Anmeldt: Fredrik Taylor: Berlinmuren (Ny Tid)

Muren som delte verden
Fredrick Taylor skriver solid og nyansert om den kalde krigens mest symbolladde konstruksjon
[historie] I 28 år var DDR-toppene Walter Ulbrichts og Erich Honeckers «antifascistiske beskyttelsesmur» et åpent sår i Berlins bylegeme. Til byggverk å være, ble Berlinmuren også et sjeldent potent politisk symbol. Ikke bare framsto den som et av de potensielle brennpunktene under den kalde krigen. Den tungt befestede grenselinjen som delte Berlin var også manifestasjonen av kommunismens paranoid-byråkratiske kontrollbehov og Europas påtvungne deling.

Minnet om muren
Britiske Frederick Taylor, som tidligere har skrevet om de alliertes terrorbombing av Dresden i 1945, gjør i Berlinmuren en hederlig innsats for at vi ikke skal glemme dette. Han plasserer seg i betryggende avstand fra «ostalgisk» mimring, og viderefører istedenfor den kritiske bearbeidingen av DDR-tiden som Anna Funders bok Stasiland og filmen De andres liv har bidratt til. Samtidig kaster Taylor et annet og mer nyanserikt lys over betongen og piggtråden, sammenlignet med det som var vanlig i for eksempel vesttyske Axel Springers presseimperium.
Muren ga opphav til både virkelig heroisme og politisk heltedådsdyrking, store menneskelige ofre og martyrer som passet inn i den ene eller andre sidens propagandaplaner. I den grad forestillingene som ble skapt av politiske årsaker forsatt har fotfeste, er Berlinmuren et verdifullt korrektiv. Boka er solid og omfattende historieskriving, men det er dette som gjør den interessant og kontroversiell.
Mot murmytologiene
Få tviholder trolig på Ulbrichts og Honeckers bortforklaringer og selvbedrag, men at det kan være behov for å revidere en del vestlig murmytologi er det lett å overse. Taylors blanding av politisk-historiske analyser og detaljrike anekdoter om mange av dem som ble viet enorm medieoppmerksomhet på grunn av sitt forhold til muren, gir et godt utgangspunkt i så måte.
Som en følge av Potsdamavtalen etter andre verdenskrig hadde Berlin blitt delt mellom seierherrene, og det på tross av at byen lå et godt stykke inn i det sovjetiskokkuperte området. Avtalen, som blant annet innebar fri avgang for de allierte, ble satt under press allerede sommeren 1948, da Sovjetunionen en periode stengte gjennomfartsårene fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin, og man ble nødt til å organisere en luftbro som overgår de fleste logistikkoperasjoner i historien.
Da piggtråden ble rullet ut langs grenselinja mellom den sovjetiske okkupasjonssonen og de engelske, franske og amerikanske sektorene i byen natta mellom 12. og 13. august 1961, fryktet mange at den kalde krigen skulle bli mer enn varm nok. Ifølge Taylors analyse var denne krigsfaren til stede, men aldri overveldende.
Avmaktens mur
Taylor har blant annet lett i gamle DDR-arkiver, i biblioteket etter John F. Kennedy og i arkiver i London og Washington (men ikke i Moskva). Det han fant var at den undertrykkende muren paradoksalt nok handlet like mye om avmakt som om maktmisbruk.
Ulbricht, lederen i Tysklands sosialistiske enhetsparti og Øst-Tysklands første sterke mann, bygde den fordi hans økonomiske og politiske system fikk titusenvis til å rømme, noe som truet eksistensgrunnlaget til staten han var i ferd med å skape. Nikita Khrusjtsjov, Sovjetunionens mektig leder, aksepterte dette. Men med Taylors ord og en filmreferanse var det «halen som hadde logret med hunden». En irritert Khrusjtsjov, som var oppmerksom på krigsfaren en grensestengning innebar, registrerte at lakeien Ulbricht tilranet seg regien i spillet om Berlin, men istedenfor å ta den tilbake