Anmeldt: Dag Ellingsen: Reven. Olav Thon og hans metode og Hallgrim Berg: Olag Thon. Milliardær i anorakk (Ny Tid)

Olav Thon-mytologien
To nye bøker om Oslos eiendomsbaron tar kampen om Den norske rikmannens skrupler. Er han en flittig fjellgeit eller en rev i fåreklær?
Av Halvor Finess Tretvoll
Olav Thon fra Ål i Hallingdal er en helnorsk kapitalist med tenna i brunostblingsen og en formue som plasserer ham blant verdens 500 rikeste. Han er også en ivrig skiløper på 85 år.
Det er klart det blir bok. Mer uvanlig er det at det kommer to på ei uke, og at en intens kamp om navn å rykte utspiller seg på sidene. Med Hallgrim Bergs Olav Thon. Milliardær i anorakk og Dag Ellingsens Reven. Olav Thon og hans metoder får man også noe mer, nemlig en fortolkningsstrid som berører det norske samfunnets ambivalente forhold til sine styggrike, særlig når de er gavmilde og nøysomme naturelskere.
Berg, som er høyrepolitiker og Thons sambygding, har skrevet «eit eventyr der hovudpersonen sjølv får koma til orde». Istedenfor analyser av Thons selvframstilling presenteres vi for formuleringer som «Vestens tidsrekning vart sett til før og etter Kristi fødsel. Tidsrekninga i Flå vil bli sett til før og etter Olav Thon» og spørsmål av typen «kvifor dette engasjementet, kvifor denne omsorgen?».
Ellingsen, som i dag arbeider ved Agderforskning og Statistisk Sentralbyrå, setter på sin side Turistforeningens hyllest av Thon opp mot lugubre foretningsmetoder som strekker seg tilbake til en tollsvindelsak fra 50-tallet. I motsetning til forfatteren sparer ikke foreningen på superlativene: «Noen tinder i fjellheimen er kvassere, villere, flottere enn andre. Noen mennesker er større enn andre... Du [Olav Thon] er et slikt menneske!»
Striper i pelsen?
Paradoksalt nok er de to forfatterne enige om grunnlaget for Thons suksess. Han kjøper eiendommer billig og utnytter deres potensial gjennom endringer som øker utleieverdien og ved å få inn foretninger med større omsetning. Nøkkelen til suksessen er teft og tillit, altså nese for muligheter og evne til å få lån.
Spørsmålet er om resten av suksessformelen er innsatsvilje og frisk fjelluft eller kynisme og selviscenesettelse.
Og da får vi selvfølgelig høre om krigen. Ifølge Ellingsen samarbeidet Thon med Olav Linge, som ble anmeldt under landssvikoppgjøret. Thon var aldri mistenkt, men forfatteren maler ham småstripete. Ofte «by association»: Advokat Paul Røer, Thons juridiske våpendrager, var NS-medlem.
Striden dreier seg også pelshandelen, der Thon tjente sine første grunker, og en klage fra en NS-leder i Hallingdal som hevdet tyskernes forskrifter ble brutt. Ifølge Berg viser klagen, selv om den ikke fikk konsekvenser, at Thon var upopulær hos nazistene. Ellingsen mener derimot pelsvirksomheten hans «får pågå fordi det fantes folk i det tyske maktapparatet som ville det slik.»
Dette har Thon hørt før, og han slipper til med en tirade mot boka Krigsår i Hallingdal, der påstanden først ble fremmet.
Slik brukes Milliardær i anorakk, ikke bare til å bekrefte bildet av Thon som en sjarmerende Askeladd, men også til syrlige motangrep mot det han ser som jantelov og bygdedyr. Det samme kommer til uttrykk overfor Lotta Elstads En såkalt drittjobb.
Elstad avslører hvordan det drives rovdrift på de midlertidig ansatte ved et Thon hotell. Ifølge Thon kan noen i hennes posisjon tjene tusen kroner dagen, og «det er ikke verst for en nybegynner». I motsetning til forbildet Barbara Ehrenreich, har Elstad dessuten gjort slett research, hevder han: «Hun var engasjert hos oss i 100 timer og 15 minutter. Og dette ble det en hel politisk bok av!»
Gamle kamper om igjen
Også gammelt nag kommer til overflaten i ukas to Thon-utgivelser. Ellingsen var journalist i Økonomisk Rapport (ØR) i 1988 og skrev at Thon, etter de mange brannene i bygårdene hans, hadde fått mer fra forsikringsselskapene enn han hadde betalt i premie. Advokatene ble sluppet løs, men det hele endte med et forlik der ØR betalte 10 000 kroner til Folkehelsa og trykte en beklagelse med tittelen «Unnskyld, Olav Thon».
Nå angrer Thon på at han «ikkje sette inn hardare lut». Ellingsen, derimot, opprettholder at Thon, i alle fall i to tilfeller, tjente godt på brannene.
Berg har levert en mer formfullendt bok enn Ellingsen, selv om han utelukkende bygger opp under den erkenorske Thon-mytologien. Nettopp den vil Ellingsen bryte ned. Han skriver også at Thon «hugger til når noen trår ham og fortiden hans for nære».
Siste ord i den symbolske kampen om Den norske rikmannens skrupler er neppe sagt, med andre ord. Om det skulle bli rettssak får man forsøke å glemme skittkastingen. Kanskje kan man lære noe da.■

Dag Ellingsen
Reven
Olav Thon og hans metoder
Spartacus (2008)
187 sider

Hallgrim Berg
Olav Thon
Milliardær i anorakk
Kagge (2008)
255 sider