Intervju med Erik Nord (Ny Tid)

Arven og politikken

Erik Nord fylte 90-år denne uka, og er den siste som husker Orienterings begynnelse. Men helst vil han diskutere utenrikspolitikk. Fremdeles.

Av Halvor Finess Tretvoll

[historie] Mannen, som 11. september fylte 90, blar i den fyldige mappa fra overvåkningspolitiet.
– 50-tallet var en grusom tid. Med McCarthyisme i USA og «Haakonlieisme» i Norge, sier han.
Men Ny Tids forløper Orientering var et frirom, for ham og for mange andre som ikke delte Arbeiderpartiledelsens syn på Norges alliansetilknytning. Han var sekretær for Stortingets utenrikskomité. Likevel støttet han det tredje standpunkt, Orienteringskretsens kritikk av stormaktspolitikken i både Øst og Vest.
I mappa finner han fram et ark med Stortingets brevhode på.
- Men dette skal vi ikke snakke om nå.

Fra Mot Dag til Nupi
Erik Nord vokste opp på Kolbotn, med en far som var snekker og kamerater som måtte gå på fattigkassa. Han ble fostret opp med Mot Dag og AUF. Under krigen satt han halvannet år i Buchenwald. Alt dette vil han la ligge. I alle fall når han snakker med journalister.
Jubilanten vil istedenfor samtale om politikk. Eller kanskje riktigere: Han vil forelese om utenrikspolitikk, slik han har gjort utallige ganger før, på møter i enhver forsamling med mer enn et dusin solidaritetsaktivister, atomvåpenmotstandere eller miljøvernere de siste 40 årene.
Det ligger for ham. Nord har nemlig hatt en stilling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i en mannsalder. Han er fremdeles innom kontoret hver onsdag.
- Hvordan reagerte du da du så Jyllands-Postens karikaturtegninger, spør han bestemt.
- Jeg tenkte vel at dette var helt opp mot grensen av det akseptable…
- Nettopp! Jeg tenkte på nazistenes propagandaavis Der Stürmer, med sine avskyelige karikaturer av jøder med lange neser, sittende på en pengesekk mens de skuler etter ariske jenter. Nå er ikke Jyllands-Posten Der Stürmer, og Danmark er ikke som Det tredje riket. Jeg kom etter hvert også fram til den samme konklusjonen som deg: at dette presser fram en diskusjon om ytringsfrihetens grenser. Likevel reagerte folk i min generasjon med et stort ubehag i forhold til disse tegningene, sier han.
Ideologisk mediedekning
Det skal bli flere slike lange linjer.
Nord har inntatt en komfortabel stilling på sitt lille arbeidsværelse. Over ham er et bilde fra en demonstrasjon mot Vietnamkrigen og et fra Krystallnatta, og utenfor døra henger Lenin i helfigur. Fra sofaen fornemmes et spenn som strekker seg fra den forrige kalde krigen til diskusjonene om en ny i kjølvannet av Georgia-konflikten.
- Stormaktspolitikk er og forblir stormaktspolitikk, lyder det.
For Nord handler det om ressurser, innflytelse og strategiske interesser – uavhengig av politisk fortegn.
- Stormaktspolitikken har ingen moral, men i et demokrati er eliten avhengig av å få folk med seg. Derfor må maktbruken kamufleres bak fine ord, sier han.
I høst er det 40 år siden Praha-våren brutalt ble slått ned, og ifølge Orientering-veteranen er det ingen som i dag mener at warszawapaktlandene gikk inn i Tsjekkoslovakia for å redde sosialismen.
- Men det er fortsatt er mange som tror USA gikk inn i Vietnam for å redde demokratiet. Og da nevner jeg ikke engang Irak, sier han.
Dette, mener Nord, er bare ett eksempel på den ideologiske forskyvningen mediedebatten preges av: «Vår» side, gjør alltid godt, mens våre fiender gjør bare ondt.
Fra sofadypet kommer det en forklaring som strekker seg tilbake til opplsyningstiden, da framskrittstroen for alvor kom på banen, og da liberalismen og sosialismen ble verdslige politiske trosretninger som tok religionens plass. Nå, mener Nord, ser vi en ny tvedeling mellom det gode og det onde.
- Det «gode» USA står mot djevelen i alle hans avskygninger. Og han diskuterer man ikke med, som det heter. Han utrydder du. Teologiens verdensbilde er gjenskapt i den globale politikken, sier han.
Det er ikke nytt. Og verden er vanskelig. Også under Den kalde krigen snakket man om «Ondskapens imperium», påpeker Nord.
- Og også da var Russland en stormakt på defensiven. Likevel presenterte USA og Arbeiderpartiledelsen Sovjetunionen som en aggressiv og truende aktør, sier han
- Men hva med for eksempel Cuba-krisen, da Sovjetunionen utplasserte mellomdistanseraketter og atomstridshoder på en øy noen mil utenfor Florida?
- De hadde sett seg lei på USAs ekspansjonsforsøk og bestemte seg for å sette en grense. I Moskva oppførte man seg slik annenrangs stormakter alltid gjør. Vi så det samme i Georgia. Igjen ville Kreml sette en grense for ydmykelsene i form av Nato-utvidelsen i Øst-Europa, forklarer 90-åringen.

Kampen om historien
Nord mener også at dekningen av konflikten og den spente internasjonale situasjonen som har oppstått i kjølvannet av den er mangelfull.
- Det var Russland som vant den andre verdenskrigen. Likevel får vi høre at USA reddet oss! Hva slags historieforståelse er det? Og hvorfor er det sånn at man snakker om «Russernes angrep på Georgia»? Det var jo den georgiske lederen Mikhail Saakasjvili som startet det hele, sier han.
- Likevel kan man hevde – og med rette, tror jeg – at Russlands svar var kraftig overdimensjonert.
- Ja vel. Hva da med bombingen av Serbia på grunn av Kosovo, eller hva med Afghanistan? Var det riktig dimensjonert? Mitt poeng er at man må stille spørsmålene, slik at man unngår det ideologiske falskmynteriet. Stormakter – i flertall – er umoralske, men vi er blinde for det umoralske «vår» side gjør.
Nord understreker at også Russland møter seg selv i døra når de støtter Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet, ettersom landet nekter å anerkjenne Kosovo. Slik sett, påpeker han, viser situasjonen med all tydelighet stormaktspolitikkens dobbeltmoralisme.
I denne situasjonen håper EU-motstanderen Nord at Europa kan føre en politikk som reduserer spenningene mellom USA og Russland.
Han mener også det er på tide å kvitte seg med illusjonene og oppdage hva stormaktspolitikk alltid har dreid seg om.
- Og det er ikke menneskerettigheter eller demokrati, lyder det fra horisontal stilling.

Mappa og pseudonymet
Alt er likevel ikke håpløst. Nord tror ikke på snakket om noen «ny kald krig», selv om John McCain gjerne skulle hatt en for å bedre sine sjanser i presidentvalget. Utviklingen har snarere ført til en ny oppmerksomhet rundt den klassiske diskusjonen om stormaktsinteresser. Og det håper Nord vil fortsette.
- Jeg ser også et forbilde i Kinas tekningen om utenrikspolitikk. De kinesiske lederne står for en pragmatisme og en nyansering som bryter med tendensen til å se verden i svart-hvitt, sier han.
Nord reiser seg, tilslutt. Det er da han tar fram mappa, og peker på et ark med Stortingets brevhode. Det følges av en lang utgreiing på klossete norsk, som en av kollegaene hans må ha skrevet ned og sendt til overvåkningspolitiet.
- Pussig nok fant de aldri ut at det var jeg, sekretæren i Stortingets utenrikskomité, som skjulte seg bak et av de mest kjente pseudonymene i Orientering, sier han.
Og med glimt i øyet:
- Jeg skulle nesten ønske at vi hadde hatt et flittigere overvåkningspoliti.