Reportasje: Sierra Leone

Skjebnevalget

Fem år etter den blodige borgerkrigen går Sierra Leone til urnene i et valg som kan bli blant de viktigste i landets historie.

Halvor Finess Tretvoll, Freetown
htr@nytid.no

[demokrati] Siaka Stevens Street i sentrum av hovedstaden: Så langt øye rekker er gata farget rød av Ernest Bai Koromas tilhengere. Presidentkandidaten for det største opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) viser muskler i valgkampen.
– Gå ut i gatene, reis til hvert eneste hjørne av landet! Da vil du se at vi har vunnet dette valget allerede, sier generalsekretæren i partiet, Victor Bockarie Foh, der han står i et hav av rødt.
Noen få dager tidligere viste også Sierra Leone People’s Party (SLPP) styrke. På hvert eneste gatehjørne kunne man se de grønne t-skjortene og plakatene med bilde av Solomon Berewa, visepresident i dagens regjering og presidentkandidat for regjeringspartiet. Og også SLPPs generalsekretær Jacob Jusu Saffa føler at seieren er så godt som sikret før valget den 11. august.
– Folk vet hvor mye vi har gjort for Sierra Leone, og vi vil gjøre mer. Jeg er trygg på seier, fordi velgerne skjønner at risikoen knyttet til et regjeringsskifte er alt for stor, sier han til Ny Tid.

Åpent valg
I et land der de eneste meningsmålingene i forkant av lørdagens valg har vært avisenes sms-avstemninger, har partiene få andre muligheter til å framvise oppslutning enn slike massemønstringer og den tilhørende skråsikkerheten. Av den grunn er det eneste man kan fastslå med en viss sikkerhet at dette lille vestafrikanske landet ikke får en «rød/grønn» regjering. Til det er forholdet mellom arvefiendene APC og SLPP for anstrengt.
På de fleste andre måter er valget, det andre etter den brutale borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet, svært åpent. Ikke bare har man gått over til et nytt valgsystem, der parlamentsmedlemmene må forholde seg til en valgkrets istedenfor nasjonale forholdstall, noe som allerede på forhånd har hindret mange sittende parlamentarikere i å stille. Den politiske dynamikken forstyres også av et nytt parti.
APC har tradisjonelt hatt sin maktbase nord og vest i landet. SLPP i sør og øst. Det første med størst støtte blant Temne-folket. Det andre blant mendene. Men i 2005 brøyt People’s Movement for Democratic Change (PMDC) ut av SLPP på grunn av strid om partilederjobben, og kan med den karismatiske presidentkandidaten Charles Margai – en mende og sønn av den andre og nevø til den første presidenten etter uavhengigheten i 1961 – kapre nok stemmer i sør og øst til i alle fall å tvinge fram en andre valgomgang.
Selvsagt føler også PMDC seg sikre på seier.
– SLPP er religion i sørøst. APC er religion i nord. Vi står i mellom, blant alle dem som er lei av denne rivaliseringen. Dannelsen av PMDC var helt nødvendig, og med Margais lederegenskaper vil vi vinne dette valget, sier Paran Umar Tarawally, som er visegeneralsekretær i PMDC.
Valguro
Den nåværende presidenten Ahmad Tejan Kabbah, som har sittet med makten siden 1996, har bestemt seg for å gå etter to presidentperioder, slik grunnloven foreskriver. Det er ingen selvfølge i afrikansk politikk – kolleger som Yoweri Museveni i Uganda og Robert Mugabe i Zimbabwe har begge endret grunnloven for å kunne sitte lenger. Dermed har forhåpningene om et fredelig regimeskifte i Sierra Leone vært høye.
Sikkerhetssituasjonen har også bedret seg etter at store FN-styrker og en mindre britisk spesialstyrke skapte stabilitet i landet i 2002 – ja, så mye at FN-styrkene nå stort sett er trukket ut, mens britene konsentrerer seg om å gi opplæring til hæren.
Situasjonen er likevel labil, og sommerens valg blir sett på som en test på hvor langt Sierra Leone har kommet i statsbyggingsprosessen. Ifølge FNs generalsekretærs spesialutsending i landet, Victor Angelo, er dette valget et viktig skritt på veien mot demokratisk konsolidering. FN og en rekke partnerorganisasjoner mener imidlertid at uroligheter i forbindelse med valgkampen nå truer med å avspore prosessen.
-- Siden den offisielle valgkampstarten har det kommet en rekke rapporter om trusler og vold. Det gir grunn til den dypeste bekymring og truer den demokratiske prosessen, sier han.
Med en arbeidsledighet blant unge menn som ligger stabilt rundt 70 prosent kan man vanskelig utelukke flere uroligheter i dagene og ukene som kommer. Samtidig mener de fleste observatører at situasjonen i den krigstrette nasjonen neppe utarter til mer enn demonstrasjoner i Freetown og andre viktige byer som Bo og Kenema, der det allerede har vært flere sammenstøt mellom tilhengere av PMDC, APC og SLPP.
Ved et veiskille
Så langt har den største saken i valgkampen vært Muammar al-Gadafis statsbesøk. Ikke bare spilte Gadafi en rolle i borgerkrigen i og med at opprørsgruppen RUFs leder Foday Sankoh fikk våpen og militær trening i Libya. Og ikke bare blandet Gadafi seg inn i valget av visepresidentkandidat for Berewa. Det kom også fram at en stor rislast fra Libya aldri nådde fram til befolkningen i Sierra Leone. Utvilsomt symbolsk viktig i et land hvor folk sier at de ikke har spist dersom de ikke har spist ris.
Ifølge en undersøkelse foretatt av BBC World Trust Fund er det imidlertid tilgang til utdanning, vann og strøm som vekker det største engasjementet. Det er altså retningen på den langsomme gjenoppbyggings- og utviklingsprosessen det står om i helgens valg.
PMDC fremstiller seg selv som «lov og orden»-partiet og vil også privatisere alt fra (den allerede sporadiske) avfallshåndteringen, via (den like sporadiske) kraftforsyningen, til det (faktisk velfungerende) televerket.
– På den måten håper vi å skape flere jobbmuligheter og et mer foretningsvennlig klima, sier Tarawally.
Saffa fra SLPP trekker frem statsbygging, sikkerhet og utvikling som de viktigste prioritetene i neste presidentperiode, og legger vekt på den enorme ungdomsarbeidsløsheten.
– Det er både moralsk og sikkerhetspolitisk nødvendig å gjøre noe med den, sier han.
Saffa mener problemet er størst på landsbygda og i de små byene, der nesten 75 prosent av befolkningen holder til.
– Det er også der jobbene må skapes, veien bygges og elektrisiteten sikres, sier han.
APC blir derimot betraktet som et Freetown-orientert parti, men i manifestet, som ifølge Bockarie Foh, «vil vise vei ut av mørket, av dekadansen, av korrupsjonen», legges det vekt på generelle mål som å bedre styresettet, sikre bærekraftig utvikling og bryte fattigdomssirkelen.
Store utfordringer
At det haster å gjøre noe med fattigdomsproblemene og korrupsjonen er det få som bestrider. Skjebnen til vannkraftverket ved Bumbuna nord i landet er en talende illustrasjon på hvor frustrerende langsomt utviklingen går. Etter mer en 30 år med planlegging, byggestart og byggestopp, har det fortsatt ikke levert strøm til en eneste husstand. Da byggingen sist ble stoppet, under krigen, gjenstod bare 15 prosent av arbeidet. Men i de fem årene som gikk fra da av og til fredsslutningen, ble prosjektet satt langt tilbake. Nå står høyspentmastene spredt i landskapet, mens ledningene er borte. Kobberet i dem har blitt solgt, eller er smeltet om til kokekar, av noen som så seg i stand til det i den kaotiske situasjonen. Resultatet er at selv hovedstadsbefolkningen, det vil si den forholdsvis beskjedne andelen som er knyttet til det offentlige kraftnettet, har strøm i omlag en time hver dag.
En gang gikk det også en toglinje fra Cotton Tree i det gamle kreolske området av Freetown til Station Hill helt øverst på en av de skogkledde åsene rundt byen, der de britiske kolonialistene hadde bosatt seg. Men som så mye annet i dette fra naturens side rike landet har linjen – med sviller og alt – forsvunnet. Det gjør trolig Sierra Leone til den eneste staten i verden som har et jernbanemuseum, men ingen jernbane.
Hvem har skylden?
Partiene er da også enige om at det er mye som har gått galt. Men de strides om hvem som har ansvaret. Dersom man spør Saffa fra SLPP, vil han svare at APC har skylden.
– De satt ved makten i 24 år etter uavhengigheten. Det er 24 grunner til ikke å stemme på dem. Folk så resultatene av deres vannstyre. Korrupsjonen var massiv. Det manglet bøker i skolene, medisiner i sykehusene. De lokale myndighetsstrukturene ble ødelagt. Det hele kollapset til slutt, og det skapte frustrasjonen som førte til borgerkrigen, sier han.
Bockarie Foh fra APC legger derimot skylden på SLPP.
– De står for lovnader de ikke kan holde. Vi står for handling der det trengs. Hva har de fått til på elleve år? Å bringe Sierra Leone til bunnen av UNDPs Human Development Index. Vi representerer redningen. Vår kandidat, Ernest Bai Koroma, vil bringe lys til landet, sier han.
PMDC mener at både SLPP og APC har stått for dysfunksjonelle regjeringer.
– Det vi trenger er en sterk og klok leder. Sierra Leone hadde ikke behøvd å være et fattig land, men vi trenger en mann som Charles Margai, en leder som vet hvordan vi bør benytte oss av naturressursene, sier Tarawally.
– Du er ikke redd for at PMDC er for avhengige av enkeltpersonen Margai?
– Jeg må innrømme at partiet er et resultat av troen på at få har hans karisma og lederegenskaper, men jeg vil si, og det med styrke, at PMDC har støttespillere i alle sosiale og etniske grupper.
Tiden etter valget
Selv om de politiske spenninger ikke skulle gi seg utslag i en voldelig valgdag, er det nok av skjær i sjøen når Sierra Leone nå går til urnene. Selv om det internasjonale samfunnet har store forhåpninger, og også støtter valget økonomisk gjennom blant annet UNDP, som finansierer den nasjonale valgkommisjonen, og internasjonale observatører fra både EU, USA og Den afrikanske union, ble deler av den direkte budsjettstøtten holdt tilbake av tunge vestlige donorer tidligere i år, noe SLPP reagerer på.
– Det er snakk om sabotasje! En grunnleggende uærlighet. En konspirasjon, sier Saffa
– Hvordan da? Hva skulle motivasjonen for denne konspirasjonen være?
– Det er ikke et spørsmål om motivasjon. Men et spørsmål om konsekvenser. Og konsekvensen er at valgkampen blir vanskeligere for oss, fordi vi som regjeringsparti har hatt ansvaret for statens økonomi også før valget, sier han.
For opposisjonspartiene er det snarere muligheten for valgfusk som bekymrer.
– Det har kommet beskyldninger fra PMDCs om at dere planlegger valgfusk, og fra APC om at dere forsøker å likvidere toppfolkene deres. Hva er din kommentar til det, Saffa?
– Vi har ikke tid til å likvidere noen, eller til å rigge valget. Vi bruker tiden på å vinne fleste stemmer.
– Og dersom det skulle vise seg at SLPP ikke går av med seieren. Hvordan vil dere reagere?
– Vi kommer ikke til å tape. Og når vi vinner, vil politiet, og om nødvendig hæren, skride til verket dersom taperne lager bråk.
Det kan med andre ord raskt vise seg at tiden etter valgdagen blir like avgjørende som selve stemmegivningen. Uansett hvem som vinner, er faren tilstede for at de andre partiene vil protestere mot resultatet når det blir offentliggjort senere denne måneden.
– Hvordan til APC reagere om dere ikke skulle vinne?
– Det er et spørsmål så hypotetisk at jeg ikke ser noen grunn til å svare, sier Bockarie Foh.
Tarawally fra PMDC sier de vil akseptere resultatene, så lenge de er troverdige.
– Og hvem kommer til å bestemme det?
– Situasjonen vil være avgjørende.
– Hva med observatørene?
– Bare dersom de har observert godt nok.

