Kommentar om bokserier (Ny Tid)

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider

Kommentar om bokmesser (Ny Tid)

Bokhøstfinalen
Etter at bokfolket denne helgen har feiret seg selv på høstens tredje store litteraturarrangementet, må bransjen baske med noen nye utfordringer.
Av Halvor Finess Tretvoll
Det står da glitrende til med litteraturen i landet, ikke sant? Man har funnet det fornuftig å diskutere sakprosaens kvalitetskriterier i kjølvannet av Dagbladets sommerkåring og Kulturrådets egne evalueringsrapport. Men det er bare hyggelig så lenge innkjøpsordningen for denne typen litteratur utvides i neste års statsbudsjett. Ikke engang finanskrisa ser ut til å skremme, for det sies at bøker selger godt i nedgangstider.

Med litterære popstjerner på lang rekke, et lanseringskjør der samtaleboka med bursdagsbarnet Haakon Lie (101) stjal det største showet og salgslokomotiver som biografiene om Jens Christian Hauge og den helbredende snåsamannen, vil konklusjonen trolig bli at det har vært en innbringende høst. I de fleste kanaler.
Forlagsmafia?
Det nye er imidlertid satsingen på storslåtte litteraturmesser for folket. Det har allerede vært to gigantarrangementer i østlandsområdet på noen korte høstmåneder: Bok i byen, som Tanum står bak, og bokfesten i Operaen, som Bokklubbene inviterte til. I det Forleggerforeningen gjenoppliver sin bokmesse etter 12 års dvale og dermed setter kronen på formidlingsverket i Lillestrøm denne helgen, kan det imidlertid vise seg at distribusjonssystemet for litteratur er i ferd med å gjennomgå større endringer enn bransjen har tatt inn over seg. Både på nettsalg og elektroniske leseplattformer framstår Norge blottet for offensive aktører av betydning.
I den forbindelse framstår debatten om hvorvidt makta over boka har blitt både usynlig og uanstendig i hendene til Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug som et værvarsel foran en omkamp om den skjøre balansen i bransjen. Med sine eierinteresser i bokhandlerleddet og bokklubbene er disse tre forlagene tyngdepunktene som alt annet i det litterære kretsløpet tilsynelatende graviterer mot. Og det får småforlagsfolkets selvutnevnte talsmann Arve Juritzen til å utbryte: mafiavirksomhet! På den andre siden er det nettopp i mindre forlag som Kagge og Bazar at pengehaugene vokser raskest.
I forbindelse med aviskrangelen pekte imidlertid nettbokhandelveteran Ivar Tronsmo på noe vesentlig: Til Aftenposten sa han at maktkonsentrasjonen hindrer opprettelsen av flere konkurransedyktige og uavhengige nettbokhandler i Norge. «På nettet får de små forlagene en salgskanal hvor de kan hevde seg og på nettet selges den smale litteraturen,» hevdet han.
E-boka
Forlagsansatte føler trolig at lunsjsalaten truer med å komme i retur når noen foreslår enda et seminar om e-boka. Men den kommer til å bli viktig i nettsalget av litteratur.
I år har Amazon lansert sin e-bokleser Kindle, som nå kan skilte med nærmere 200 000 tilgjengelige titler. Og da Kulturrådet arrangerte sitt seminar om e-boka tidligere i høst var det en slags fellesforståelse om at tiden snart er inne også for et norsk e-bokmarked.
Selv fotfolk i forlagene her i landet kan nå observeres med en lesedings i hånda. Spørsmålet er om forlagene de representerer, og resten av det norske litterære systemet, evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
De har sittet lenge på gjerde, men kanskje kan forsøkene med nye salgskanaler for papirboka ses i sammenheng med en viss uro for framtiden. Ikke alt har gått like bra denne høsten: Ifølge Dagbladet kjøper for eksempel sørgelig få kioskkunder Magnus S. Rønningens Oppskriften for deg som vil opp og fram på Deli de Luca.
Bokmesser som den på Lillestrøm kan imidlertid vise seg å bli viktige i tilknytning til et litterært salgssystem på nett. I Frankfurt, London, Gøteborg og Bologna er det først og fremst rettighetssalg på tvers av landegrensene som diskuteres over de små bordene i messehallene. Og nettopp rettighetsproblematikk vil bli avgjørende for e-bokas framtid. Betyr for eksempel Amazons USA-begrensning at man i Norge må vente til e-boka vi ønsker oss er oversatt?
Krumtappen
Seminarprogrammene på disse store bokmøtestedene er dessuten spekket med store og litt mindre navn fra rare steder. På denne måten blir messene krumtapper i den litterære globaliseringen.
Bokmessa på Lillestrøm ser ut til å komme passelig godt ut av det i sitt første år. Man skal diskutere fulltekstpublisering på nett under tittelen «Er den lange halen digital?» og det blir debatt om «Større konserner og mer konsentrasjon – mindre mangfold og ytringsfrihet?»
Å se Salman Rushdie i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre har dessuten potensial til å bli et grensesprengende høydepunkt. Deretter tynnes det imidlertid noe ut i de internasjonale rekken.
Det er med andre ord nok av utfordringer å baske med når forlagsfolket våkner etter årets siste bokfest på mandag.■

