Kommentar om politisk journalistikk

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.