torsdag 28. februar 2008

Anmeldt: Gudmund Skjeldal: Fallande snø (Ny Tid)

Lengselen etter det hvite

Er en overutviklet fornemmelse for snø bra for klimadebatten?

[klima] «Seint i november skal det snø,» skriver Gudmund Skjeldal. «Fell snøen då, fell verda på plass». For idéhistorikeren er det «vissa om vinteren vi kan mista» når kloden blir varmere.
Skjeldal forstår heldigvis at skiføret i Nordmarka ikke er det viktigste klimaspørsmålet. Kanskje er det også politisk effektivt å skrive innenfor en horisont som bekrefter sentrale forestillinger i skinasjonen Norge.
Men samtidig burde en såpass belest eksskiløper ha reflekterer over sitt eget utgangspunkt. «Åtvaringa om moralisering er ein måte å knebla mogleg kritikk på», heter det. Skjeldal kunne ha skrevet mer, eller i det minste søkt å unngå en konfrontasjon med klimavenner som føler ubehag i forhold til skimytologien.
På den andre siden: Lengselen etter det hvite er ektefølt og kroppsliggjort. Og det er en forutsetning for at han kan skrive essayistisk og stilsikkert i sin todelte bok. Første del er en velkomponert blanding av kulturhistorie, barndomsminner og politikk. Her er «I´m dreaming of a white Christmas» og renessanseforfatteren Bartolomeo Sacchi, som mente at fallende snø var en av adelsmannens 16 gleder. Dessuten setter en hare vinterspor i lille Gudmunds sinn, mens FNs klimarapporter understreker alvoret.
Den siste delen er et renskåret oppgjør med Jens Stoltenberg og hans klimapolitikk, formulert med utgangspunkt i forfatterens erfaringer fra Hvit Vinter-initiativet. Statsministerens motvilje mot å ta klimakutt på hjemmebane, og den dobbeltmoralen som er knyttet til nordsjøolje og det norske selvbildet sables elegant ned. Det gjør Fallende snø til et velformulert innlegg med et miljøengasjementet det til syvende og sist er vanskelig å mislike.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Klimadebatt på blåswix-føre.

Gudmund Skjeldal
Fallande snø
Den norske klimautfordringa
Samlaget (2008)
185 sider