Intervju med Gudmund Skjeldal om Rune Slagstad: (Sporten) En idéhistorisk studie (Ny Tid)

Sporten og kommersen
Gudmund Skjeldal mener (Sporten) er et etterlengtet verk om den postmoderne sportsnasjonen Norge.
Av Halvor Finess Tretvoll
Torsdag denne uka ble Rune Slagstads idrettsoppfølger til De nasjonale strateger lansert med brask og Trond Giske i toppetasjen til et av de store Oslo-hotellene. (Sporten). En idéhistorisk studie, slutter med et bilde av den kjekke «eventministeren»: Han bærer Mira Craig på sine skuldre og er i forfatterens øyne en av fire sportsstrateger som har omformet idretten til et «dionysisk-ekspressivt» og «estetisk-performativt» konkurransespetakkel som fyller stadig større kulturelle flater i det mediale Norge.
Den lange veien fram til denne postmoderne sportsligheten begynner på 1800-tallet. Utviklingslinja går fra idrettsoffiserer som forankret embetsmannsstatens kroppslighet i den militære disiplinen, via venstrestatens og arbeiderpartistatens forsøk på å få «hele folket i form» til den «massehenrivende», globaliserte og stadionfiksert idretten som preger tv-skjermene i dag.
Kongelig sportsidioti
Femmila i Kollen er en liten del av denne fortellingen: Fra starten i 1902 til 1956 gikk den i en eneste lang sløyfe. Etter noen sesonger med to 25-kilometerssløyfer fikk den fast tv-vennlig form på tre ganger 16,7 kilometer i 2000, og til VM i 2011 planlegger man fem runder á 10 kilometer. Dermed blir også sesongens mytologiske høydepunkt, som en gang var «en nasjonal integrasjonsarena» tilpasset stadionsportens tidsalder.
Idéhistoriker Gudmund Skjeldal hadde en av sine største idrettsbragder nettopp i kollenfemmila, og Slagstad siterer fra boka hans Den siste langrennaren, der det heter «kva er langrenn rundt eit stadion? Kva er langrenn utan løyper inn i skogane og ut på viddene?»
Ny Tid har bedt Skjeldal titte på Slagstads storverk og møter ham til en samtale som neppe rekker over hele den 849 sider lange utholdenhetsprøven. Men vi prøver.
– Dette er et etterlengtet verk som det «postmoderne» Norge trenger. Det eneste jeg kan komme på som likner, om ikke i ambisjonsnivå så i grep, er Tor Bomann-Larsens Den evige sne fra 1993, sier han.
Slagstad begynner med en talende scene: Kong Harald sier at hans kone ville kalt ham en «sportsidiot» dersom hun hadde blitt spurt. Forfatteren fortsetter med å hevde at det ikke har gått slik arbeiderpartistatens sportsgeneral Rolf Hofmo forventet. Idrettsidioten forsvant ikke av seg selv da sosialdemokratiet seiret. «I det postsosialdemokratiske Norge er ’sportsidiotien’ tvert om blitt et dominerende, kulturelt uttrykk – med velsignelse også fra den sosialdemokratiske kongen,» skriver Slagstad.
At han bevarer en intellektuell nysgjerrighet stilt overfor spørsmålet om hvordan vi kom dit er imponerende, mener den tidligere skiløperen Skjeldal.
– Slagstad unngår bevisst å gjøre dette til klagende fløytespill (Slagstad er ivrig fløyteentusiast. red.anm.). Han akker seg ikke og unngår den kulturpessimistiske klagesangen du for eksempel finner i Cristopher Laschs The Culture of Narcissism, sier han.
Hva er sporten blitt?
Likevel, eller nettopp derfor, føler Skjeldal en dobbelt uro i forhold til denne boka. Først er det stilen.
