Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider