Intervju med Gudmund Skjeldal om Rune Slagstad: (Sporten) En idéhistorisk studie (Ny Tid)

Sporten og kommersen
Gudmund Skjeldal mener (Sporten) er et etterlengtet verk om den postmoderne sportsnasjonen Norge.
Av Halvor Finess Tretvoll
Torsdag denne uka ble Rune Slagstads idrettsoppfølger til De nasjonale strateger lansert med brask og Trond Giske i toppetasjen til et av de store Oslo-hotellene. (Sporten). En idéhistorisk studie, slutter med et bilde av den kjekke «eventministeren»: Han bærer Mira Craig på sine skuldre og er i forfatterens øyne en av fire sportsstrateger som har omformet idretten til et «dionysisk-ekspressivt» og «estetisk-performativt» konkurransespetakkel som fyller stadig større kulturelle flater i det mediale Norge.
Den lange veien fram til denne postmoderne sportsligheten begynner på 1800-tallet. Utviklingslinja går fra idrettsoffiserer som forankret embetsmannsstatens kroppslighet i den militære disiplinen, via venstrestatens og arbeiderpartistatens forsøk på å få «hele folket i form» til den «massehenrivende», globaliserte og stadionfiksert idretten som preger tv-skjermene i dag.
Kongelig sportsidioti
Femmila i Kollen er en liten del av denne fortellingen: Fra starten i 1902 til 1956 gikk den i en eneste lang sløyfe. Etter noen sesonger med to 25-kilometerssløyfer fikk den fast tv-vennlig form på tre ganger 16,7 kilometer i 2000, og til VM i 2011 planlegger man fem runder á 10 kilometer. Dermed blir også sesongens mytologiske høydepunkt, som en gang var «en nasjonal integrasjonsarena» tilpasset stadionsportens tidsalder.
Idéhistoriker Gudmund Skjeldal hadde en av sine største idrettsbragder nettopp i kollenfemmila, og Slagstad siterer fra boka hans Den siste langrennaren, der det heter «kva er langrenn rundt eit stadion? Kva er langrenn utan løyper inn i skogane og ut på viddene?»
Ny Tid har bedt Skjeldal titte på Slagstads storverk og møter ham til en samtale som neppe rekker over hele den 849 sider lange utholdenhetsprøven. Men vi prøver.
– Dette er et etterlengtet verk som det «postmoderne» Norge trenger. Det eneste jeg kan komme på som likner, om ikke i ambisjonsnivå så i grep, er Tor Bomann-Larsens Den evige sne fra 1993, sier han.
Slagstad begynner med en talende scene: Kong Harald sier at hans kone ville kalt ham en «sportsidiot» dersom hun hadde blitt spurt. Forfatteren fortsetter med å hevde at det ikke har gått slik arbeiderpartistatens sportsgeneral Rolf Hofmo forventet. Idrettsidioten forsvant ikke av seg selv da sosialdemokratiet seiret. «I det postsosialdemokratiske Norge er ’sportsidiotien’ tvert om blitt et dominerende, kulturelt uttrykk – med velsignelse også fra den sosialdemokratiske kongen,» skriver Slagstad.
At han bevarer en intellektuell nysgjerrighet stilt overfor spørsmålet om hvordan vi kom dit er imponerende, mener den tidligere skiløperen Skjeldal.
– Slagstad unngår bevisst å gjøre dette til klagende fløytespill (Slagstad er ivrig fløyteentusiast. red.anm.). Han akker seg ikke og unngår den kulturpessimistiske klagesangen du for eksempel finner i Cristopher Laschs The Culture of Narcissism, sier han.
Hva er sporten blitt?
Likevel, eller nettopp derfor, føler Skjeldal en dobbelt uro i forhold til denne boka. Først er det stilen.
– Slagstad er alt for glad i lange sitater. Det fører til brudd på flere nivåer og hemmer flyten. Boka fremstår med mange ulike stilnivåer og -arter, fra 1800-tallsdansk via gammel nynorsk til moderne bokmål. Og alt i mellom. Jeg tror han har blitt for dus med kildene sine, sier han.
Den andre innvendingen kommer i forlengelsen av en diskusjon om parentesen i Slatstads tittel. Vi blir enige om at den skal illustrere at forfatteren ønsker å holde fast et flyktig begrep.
– Men jeg er usikker på om han lykkes. For hva er sporten blitt? La oss snakke fotball, og ikke langrenn som jeg har skrevet om tidligere: Etter kommersialiseringen på 1980- og 90-tallet kan man spørre om det vi ser i Eliteserien eller Premier League egentlig bør kalles fotball, sier Skjeldal.
Idéhistorikeren var selv en svoren Liverpool-tilhenger, men nå fascinerer ikke klubben i rødt lenger.
– Om laget mangler en forsvarsspiller eller en spiss, så kjøper de en. Og fungerer vedkommende dårlig, så selger de ham. At tilhengerne godtar dette er trist. Man har begynt å snakke om «gode og dårlige spillerkjøp». Jeg har venner som gjør det, og da mener jeg de har mistet hjertet et sted på veien, forklarer han.
Slagstad har inkludert en debatt han hadde med bilsettfantasten Jan Erik Vold i Klassekampen.
– Han har en slags sympati for Volds lidenskap. Men kommer Slagstad tett nok på transformasjonen han forsøker å beskrive? Hvor langt kan man følge den? Når slutter «(sporten)» å være sport? På et eller annet tidspunkt burde man heller begynne å kalle det tv. Det er en problemstilling Slagstad slipper litt for lett: Er det egentlig en historisk kontinuitet i det han forsøker å beskrive? spør Skjeldal.
Kulturkritikeren selv
Han protesterer ikke om man deretter skulle komme på å tillegge ham den kulturpessimismen som han mener Slagstad dukker unna. Omtalen (Sporten) fikk i Dagbladet denne uka peker imidlertid på en kulturkritisk undertone i teksten til Slagstad, som kommer til uttrykk i ordene han velger i det tilsynelatende deskriptive språket sitt.
– Jo da, man kan ane noe, men det er ikke tydelig nok. Det som nå er undertoner burde vært gjort eksplisitt, for eksempel i avslutningskapittelet, sier Skjeldal.
– Finnes det ikke også en positiv side ved utviklingen av sporten de siste årene? Fotball-VM er ikke det beste eksempelet, fordi det dreier seg om landslag. Men hva med Champions League? Kan ikke slike arrangementer samle ulike lokaliteter om en felles opplevelse?
– Vel, i mine øyne er det ikke engelske lag som spiller mot hverandre når Manchester United møter Chelsea, men to investorer. Jeg synes spørsmålet er påtrengende, og kan ikke unngå å undre meg over at tilhengerne fremdeles lar seg rive med. Jeg trodde at det dionysiske aspektet ved fotballen skulle forsvinne med bosmandommen, men kanskje er forsidebildet på Slagstads bok også et symbol på hvor tøyelig sportens fascinasjonskraft er.
Skjeldal lar seg ikke henføre lenger, og han mener det er flere enn Vold og ham selv som føler sentimentalitet knyttet til idrettsgledene som forsvant.
– Jeg er kanskje ikke i posisjon til å hevde at Slagstad bør passe seg litt, men jeg opplever en uro knyttet til avstandsbetrakteren som mister respekten for nostalgien. Dette har også en eksistensiell side, avslutter han.■

Ukas leser
Gudmund Skjeldal, f. 1970
Idéhistoriker og tidligere langrennsess
Kritiker av kommersialiseringen av skisporten

Aktuell bok
Rune Slagstad
(Sporten)
En idéhistorisk studie
Pax (2008)
849 sider