Anmeldt: Hva er fundamentalisme? og Hva er islam? (Ny Tid)

Beskjedenhetens kunst
Når Hva er-serien kaster seg over brennbare spørsmål, er det med nyanser og nøkternhet.

[religion] Universitetsforlaget har gitt ut to nye Hva er-bøker og lansert dem med et debattarrangement om religion. Man kunne kanskje la seg forskrekke når Hva er islam? og Hva er fundamentalisme? kobles sammen på denne måten, men bøkene får én raskt på bedre tanker.
Kari Vogt og Torkel Brekke, begge religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, har nemlig mestret den evinnelige ballansegangen mellom deskriptivitet og normativitet på en ganske forbilledlig måte.
Heller enn å konstruere kunstige sammenhenger mellom islam og fundamentalisme, danner de i fellesskap en motvekt til forenklingstyranniet.

Nøktern soberhet
Mens førsteamanuensis Vogt vil gjøre «et beskjedent forsøk på å overbevise leseren om at kunnskap... er nødvendig og ønskelig», setter førsteamanuensis Brekke seg som mål å skrive tydelig om tingene.
Denne ulikheten er imidlertid først og fremst en overflateeffekt, som illustrerer at Hva er-bøkene på den ene siden bør gi bakgrunnskunnskap til aktuelle debatter og på den andre representerer mer nøytral kunnskapsformidling. Forfatterne, som begge har flere bøker bak seg, trekkes da også mot sine respektive motsatser.
Brekkes definisjon av fundamentalisme gjør for eksempel boka uegnet for den som jakter på skjeggete trusselbilder. Her er ingen dystopier av «nå kommer de og tar oss»-typen, bare en sober og nøktern analyse av fundamentalismen i dens opprinnelige kristne form, samt refleksjoner omkring overføringsverdien til andre kontekster.
Det er diskutabelt om hindusjåvinister i India eller radikale buddhistmunker på Sri Lanka faller inn under begrepet, mens man godt kan snakke om jødisk og islamsk fundamentalisme, mener Brekke. Som han ganske riktig skriver, må vi «bare være nøye på hva vi mener når vi bruker ordet». Hvis ikke forsvinner nyansene og vi skaper mer fremmedgjøring enn forståelse.

Antimodernisme
Forfatteren knytter begrepet til en religiøs reaksjon på meningstapet i moderniteten. Den vil reversere sekulariserings- og differensieringsprosessenes nedbryting av Guds autoritet i samfunnslivet og fars autoritet familielivet, men trenger slettes ikke å føre til vold eller – enda mindre – terrorisme, om noen skulle tro det. Faktisk er det langt vanligere at de som passer til beskrivelsen isolerer seg fra storsamfunnet eller utviser et fredelig offentlig engasjement for å påvirke familielovgivning, skolevesen eller vitenskap.
Det er da også betimelig – dessverre – å minne om at fundamentalister flest ikke bør ses som «irrasjonelle og voldelige monstre», selv om vi nok heller ikke, som forfatteren skriver, har noe særlig å lære av deres dype bekymring over vår tids fragmentering.

Mer kritisk
På tross av et mer forsiktig forord, er Kari Vogt faktisk nærmere en kritisk deltagerposisjon. Mens Brekke angriper håpløs begrepsbruk i media, vektlegger Vogt den politisk-historiske dynamikken som førte til at noen retninger vant fram, mens andre ble marginalisert. Slik kommer, ikke bare variasjonsbredden, men også foranderligheten innen islam til syne.
Her er mye informasjon det er verdt å minne om når samfunnsdebatten tar sine sedvanlige kullkast – som at et ønske om å forene framskritt og religion fantes allerede hos egypteren Muhammad Abduh (d.1905), eller at en folkelig-pietistisk vekkelse som handler mer om fromhet enn om politisk-religiøse ståsteder er en viktig side ved islams utvikling i dag.

Klare sympatier
Når Vogt skildrer konflikten mellom reformvenner og konservative, er det likevel ikke vanskelig å se hvor sympatien ligger. Det er heller ikke vanskelig å dele Vogts bekymring for at en del stivbent tekstlesning kan gi legitimitet til praksiser som strider mot viktige likestillingsidealer, eller til og med menneskerettighetene.
For Brekke er kombinasjonen av antiklerikalisme og bokstavtro tolkning noe av kjernen i fundamentalismen, på tvers av religionsgrensene. For Vogt er det ønskelig at mer tekstkritiske lesningstradisjoner kommer tydeligere til syne.
Moralen må bli noe slikt: Det er kanskje uenighet om hvor stort problemet er, men det finnes fundamentalistiske strømninger innen islam, som innen kristendommen. Poenget må være at de ikke behøver å ha like stor betydning i all framtid.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll


Befriende stødig og nyansert.

Torkel Brekke
Hva er fundamentalisme?
Universitetsforlaget (2007)
152 sider

Kari Vogt
Hva er islam?
Universitetsforlaget (2007)
145 sider