Anmeldt: Knut Olav Åmås (red.): Norge. En diagnose (Ny Tid)

Teksten og makten
Knut Olav Åmås har levert et viktig innlegg i debatten om den innflytelsesrike sakprosaen.

[sakprosa] Etter debatten på Litteraturhuset for en drøy uke siden skulle man kanskje tro at det var unødvendig å si mer om sesongens kultursnakkis, altså Dagbladets kåring av den mest innflytelsesrike norske etterkrigssakprosaen.
De sommerbrune snakkesalige, med paneldeltakerne Andreas Hompeland, Karianne Bjellås Gilje, Henrik Thue, Jan Arild Snoen og Einar Lie i spissen, fikk da også pratet seg tomme denne torsdagskvelden.
Idet vi skal gå hjem, billedlig talt, er det imidlertid at Knut Olav Åmås utgir Norge. En diagnose, en bok som samler øyeblikksbilder og framtidsutsikter, skrevet av i alt ti såpass forskjellige pratmakere som Civita-sjef Kristin Clemet og Blitz-veteran Stein Lillevolden.
Med sin alltid velutviklede sans for timing, har Aftenpostens debattredaktør dermed levert et innspill etter «show, don’t tell»-metoden, og det til et av de få uforløste emnene i debatten på Litteraturhuset: Hva er det egentlig som skal til for at sakprosaen får reell innflytelse?
Viljen til innflytelse
I Norge. En diagnose er det implisitte svaret at de kritiske og de teknokratiske kunnskapskulturene bør nærme seg hverandre. Eller sagt annerledes: Den intellektuelle må spille maktens spill. Og den praktiske politikeren bør tenke større tanker.
Denne tonen i boka henger utvilsomt sammen med Åmås’ engasjement for å bedre offentlighetens funksjonsmåte, men det er også relevant i forhold til debatten om Dagbladets kåring, der nettopp mangelen på praktisk-politiske tekster blant de 25 utvalgte ble påtalt, og der spørsmålet om hva det vil si at en sakprosabok endrer samfunnet fremdeles står rimelig åpent.
Skal man tro Åmås’ forord, er meningen å diskutere landets utvikling de neste ti årene: «Ja, hva slags Norge ser vi egentlig for oss i dag? ...Hvordan kan vi så komme dit – hvilke tiltak og endringer, hvilken politikk og tenkemåte krever dette av det norske samfunnet?» spør han.
At Norge. En diagnose ikke alltid lever opp til ambisjonen om å kombinere tankesvev med en vilje til innflytelse, viser kanskje hvor vanskelig det er å finne tekster med disse kvalitetene. Børge Brende skriver for eksempel så flatt at man mistenker ham for ikke å ha lagt håpet om noen flere år i en statsrådsstol fra seg, mens Lillevolden neppe vinner gehør for sine imponerende, men standhaftige motperspektiver denne gangen heller.
Janne Haaland Matlarys forsøker på sin side å analysere skolepolitikken i lys av den norske frykten for elitismen, og med henvisninger til både PISA-undersøkelsene og Platons dialoger, nærmer hun seg kanskje idealet om den maktglade akademiker.
Når det er sagt, har hun et betraktelig dårligere poeng enn Martin E. Sandbu, som sannsynligvis bidrar med bokas viktigste innlegg. Ikke bare åpner «Peer Gynt og rentenist» med en fiktiv reportasje fra et korrupt og hardbarka norsk oljemiljø i Ekvatorial-Guinea om ti-tyve år, noe som viser farene ved internasjonaliseringen av den norske oljebransjen. Artikkelen påpeker også hvordan en svulmende statlig pengesekk kan komme til å undregrave demokratiet i Norge.
Når staten blir uavhengig av skatteinntekter, forvitrer nemlig den sosiale kontrakten mellom myndigheter og borgere.
De nasjonale mytene
Spriket i Åmås’ bok er til dels stort, men det er noen felles punkter som tekstene danser rundt: UNDPs årlige oversikt over menneskelig utvikling, som i seks år fram til 2007 hadde Norge på topp, Gro Harlem Brundtlands famøse uttalelse om at det er typisk norsk å være god og kreative forslag til hvordan oljeformuen bør brukes.
Slik sett står Norges selvforhold i sentrum for mange av diskusjonene. Nina Dessau, Gabi Gleichmann, Arne Ruth og Sara Azmeh Rasmussen anskuer de norske mytologiene fra randsonen når de skriver om henholdsvis miljø, vekslingen mellom selvforherligelse og selvpisking, norsk uttakt og religionens rolle. Lillevolden skriver på sin side at «forsvaret av den norske nasjonalstaten har fått utvikle seg til et venstresideprosjekt, mens internasjonal solidaritet bare har blitt et pyntelig ideologisk underkapittel for å skille seg fra den mer ubehagelige nasjonalismen».
Dermed peker Norge. En diagnose også mot et nytt tema i debatten om den viktige sakprosaen, som knapt ble nevnt i viraken rundt Dagbladets kåring: Er det ikke som refleksjon rundt Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, at sakprosaen har en av sine viktigste oppgaver i dag?
I så fall representerer denne boka en begynnelse. Tidvis er den også svært god.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
Schibsted (2008)
266 sider