Sierra Leone
• Tidligere britisk koloni som ble uavhengig i 1961. I dag bor det 6,1 millioner mennesker i landet.
• Da Revolutionary United Front (RUF) angrep fra Liberia i 1991 startet en 11 år lang borgerkrig.
• Krigen var særdeles brutal, med massive overgrep mot sivilbefolkningen fra alle sider.
• Etter en FN-intervensjon, og ved hjelp av britiske spesialstyrker, lyktes det å sette en stopper for kamphandlingene i 2002.
• Det vil bli avholdt president- og parlamentsvalg den 11. august i år.

Sierra Leone: Borgerkrigsmytologien (Dagbladet)

SITAT:

”Her kan ingen snakke om et paradis på jord. Paradiset har sin urokkelige plass på den andre siden av døden, og på denne siden trives uretten, grusomheten, småligheten.”
Graham Greene i romanen Den dypeste grunn, som er basert på forfatterens opphold i Sierra Leone under 2. verdenskrig.

HOVEDSAK:

Borgerkrigsmytologien

Krigsherjede Sierra Leone forsøker å forsone seg med fortiden. Men mens landet avholder valg, preger mytene historieskrivingen.

Av Halvor Finess Tretvoll

(FREETOWN:) Etter alle kriger må det skrives. Traumer skal bearbeides, raseriet formildes. Krigsårsakene, ansvarsforholdene og skyldkompleksene bør analyseres. Men idet Sierra Leone i dag går til urnene, i det andre president- og parlamentsvalget etter at 1990-tallets brutale borgerkrig tok slutt, lider historieskrivingen en trefoldig vanskjebne.

I vestlige populærfremstillinger dominerer en rekke reduserende fremstillingsmåter, som om Afrika er et kontinent uten aktører med rasjonelle politiske målsetninger og strategier. I den politiske hanekampen erstattes soberheten med kortsiktige maktambisjoner, som om den allerede spente stemningen ikke kan piskes ytterligere opp dersom historien manipuleres. Og i iveren etter utvikling i fremtiden glemmer både internasjonale og lokale aktører å dvele ved fortiden, som om sårene skulle bli borte når man slutter å snakke om dem.
Fortellingene om krigen er dekket av et mykt og lag av myter. Dermed forsinkes den nødvendige nasjonale sjelegranskingen, det tunge kulturelle arbeidet som må gjøres for å hindre at katastrofen gjentar seg.

Mytene
Blood Diamond er et talende eksempel. Ikke bare kjører de på venstre side av veien i denne storfilmen (den er skutt i Sør-Afrika), mens man i Sierra Leone holder seg til høyre så lenge humpene ikke tvinger en over i motgående veibane. Og ikke bare vil enhver som kjenner språkene i Sierra Leone le seg fillete når Leonardo DiCaprio forsøker seg på krio. Man får også inntrykk av at krigsårsaken var diamanter og ingenting annet, når de glitrende steinene i virkeligheten kun bidro til å forlenge volden, ved siden av andre naturressurser.
Man hører også ofte av at opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) ikke hadde noen politiske ideer eller troverdige klagemål, men dannelsen av denne geriljagruppen henger sammen med et sammenbrudd i utdannings- og helsetjenesten og utstrakt korrupsjon. Ja faktisk hadde RUF en viss støtte i sivilbefolkningen ved begynnelsen av krigen, før volden fikk sin selvforsterkende egendynamikk.
At ”The rebels” var en enhetlig og lett identifiserbar størrelse som kjempet mot en klart definert regjeringshær, er nok en utbredt halvsannhet, for eksempel i mye av pressedekningen fra Sierra Leone. Det er egentlig mer treffende å snakke om ”soldier-rebels” eller ”sobels”, altså en sammenblanding av ulike geriljagrupper, forsvarsmilitser, regjeringsstyrker og fredsbevarende soldater, som i større eller mindre grad glemte hva krigen handlet om for heller å grave etter mineraler eller smugle godsakene ut via nabolandet Liberia, gjerne i kompaniskap på tvers av frontlinjene.
Selv da utviklingsminister Erik Solheim besøkte dette vestafrikanske landet tidligere i sommer, ble en av mytene gjentatt i det materialet han ble forelagt av en frivillig organisasjon som arbeider der. Det heter der at det var ”opprørsgeriljaen” som stormet Freetown i januar 1999. Dermed går tankene til RUF, som også er den eneste væpnede gruppen som nevnes i teksten. Men i virkeligheten var de hovedansvarlige restene av Johnny Paul Koromas militærjunta Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som hadde hatt makten i 1997-98.

En skitten krig
Memoarboken A Long Way Gone, som forlaget Spartacus gir ut på norsk i høst, er faktisk et langt bedre bidrag til historieskrivingen.
Etter å ha mistet familien under et angrep havner forfatteren Ishmael Beah i en landsby som er kontrollert av hæren. Der får han valget mellom å kjempe på regjeringens side eller bli overlatt til seg selv og RUF-soldatene som har omringet landsbyen. Han velger det første og tar imot en AK-47, samt noen kraftige doser ”brown-brown”, som den oppkvikkende blandingen av krutt og kokain kalles. Så går han amok i skogene og i landsbyene.
Det er enkelt å forstå hva som står på spill. En 13-14-åring i en slik situasjon, uten andre sosiale nettverk enn troppens, uten andre muligheter til å skaffe seg mat enn plyndring, blir i stand til det uhyggeligste. I denne skitne krigen var det ikke bare RUF som hadde blod på hendene. Også regjeringshæren, kuppmakeren Valentine Strasser og hans National Provisional Ruling Council (NPRC) som hadde makten i 1992-1996, AFRC, de sivile forsvarsmilitsene og den nigerianske ECOMOG-styrken sto bak ufattelige overgrep.

Maktarroganse
I Freetown – en hovedstad uten en eneste bokhandel, uten en eneste kinosal – har imidlertid kulturprodukter som A Long Way Gone og Blood Diamond begrenset betydning. Der utspiller historiedebatten seg først og fremst på den partipolitiske scenen.
I valgkampen har begge de to største partiene, opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) og regjeringspartiet Sierra Leone People’s Party (SLPP), forsøkt å slå politisk mynt på den postkoloniale historien.
Ifølge SLPPs presidentkandidat Solomon Berewa var det korrupsjonen og statssammenbruddet under APCs ettpartistyre på 1970- og 80-tallet som førte til krigen. APCs presidentkandidat Ernest Bai Koroma har derimot uttalt at den samme perioden medførte enorme forbedringer når det kommer til infrastruktur og sosial utvikling, mens SLPP, som satt med makten i 1996-97 og fra 1998 til dagens valg, har blod på hendene.
Spør man Joseph Humper, som ledet landets freds- og forsoningskommisjon fra 2002-2005, vil han si at ”ja. Politikerne peker på hverandre, og ikke på seg selv.” I hans øyne strekker årsaksrekkene seg tilbake til perioden like etter uavhengigheten i 1961, da både APC og SLPP bidro til korrupsjonen og sammenbruddet i offentlige tjenester.

Selektiv stillhet
Den detaljerte rapporten Humpers kommisjon leverte fra seg blir ansett som en av de grundigste fortellingene om krigen så langt, og den gjør et solid forsøk på å avkrefte mytene om konflikten. Dette landet kollapset for eksempel ikke på mystisk vis en klar vårdag. Krigsutbruddet ses snarere som en protesthandling utført av frustrert ungdom som hadde sett seg lei på de etablerte politiske miljøenes maktarroganse.
Likevel er den blitt møtt med taushet i Sierra Leone, mener Humper, som påpeker at kommisjonen bare fikk halvparten av pengene den var lovet, om lag 5 millioner dollar. Spesialdomstolen for Sierra Leone har til sammenligning et årlig budsjett på rundt 30 millioner dollar.
”Jeg er ikke imot spesialdomstolen, men jeg mener dette er problematisk all den tid Freds- og forsoningskommisjonen retter seg mot en hel nasjon, mens spesialdomstolen bare kan dømme en håndfull personer,” sier Hummper.
Også forskeren David Keen skriver i sin fagbok Conflict and Collusion in Sierra Leone at ”det har dannet seg en kultur av selektiv stillhet som både internasjonale og lokale aktører bidrar til”.
Dermed forblir den latente aggresjonen, det skjulte sinnet og hatet, som naturligvis gror i et samfunn etter ti år med voldshandlinger, i for stor grad ubearbeidet. Også det vil være en avgjørende utfordring for vinneren av dagens valg.