ga han etter for presset, ikke minst fordi han fryktet et tap av ansikt i den kalde krigens prestisjekamp mot USA. I Bonn, hovedstaden i Vest-Tyskland, måtte bundeskansler Konrad Adenaur motvillig se på da muren reiste seg. Det samme gjaldt Willy Brandt, som den gang var borgermester i Vest-Berlin. Han sa i dagene etter 13. august 1961 at ordene var det eneste maktmiddelet han hadde. Og i Washington, der John F. Kennedy nettopp hadde inntatt Det hvite hus, var Berlinmuren bare et av flere store spørsmål i den overordnede kampen mot kommunismen, og ikke alltid det viktigste. Det endte med at USA sendte små, og utelukkende symbolske forsterkninger til Vest-Berlin.
Hykleri og dobbeltmoral
Taylor går langt når det gjelder de vestlige landenes holdning til Berlinmuren. Han påpeker at det ved flere tilfeller var uenighet og en viss spenning mellom vesttyskerne og de vestlige allierte. De mange offentlige protestene til tross: For mange Nato-land «var det bedre med et delt Tyskland enn med et samlet», som forfatteren skriver. Han kaller dette hykleri og dobbeltmoral. Samtidig burde man trolig være tilfreds med at heller ikke USA ville risikere en verdenskrig over Berlinmuren da russiske og amerikanske stridsvogner sto kanonløp til kanonløp ved Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse senhøsten 1961.
Da de provisoriske sperringene noen måneder senere var blitt forsterket av en betongmur, flere gjerder, vakttårn, kjøretøysperrer, en såkalt kontrollstripe og soldater med ordre om å skyte for å drepe, ble Berlinmuren en grell påminnelse om jernteppet som delte Europa.
Den mediale og politiserte mytologiseringen av Berlinmuren nådde et høydepunkt omtrent samtidig, da det amerikanske tv-selskapet NBC finansierte en tunnel under muren med 50 000 tyske mark mot at de fikk eksklusive rettigheter til å filme flukten.
Tayler viser hvordan de i begynnelsen så heltemodige fluktorganisasjonene som hjalp østtyskere over til Vest-Berlin de første årene, begynte å ta seg betalt, og stilte krav som «minner om avtalene som blir inngått av ’menneskehandlerne’ som operer mellom den tredje verden og Europa i begynnelsen av det 21. århundre». Heller ikke dette er en del av de sedvanlige fortellingene om Berlinmuren. Spesielt kontroversiell blir analysen når man husker om at DDRs propagandamaskineri gjerne henviste til nettopp «menneskesmuglere» når de beskrev fluktorganisasjonene.
Kollaps
Selv da muren raste natta mellom den 9. og den 10. november 1989, under presset fra folkemassene som endelig så svakhetstegn ved det totalitære DDR-regimet, var den ladet med symbolikk. Ikke bare representerte rivingen at en gjenforening av Europa og kommunismens sammenbrudd var blitt historiske muligheter. Den østtyske staten, som under Honecker hadde forsøkt å berge stumpene gjennom svindelaktig finansakrobatikk og ved å «selge» dissidenter til Vesten, viste også sin totale mangel på prinsipper da den solgte sin «antifascistiske beskyttelsesmur» på en auksjon i Monaco.
Historien blir fullkommen når det viser seg at den som fikk ansvaret for salget var Hagen Koch, Stasi-mannen som 28 år tidligere hadde malt en hvit stripe i asfalten for å markere grensen mellom øst og vest ved Potsdamer Platz, og i Springer-pressen dermed var blitt en personifisering av den umenneskelige pertentligheten som preget DDR. Igjen er det snakk om mytologisering. Og igjen er Taylor kritisk. Men denne anekdoten er så god at den skal få stå.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Berlinmuren i revidert utgave.

Fredrik Taylor
Berlinmuren
13. august 1961 – 9. november 1989
Oversatt av Stein Gabrielsen
Cappelen Damm (2008)
580 sider