. Utrolig nok så det likevel ut til at revolusjonen skulle lykkes. Imre Nagy tok over som statsminister og lovet reformer. Sovjetlederne var tilsynelatende villige til å forhandle og en slags ro senket seg over Budapest. Men istedenfor å trekke troppene ut av Ungarn, reorganiserte russerne styrkene sine. De fikk inn forsterkninger og knuste opprøret i en voldsom maktdemonstrasjon den 4. november. Budapest lå i ruiner.

Østblokken vanæret. «Sovjet vil operere som om Østblokken er uforandret, men utenfor Sovjets grenser vet folkene at dette er et narrespill,» skrev Orientering. I dag er det lett å se at avisen hadde rett. Østblokken var vanæret.
Orientering skrev også at mellomkrigstidens ungarske elite, som gikk i allianse med Hitler-Tyskland og kjempet sammen med nazistene under krigen, forsøkte å vinne kontroll over revolusjonen. Det er et faktum som lenge har vært tabu i Ungarn. Orientering var altså forut for sin tid, kan man si. Men ikke helt. Avisen håpet på et nytt tilskudd til de sammenslutningen av alliansefrie land. Et som gikk «sin egen vei fram til sosialismen,» som det het. Jugoslavia under Tito var forbildet, men skal vi tro Victor Sebestyen gikk Tito god for aksjonen mot ungarerne da Nikita Khrusjtsjov reiste rundt i de sosialistiske landene i forkant av angrepet. Da revolusjonen var slått ned, ble Nagy lovet asyl i den Jugoslaviske ambassaden i Budapest. Han holdt seg der i over to uker, men ble til slutt sviktet av Tito og havnet i fengsel. Den 16. juni 1958 ble han henrettet.

En politisk fadese. Frankrike og Englands angrep mot Egypt representerer på mange måter speilbildet av Sovjets maktbruk i Ungarn. Orientering påpekte denne dynamikken – den ene maktblokkens overgrep tjente som unnskyldning for den andres maktmisbruk: «En uhyggelig vekselvirkning er i gang, med drift mot et stadig mer omfattende internasjonalt anarki,» het det. Tilsynelatende viste både vestmaktene og østblokken muskler høsten 1956, men i virkeligheten var det snarere snakk om tydelige og dype sprekker i de to alliansene. Ungarn ville bryte med Warszawa-pakten. I Suez-krisen ble de transatlantiske spenningene i forbindelse med konfliktene i Midtøsten synlig for første, men som kjent ikke siste, gang. Det ble vanskeligere for USA å kritisere Sovjet når landets egne allierte gjorde seg skyldig i noe tilsvarende. Ikke minst derfor har Suez-krisen gått inn i historien – ikke bare som den første oljekrigen – men også som en politisk fadese av dimensjoner.
Da Egypts president Gamal Abdel Nasser annonserte at han ville nasjonalisere Suez-kanalen i en kraftpatriotisk tale den 26. juli 1956, så den britiske statsministeren Anthony Eden i kryss. Storbritannias rolle i Midtøsten var under press, og i Edens øyne var det Nasser som ledet an i renkespillet mot det britiske imperiets tilstedeværelse i regionen.
Ifølge boken Suez 1956 av Barry Turner, en britisk journalist og forfatter, så Eden Suezkanalen som Europas livline. Historisk var den navlestrengen mellom moderlandet og India. Nå passerte oljeforsyningene fra Golfen gjennom kanalen. At den antivestlige panarabisten Nasser skulle få kontroll, var rett og slett uakseptabelt.

Imperium på overtid. Den britiske tilstedeværelsen langs kanalsonen hadde blitt stadig mindre populær blant egypterne. Britene ble tvunget til å bygge ned. Det ble forhandlet, men forhandlingene brøt stadig sammen. En gang skyldtes det noe så idiotisk som uenighet om uniformeringen av soldatene og de sivilt ansatte ved britenes base. Det var som å diskutere «hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode», ifølge Turner. Sannheten var at Storbritannia befant seg i en absurd posisjon. Statsministeren var en sykelig, pilleknaskende politiker med personlighetsforstyrrelser. «Uten tvil ikke en politiker som kunne håndtere kriser. Men en som var i stand til å skape dem.» Landet brukte enorme summer på en militærbase som strengt tatt var unødvendig, bare for å bevise at man fortsatt kunne gjøre seg gjeldende i Midtøsten.
Eden og resten av den tilårskomne politiske eliten i Storbritannia og Frankrike tviholdt nemlig på de imperiale aspirasjonene og tradisjonene. Uten koloniene er vi ingenting, lød det i Frankrike. Uten imperiet er vi bare noen millioner mennesker på en øy, het det i Storbritannia.
Situasjonen var overmoden. Suez-politikken må sees som et desperat forsøk på det umulige: Å holde sammen to imperier som ikke lenger var bærekraftige. Suez-krisen var utvilsomt kjennetegnet av «imperialistisk aggresjon», som Orientering skrev, men den markerer samtidig slutten på europeisk fullblodsimperialisme.

Konspirasjonen mot Egypt. Etter Suez har USA tatt over de europeiske stormaktenes rolle i verden. Men i 1956 kunne man nærmest – og pussig nok – mistenke den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower for å ha vært medlem i Orienterings redaksjon. Nasser vendte seg til Sovjet for å få våpenstøtte, men han var ikke interessert i å bytte ut britenes åk med Moskvas. Derfor søkte han til de alliansefrie statene, og hadde kontakt med Tito i Jugoslavia. Eisenhower hadde ingen intensjoner om å endre på det. Helt etter Orienterings hjerte, med andre ord.
Våpenkjøpet fra Sovjet var likevel avgjørende for England og Frankrike. Eden, franskmennene og Israel la i skjul en plan om at Israel skulle angripe Egypt gjennom Sinaiørkenen, slik at Eden og hans franske kollega fikk anledningen de ventet på. Frankrike og England ville kreve våpenhvile, for så å okkupere kanalsonen når Egypt, som ventet, nektet å bøye seg. Planen ble iverksatt den 31. oktober 1956.
Den britisk-fransk-israelske konspirasjonen var et forsøk på å gi et skinn av legitimitet til en totalt illegitim kampanje. Ikke ulikt hva USA de siste årene har gjort i Irak, mener Turner. Men i 1956 var rollene byttet om. USA stod på FNs linje. Britene og franskmennene gikk til aksjon alene. President Eisenhower nektet å støtte invasjonsplanene. Han sendte istedenfor en stor flåtestyrke til Middelhavet – for sikkerhets skyld – og støttet økonomiske sanksjoner mot England og Frankrike i FN.
Da Eden til slutt sa stopp, og det ble besluttet at det skulle sendes en FN-styrke til Egypt, hadde byen Port Said ved kanalmunningen i Middelhavet falt. Flere tusen egyptere var døde.

Mot blokkpolitikken? Vestblokken var saktens vanæret. Men USA hadde stått på for en diplomatisk løsning. Om amerikanerne kan kritiseres for noe høsten 1956, må det være at de ikke løftet en finger for å støtte frihetskjemperne i Ungarn. Det mener i alle fall Victor Sebestyen. McCarthyismen var over sin mest paranoide fase, og det var aldri meningen at president Eisenhowers antikommunistiske retorikk skulle overføres til praktisk politikk. Amerikanerne var på dette tidspunket langt mindre aggressive enn Orientering trodde. I Suez-krisen gjorde USA sitt ytterste for å avverge den katastrofen som Eden hadde stelt i stand. Dersom USA sviktet på noen måte i Ungarn, var det ved å gjøre for lite for sent.
Noe slikt var det selvfølgelig ingen i Orienterings redaksjon som kunne få seg til å skrive. Hvorfor ikke? Fordi det ville være å ta side i kampen mellom stormaktene. En kamp avisen helst ville ha avlyst så raskt som mulig. Det er synlig i den famøse førstesidens to andre slagord. Også de med krigstyper. For det første følgende krav: «Norden må finne sin egen vei». Norge burde gjøre det klart i Nato at fortsatt norsk medlemskap var uforenelig med stormaktspolitikk. «Under alle omstendigheter har vi både rett og plikt til å fri oss fra et direkte eller indirekte medansvar for en fortsettelse av aggresjonen,» het det, selv om dette er å trekke ansvaret vel langt. Nato hadde lite med saken å gjøre.
For det andre – og det er viktigere i denne sammenhengen: «Orientering – alltid mot blokkpolitikken,» slo redaksjonen programmatisk fast. Norge burde støtte alle tiltak i FN som med fredelige midler fremmer frigjøring og demokratisering i Øst-Europa og en ordning i Midtøsten som sikrer freden uten å krenke statenes suverenitet – «uten å tjene stormaktenes særinteresser».
Men kan man være mot blokkpolitikken? Kan man se for seg internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk uten «stormaktenes særinteresser»? Kan man bedrive politikk dersom man ikke tåler den ekle stanken av makt og allianser? Den svært tiltalende idealismen, følelsen av at det stod om menneskehetens fremtid, frykten for et atomragnarok og kullsviertroen på det gode i menneskene til tross: Det er i orden å ha en slik holdningen i opposisjon. Men i regjeringsposisjon demrer det for de fleste at verden er et skittent, rotete sted. SV skal ha mye av æren for at Norge nå vil satse mer på den humanitære enn på den militære siden i Afghanistan, men selv ikke SV kan fra regjeringsposisjon kreve at alle soldatene skal ut av landet. Noen ganger finnes det ikke et alternativ som er bedre enn de andre, bare mindre ondt. Slik er – dessverre – internasjonal politikk. Av og til trenger man viljen til å bruke makt. President Eisenhower hadde makt til å hjelpe de Ungarske opprørerne, kanskje til seier. Han kunne – og burde kanskje – ha brukt den. Orientering kjempet med sprettert mot blokkpolitikken.

Paradokset. Begivenhetene i 1956, og Orienterings stillingtaken til dem, betydde likevel et enormt løft for avisen. På mange måter var dette det første store skrittet i retning av økt innflytelse i norsk offentlighet og politikk for den Nato-kritiske opposisjonen i Arbeiderpartiet. I Ut i kulda avslutter Evensmo med et sitat fra julenummeret i 1956: «Fra oktoberdagene da verden på ny gikk i skred, har vi som aldri før hatt tilgang av nye lesere og nye skribenter, en daglig strøm av brev og henvendelser fra folk som har funnet sine egne tanker og følelser uttrykt i denne vesle lappen.
Men så hiver vi altså likevel ikke hatten i taket over medgangen, ettersom vi sysler med bakgrunnen for den. Det er seismografen som slår ut.
Vi drømte sant å si om en gang å bli aldeles overflødige.»
Det skjedde som kjent ikke. Orientering ble til SF, som ble til SV, som kom i regjering. Paradokset er at den holdningen som for 50 år siden satte fart i prosessen nå nærmest har blitt en umulighet.

Anmeldt: Gerhard Schröder: Entscheidungen & Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning (Ny Tid)

Løven, lammet og lederskapet

Bondevik og Schröder har skrevet lite minneverdige memoarer.

[memoarer] Enhver toppolitiker knuser noen egg, men bare de færreste gransker samvittigheten når omeletten er ferdig fordøyd. Det er imidlertid først når forfatteren tør møte sitt tidligere politiker-jeg i en mørk bakgate at memoarbøkene blir gode.
Mens Kjell Magne Bondevik sniker seg unna dette kravet gjennom uforpliktende, rund og intetsigende pludring, inntar Gerhard Schröder posituren som den ufeilbarlige statsmannen. Tro det eller ei, men det er faktisk litt bedre.
De to regjeringssjefene ledet hvert sitt land i et snaut tiår rundt årtusenskiftet. Sosialdemokraten Schröder regjerte Tyskland fra 1998 til 2005. Bondevik ledet to norske regjeringer (1997-2000 og 2001-2005). Begge satt altså i posisjon under Kosovo-krigen, 11. september, Afghanistan- og Irak-krigen. Da er det ikke overraskende at man raskt finner forstillelser og skjønnmaling. Schröder har «glemt» at tysk etterretningstjeneste hjalp amerikanerne i Irak. Bondevik at demonstrantene på Youngstorget 15. februar 2003 kjempet for at hans regjering skulle si nei til krigen. Her handler det om å forme sitt ettermælet, verken om å «bidra til en objektiv tidsskildring» (Schröder) eller ydmykt å «gi et inntrykk av hendelser og saker jeg var opptatt av» (Bondevik).

Historiske linjer
Entscheidungen. Mein Leben in der Politikk (Beslutninger. Mitt liv i politikken) følger kronologien, men fokuserer på et enkelt tema i hver periode. Schröder vender stadig tilbake til behovet for et tettere EU-samarbeid og viktigheten av et godt forhold til Russland. Det samme gjelder effekten av Tysklands gjenforening. Landet ble på nytt en aktør i storpolitikken, noe som utfordrer den tyske selvforståelsen.
Boka gir dermed et inntrykk av en viss refleksjonsevne. Her trekkes det historiske linjer fra Napoleonskrigene til den europeiske integrasjonen. Schröder avviser Samuel Huntingtons tese om et sivilisasjonssammenstøt, og han vurderer den sikkerhetspolitiske situasjonen i en unipolar verden. Euforien etter murens fall førte til en «reformkø», heter det videre – noe Schröder fikk en slutt på, selvfølgelig.
Også Bondevik berører slike spørsmål om globalisering og sikkerhetspolitikk, men bare i floskelform. Det er bedre å løse konflikt gjennom dialog enn gjennom krig, skriver vår tidligere statsminister. Javelnei.
Det er vanskelig å fatte at Bondevik stadig ønsker å understreke sitt internasjonale engasjement når han istedenfor å analysere den globale situasjonen får seg til å skrive ting som: «Zuluene er fantastiske sangere, og stemmene deres er som instrumenter, hvilket gjør at de nesten ikke trenger akkompagnement.» Det var sikker «interessant», som han stadig skriver, men er rimelig drøy orientalisme.

Memoarmøl
Mens Schröder, som mistet faren sin i Romania under verdenskrigen, raskt tar oss med til Kansleramt, koker Bondevik suppe på sin indremisjonsbakgrunn og tidlige politikerår. Han blir statsminister på side 379. Det er ingen trøst at resten av boka er like gudsjammerlig kjedelig og usammenhengende som første halvdel. Det er bare en ting som skiller Et liv i spenning fra Stillehavet. Begge er enorme og utflytende fenomener, men Bondeviks tekst mangler dybde. Det er en bragd å si så lite på 750 sider. Dette er ingen bok, men en liste over hendelser som kun er knyttet sammen av at Bondevik har noe med dem å gjøre. Stilen er en anelse mer raffinert enn barneskoleelevens «først reiste jeg dit og så kom han og så snakket vi sammen og så snakket jeg med noen andre», men ikke mye. Bondevik bruker vendinger av typen «livet er fult av kontraster» og «apropos» ett eller annet. Slik vil han binde sammen de mange isolerte referatene fra møter, reise og nyhetsglimt hist og pist. Det er håpløst.
Man blir lykkelig om man finner fem sider standardprosa uten pinlige klisjeer i Et liv i spenning. Men det er sjelden. Her har folk «sundt bondevett». En kollega er «fast i fisken» og innvandrerne «banker på vår norske dør». Om pave Johannes Paul II heter det at han «reiste rundt i mange land i hele verden». Kan forlaget virkelig la slikt passere?

Skitne hender
Schröder, som klatret til topps i politikken via delstats- og lokalverv i Hannover og Niedersachsen, skryter uhemmet av sin gode venn Vladimir Putin. Han hever seg konsekvent – og bare måtelig elegant – over enhver kritikk. Også den av forholdet til den autoritære russiske presidenten og hans felttog i Tsjetsjenia. Bokas tittel, «beslutninger», peker imidlertid mot en grunnleggende forståelse av politikkens vesen. Man blir skitten på hendene av den. Det vet Schröder. Kontrasten til Bondevik kunne neppe vært større. Mens Schröder skriver seg inn i historien, skriver Bondevik seg ut av den. Kjell Magne er en liten gutt, som blir glad dersom noen gir et klaps på skulderen og trist dersom han får kritikk av Dagbladet. Han fatter ikke beslutninger. De er alltid et resultat av et ønske om konsensus. Politikk blir redusert til teknikk og ansvaret løser seg opp. Selv avgjørelser om feriemål er noe som skjer med ham, ikke noe han selv står bak. Dette er typisk for tonen i boka: Egypts president Mubarak hadde anbefalt Egypt som turistdestinasjon. «Muligens ga det inspirasjon til at Bjørg og jeg noen år senere... dro på cruise på Nilen,» skriver vår tidligere regjeringssjef. Fuglene vet, men ikke Bondevik. Han er kun en brikke i Guds plan.

Floskelfest
Et liv i spenning er så svak at enhver påstand om en ghostwriter faller på sin egen urimelighet. Entsceidungen er derimot så selvhøytidelig at man får en viss sympati for tyskernes vitser om den solariumsbrune gamlekansleren. For eksempel denne:
«Vet du hva som er forskjellen på Gerhard Schröder og Gud?»
«Nei...»
«Gud vet at han ikke er Schröder.»

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

To statsmenn med dårlig penn.

Gerhard Schröder
Entscheidungen
Mein Leben in der Politikk
Hoffmann und Campe (2006)
544 sider

Kjell Magne Bondevik
Et liv i spenning
Aschehoug (2006)
745 sider

Filosofens forræderi? (Dagbladet)

SITAT

”Det vil ikke bli et Khomeini-parti. Det vil ikke bli en Khomeini-regjering.”
Michel Foucault den 26. november 1978.

HOVEDSAK

Filosofens forræderi?

Michel Foucault hadde et godt øye til Ayatollah Khomeini.

Av Halvor Finess Tretvoll

Protestene mot den autoritære monarken ble stadig sterkere. Hundretusener demonstrerte i gatene. En uke før Michel Foucault fløy til Iran i september 1978, hadde sjah Mohammad Reza Pahlavis sikkerhetsstyrker skutt 88 mennesker med maskingevær.
Den innflytelsesrike filosofen Foucault, som inntill da hadde brukt tiden i arkivene for å finne materiale til blant annet Galskapens historie og Kunnskapens arkeologi, kastet seg ut i dramatikken som journalist. Han var i Iran som korrespondent for den italienske avisen Corriere della sera. I det iranske opprøret fant han en sosial energi som manglet hjemme i Frankrike.

Foucault kalte det en ”politisk spiritualitet”, noe Europa ikke hadde sett siden Calvin. Religion i Iran var ikke opium for folket, men en kruttønne, ”i en verden uten ånd”, som han skrev. Revolusjonen mot sjahen og hans amerikanske støttespillere så Foucault som det ”første store opprøret mot det globale systemet, den mest moderne, og den mest sinnssyke, formen for revolt,” en ”frigjøring fra planetens hegemonier”.
Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Da han kom hjem til Paris, satte Foucault seg ved skrivemaskinen. Han festet følgende setning til papiret: ”Med ’islamsk stat’ mener ingen i Iran et politisk regime der religiøse lærde skal overvåke og kontrollere.” Men da Khomeini tok makten i februar 1979, var det for å skape nettopp et slikt regime. I dag har dets arvtagere et omstridt atomprogram.

Sjahen hadde et mål om å modernisere Iran – hurtig, autoritært og ved hjelp av et brutalt hemmelig politi. Det var altså gode grunner til å fylle Irans gater i trassig dødsforakt høsten 1978 og vinteren 1979. Det var derfor Foucault ville utfordre oppfatningen om at revolusjonen i Iran var en reaksjonær maktovertagelse. For ham var den enestående, ulik de mange oppstandene i europeisk historie. Opprøret overskred både kapitalismen og kommunismen, det sprengte rammene for den vestlige politikken. Foucault kalte det ”en hel kultur og et helt folks motstand mot en moderniseringsprosess som selv har blitt en anakronisme”. Tabben var at han satset høyt på feil hest.
Fascinasjonen for en eldre herre med helskjegg, som Foucault møtte i eksil i Paris, er slående om man i dag leser filosofens 14 artikler fra Iran. I boken Foucault and the Iranian Revolution presenteres tekstene for første gang samlet på engelsk. Mannen Foucault beundret het Sayyid Ruholla Khomeini, Imamen blant venner.
Khomeini spilte på sjiaenes forestilling om profetens arvtager Alis martyrdød og deres forventing om en frelserimam. Foucault var imponert over kraften i dette religiøse språket, men han fremstår uvitende om ayatollaens hensikter. Han videreformidlet ukritisk retorikken om at kvinner og menn ”ikke skulle stilles ujevnt når det gjelder rettigheter, men forskjellig, siden det er en naturlig forskjell”. Han stolte blindt på forsikringer om at en islamsk stat ville ivareta demokratiet og minoriteters rettigheter. Og han trodde naivt at religionen rakst ville tre i bakgrunnen etter revolusjonen. Men de moderate kreftene ble utmanøvrert. Fanatikerne tok makten i det postrevolusjonære Iran i løpet av 1979. (Se spalte)

Er Foucaults støtte til Khomeini nok et eksempel på de intellektuelles forræderi, deres uhelbredelige hang til totalitære drømmerier? Forfatterne Janet Afary og Kevin B. Anderson mener det, til tross for at Foucault i bøker som Tingenes orden, Klinikkens fødsel og Overvåkning og straff knyttet kunnskap til makt og hevdet at sannhet alltid avhenger av perspektivet til betrakteren. Mange vil kalle det en effektiv vaksine mot utopier og totalitarisme.
Det hele må ha vært en øyeblikksbestemt mangel på politisk dømmekraft, kunne man tenke. Ikke hvis vi skal tro Foucault and the Iranian Revolution. Ifølge Afary og Anderson var fascinasjonen for revolusjonen intimt forbundet med Foucaults filosofi. Forfatterparet skriver blant annet at Foucault ”i alle sine store verk satte premoderne sosiale relasjoner over moderne” og hevder at han manglet kunnskap om Iran i et slik grad at revolusjonsromantikken må betegnes som orientalistisk.

Slik kan Foucault and the Iranian Revolution lese som et innspill i dagens debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten. Boken er et angrep på velmenende europeere, ”de nyttige idiotene for islamismen”, og Foucault-inspirerte argumenter mot ideen om vestlig overlegenhet.
Selv spørsmålet om hvorvidt Foucaults fascinasjon for revolusjonen var et oppgjør med imperialismen, eller et forræderi mot humanismen, er altså blitt dypt politisk i vår polariserte tid. Og Afary og Anderson maner frem et vrengebilde av Foucault. Han satte aldri ”premoderne sosiale relasjoner over moderne”, men stilte det vanskelige spørsmålet om moderniteten virkelig innebar et fremskritt for menneskeheten.
Også beskyldningen om orientalisme er problematisk. Orientalismebegrepets far Edward Said skriver i en artikkel fra 2000 at det ikke var Foucault, men en annen av de franske intellektuelle superstjernene, nemlig Simone de Beauvoir, som tok feil i Iran-spørsmålet. de Beauvoir entret debatten våren 1979 i harnisk over at kvinnene måtte bruke chador i Khomeinis Iran. Mens Afary og Anderson omfavner de Beauvoir , mener Said at hennes prosjekt var ”patroniserende og dumt”. Han hevdet at hun befant seg i ”en sky av meningsladd babbel om islam, slør og kvinner”.

Selv skrev Foucault – i 1978 – at ”spørsmålet om islam som en politisk kraft er essensielt for vår tid og i årene som kommer. Vi kan ikke tilnærme oss det på en intelligent måte dersom vi begynner fra en hatefull posisjon”. Men i de to siste artiklene hans fra Iran blir kritikken av revolusjonens eksesser tydeligere.
Et åpent brev til Mehdi Bazargan, som da var statsminister i Khomeinis overgangsregjering, ble publisert i Le Nouvel Observateur den 14. april 1979. Der minner Foucault Bazargan om forsikringene filosofen hadde fått av den relativt moderate statsministeren da de møttes høsten før. Men samtidig fortsatte de vilkårlige rettssakene i Irans gater. Kvinner og homofile ble henrettet for bagateller. Likene dinglet fra lyktestolpene og religiøse minoriteter fikk det stadig vanskeligere.
Etter den 11. mai 1979 skrev Foucault aldri om Iran igjen.


UNDERSAK

Vendepunktet

Den iranske revolusjonen var den første konfrontasjonen mellom vesten og radikal islamisme, skal vi tro Guests of the Ayatollah av Mark Bowden. Spenningen mellom Iran og USA går imidlertid tilbake til 1953, da president Dwight D. Eisenhower beordret CIA til å organisere et kupp mot den demokratisk valgte Mohammed Mossadeq for å bringe sjahen til makten. Siden støttet amerikanerne sjahens brutale regime.
Det motiverte radikale islamistiske studenter til å storme den amerikanske ambassaden i Teheran den 4. november 1979, ett år etter at Foucault reiste fra landet. Ifølge Mark Bowden var bakmennene knyttet til mannen som skulle bli Khomeinis arvtaker som Irans øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei. Bowden skriver også at dagens iranske president Mahmod Ahmedinejad var en sentral aktør i gruppen som okkuperte ambassaden og holdt 66 gisler i 444 dager.
Ambassadestormingen ble et vendepunkt i maktkampen i det postrevolusjonære Iran. Moderate krefter, som Mehdi Bazargan og Ibrahim Yazdi, henholdsvis statsminister og utenriksminister i Khomeinis overgangsregjering, ble spilt ut over sidelinjen. Khomeini kalte aksjonen ”en andre revolusjon, mer gloriøs enn den første”, og vant oppunionen. Slik ble de siste drømmene om at det nye Iran skulle velge en demokratisk statsform knust.
Gruppen som stod bak aksjonen mot ambassaden kalte seg Muslimske studenter som følger Imamens linje. Da okkupasjonen av ambassaden var et faktum, leste de opp følgende manifest: ”I Gud, den nådige og barmhjertiges navn... Den islamske revolusjonen i Iran representerer en ny seier i kampen mellom verdens folk og de undertrykkende supermaktene. Den har tent håp i de trellbundne nasjoners hjerter... og den har skapt en legende om selvstendighet og ideologisk fasthet hos en nasjon som står imot imperialismen... Vi, Muslimske studenter som følger Imam Khomeinis linje, har okkupert Amerikas spionambassade i protest mot imperialistene og zionistenes sammensvergelser.”

NOTISER

Michel Foucault

Fransk filosof og idéhistoriker, født i 1926 og ansatt ved Collège de France, der han hadde tittelen professor i tankesystemenes historie, fra 1970.
Kjent for sine undersøkelser av galskapens, medisinens, disiplinens og seksualitetens historie.
Kritiserte humanvitenskapene, fremskrittstroen og moderne former for kontroll.
Besøkte Iran to ganger og møtte Kohmeini i Paris høsten 1978.
Døde den 25. juni 1984.

Problematisk blurb
Azar Nafisi, forfatteren bak Reading Lolita in Tehran, omfanver Afary og Anderson på omslaget til Foucault and the Iranian Revolution. Nafasi har imidlertid blitt beskyldt for å løpe Bush-administrasjonens ærend i spørsmålet om forholdet til Iran. Hamid Dabashi, som er professor ved Columbia, har for eksempel sammenlignet Nafisi med Lynndie England, en av soldatene som stod bak overgrepene ved Abu Ghraib-fengselet i Irak.

Kosmopolitisk kulturradikalisme (Dagbladet)

Kosmopolitisk kulturradikalisme

Vi må gjenfinne ballansen mellom universalisme og partikularisme.

Av Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll.

Det har vært et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.
Man må vokte seg vel. Bare se på debattene etter Jostein Gaarders kronikk og bråket omkring forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad. Vi er blitt mistenksomme. Vi roper opp om trusler mot ytringsfrihet – eller om islamhets – raskere enn før.
Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er det få tendenser som er farligere. Alt snakket om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Det er på tide å bryte med polariseringens logikk, dens destruktive spiral.
Striden om karikaturtegningene viser hvordan globaliseringsprosessen som skyller over oss også omfatter globaliseringen av fornærmelser. Raseriet, de skarpe avislederne og voldsomme gatedemonstrasjonene – fra Indonesia til Marokko – ble selektivt og umiddelbart formidlet tilbake til oss nordboere via tv-skjermen. Ramponerte ambassader, brennende flagg, og livredde norske soldater i Afghanistan møter den tacospisende familien i sofakroken. Bare et lite mindretall stod bak eller støttet volden, men frykten brer seg i stua. Samtidig er mange muslimer overbevist om at vesterlendinger flest vil dem vondt. Ganske få mennesker kan gjøre ubotelig skade i vår tid.

Det finnes ingen enkle veier ut av det underliggende dilemmaet her. Ytringsfriheten er en sentral verdi, og den møter en utfordring som må besvares fra radikal islamisme. Det gjelder å stake ut en kurs i det multikulturelle Europa som både forsvarer minoriteters rettigheter og ytringsfriheten, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen. Vi må gjenfinne balansen mellom toleranse og universalisme, en ballanse som synes fjernere for hver omdreining i polariseringsspiralen.

Vårt svar er en syltynn universalisme. Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige. Nøyaktig hvor syltynn en slik universalisme kan være bør imidlertid ikke besvares entydig. Tvilen og kontekstfølsomheten må alltid følge med.
Verken nihilisme eller absolutisme er akseptabelt. Men stadig flere europeiske samfunn deler seg i to langs denne aksen. Danmark og Nederland er først ute, men Norge er i ferd med å følge etter. En halvdel mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Noen av de sistnevnte har søkt tilbake til faste verdier, som religionen, familien og nasjonen. Men de fleste er opptatt av trusselen islamismen utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Noen er litt for opptatt av dette.
Det er ikke bare Vebjørn Selbekk, Magazinets redaktør og det kristenkonservative høyres talsmann, som uttrykker frykt for islam. Det samme gjelder for eksempel Ole Jørgen Anfindsen, Kristine Moody, Hans Rustad og Hege Storhaug. Sistnevnte kommer med boken Men størst av alt er friheten i disse dager. Der heter det: ”Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes.”
Vi innrømmer det: Man kan av og til få følelsen av at valget står mellom opplysning og toleranse for minoriteters levevis. Polariseringens logikk er farlig tiltalende. Men å stille problemet på den måten var noe opplysningsfilosofene avviste allerede på 16- og 1700-tallet. Voltaire gjør det ettertrykkelig i Traktat om toleranse fra 1763. Selv om Voltaire ikke riktig kunne like de protestantiske hugenottenes pietisme, forsvarte han deres rett til å leve etter sin tro. Det har overføringsverdi.
Hege Storhaugs bruk av opplysningsarven mot ”den rene formørkelsen” og ”de nyttige idiotene” som aksepterer den er altså ensidig. I forhold til det som er utbredte holdninger i mange vestlige samfunn, ønsker vi heller en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold er ønskelig. Vi går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme.
Filosofen Kwame Anthony Appiah har i boken Cosmopolitanism gitt et grunnlag for den første delen. Han tar utgangspunkt i opplysningstidens europeiske kosmopolitisme og dens interesse for fremmed litteratur hos forfattere som Goethe, Hume og Richard Burton, som også skrev dikt:

All Faith is false, all Faith is true
Truth is the shattered mirror strown
in myriad bits; while each believes
his little bit the whole to own.

Speilet er knust, og hver og en av oss får bare reflektert en liten bit av sannheten. Fra et slikt perspektiv blir kosmopolittens motstander den som insisterer på at hans lille skår viser Alt og vil tre det nedover ørene på andre – enten han er islamist eller tror blindt på Vestens overlegenhet.
Kosmopolitten vet at det er mange verdier det er verdt å leve for, og at ingen kan leve etter alle. Variasjon og pluralisme blir dermed tegn på demokrati. Ulrich Beck sier det slik i sin siste bok, Cosmopolitan Vision: “Alle er likeverdige, og alle er forskjellige.”
Men det må være grenser for den kosmopolittiske toleransen. Folkemord er uakseptabelt, men også andre menneskerettighetsbrudd vekker vår harme.

Dersom vi går til kulturradikalismen, finner vi en tradisjon som har nærmet seg spørsmålet om universalisme fra motsatt side. Den har forsvart universelle, men også opposisjonelle, verdier. Den hadde sin storhetstid i Norge midt på 1900-tallet. Da var målet å erstatte religion, tradisjon og familie med vitenskap, fornuft og rasjonalitet. Kulturradikalismen har alltid hevdet at kulturelle mønstre er politiske. Det har sjeldent vært en mer aktuell innsikt. Men tradisjonen har også noe moraliserende ved seg. Man ville endre de strukturene som undertrykker enkeltmennesket, også hos andre grupper enn den man selv primært identifiserte seg med. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape økt motstand, på tross av at verdiene har mye for seg.
Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg temaet fra to sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som har et begrep om toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og hun kjemper for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles. Pussig nok ble aldri debatten om statskirken og debatten om karikaturtegningene knyttet sammen. Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult all den tid de samme debattantene ikke uttrykker noen sterk motstand mot statskirken.
Heller enn å frykte at den norske kulturarven utvannes, noe som møtes med problematiske tiltak som KRL-faget, bør staten etterstrebe en frigjøring av det positive potensialet i tverrkulturelle møter. I vår nye bok Kosmopolitikk viser vi hvordan dette kan nedfelles i den konkrete innvandringspolitikken.

Et av de store siviliserende fremskrittene menneskeheten har gjennomgått de siste hundreårene, består i at stadig mindre betraktes som hellig og fritas for kritisk granskning. Det er en prosess som må fortsette, men den må bli mer symmetrisk. Det er hellige kuer å slakte i Vesten også. Hvordan vi enn gjør det må vi bare sørge for at det skjer med takt. De som faktisk er medlem i samfunnet det gjelder bør gå foran.
I karikaturkontroversen ble behovet for en demokratisering av kommunikasjonsmidlene synlig. Vi kan ikke ønske oss en globalisert ytringsfrihetspraksis, der ingen tør å si noe som ikke kunne ha vært sagt hvor som helst. Det ville i realiteten være en innskrenking av ytringsfriheten. Men vi kan ønske oss en spredning av kommunikasjonsmulighetene, slik at flere får en reell anledning til å benytte seg av denne verdifulle rettigheten.

For å bryte med polariseringens destruktive dynamikk, er det nødvendig at noen tar det første skrittet. Århundrer med kolonihistorie tilsier at det er Vestens tur. En utstrakt hånd kan bidra til at progressive krefter på begge sider danner nye allianser. Å i stedet å pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort. Den monomane interessen enkelte samfunnsdebattanter har for politisk islam, er et eksempel. En slik holdning er krisemaksimerende, og minner derfor mer om etterkrigstidens maoisme og antikommunisme enn om humanisme. Vårt alternativ er å bygge tverrkulturelle allianser basert på en optimistisk visjon og en syltynn universalisme.

Anmeldt: Ottar Brox: Hva skjer i Nord-Norge? & Morten Andreas Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge? (Ny Tid)

I samme sjark

Strøksnes utfordrer fiskerbondens forsvarer, men er også overraskende enig med ham.

[Distriktspolitikk] 40 år etter at Ottar Brox skrev Hva skjer i Nord-Norge?, en bok som i dag gjerne forbindes med romantisering av sjarken og fiskerbonden, har Morten Andreas Strøksnes gjort et nytt forsøk på å beskrive landsdelen politisk. Resultatet er en kraftig korreksjon til gamle Brox, men også en oppreisning på flere områder.
I Strøksnes’ nye bok, også den med tittelen Hva skjer i Nord-Norge?, reiser vi fra Hovden ytterst i Vesterålen til gruvebyene på Kola – med bil og essayistiske grep. Man kan trygt si at virkeligheten som beskrives er en annen etter førti år med politiske og økonomiske vinterstormer. Men de to forfatterne fremstår likevel som Nord-Norge-debattens Snipp og Snapp.
Brox og Strøx er for eksempel på linje når det gjelder forsvar for kystfisket, fordi fabrikktrålerne herper naturen, dagens kvotesystem innebærer en privatisering av havet som allmenning og fersk villfisk både smaker bedre og gir flere penger i kassa enn fryste fileter.
Strøx er også enig med Brox i at den distriktsutviklingen som så langt har rammet Nord-Norge ikke fungerer. At regionen er mer velstående i dag enn for 40 år siden er på tross av – og ikke på grunn av – politiske initiativ fra hovedstaden, skriver han. Strøx vil dessuten bevare en rest av den fiskerbondekulturen Brox feiret, «som den feite impregneringen i veden på gamle trantønner».

Naivt og ekstremt
Ifølge Strøx er Brox’ bok noe så sjeldent som en norsk sosiologisk klassiker, men den hadde noen alvorlige blindsoner, som fraværet av forholdene mellom samer og nordmenn, fraværet av den kalde krigen og mangelen på en kjønnsdimensjon.
Strøx kan heller ikke skjule at mye av den opprinnelige slagkraften i jubilantens blanding av polemikk, ideologi og akademisk form er borte. Den nye boken er altså ingen apologi for Brox’ tradisjonsbaserte selvbergingssosialisme. Busserullen og visesangen, slagord som «det skal bo folk i husan» og «Det e her æ hør tel», har noe konservativt, om ikke reaksjonært, ved seg, heter det. Ja, «deler av Brox’ budskap fremstår i dag naivt og til dels ekstremt,» skriver Strøx. Før han straks legger til at det er «en god regel å huske at dagens språk vil være like eksotisk om 40 år som deler av Brox’ 40 år gamle bok er nå».

Ingen klassiker
Klassikerbegrepet fordrer imidlertid en viss bestandighet. Og det finner vi lite av hos Brox, sammenlignet med Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet foreksempel. 1966-versjonen av Hva skjer i Nord-Norge? fikk likevel en virkningshistorie som er få bøker – sannsynligvis heller ikke årets Nord-Norge-bok – forunt.
2006-versjonen er god, både som en nødvendig oppdatering av «klassikeren» og i seg selv. Men den har ikke truffet en nerve i tiden, slik forløperen gjorde da den la grunnlaget for en populistisk, nostalgisk og autentisitetssøkende radikalisme som man – dessverre – fortsatt ser spor av i norsk politikk. Vi kunne trenge en bok som utfordrer denne tradisjonen. Støx’ bok er bare delvis den boken.

Falske symboler
Ifølge Strøx har språket som Nord-Norge beskrives med alltid vært kjennetegnet av ord som «utfordringer» og «muligheter», men sjelden «virkelighet». Han vender stadig tilbake til kultur- og identitetsspørsmål, til de «psykologiske atlas som strukturerer verden for oss». Her går han Brox en høy gang. Nordlandskunstneren Karl Erik Harr – i likhet med andre bærere av Det nordnorske – er for eksempel rammet av hamsunsyken: «Ønsket om å bevare nordnorsk kulturliv og identitet ved å legge den i formaldehyd.» Harrs favorittmotiv er en rorbu i solnedgang.
Ifølge Strøx finnes det en orientalismetradisjon i Nord-Norge. Nordlendingene har inderliggjort stereotypiene i et hat/kjærlighetsforhold. Bokens problematisering av denne nordnorske schizofrenien er betimelig. Et eventuelt OL i Tromsø vil for eksempel erstatte Lillehammers døler i bunad med sjarkfiskere i sydvest som deler ut tørrfisk. Et oppkonstruert bilde, selvfølgelig, som «ville bygge på falske symboler og korrumperte verdier».
Distriktspolitikken og de kulturelle forestillingene som driver den likner faktisk på utviklingspolitikken. Det påpeker både Strøx og Brox. At utenriksminister Jonas Gahr Støre nå gjerne snakker om «Nordområdene», heller enn «Nord-Norge», tyder på at noe skjer. Et sikkerhetspolitisk språk er i ferd med å erstatte det utviklingspolitiske. Dette er bare en av mange interessante observasjoner i årets Hva skjer i Nord-Norge?.

Fra meieri til EU
Mens Brox blander polemikk og akademiske vendinger, mikser Strøx episodiske scener med politiske og kulturelle refleksjoner. Det er vellykket. Den knallharde ideologien er erstattet med essayets åpenhet. Dette gjenspeiler seg også i synet på hva som skal til for å løse landsdelens problemer. Brox ønsket seg kollektivbruklingnende enheter og ville nærmest alltid kopiere de gamle melkesentralenes funksjonsmåte, til husfliden og småindustrien for eksempel. Da kan «gode og pedagogiske ’riktige’ treleker bli billigere enn plast og ’mekanisk’ skitt fra Hongkong, Japan og Vest-Tyskland,» som han skrev.
Avstanden til Strøx er størst på dette nivået. Argumentet om at EU-medlemskap kan styrke regionene på nasjonalstatens bekostning, får nok håret til å reise seg hos Nord-Norge-debattens grand old man. Kunnskapsøkonomien forutsetter byer, fortsetter Strøx. Og forfatterens hjemby Kirkenes peker seg ut. Med utgangspunkt i Barentssamarbeidet og en ny jernbanelinje til Russland, kan stedet «preges av innovasjon, sammensmeltninger, attraktive hybrider, samarbeid, kosmopolitisme, kunnskap, kunst og kultur».
Nord-Norge-debattens Snipp hadde altså et ideologisert prosjekt med kort holdbarhet. Snapp er befriende søkende i forhold, men mangler nok snute for virkningshistorien. Eventyret om Nord-Norge er imidlertid ikke ute. Det vil fortsette – med gassfeltet Snøhvit i en sentral rolle.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Problematisk klassiker, verdig arvtaker

Ottar Brox
Hva skjer i Nord-Norge?
Pax 1966
205 sider

Morten Andreas Strøksnes
Hva skjer i Nord-Norge?
Kagge 2006
272 sider

Anmeldt: Bruce Bawer: While Europe Slept (Ny Tid)

Islamismen og den hvite ridder

Europeerne har sviktet frihetens sak, mener Bruce Bawer. Selv svikter han bare rederligheten.