– Slagstad er alt for glad i lange sitater. Det fører til brudd på flere nivåer og hemmer flyten. Boka fremstår med mange ulike stilnivåer og -arter, fra 1800-tallsdansk via gammel nynorsk til moderne bokmål. Og alt i mellom. Jeg tror han har blitt for dus med kildene sine, sier han.
Den andre innvendingen kommer i forlengelsen av en diskusjon om parentesen i Slatstads tittel. Vi blir enige om at den skal illustrere at forfatteren ønsker å holde fast et flyktig begrep.
– Men jeg er usikker på om han lykkes. For hva er sporten blitt? La oss snakke fotball, og ikke langrenn som jeg har skrevet om tidligere: Etter kommersialiseringen på 1980- og 90-tallet kan man spørre om det vi ser i Eliteserien eller Premier League egentlig bør kalles fotball, sier Skjeldal.
Idéhistorikeren var selv en svoren Liverpool-tilhenger, men nå fascinerer ikke klubben i rødt lenger.
– Om laget mangler en forsvarsspiller eller en spiss, så kjøper de en. Og fungerer vedkommende dårlig, så selger de ham. At tilhengerne godtar dette er trist. Man har begynt å snakke om «gode og dårlige spillerkjøp». Jeg har venner som gjør det, og da mener jeg de har mistet hjertet et sted på veien, forklarer han.
Slagstad har inkludert en debatt han hadde med bilsettfantasten Jan Erik Vold i Klassekampen.
– Han har en slags sympati for Volds lidenskap. Men kommer Slagstad tett nok på transformasjonen han forsøker å beskrive? Hvor langt kan man følge den? Når slutter «(sporten)» å være sport? På et eller annet tidspunkt burde man heller begynne å kalle det tv. Det er en problemstilling Slagstad slipper litt for lett: Er det egentlig en historisk kontinuitet i det han forsøker å beskrive? spør Skjeldal.
Kulturkritikeren selv
Han protesterer ikke om man deretter skulle komme på å tillegge ham den kulturpessimismen som han mener Slagstad dukker unna. Omtalen (Sporten) fikk i Dagbladet denne uka peker imidlertid på en kulturkritisk undertone i teksten til Slagstad, som kommer til uttrykk i ordene han velger i det tilsynelatende deskriptive språket sitt.
– Jo da, man kan ane noe, men det er ikke tydelig nok. Det som nå er undertoner burde vært gjort eksplisitt, for eksempel i avslutningskapittelet, sier Skjeldal.
– Finnes det ikke også en positiv side ved utviklingen av sporten de siste årene? Fotball-VM er ikke det beste eksempelet, fordi det dreier seg om landslag. Men hva med Champions League? Kan ikke slike arrangementer samle ulike lokaliteter om en felles opplevelse?
– Vel, i mine øyne er det ikke engelske lag som spiller mot hverandre når Manchester United møter Chelsea, men to investorer. Jeg synes spørsmålet er påtrengende, og kan ikke unngå å undre meg over at tilhengerne fremdeles lar seg rive med. Jeg trodde at det dionysiske aspektet ved fotballen skulle forsvinne med bosmandommen, men kanskje er forsidebildet på Slagstads bok også et symbol på hvor tøyelig sportens fascinasjonskraft er.
Skjeldal lar seg ikke henføre lenger, og han mener det er flere enn Vold og ham selv som føler sentimentalitet knyttet til idrettsgledene som forsvant.
– Jeg er kanskje ikke i posisjon til å hevde at Slagstad bør passe seg litt, men jeg opplever en uro knyttet til avstandsbetrakteren som mister respekten for nostalgien. Dette har også en eksistensiell side, avslutter han.■

Ukas leser
Gudmund Skjeldal, f. 1970
Idéhistoriker og tidligere langrennsess
Kritiker av kommersialiseringen av skisporten

Aktuell bok
Rune Slagstad
(Sporten)
En idéhistorisk studie
Pax (2008)
849 sider

Kultursak om de glemte polarheltene (Ny Tid)

De glemte heltene i isen
Heller enn ringdans rundt snøtotempæler av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bringer bokhøsten i Polaråret fortellinger om pionerene som ble visket ut av det nasjonale minnet.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fridtjof Nansen og Roald Amundsens kamp mot skruisen var også Norges kamp for selvstendighet. De var ikoner og ble hovedpersoner i den norske urfortellingen. I årtier har vi fulgt i deres fotefar – og skrevet bøker om det. Neste uke kommer for eksempel praktverket Norge i Antarktis på Schibsted.
Først og fremst er imidlertid bokhøsten i Det internasjonale polaråret preget av at den enhetlige heltefortellingen sprekker opp som et isflak i storm. Fire utgivelser handler om de modige mennene, som fordi de ble nazister, var hvalfangere eller jobbet for fremmede makter, er holdt utenfor historien om den unge nasjonen som plantet flagg og fant seg selv i snøen.
Hvalfangst og nazisme
Alf R. Jacobsen har skrevet Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Boka beskriver hvordan Foyn (1809-1894) oppfant granatharpunen og ble avgjørende for Norges første oljeeventyr. Ifølge forordet la han grunnlaget for en global hvalfangstindustri. Foyn selv ble en av de rikeste og mest berømte personene i sin samtid, og flere generasjoner har møtt ham, kjempende mot hvalrossen, i Nordahl Rolfsens lesebok. Alt dette ga ham «samme status i folket som polarheltene».
Men så ble han glemt. Forfatteren skriver at hans fravær av refleksjon rundt de hardhendte fangstmetodene er tankevekkende, og kaller det «en påminnelse om ubehaget i vår velstand». Dette var også med på å viske ham ut av historien.
Den andre av bokhøstens gjenoppdagede polarfarere er Adolf Hoel (1879-1964). Ifølge biografien Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren skapte han kontinuitet i Svalbard-forskningen, opprettet Norsk polarinstitutt, og var delaktig i bestrebelsene etter å sikre norsk herredømme over Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds land.
På 30-tallet ga han seg i kast med mer omstridte prosjekter, som den norske «okkupasjonen» av Grønnland i 1931 og bestrebelsene etter å slå kloa i øygruppa Otto Sverdrup kartla ved inngangen til Nordvestpassasjen.
– Hoel var så kjent og anerkjent som feltbiolog og administrator at han til og med ble karikert i avisene, sier forfatter Frode Skarstein.
Men i etterkrigstiden er Hoel nærmest fraværende i fortellingene om de norske polardådene.
– Hva skjedde?
– Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Og da krigen kom ble han bedt om å være rektor ved Universitetet i Oslo. Dette voldte ham en del samvittighetskvaler, men han hadde den nødvendige kompetansen og mente at det ville være bedre om han tok på seg oppgaven enn at en tysker eller en NS-mann uten universitetstilknytning skulle gjøre det, sier Skarstein.
Dette fikk likevel konsekvenser for Hoel etter fredsslutningen. Polarforskeren mistet alle verv og professortittelen sin. Deretter forsvant han fra den norske polarfortellingen.
– Jeg kan ikke se at noen bevisst har visket ham vekk, men etter landsviksdommen er navnet hans utelatt. Man kunne ikke lenger bruke ham som en «knagg» å henge hendelser på. Derfor endte polarhistorieskrivingen med å omtale bragdene hans, men ikke mannen, sier Skarstein.
– Likevel står det fremdeles en byste av ham hos Polarinstituttet?
– Jo da. De husker ham. Men man er ikke særlig interessert i å trekke ham fram. Instituttet har vært behjelpelige i arbeidet med boka, men nå som dets grunnlegger har fått sin første biografi er det merkelig at det ikke omtales på hjemmesidene. De har valgt å gå stille i dørene.
Under fremmed flagg
Carsten Borchgrevink (1864-1934) ledet den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Ifølge David Vogt, som har skrevet Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900, kan betydningen av dette vanskelig overvurderes.
– Borchgrevink var prøvekaninen som gjorde det ingen andre turte: å overleve den tøffe antarktiske vinteren. Slik muliggjorde han ekspedisjonene til Robert Falcon Scott (1868-1912) og Ernest Shackleton (1874-1922). Ved å overvintre kunne man utnytte den lyse årstiden bedre, og sjansene til å nå Sørpolen økte, forklarer Vogt.