SIDESAK:

Bling bang

Diamanter finansierte borgerkrigen. Men dette er bare en av sammenhengene mellom Sierra Leones tragedie og hip hop-kulturen som undersøkes i en ny dokumentarfilm


I Blood Diamond sier Leonardo Di Caprios rollefigur Danny Archer: ”in America, it's bling bling. But out here it's bling bang”. Vi får også se noen musikkvideoklipp der det ustanselig blinker i artistenes edelstener. Regissør Edward Zwick gjør imidlertid ikke stort mer ut av forholdet mellom amerikanske populærkultur og borgerkrigen i Sierra Leone.
I dokumentarfilmen Bling: A planet Rock, som vises på Film fra Sør-festivalen senere i høst, får man derimot hele historien. Ikke bare har diamantene, som blant annet forlenget borgerkrigen i Sierra Leone, blitt glitrende velstandssymboler i den amerikanske hiphop-kulturen. Denne kulturen har også solid gjennomslag i det vestafrikanske landet, og var med på å skape det symbolske universet både RUF og andre væpnede grupper forholdt seg til. Det er ikke uten grunn at en av kommandantene i den brutale gjengen West Side Boys valgte ”2Pac” som sitt nom de guere, eller at barnesoldatene i mangel på uniformer kledde seg i t-skjorter med Tupac Shakurs hode på brystet.
I Bling: A planet Rock møter vi gode gamle Raekwon fra Wu-Tang Clan, juvelér TV Johny Dang og medeieren i hans diamantsmykkebedrift rapperen Paul Wall, samt reggaton-artisten Tego Calderón på tur til Sierra Leone. Forfatter av A Long Way Gone Ishmael Beah er med som guide, og han viser frem både diamantgruvene og leire for de som mistet armer eller bein da RUF hakket løs med machetene. Det er noe i alle fall Raekwon har tungt for å svelge.
Om denne dokumentarfilmen kan stoppe gangsterrappens diamantfascinasjonen er kanskje tvilsomt, men i Sierra Leone har hiphop-universet også fått positive følger etter krigen. En av de få nystartede bedriftene i Freetown heter for eksempel Ice Ice Baby og leverer isbiter til fiskerne på stranda. Den skal ifølge BBC gå riktig godt.


NOTISER:


De første dommene
I sommer startet rettssaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, men Spesialdomstolen for Sierra Leone avga også de første fellende dommene da tre medlemmer av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) ble kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tre, Alex Tamba Brima, Brima Bazzy Kamara og Santigie Borbor Kanu ble idømt til sammen 145 års fengsel. AFRC-leder Johnny Paul Koroma er derimot på frifot, hvis han da ikke ble drept i Liberia i 2003. Det pågår fortsatt etterforskning for å fastslå hans skjebne.

Snuff-film
De mest tilgjengelige krigsskildringene i Sierra Leone er dvd-er med mer eller mindre redigerte råklipp av kamphandlinger og overgrep. Man får kjøpt dem på gatehjørnene. I den mest bearbeidede enden av skalaen finner man den prisbelønte Unicef-fotograf Sorious Samuras dokumentarfilm Cry Freetown, som på tross av sine grusomme bilder fra invasjonen av hovedstaden i 1999, har blitt vist på både CNN og SVT. I den andre enden finner man er rene snuff-aktige titler som ECOMOG in action og Heoroes of the RUF.