Anmeldt: Lars Sigurd Sunnanå: Skibbrudd (Ny Tid)

Slaget om Redningsselskapet

Skibbrudd forteller hvordan et vakkert, lite stykke Norge går i filler.

[omdømme] Denne historien river i sjela til kystnasjonen Norge. NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå har påtatt seg en journalistisk oppgave av dimensjoner. Den står riktignok noe tilbake i forhold til Israel-Palestina-konfliktens utfordringer, men er like fullt betydelig.
Nasjonen med fisk i havet og idealister i fjordtarmer, fjelldaler og flatbygder fikk et av sine fineste uttrykk i det gode gamle Redningsselskapet. Det ble strikket, heklet og laget tombola for den gode saken – å sikre beredskapen for folk på havet. Som seg hør og bør for saker som det er umulig å være imot, hadde organisasjonen skaffet seg kong Haralds støtte. Selv gutter i Groruddalen solgte lodd for Redningsselskapet så sent som på begynnelsen av 1990-tallet.
Deretter gikk det tradisjonsrike selskapet til hundene. Det vil si: De glefsende skapningene fantes allerede på innsiden av organisasjonen. Resultatet ble uttallige lederskifter, skandaler, vedvarende dårlig presse, rettssaker og til slutt en granskningsrapport som ble tiet i hjel. Istedenfor et glansbilde av Norge på sitt beste, får man til slutt et inntrykk av nasjonen på sitt verste: Hedonistisk sløseri, innful folkelighet, lokalpatriotisk kameraderi og maktpolitikk forkledd som godhet preger historien Sunnanå forteller.
Graver fram gruff
Ved siden av å legge seg tett opp til den vesentlige, men etter hvert evinnelige, omdømmeproblematikken, som også Simens har balet med og forlaget Spartacus også da tok tak i, presenterer boka dermed et utsnitt av den moderne norske kulturhistorien i et forfallsmodus.
Sunnanå beskriver dette forfallet på en måte som vil vekke debatt, ettersom forvaltningen av organisasjonshistorien ble en del av konfliktmaterialet i slaget om Redningsselskapet, og ettersom møkka han graver fram trolig raskt vil bli forsøkt skuffet unna av andre kamphaner. Dessuten tar forfatteren stilling til fordel for den kontroversielle generalsekretæren Monica Kristensen Solås, som etter en blodig intern maktkamp ble presset ut senhøsten 2005, og deretter fikk rollen som syndebukk.
Ifølge forordet er målsetningen å gjenopprette den balansen forfatteren mener forsvant fra pressedekningen av Redningsselskapets implosjon. Men Sunnanå kunne med fordel gjort bedre rede for kildematerialet sitt. Det ville styrket troverdigheten ytterligere. Istedenfor den definitive historien om Redningsselskapets skjebne får man en følelse av at andre sentrale aktører, kanskje først og fremst mangeårig president Magnus Stangeland eller renkespilleren og Nordlands-sjarmøren Arild Braathen, vil ta til motmæle i løpet av en uke eller tre.
Spillegalskap
God dokumentarlitteratur er på den andre siden avhengig av den gode historien. Og den forutsetter at man – som i all journalistikk – tar noen valg. Dette kan Sunnanå og hans kone, som har skrevet et par kapitler.
Skibbrudd åpner med en slående illustrasjon av kulturkonflikten mellom de måteholdne, skikkelige sjøfolkene og de festglade sløseriene som landkrabbene i selskapet har bedrevet. Det blir ikke bedre av at de fuktige konferansene og de luksuriøse delegasjonsreisene er finansiert med spilleautomatinntekter. En av de drøyeste turene, som blant annet inkluderer en helikopterutflukt til Grand Canyon, går nettopp til en spilleautomatmesse i Las Vegas.
Anne Enger Lahnstein, som ble generalsekretær i Redningsselskapet i 2001, forsøkte å få en slutt på ukulturen, og med politisk kløkt fant hun en løsning på spilleautomatproblemet. Men den tidligere senterpartilederen forsvant etter kort tid, og de interne konfliktene fikk fritt spillerom, med falske underskrifter, mistenkelige pengetransaksjoner og annet gruff. I Sunnanås framstilling utpreger transaksjonen rundt båten Skandia Beta seg som det alvorligste forholdet.
President Stangeland redder et selskap på hjemstedet Austervoll fra konkurs, og det ved at Redningsselskapet kjøper Skandia Beta, en båt som ikke er egnet til den vanlige redningsaktiviteten organisasjonen driver. Avtalen innebærer også at Austervoll-folkene overtar Redningsselskapets båt Sjøfareren, som en del av oppgjøret. Og den dukker opp under annet navn i tjeneste for oljeindustrien i Barentshavet – med Stangeland som eier.
En ny runde?
Det vil bli interessant å følge den neste runden i sagaen om det lille stykke Norge som gikk i filler, og den kan godt komme i kjølvannet av Sunnanås bok. Men hvor står gutten som solgte lodd for Redningsselskapet på 1990-tallet nå? La oss si at han dupper i fjorden en sommerdag, helst i en seilbåt. Og så blåser det opp, og han forstår at seilkunnskapene ikke strekker til. Hvem ringer han? Etter å ha lest Skibbrudd tenker han seg nok grundig om når han til slutt lar stoltheten fare og innrømmer et visst overmot på seilfronten. Men han slår nummeret. For i havsnød bryr folk seg mindre om redningsmennenes rykte.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Lars Sigurd Sunnanå
Skibbrudd.
En dokumentasjon om Redningsselskapets skjulte liv.
Spartacus (2008)
190 sider