Anmeldt: Naomi Klein: The Rise of Disaster Capitalism (Ny TId)

Kampen mot krisekapitalismen

Katastrofeprofitørene utgjør den nye globale overklassen, mener Naomi Klein.

[politikk] Det er syv år siden Naomi Klein ble antiglobaliseringsglobetrotter og de nye sosiale bevegelsenes favorittguru. Hun hadde skrevet No Logo, en tittel som ironisk nok ble en identitetsmarkør blant de unge og radikale. I den kanadiske aktivistkjendisens nye bok, som kommer på norsk om noen uker, er refrenget kanskje mindre nynnbart, men minst like uomgjengelig.
The Shock Doctrine er mer enn en «viktig bok». Den er mer enn «grundig», «utfordrende», «engasjert», «original», eller hvilket staffasjepreget adjektiv man enn skulle velge. Den er snarere blant de få bøkene som vanskelig kan avfeies, selv for den som er uenige i både premisser og konklusjoner.

Stor fallhøyde
Ikke bare har Klein og hennes lille armé av assistenter og advokater (som forlangte originaldokumenter for å kunne forsvare henne mot eventuelle søksmål) tatt seg bryet med å sjekke faktaopplysningene i de sedvanlige avsløringene av kynisme i den globale økonomien, og likevel funnet usedvanlig mye snusk og uredelighet. Begrepene «sjokkdoktrine» og «katastrofekapitalisme» er også vektige bidrag til en samtidsdiagnose– selv om man skulle komme til å problematisere dem etter å ha tenkt seg om en stund.
Det som virkelig øker prosjektets fallhøyde er imidlertid forsøket på å reformulere de siste 30 årenes historie. Klein kritiserer etablerte rammeverk for politisk tenkning, som sammenhengen mellom demokrati og kapitalisme (hun mener frihandel først og fremst settes igjennom ved hjelp av autoritære midler), de ideologiske implikasjonene av Sovjetunionens sammenbrudd (ryktene om sosialismens død er bevisst overdrevet) og at det skal ha funnet et sted en global læringsprosess som gjør de økonomiske hestekurene mer humane enn tidligere (slik fraskriver den «nyliberalistiske» ideologien seg ansvaret for lidelsen og elendigheten som er påført verden i dens navn).

Krisen som mulighet
Forfatterens hovedpoeng er at vi ikke lenger befinner oss i samme båt. Istedenfor har de tiltagende krisene, om det så er snakk om kupp og kriger eller orkaner og tsunamier, skapt profittmuligheter for de få og gitt de mektige anledning til å gjennomføre upopulære liberalistiske reformer. Med hovedskurk og nobelprisvinner Milton Friedmans ord: «Only a crisis... produces real change. When that crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around.»
Ettersom nettopp denne frihandelsdogmatikerens ideer har «ligget rundt» de siste tiårene, og penetrert både de internasjonale finansinstitusjonene og vestlige regjeringer, rammes ofrene av enda et sjokk i kjølvannet av krisene, ifølge Klein. Hun tenker på den økonomiske sjokkterapien, med dens betingelser om privatisering og budsjettkutt, kjennetegnet av åtseleterlignende multinasjonale selskap som kaster seg over restene.
Våpen og kaviar
Klein følger framveksten av denne uhyggelige nye verdensorden. Hun identifiserer startpunktet hos diktatoren Augusto Pinochets Chile og det foreløpige crescendoet i Irak, der selve krigføringen har blitt en pengemaskin for katastrofeprofitørene. Hun har også vært i Argentina, Kina, Sør-Afrika og Russland, der Boris Jeltsin brukte tanks mot parlamentet for å tvinge igjennom frihandelsbonanzaen som skapte gjengen av styrtrike oligarker. Finanskrisen i Asia ble bevisst forlenget og brukt til å åpne de relativt beskyttede økonomiene, skriver hun, og på Sri Lanka nektet regjeringen fiskerne å vende tilbake til strendene etter tsunamien, slik at de rike hotellgjestene skulle få større tumleplass. Dermed sto krisekapitalismens absolutte tapere mot de absolutte vinnerne. Ifølge Klein representerer fløyene ikke to verdensdeler, men to århundrer.
En av de mest slående indikatorene er den såkalte «guns & caviar»-indeksen. Tidligere var det slik at når salget av jagerfly (guns) økte, sank salget av privatjetfly (caviar). Vel. Det var tidligere.
Fra Irak til New Orleans blir både sikkerhetsoppdrag og gjenoppbyggingskontrakter nå delt ut til selskaper som Halliburton og Blackwater. Pentagon alene betaler denne industrien 230 milliarder dollar i året. Det er ikke lenger snakk om fri konkurranse, men om en intrikat sammenblanding av penger og politikk. Klein kaller det «corporatism». Blant mafiosoene finner vi folk som Donald Rumsfeld og Dick Cheney, begge erketypiske katastrofeprofitører.
Det hele passer svært godt sammen, i en konsistent utviklingslinje. Klein forteller for eksempel at det britiske militæret brukte kodenavnet «Operation Corporate» under Falklandskrigen i 1982. Tilfeldig? Neppe.

Modig, men ensidig
Det er liten tvil om at The Shock Doctrine påpeker kritikkverdige forhold, ikke minst når det gjelder privatiseringen av krigen i Irak og at krisehåndtering nå overlates til næringslivet. Men forfatteren overdriver sannsynligvis planleggingsiveren til katastrofeprofitørene. At de skulle føre klimafiendtlig politikk og terrorfremmende krigføring for å skape flere kriser, som de så kan tjene penger på, blir i overkant manisk.
Det er dessuten kun et utsnitt av historien som fortelles. Klein nevner for eksempel ikke såkalte «failed states» som Somalia eller Zimbabwe, der liberaliseringspresset er mindre, mens bekymringsmeldinger om landenes destabiliserende rolle kommer nærmest ukentlig, og det fra Washington, krisekapitalismens Mekka i Kleins øyne. Å redusere konfliktene i Irak til økonomi, eller å hevde at Kinas økonomiske vekst tjener få andre kinesere enn partinomenklaturet og dets sønner, blir også ensidig, på grensen til det fordummende.
Klein knytter dessuten effekten av de økonomiske sjokkene til tortur. Heller ikke det er helt vellykket. Selv om Klein utvilsomt leverer interessante perspektiver på torturens natur og avslører stadig CIA-innblanding, forblir enhver likhet raskt kun en overflatelikhet når sammenlikningen går på tvers av skillet mellom individ- og kollektivnivå. Selv med god penn og varmt engasjement kan man ikke utviske forskjellen mellom psykologiske og sosiale prosesser.

Uklart og lite konstruktivt
Konsekvensene av en slik analytisk kreativitet ses også i at bokas nøkkelbegreper blir uklare. Sjokkdoktrinen er på den ene siden en strategi, som rett nok er kynisk, men likevel ofte har vært en del av det politiske spillet. Den har også blitt brukt av venstresiden, som da økonomen John Maynard Keynes fikk overalt Franklin D. Roosevelt til å gjenomføre New Deal på 30-tallet etter børskrakket i 1929. På den andre siden beskrives denne doktrinen nærmest som noe nyliberalistene har kokt i hop på egenhånd. Når også den økonomiske sjokkterapien og torturens sjokkvirkning inkluderes i begrepet, sprenger det sine egne rammer, og blir mindre fruktbart, analytisk sett.
Så lenge Klein gir Friedman rett i at kriser skaper endringsmuligheter, er det dessuten delvis venstresidens ansvar at frihandelsdogmatikken har fått slikt gjennomslag. Dessverre bøter ikke Klein nevneverdig på den praktisk-politiske idétørken. De som har lurt på nøyaktig hvilken annen verden som er mulig (og ønskelig) i antiglobaliseringsbevegelsens øyne, får fortsatt smuler.
Det kommer riktignok noen vage tilslutningserklæringer i retning Keynes, og en relativt klar avvisning av både autoritær kommunisme og fremmedfiendtlige innslag i antiglobaliseringsbevegelsen. Men først og fremst lengter Klein etter den «tredje veien» som ble avstengt da friedmanittene fikk innflytelse over IMF, Verdensbanken og den amerikanske regjeringen. Når det kommer til nåværende praktisk-politiske forbilder står hun igjen med en broket forsamling bestående av folk som Evo Morales, Hugo Chaves og – ja, faktisk – Hizbollahs leder Hassan Nasrallah. Det er vel heller tvilsomt om de representerer et helt problemfritt alternativ.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Viktig aktivisme, som ikke holder helt inn.

Naomi Klein
The Shock Doctrine
The Rise of Disaster Capitalism
Alfred A. Knopf (2007)
662 sider

Anmeldt: Hva er fundamentalisme? og Hva er islam? (Ny Tid)

Beskjedenhetens kunst
Når Hva er-serien kaster seg over brennbare spørsmål, er det med nyanser og nøkternhet.

