Anmeldt: Robert Byron: Veien til Oxiana (Ny Tid)

Reiselitteraturens far
Krigen i Afghanistan gir bokklassikeren, som nå kommer ut i Aschehougs Spor-serie, ny aktualitet.
[langtur] Overklassebriten Robert Byron likte neppe å pakke kofferten selv, men i Veien til Oxiana legger han ut på det som skal vise seg å bli en svært strabasiøs reise gjennom Persia, som Iran het på begynnelsen av 30-tallet, og derfra videre østover.
Ikke bare ble resultatet en reiseskildring i dagbokform som med rette regnes blant sjangerens definerende tekster. Den får også fornyet aktualitet av målet for prøvelsene: Afghanistan.
Dette topper seg når man innser at brorparten av skildringen fra turen gjennom det i dag krigsherjede landet er viet strekningen mellom Meymaneh og Mazar-e Sharif. Oxiana er altså stedet der de norske soldatene i ISAF-styrken befinner seg.
At boka fremstiller dette golde landskapet som forklokkende, er i seg selv oppsiktsvekkende for den som har forlest seg på nyhetsmeldinger. Og at den i overkant britiske Byron faktisk har en dyptfølt interesse for historien og kulturen til menneskene han møter, særlig den klassiske arkitekturen på stedet, gjør boka oppkvikkende også i et politisk perspektiv.
De intensive, presise og av og til langdryge beskrivelsene av gamle moskeer og gravsteder kombineres dessuten med et mellommenneskelig vidd, som i perioder får leseren til å klukkle.
Man kan godt innvende at kartleggingsprosjekter av forfatterens type går litt for godt overens med en arkaisk orientalisme, og Byron kan så absolutt te seg ufordragelig. Samtidig viser han reiseboklitteraturens potensial for ektefølt nysgjerrighet. Og det har senere bidragene i sjangeren, i alle fall de mest interessante, kunnet videreføre fra denne boka.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Robert Byron
Veien til Oxiana
Aschehoug (2008)
306 sider