Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider