Anmeldt: To bøker om 1. verdenskrig (Ny Tid)

Krigen som endret verden

To nye bøker markerer at det er 90 år siden 1. verdenskrig tok slutt. Den bør minnes i noen tiår til.

Av Halvor Finess Tretvoll

[skyttergravene] Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme. Stedsnavnene sier oss ikke så mye i dag, men for 90 år siden, var det her, i Den store krigens store slag, at det 20. århundre ble formet.
Som Norman Stone skriver i Første verdenskrig. En kort historie, «I løpet av fire år gikk verden fra 1870 til 1940». Om ikke ti millioner døde fremdeles rettferdiggjør noen minutters refleksjon, gjør i det minste denne fortettede historiske utviklingen det.

Begynnelsen på et århundre
Et talende eksempel: I begynnelsen av november 1918 gikk krigen mot slutten. I en sykehusseng i Pasewalk lå Adolf Hitler, øyeskadet etter et gassangrep på Vestfronten, og var rystet over det han betraktet som jødenes og kommunistenes svik mot Tyskland. Han tenkte: «Jo mer jeg forsøkte å få klarhet i det forferdelige som skjedde, desto mer brant skammen og forbitrelsen i ansiktet. Hva var vel smerten i øynene mine mot denne fortvilelsen?»
Hitler vendte fortvilelse til raseri og bestemte seg, der og da, som Nicolas Best skriver i Den største dagen, for å gå inn i politikken, noe som fikk katastrofale følger et par tiår senere.
Det var imidlertid ikke bare nazismen som oppsto som et resultat av krigen. Det gjorde også de to andre store politiske strømningene på 1900-tallet. USA, ledet av president Woodrow Wilson, tok føringen i et slags liberalt korstog, mens det i 1917 hadde lyktes Vladimir Lenin og hans bolsjeviker å fravriste Tsaren makten i Russland.
I så måte viste krigsavslutningen seg å bli like avgjørende for ettertiden som krigserklæringen. Under forhandlingene i Brest-Litovsk om fred på Østfronten, var bolsjevikene representert fra Russisk side, og de aksepterte under diktat en ordning i Sentral-Europa som først ble fullstendig reversert med Hitler-Stalin-pakten i 1939, for så å gjenoppstå – grovt sett, men med langt mindre tysk innflytelse – etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Selve Brest-Litkovsk-avtalen ble imidlertid ugyldiggjort allerede under de enda mer skjebnesvangre forhandlingene om våpenstillstand i Compiègne-skogen nord for Paris mellom 8. og 11. november 1918 og da Versailles-traktaten ble underskrevet den 28. juni 1919.
De strenge sanksjonene mot Tyskland spilte rett inn i hendene på en nasjonalistisk militarisme som i løpet av noen år skulle komme på offensiven igjen – full av hevnlyst og selvrettferdig harme.
Best viser hvordan kun et fåtall innså hvor farlig freden skulle bli. Blant dem var amerikanernes øverstkommanderende John Pershing, som ikke forstod hvorfor man burde stoppe framrykningen på et tidspunkt da den tyske hæren var i oppløsning. Han mente at kun et grundig slått Tyskland ville la vær å prøve seg på nytt, mens britenes statsminister Lloyd George i et framsynt øyeblikk sa: «Hvis vi slutter fred nå, vil tyskerne si om tjue år det Kartago sa om den første puniske krigen, nemlig at de hadde begått den feilen og den feilen, og at de med bedre forberedelser og organisering ville kunne vinne neste gang.»
Urkatastrofen
Slik, og også via en dysfunksjonell Weimar-republikk som var resultatet av de politiske tumultene i kjølvannet av fredsslutningen, går det en linje fra den første til den andre verdenskrigen. Det er derfor historikere snakker om 1. verdenskrig som den europeiske urkatastrofen.
Men hva var det egentlig som satte det hele i gang? Gavrilo Princip holdt den rykende pistolen i hånden da han drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914, men som attentatmannen selv sa da han noen år senere ble spurt av en fengselspsykiater om han beklaget å ha satt i gang en verdenskrig: «Om jeg ikke jeg hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.»
Det er sant nok, og historikerne drøfter fremdeles hva de egentlige årsakene var. At det eksisterte enorme spenninger i Europa i 1914 er de fleste enige om. Den sure tonen mellom Tyskland og erkefienden Frankrike, alliansesystemet med Trippelententen, den Serbisk-Russiske forsvarspakten og det tette forholdet mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, Russernes avhengighet av handel gjennom Bosporos og urolighetene på Balkan, samt sammenbruddet i Det ottomanske riket, gjorde situasjonen brennbar.
Ifølge Stone var det likevel en rekke idiotiske beslutninger som brakte Europa til avgrunnens rand. Med forfatterens egne ord: «Man kan av og til lure på om de som startet alt sammen i 1914, i det hele tatt hadde oversikt over noen ting.»
Verst var kanskje tyskernes flåteoppbygging. Den truet britene og skulle gi Tyskland et imperium, men viste seg fullstendig meningsløs. Skipene kom i kamp bare en gang under krigen, og istedenfor holdt matrosene i fyrstikkene som antente den tyske revolusjonen og gjorde slutt på keiserdømmet i 1918.
Stone peker også på imperialistisk rivalisering og et pågående våpenkappløp som ingen hadde oversikt over og alle følte seg truet av. Tyskland hadde et forsprang, men den militære infrastrukturen – særlig de strategisk viktige jernbanelinjene – var under rask utbygging også i Russland. Det gjaldt å slå til raskt, tenkte den tyske generalstaben, og det var hovedgrunnen til at krigen kom da den kom.

En særegen krig
Våpenutviklingen var også grunnen til at kampene ble så brutale. Man hadde kommet dit at det var mulig å blåse enorm kraft ut av kanonløpene. Samtidig var kanonene sørgelig immobile. Dermed ble den første verdenskrigen, særlig på Vestfronten, preget av enorme tap, uten at man oppnådde særlig mer enn å erobre noen få kilometer med opprevet og sønderbombet mark. Det berømte slaget ved Verdun, som ble innledet da tyskerne angrep franske styrker den 21. februar 1916, endte for eksempel med 300 000 døde på hver side, og kun marginale endringer i frontlinjen.
Stone forklarer hvordan generalene på begge sider oppviste en fantastisk evne til ikke å lære av sine egne feil. Aller mest ødeleggende var det stadige overmotet til lederne i felt. De stoppet ikke i tide, men presset på etter innledende seire for rakst å vinne noen meter til. Konsekvensene var som oftest at forsyningslinjene ble for lange og de utslitte framrykkende styrkene før eller siden møtte på uthvilte soldater på motsatt side, som i all hast ble fraktet med tog, eller til og med London-busser, til krigsskueplassen.
Ved siden av artilleriet, som omskapte jorden til et hav av gjørme og blod, ble slike reservestyrker gang på gang avgjørende for slagenes gang.
Krigen ble på sin side avgjørende for historiens gang, og det er derfor Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme er viktige i dag. Om man vil forstå de mange katastrofene som rammet Europa på 1900-tallet, må man begynne med første verdenskrig.

Aktuelle bøker

Nicolas Best
Den største dagen.
Freden i 1918
Gyldendal (2008)
289 sider

Norman Stone
Første verdenskrig.
En kort historie
Gyldendal (2008)
204 sider

Kommentar om politisk journalistikk

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.