I Norge har likevel Borchgrevink havnet i en polarhistorisk bresprekk.
– Han gikk i glemmeboka fordi han var norsk og seilte under Union Jack. Slik falt han mellom to stoler og ble ubrukelig i nasjonsbyggingsøyemed. I England ble han uglesett fordi krefter i Royal Geographic Society ville ha en ren britisk ekspedisjon. Og i Norge ønsket man den politiske symbolverdien til en Nansen eller en Amundsen fram mot 1905, sier Vogt
Borchgrevink var ikke den eneste norske polfareren som sviktet sitt snødekte fedreland. Geir Hasle har skrevet Isens menn under fremmed flagg. Boka består av fortellinger om polfarere som ga seg i kast med kulda for andre nasjoner enn Norge.
– Ære være Nansen og Amundsen, men norsk polarhistorie omfatter jo så mange flere. Og dette har gått folk flest hus forbi, sier han.
Mange var fangstfolk som Foyn, eller matroser og maskinister, og med unntak av Borchgrevink ledet de ingen ekspedisjoner. De fleste er ukjente for andre enn polarhistorikerne.
– Og det er det jo en grunn til, sier Hasle, som mener boka han har skrevet handler om «tapernes felttog», om de som fattet gale avgjørelser eller ikke viste naturkreftene nok respekt.
– Polarekspedisjonene var datidens måneferder. Da måtte noen begå feiltrinn som andre kunne dra nytte av. Man kan si mye om Nansen og Amundsen, men de vant sine slag, og de var norske. Derfor står de fram i historien, sier forfatteren.
Han peker særlig på ekspedisjonen Wilhelm Filchner (1877-1957) ledet i Weddelhavet fra 1911 til 1912. Her toppet de sedvanlige personmotsetningene som kunne oppstå på den trange plassen om bord i et innefryst skip i isødet seg. Om bord i den ombygde selfangeren «Deutchland» var også de to norske sjømennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen. De ble vitne til maktkampen mellom ekspedisjonslederen og båtens kaptein. Den inneholdt intriger, sabotasje, mytteri, syfilisgalskap og selvmord, i tillegg til et voldsomt basketak med elementene.
– At Hollywood ikke har fått øynene opp for dette episke dramaet er et mysterium. Det må rett og slett skyldes at ekspedisjonen var tysk og at kappløpet mellom Amundsen og Scott, som foregikk samme år, har blitt oppfattet som mer pirrende, sier Hasle.
Den norske kosmologien
Professor Nina Witoszek, som for ti år siden skrev boka Norske naturmytologier, mener fortellingene om nordmenn som erobret nytt land ved polene har skrevet seg inn i vårt kollektive minne.
Ifølge professoren, som jobber ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, har dette dype røtter. Helt fra vikingtiden har den norske erfaringen vært preget av å finne seg selv i utferdstrangen.
Hun peker på en «frontier»-mentalitet som har gitt polarfortellingen fascinasjonskraft. Og det på en særegen måte: Kampen med naturen er også en kamp for å overvinne seg selv.
Witoszek mener det er et klart protestantisk drag over denne tendensen til å forstå verden som arena for individets åndelige kamp.
– Jeg tror disse tre motivene sitter dypt i norske tekster, i eventyr og i anekdoter man hører i barndommen. De appellerer til gutter, og noen jenter også, og påvirker drømmer og forventninger. Elementene har føyet seg pent sammen i den norske kosmologien, sier hun.
Witoszek ser også et pragmatisk element i den norske naturmytologien. Hun mener det har handlet om å inngå et partnerskap med naturen.
– I det norske polareventyret vinner man først når man arbeider sammen med naturkreftene, sier professoren.
Dette er synlig i kontrasten mellom de norske suksessene og Scotts fiasko i Antarktis.
– Britenes natursyn kan oppsummeres i uttrykket. «A room with a view». Scott manglet rett og slett en adaptiv kode. Ekspedisjonen slo leir på steder med utsikt, som samtidig var svært utsatt for vær og vind, og de hadde problemer med å spise dyrene sine. Dette viser til interessante kulturelle forskjeller i forholdet til naturen, forklarer Witoszek.
– Men hva slags betydning har det at det nå kommer så mange polarbøker som utfordrer den norske fortellingen om pionertiden og om Nansens og Amundsens plass i den?
– Det er interessant. Jeg tror det har å gjøre med at nordmenn i dag utforsker sin identitet og kanskje vil komme til å definere seg selv på et mer problematiserende vis. Jeg ser en mer bevisst tvilende og selvrefleksiv tilnærming til spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Hurra-mytologien erstattes med en kritisk undersøkelse av et selvbilde som presenterer nordmenn som naturens mestere og verdens gode samaritaner.
Dette er noe forfatterne bak årets polarhistorieskred sier seg enig i. Ifølge Skarstein er det opplagt at et nasjonalt motiv lå til grunn da bestemte personer ble trukket fram og polarhistorien fikk en enhetlig form.
– Jeg har lurt på om Hoel ville blitt en del av den norske polarfortellingen dersom det ikke hadde vært for krigen. Det kan være at han hadde blitt for tørr og kjedelig uansett. Men kanskje henger bokbølgen sammen med at nasjonsbyggingsmotivet har blitt mindre viktig i dag, sier Skarstein.
– Og hva mener du er årsakene til at så mange ukjente polarpionerer trekkes fram fra glemselen nettopp nå, Vogt?
– Det er godt spørsmål. Et element av tilfeldighet er det nok. Men jeg tror man kan si at den norske polarhistorien fremdeles er ukomplett, og at vi nå har kommet til et punkt hvor det er mulig å gjøre noe med det.
Berserk i Nordvestpassasjen
Nasjonale helligdommer er også humoristmat. Gjengen bak Ut i vår hage tok for noen år siden tak i polarproblematikken. Børge Ousland skulle bli den første til å gå til sydpolen til fots, ifølge sketsjen der han velger ut ekspedisjonsdeltagere med hver sin spisskompetanse. Sverre Tyvold (Bård Tufte Johansen) er narkoman og kan takle den strenge kulden, fordi han hver vinter står 14-16 timer i døgnet utenfor Oslo S, iført mokasiner og joggebukse. Anita Velstrand spiser nesten ingen ting, fordi hun er anorektiker. Men, som Ousland sier, «hun drikker mye Tab X-tra, og det er litt drass». Autisten Rolf Yngve Sæter (Harald Eia) holder nitidig oversikt over forsyningssituasjonen. Og ifølge Ousland er det verken dårlige klær eller dårlig utstyr som knekker slike ekspedisjoner, bare dårlig humør. Derfor deltar også Geir Olav Frikstad. Han har Downs syndrom og er alltid blid. Den siste polfareren er den piperøykende trebarnsfaren Sigurd Jervold (Atle Antonsen). Hans oppgave er å holde motet oppe: «Nå er det ikke langt igjen, dere».
Med sine piratferder i Nordishavet om bord i seilbåten «Berserk» leker også Jarle Andhøy med norsk polarhistorie på tv-skjermene. For noen uker siden begynte en ny sesong på NRK. Denne gangen går turen nord for Canada. Kaptein Andhøy har gitt ut bok om ekspedisjonen, kalt Berserk gjennom Norvdvestpassasjen.
– Før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller. Vi vil erstatte velferdssamfunnets trygghet med det enkle og naturlige vikinglivet. Vi vil gripe nuet og leve i pakt med havet, sier han til Ny Tid.
Andhøy forteller at målet er å seile i polarheltenes kjølvann. For første gang siden Amundsen gjorde det for 101 år siden fører han en norsk seilbåt gjennom Nordvestpassasjen.
– Amundsen var en punker i motsetning til den tedrikkende engelske marinen som hadde forsøkt å finne snarveien til Asia i flere århundrer. Han skyldte kreditorene cash og stakk av. Og da han satte seil hadde han med hele den norske nasjonalfølelsen i lasta, sier han.
– Dere vil ha mer Norwegian Power, altså?
– De norske polarheltene vant sin storhet med enkle midler. Amundsen, en Mr. Nobody, satte Norge på verdenskartet foran nesa på stormaktene. Vi seiler altså i norske interesseområder, sier Andhøy, før han understreker hvor viktig et tydelig skille mellom oss og dem er.
I samme ånd har «Berserk» forsøkt å gjenerobre norsk land på Otto Sverdrup-øyene. Kapteinen ser med vantro på den norske regjeringens opptreden i den saken. Sverdrup ville annektere et område som var omtrent halvparten så stort som det norske fastlandet. På grunn av manglende oppfølging ble det aldri noe av.
– Nå er tiden kommet for at regjeringen retter opp denne historiske urettferdigheten, eller i det minste forteller det norske folk hvorfor den lar sjansen gå fra seg. Hadde vi vært en stormakt som Russland eller USA, ville spørsmålet vært hvor mange kanonbåter som ble sendt, sier han.
Dette ville også gitt Norge et godt forhandlingskort i det nye kappløpet om ressursene i nordområdene, mener Andhøy.
– Sverdrup tilbød seg å bli spion for Canada, fordi han var så forbanna på norske myndigheter. Nå må kortene på bordet, utbryter han.
– Hvordan reagerte Canada på deres brave framstøt?
– Vi ble arrestert og halve mannskapet ble deportert. Det var tydelig at canadiske myndigheter gjorde alt de kunne for å stoppe oss.
– Og har dere flere territorielle krav?
– Nei, ikke for tiden. Men alt kan skje.
Andhøy legger til at det var ytterligere et delmål for ferden. Det ryktes nemlig at Amundsen fikk en etterkommer i Gjøahavn.
– Og dere fant vedkommende?
– Jada. Dette er basert på muntlige kilder, men vi fant en inuitt med markante øyenbryn og stor nese, som var et hode høyere enn alle andre der oppe.
At det var barnebarnet til Amundsen er Andhøy helt sikker på.
Polarlitteraturens røtter
I tillegg til å se polarfortellingene og deres virkehistorie i et humoristisk lys er Berserk gjennom Nordvestpassasjen en polarreisebok som avslører ytterligere en trend i årets kaldeste bøker.
Som Witoszek påpeker har klimaproblematikken gitt polarområdene ny betydning.
– Nord er i ferd med å få en mytologisk status igjen, som symbol på en undergangsstemning, sier Witoszek
– Også dere vil bidra til klimaforskningen, skipper Andhøy?
– Helt klart! Otto Sverdrup-øyene er egentlig et sted det skal være umulig å nå med seilbåt. Sverdrup ble stoppet av isen og måtte reise videre med hundespann, mens vi kunne seile helt fram. Slik viser vi konsekvensene av klimaendringene, sier han.
Med færre smilehull gjør også Knut Espen Solbergs Smeltende Arktis og Jan Gunnar Winthers Klimagåten Antarktis det samme.
Jørgen Alnæs ga i vår ut boka I eventyret om norske reiseskildringer gjennom historien. Nå gir han Ny Tid et riss av polarreisebøkenes historie: Etter Amundsens siste ekspedisjon ble det helt dødt. Med ett unntak på 1930-tallet skjedde ingenting før i 1962, da Bjørn Staib gikk den samme løypa som Nansen over innlandsisen på Grønnland.
– Fra da av og i tre tiår dreide alt seg om å reise i deres kjølvann, forteller Alnæs.
Det var Erling Kagge og Børge Ousland som brøyt med fotspormetaforene da de satte ut på strabasiøse ekspedisjoner uten hjelp.
– Kagge og Ousland la selv begrensninger på turene og gjorde dem til sportslige bragder. Fra og med 1990 har det vært trenden. Men utviklingen gjorde ikke polfarerlitteraturen mer interessant. Bøkene ender med en blanding av å dyrke hundre år gamle helter og egne prestasjoner som ikke er så imponerende. De skildrer dessuten lange, ensomme skiturer, og det er i virkeligheten ikke så mye å skrive hjem om.
Witoszek kaller på sin side de uttallige reprisene på polfarerpionerenes ekspedisjoner et ritual som skal bekrefter den norske identiteten.
– Det oppstår også en villmarksromantikk i disse bøkene. Likevel er det ofte en nasjonal klangbunn her. Et slags «Yes, we can» på norsk, sier hun.
– Nå har jo selv Se og hør vært på Nordpolen, og for noen år siden kom det en bok som heter Alenemødre på ski over Grønland. Har det ikke vært et ganske akutt behov for nytenkning i denne sjangeren, Alnæs?
– Jo da. Den kan tendere mot det parodiske av og til. Ousland har gått til Nordpolen om vinteren, med hodelykt, og da nærmer man seg trolig karikaturen.
Alnæs mener imidlertid at Ousland kan ha kommet på sporet av noe mer enn Nansen i sin siste bok. Den skildrer riktignok en gjentakelse av polarheltenes strabaser sammen med Hjalmar Johansen (1867-1913) i 1895, men den har også elementer av klimaforskning i seg. I Winthers og Solbergs bøker er dette enda tydeligere. Sistnevnte var involvert i et prosjekt som het «I Roald Amundsens fotspor – 100 år etter» for noen år siden, men dokumenterer i sin siste bok inuittenes opplevelse av klimaforandringene. Boka veksler mellom å beskrive reisen og å presentere forskningsresultatene.
– At man kombinerer forskning og eventyr er ikke helt nytt. Monica Kristensens Mot 90 grader syd fra 1987 gjør noe av det samme. Når det er sagt så er dette en god bok, og et unntak i perioden den ble til i, sier Alnæs.
At flere nå følger etter kan gi en etterlengtet vitamininnsprøytning i sjangeren, tror reiselitteraturhistorikeren.
Han mener også at de likner mer på noen av de første polfarerfortellingene enn det Kagge og Ouslands bøker gjør.
– Men det gjenstår å se hvilken plass klimaforskningen får – om det er krydder eller om det er et blir bærende for historien, avslutter han.
Mens årets polarbiografer har trukket fram de ukjente heltene, har altså disse forfatterne spadd opp polarlitteraturens røtter. Når vintersporten inntar tv-ruta i mellom fem og sju timer hver lørdag og søndag, er det muligens et avbrekk fra de nasjonalt oppbyggelige skiskyttersendingene verdt.■

Knut Espen Solberg
Smeltende Arktis
Cappelen Damm (2008)
153 sider

Jan Gunnar Winther
Klimagåten Antarktis
Gyldendal (2008)
238 sider

Børge Ousland
I Nansens spor
Ousland design (2008)

Alf R. Jacobsen
Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger
Aschehoug (2008)
377 sider

Geir Hasle
Isens menn under fremmed flagg
Vega (2008)
174 sider

Diverse bidragsytere
Norge i Antarktis
Schibsted Forlag (2008)

Jarle Andhøy
Berserk gjennom Nordvestpassasjen
Flyt Forlag (2008)

Frode Skarstein
Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren
Happy Jam Factory (2008)
288 sider

David Vogt
Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900
Aschehoug (2008)
288 sider

Anmeldt: Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell (Ny Tid)

En herre i lilla dress

Jonas Gahr Støre har skrevet bok. Igjen svever en intellektuell type rundt 7. juni-plassen.

Av Halvor Finess Tretvoll

I forhold til Jonas Gahr Støre framstår hopen av dagens norske politikere knapt som lese- og skrivekyndige. Utenriksministeren legger ikke skjul på det. Mannen har nemlig begått den bragd å gi ut en leseverdig og tankevekkende bok mens han sitter i posisjon. Selvfølgelig er det snakk om selviscenesettelse. Kikk på omslaget, og du tar poenget: Han har lilla dress, matchende mansjettknapper, et kunstnerisk dandert skjerf rundt halsen og et kjekt bakoverlent ganglag. Er det Institut d'études politiques de Paris som har satt seg i kroppen?
Dette kunne blitt stygt. For folkelig er utenriksministeren ikke. Det har imidlertid utenriksministre fra Arbeiderpartiet heller aldri vært – om mann ser bort fra Thorvald Stoltenberg, muligens.

At typer som Gahr Støre opptrer i intellektuelt svev rundt 7. juni-plassen er gammelt nytt. Vi har trolig bare glemt det i en stortingsperiode eller to. Gahr Støre nevner selv Knut Frydenlund og Lille land – hva nå? Boka ble riktignok skrevet etter at Frydenlund hadde gått av, men den har en del til felles med Å gjøre en forskjell. Det er ikke memoarer, men forsøk på å diagnostisere sin samtid og finne Norges plass i den. Frydenlund begynte for øvrig å skrive før han ble utenriksminister. Vi kan gå enda lenger tilbake: Arbeiderpartiets to første utenriksministre Edvard Bull og Halvdan Koht var begge anerkjente historikere da de ble utpekt i henholdsvis 1928 og 1935. Sammen tok de et oppgjør med forståelsen av norsk middelalderhistorie. Det var før første verdenskrig. Sistnevnte skrev også biografier om Henrik Ibsen og om Otto von Bismarck. Man bør faktisk inkludere Thorbjørn Jagland, selv om Gro Harlem Brundtland synes han var dum i 36,9-fadesen. Og så er det Halvard Lange, mannen som tok Norge inn i Nato, og som dessuten ble æresdoktor ved Birmingham University i 1955. Han skrev blant annet Problemer i det vestlige samarbeidet og Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk.

I tilnærmingen er det likevel lite som minner om utenriksborgerskapets elitisme i denne boka. Slik sett er kanskje innflytelsen fra Harward, der Gahr Støre var «teaching fellow» en kort periode på 1980-tallet, sterkere enn den fra franskmenn med diverse nykker. Og en dose av de utvidede kontaktflatene mellom maktmenn og akademikere som kjennetegner amerikansk offentlighet har vi godt av i en politisk kultur der det å snobbe nedover framstår som en forutsetning for suksess. I det minste løfter det samtalen.
Utenriksministeren beskriver boka som sitt personlige innspill i departementets Refleks-prosjekt. Det er lite nytt, men mer enn akseptabel refleksjonsdybde. Som i Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden vil han balansere pragmatisme og idealer og redefinere begrepet om norske interesser.
I motsetning til denne andre refleksboka, som er ført rimelig rapportaktig i pennen av en redaksjon med tilknytning til prosjektet, er imidlertid Å gjøre en forskjell tilgjengelig i målet, fortellende i stilen. Den er en forlengelse av ønsket om å engasjere bredt i den utenrikspolitiske debatten, et både modig og overmodent tiltak som står i kontrast til for eksempel Langes skylapper i Nato-saken. Her kommer vi tett innpå en utenrikspolitisk hverdag. Vi får et – redigert – innblikk i måten det arbeides på.
For all del: Det er ingen som skal tvile på USA og Nato fortsatt er Norges tøffe storebrødre om det skulle komme til basketak i den sikkerhetspolitiske barnehagen. Det er heller ingen tvil om at Gahr Støre fortsatt er EU-venn, selv om han i motsetning til Jagland ikke bruker krefter på å skrive bok om det. Det som framstår som utenriksministerens viktigste budskap, at Nordområdene er av avgjørende betydning for Norge og for verden, strategisk og i klimapolitikken, må ikke kollapse i en debatt om ja eller nei til norsk EU-medlemsskap, slik utenrikspolitiske debatter har hatt en tendens til. Men i Midtøsten-spørsmålet er Gahr Støre overraskende Israel-kritisk og trekker veksler på hele det historiske bakteppet. Han er også en varm fortaler for et nærmere Nordisk samarbeid.

Gahr Støre vil se sammenhenger, mellom helse og sikkerhet, og mellom det meste annet. Og han vil finne balansen. Særlig når noe er vanskelig eller minner om et dilemma.
Det er her det blir noe uavklart over måten Gahr Støre bruker sine 350 sider på.
I seg selv er intervjuet med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk bokas høydepunkt. Samtidig er det ingen intervjubok Gahr Støre har skrevet. Mer avgjørende er det at det er såpass få nye politiske signaler i boka. Om noen måneder kommer Stortingsmeldingen som refleksprosjektet skal munne ut i. Da må Gahr Støre ikke bare være forfatter. Men også politiker.

Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
Refleksjoner fra en norsk utenriksminister
Cappelen Damm (2008)
342 sider