[religion] Universitetsforlaget har gitt ut to nye Hva er-bøker og lansert dem med et debattarrangement om religion. Man kunne kanskje la seg forskrekke når Hva er islam? og Hva er fundamentalisme? kobles sammen på denne måten, men bøkene får én raskt på bedre tanker.
Kari Vogt og Torkel Brekke, begge religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, har nemlig mestret den evinnelige ballansegangen mellom deskriptivitet og normativitet på en ganske forbilledlig måte.
Heller enn å konstruere kunstige sammenhenger mellom islam og fundamentalisme, danner de i fellesskap en motvekt til forenklingstyranniet.

Nøktern soberhet
Mens førsteamanuensis Vogt vil gjøre «et beskjedent forsøk på å overbevise leseren om at kunnskap... er nødvendig og ønskelig», setter førsteamanuensis Brekke seg som mål å skrive tydelig om tingene.
Denne ulikheten er imidlertid først og fremst en overflateeffekt, som illustrerer at Hva er-bøkene på den ene siden bør gi bakgrunnskunnskap til aktuelle debatter og på den andre representerer mer nøytral kunnskapsformidling. Forfatterne, som begge har flere bøker bak seg, trekkes da også mot sine respektive motsatser.
Brekkes definisjon av fundamentalisme gjør for eksempel boka uegnet for den som jakter på skjeggete trusselbilder. Her er ingen dystopier av «nå kommer de og tar oss»-typen, bare en sober og nøktern analyse av fundamentalismen i dens opprinnelige kristne form, samt refleksjoner omkring overføringsverdien til andre kontekster.
Det er diskutabelt om hindusjåvinister i India eller radikale buddhistmunker på Sri Lanka faller inn under begrepet, mens man godt kan snakke om jødisk og islamsk fundamentalisme, mener Brekke. Som han ganske riktig skriver, må vi «bare være nøye på hva vi mener når vi bruker ordet». Hvis ikke forsvinner nyansene og vi skaper mer fremmedgjøring enn forståelse.

Antimodernisme
Forfatteren knytter begrepet til en religiøs reaksjon på meningstapet i moderniteten. Den vil reversere sekulariserings- og differensieringsprosessenes nedbryting av Guds autoritet i samfunnslivet og fars autoritet familielivet, men trenger slettes ikke å føre til vold eller – enda mindre – terrorisme, om noen skulle tro det. Faktisk er det langt vanligere at de som passer til beskrivelsen isolerer seg fra storsamfunnet eller utviser et fredelig offentlig engasjement for å påvirke familielovgivning, skolevesen eller vitenskap.
Det er da også betimelig – dessverre – å minne om at fundamentalister flest ikke bør ses som «irrasjonelle og voldelige monstre», selv om vi nok heller ikke, som forfatteren skriver, har noe særlig å lære av deres dype bekymring over vår tids fragmentering.

Mer kritisk
På tross av et mer forsiktig forord, er Kari Vogt faktisk nærmere en kritisk deltagerposisjon. Mens Brekke angriper håpløs begrepsbruk i media, vektlegger Vogt den politisk-historiske dynamikken som førte til at noen retninger vant fram, mens andre ble marginalisert. Slik kommer, ikke bare variasjonsbredden, men også foranderligheten innen islam til syne.
Her er mye informasjon det er verdt å minne om når samfunnsdebatten tar sine sedvanlige kullkast – som at et ønske om å forene framskritt og religion fantes allerede hos egypteren Muhammad Abduh (d.1905), eller at en folkelig-pietistisk vekkelse som handler mer om fromhet enn om politisk-religiøse ståsteder er en viktig side ved islams utvikling i dag.

Klare sympatier
Når Vogt skildrer konflikten mellom reformvenner og konservative, er det likevel ikke vanskelig å se hvor sympatien ligger. Det er heller ikke vanskelig å dele Vogts bekymring for at en del stivbent tekstlesning kan gi legitimitet til praksiser som strider mot viktige likestillingsidealer, eller til og med menneskerettighetene.
For Brekke er kombinasjonen av antiklerikalisme og bokstavtro tolkning noe av kjernen i fundamentalismen, på tvers av religionsgrensene. For Vogt er det ønskelig at mer tekstkritiske lesningstradisjoner kommer tydeligere til syne.
Moralen må bli noe slikt: Det er kanskje uenighet om hvor stort problemet er, men det finnes fundamentalistiske strømninger innen islam, som innen kristendommen. Poenget må være at de ikke behøver å ha like stor betydning i all framtid.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll


Befriende stødig og nyansert.

Torkel Brekke
Hva er fundamentalisme?
Universitetsforlaget (2007)
152 sider

Kari Vogt
Hva er islam?
Universitetsforlaget (2007)
145 sider