[Islamisme] I ly av de europeiske elitenes misforståtte toleranse, passivitet og hang til prat, brer kvinne- og demokratifiendtlige holdninger, antisemittisme, homofobi og totalitær religion seg i Europas storbyer. Islamismen truer den vestlige sivilisasjonen, og Europas opinionsledere lar den gå under. Det er kortversjonen av dystopien i While Europe Slept.
Doubleday, et underbruk av det verdenskjente forlaget Random House, ga ut boken da bråket rundt Muhammed-tegningene var på sitt mest intense. Timingen kunne knapt vært bedre. Noe særlig annet positivt kan man imidlertid neppe si om Bruce Bawers harang mot både islam og multikulturalismen.
Forfatteren sammenstiller likt og ulikt. Til slutt blir det vanskelig å se forskjell på en innvandrergutt med dun på overleppa som banker opp en klassekamerat i Skandinavia og en terrorist med helskjegg som sprenger smekkfulle t-banevogner i lufta i London og Madrid. Europeernes naive tro på dialog henger sammen med 68-ernes politiske hegemoni, mener forfatteren. I det hele tatt er Europa sørgelig venstrevridd. Velferdsstaten er en del av problemet og mediene støtter opp om den selvutslettende multikulturalismen. At Norges eneste universitetsprofessor i journalistikk, Sigurd Allern, har vært med i AKP-ml, anføres som bevis på den totale venstredominansen. At AKP var skeptisk til innvandring, spiller ingen rolle. Alt går opp i en høyere enhet. Europa bedriver apeacement, ikke fredsarbeid. Klokken er fem på tolv. Situasjonen sammenlignes med Weimar-republikken. Det hele er svart eller hvitt – aldri grått.
Denne kritikken har forfatteren selvsagt forutsett. Den er et utslag av den europeiske fetisjeringen av Det komplekse, et aspekt ved maktstrategiene som brukes når eliten skal forsterke sitt klamme grep om tanker og følelser. Smekk, sa det, og så var døren lukket. Motargumentene preller av. De beviser jo bare hvor dypt den vesteuropeiske intellektuelles dårskap stikker. For Bawer ser sakene annerledes ut. ”It’s as simple as that,” skriver han. Islamistene stoppes ikke av enda en ny seminarrekke om bindestreksidentiteter. De skjønner bare makt.
Bruce Bawer er bosatt i Norge, og norske eksempler preger boken: ”Alt du trenger å vite om de europeiske myndighetenes svakhet, i møte med selv de mest ekstreme provokasjoner, omfattes av historien om Mullah Krekar,” skriver han. Thomas Hylland Eriksen er ”Mr. Establishment Norway himself”, og altså en av dem som i størst grad svikter friheten.
Bawer er en alliert av Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS). Storhaug er takket i forordet, og får tilslutningen til nærmest hva det skal være. ”Henteekteskap” er bare et eksempel. De bidrar ikke bare til å øke innvandrerbefolkningen, men sikrer også at de unge, særlig jentene som får ektemenn fra den pakistanske landsbygda, ikke vestliggjøres. ”Det er derfor import av ektefeller er så vesentlig,” skriver Bawer, som om hvert ekteskap var en del av en større plan om å islamisere Europa.
HRS og Hege Storhaug har funnet sin ideolog, og det er en som slutter seg til den kontroversielle islamkjenneren Berhard Lewis’ påstand om at Europa vil være muslimsk innen utgangen av århundret. Bet Ye’or, som lanserte begrepet ”Eurabia”, for å spissformulere tanken om at Europa er i ferd med å bli spist opp av islam, er en annen av Bawers helter. Samuel Huntington og tesen om sivilisasjonssammenstøt nevnes ikke. Det må helst fortolkes som en ren forglemmelse.
Salman Rushdie, Irshad Manji og ti andre intellektuelle skrev under på et opprop til støtte for opplysningstradisjonen, ytringsfriheten og sekularismen forrige uke. Etter nazismen og kommunismen er islamismen den nye totalitære trusselen, hevdet de. Man skal ikke uten videre avvise denne analysen. Bawer har det samme utgangspunktet, men han går lenger. Så alt for mye lenger.
Der Rushdie & co understreker at konflikten setter demokrater opp mot teokrater i både øst og vest, finner Bawer få, om noen, moderate muslimer overhodet. Og dersom de finnes, holdes de som gisler av radikale imamer. For Bawer skjærer den interessante konfliktlinjen gjennom Vest-Europa. På den ene siden står slappe 68-ere som dominerer politikk, journalistikk og akademia. På den andre siden noen få modig helter, kalt ”the liberal resistance”. Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen, nederlandske Ayaan Hirsi Ali (som faktisk har skrevet under på det nevnte oppropet) og Hege Storhaug, er blant dem.
Bawer har tidligere skrevet en av de virkelig viktige bøkene om homofili i USA. Han har gått i strupen på den religiøse høyresiden. Hvorfor er det likevel slik at Bawer, på samme måte som en del andre radikalere, nå mener at broene må brennes? Det er et lite mysterium.
Sting skrev en gang en låt om en europeer i New York. Den burde sendes med som bilag til While Europe Slept. Her er riktignok det hele speilvendt – det er snakk om en newyorkers møte med Europa – men sangen setter saken i relieff.
Boken inneholder nemlig også beretningen om Bawers egne eksilerfaringer. Bawer opplever frykt og hat mot det amerikanske i Norge og resten av Europa. At slikt eksisterer har han nok rett i. Det interessante er imidlertid hvordan disse opplevelsene driver Bawer i konservativ retning. Den amerikanske patriotismen er en dyd, konkluderer han.
Bawer reflekterer aldri over hva den selvpålagte eksiltilværelsen kan lære ham om muslimenes situasjon i Europa. Også de føler seg fryktet og hatet. Også de drives i konservativ retning. Også de synes europeiske verdier er fremmede.
Parallellene er intet mindre enn slående, uten at det gjør Bawer i stand til å forstå deres frustrasjon. For verden er så såre enkel. Man har ingen dialog med terrorister. Og ikke med den radikale imamen. Og ikke med innvandrergutten som har dun på overleppa. Man konfronterer dem, man fremmedgjør dem, heller – moderate muslimer som fundamentalister, unge som gamle.
Så går man hjem og tror at problemet er løst, men det er det ikke. Snarere tvert imot.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll