Anmeldt: Haakon Lie: Slik jeg ser det nå (Ny Tid)

Lynglimt fra et politisk uvær
Ap-høvdingen Haakon Lie var en sikkerhetspolitisk doktrine på to bein. I sin nye bok viser 103-åringen en mykere side.
Av Halvor Finess Tretvoll
Bokhøsten har gått i politisk mimremodus, og i den forbindelse er Kåre Willoch for en barnerumpe å regne. Han fyller 80 år den 3. oktober og figurerer i to nye bøker for tiden. Men Haakon Lie kunne vært faren hans. Bokstavelig talt.
Også etter oppmerksomheten å dømme, er den eldste eldst. Lie feiret 103-årsdagen med bløtkake og bokutgivelse sist mandag, mens halve Arbeiderpartiet og de fleste av landets politiske journalister satt i giv akt og andektighet da Partisekretæren (bestemt form, entall. Stor forbokstav) krevde en mer sosial boligpolitikk og kjøp av svenske jagerfly.

Lies ord er ikke lov lenger. Men skogsarbeiderens flis av en intervjubok, viser at det fremdeles lyner i det politiske uværet han helt fra sin første valgkampen – i 1919 – har brakt med seg. I Slik jeg ser det nå, som er skrevet i samarbeid med historiker Hans Olav Lahlum og Aftenpostens londonkorrespondent Hilde Harbo, drar han fram det ene avisutklippet etter det andre. For å mene noe om klimakrisen eller Jonas Gahr Støre.
Lie foreslår nye drabantbyutbygginger, mindre stoppeklokkeomsorg og færre utenlandske tiggere og prostituerte. Våre egne verdige trengende narkomane, vil han derimot hjelpe. For «de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med».
Vi får vite at Lie var mot privatiseringen av Statoil, at han blir forbanna når miljøbevegelsen ber alenemødre spare på strømmen, og at han for sent oppdaget at også palestinerne er mennesker. Han er heller ingen tilhenger av tidligpensjonsordninger, lyntog eller OL i Tromsø. Og så videre.
Kaldkrigskanonade
Dersom Slik jeg ser det nå er som en storm i innlandet, var imidlertid Slik jeg ser det fra 1975 en orkan over Cuba. Boka solgte 70 000 eksemplarer i løpet av en eneste bokhøst, kom i syv opplag og er i mangt et oppgjør med kretsen omkring herværende avis, da den het Orientering.
Lies debutbok, som Dagbladet plasserte på 24. plass i sin liste over den betydeligste norske sakprosaen i etterkrigstiden, er syrlig antikommunistisk – en kaldkrigskanonade. Den forteller historien om bruddet mellom Orientering og Arbeiderpartiet, og om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Forfatteren, Haakon Lie anno 1975, levner den utenrikspolitiske opposisjonen liten ære. Lie skrev blant annet at resolusjonen fra det berømmelige påskeopprøret i 1958 var «en eneste svindel», og at det var en følelse av lettelse blant partimedlemmene da «utveksten» Orientering ble skåret bort.
Lie er riktignok noe vennligere innstilt overfor Orienterings første redaktør, Sigurd Evensmo, men folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Berge Furre fremstår som Nikita Khrusjtsjovs nyttige idioter. Selv lyser Lie som en svoren USA-venn, Nato-tilhenger og hard negl.
En mykere mann
Desto mer interessant er begrunnelsen han i Slik jeg ser det nå benytter for å underbygge sitt standpunkt i jagerflyspørsmålet. I dag støtter Lie en regjering der de vankelmodige i SV er med, og han er overraskende nok på linje med SV-veteran Stein Ørnhøi når det gjelder JAS Gripens fortreffelighet.
Ikke bare er flyene bedre egnet enn det amerikanske Joint Strike Fighter til å håndheve norsk suverenitet utenfor kysten, slik «n’Haakon» ser det. Etter Berlinmurens fall er det også lettere å bli en varm tilhenger av det nordiske forsvarssamarbeidet, som i sin tid faktisk var alternativet Orienteringskretsen stilte opp til Nato-medlemskap på 1950-tallet. Den gang var spørsmålet om en nordisk allianse skulle lene seg vestover eller om den skulle stå på en ren nøytralitetslinje, og Lie stod så beinhardt på det første at den nordiske dimensjonen er svært vanskelig å få øye på i Slik jeg ser det.
Lie setter fortsatt den britiske politikeren Ernst Bevin, som etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1948 advarte sterkt mot at Norge skulle bli presset til å omfavne Sovjetunionen, høyest av den moderne verdenshistoriens politikere. Men han er nå «svært betenkt» over Natos offensive operasjoner og utvidelse av mandatområdet.
Selv om Partisekretæren tror SV er regjeringens svakeste ledd, ettersom partiet mister stemmer og «ikke har fått fram det som har vært deres grunnleggende oppfatninger i forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk», viser det han sier om finansministeren at en rødstrømpe fra partiet han en gang frådet over faktisk skulle klare å sjarmere ham.
Det tok bare litt tid.■

Haakon Lie, Hans Olav Lahlum og Hilde Harbo
Slik jeg ser det nå
Cappelen Damm (2008)
185 sider

Haakon Lie
Slik jeg ser det
Tiden (1975)
426 sider