Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider

Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider

Kommentar om bokserier (Ny Tid)

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider