Intervju: Carsten Jensen (Ny Tid)

Den danske mannen og havet

Av Halvor Finess Tretvoll

[Marstal, Danmark] – Her ble romanen Vi, de druknede til, sier Carsten Jensen.
Han tusler rundt i sitt feriehus, dukker gjennom den lave døra fra kjøkkenet og serverer røkt ål.
-- Det er faktisk en dansk delikatesse. Og den skal ut av sitt læraktige skinn før den fortæres, forklarer forfatteren, essayisten og journalisten.
Ålen skal nytes med kaldt øl, som han har kjøpt på nærbutikken. Drikken var i bæreposen da Jensen ønsket velkommen til Marstal på ferjekaia, og viste frem havna i den lille småbyen på øya Ærø sør for Fyn.
-- Her lå det en gang tett i tett med seilskip i vinteropplag på denne tiden av året, sa han da.
Så rundet vi et hjørne og lot havet forsvinne bak hustakene. Man fikk et inntrykk av hvordan småbyens struktur er et resultat av det danske eneveldets sosiale dynamikk.
-- Byen ble bygget av de jordløse, de som ikke fikk plass, men som klamret seg fast i den skrinne skråninga og måtte leve av havet. Det var trangt. Men havet var mulighetenes land, der skipsgutten kunne bli kaptein, og kapteinen reder, sa Jensen, før han stoppet opp foran et gult inneklemt hus.
Nå om dagen selger en tidligere skipper ål nede på brygga.
-- Han er en gammel bekjent av min far, sier Jensen.
Og det er kun derfor bysbarnet Carsten har fått fisk av ham. For her tynnes det i rekkene. Selv blant ålen i havet. Den har blitt verdifull. Derfor er gaven verdt å nevne.
Det fraflytningstruede Marstal-samfunnet har nemlig omfavnet forfatteren etter bokutgivelsen. Det er solgt 900 bøker i en by med 3000 innbyggere.
På veien gjennom ”strædene” og ”gadene” løftet byen på hatten.

Carsten Jensens feriehus ligger i en gate som ”peker ned mot verdenshavet”, som det heter i boka. Og over røkt ål forteller forfatteren om da Carsten var en ”lille dreng” og barnepiken hadde fått kandiserte fikener av sin kjæreste.
-- Fikenene var kjøpt i Antwerpen, men i mine små ører lød det som ”i en annen verden”, sier han.
Det er en klassisk Marstal-historie som uttrykker ånden i romanen: En annen verden var innen rekkevidde. Boka handler om tre generasjoner marstalboere, og beskriver sjømannen som ville erobre den, omfavne den. Vi møter Laurids Madsen, som kjempet i slaget ved Eckernförde under den dansk-tyske krig i 1849, ble sprengt til himmels da skipet Christian den Ottende gikk i lufta, så St. Peters ræv utenfor perleporten, og landet trygt igjen på sine tunge sjøstøvler. Han ender på Samoa etter å ha forlatt kone og barn. Sønnen Albert, som jakter på sin far i Stillehavet, ender opp med et skrumphode som engang satt på James Cooks kropp, og han blir til slutt stefar til Knud Erik Friis som seiler for engelskmennene under 2. verdenskrig.
De representerer Danmarks glemte kosmopolitter, ifølge en anmelder.
-- Sjømannen har en åpenhet for verden, og Danmark var en sjøfartsnasjon. Du blir ikke kulturrelativist, som vel er det verste man kan være i Danmark i dag, men vissheten om at det finnes andre kulturer gjør noe med deg. I dag er dette glemt. Det er bondens stabile verdensbilde, og ikke sjømannens utferdstrang, som har kommet til å dominere den kollektive hukommelsen vår. Danmark ble til slutt et postindustrielt velferdssamfunn, men det er bonden, Grundtvig og kristendommen som har seiret i den danske kulturkampen, sier forfatteren.

I Marstal eksisterte imidlertid en danskhet som ikke bar preg av innesluttet nasjonalisme.
-- Den var snarere preget av egalitarisme, selvstendighet og et ganske usedvanlig fremsyn og utsyn, sier han.
På den korte spaserturen til feriehuset passerte vi minnesteinen, som skipsreder Boye i virkeligheten – og Albert Madsen i romanen – fikk reist til minne om moloen som beskytter havna mot bølgene. Byens borgere brukte 40 år på å bygge den over en kilometer lange barrieren. Det var en kollektiv kraftanstrengelse, og derfor står det ”enighet gjør sterk” på steinen – både i romanen og da vi gikk forbi den i levende live.
-- Selvfølgelig var det noen som hadde mer enn andre, men sannheten er at alle begynte samme sted. Byens rederier er bygget opp av folk som startet som skipsgutter, og Marstal var preget av en stor sosial mobilitet, sier Jensen.
Selv Bondesofus i boka, en virkelig storkar, som i virkeligheten het Hans Clausen Christensen og ble kalt Bondehans, var bare en jordbrukssønn med talent.

Men mens Marstals enighet gjorde sterk og byen ble Danmarks nest største sjøfartsby på 1890-tallet, med 346 skip, hvorav bare 50 var eid av store rederier, begynte danskene å demontere sjømannen som nasjonal figur.
-- Danmark var engang en stormakt i Nord-Europa, men fra 1600-tallet tapte vi den ene krigen etter den andre, forteller Jensen.
-- Og vi håndterte ikke disse tapsopplevelsene særlig godt, sier han.
Nederlagene ble snarere sett som et bevis på moralske høyverdighet og overlegenhet.
-- ”Det som utad tapes, skal innad vinnes,” ble et munnhell, sier Jensen.
Mens de danske skipsredere oppdaget verdensmarkedet, ble Danmark preget av en myte om uskyldighet.
-- Folk tror i dag at den første dansk-tyske krig, som jeg beskriver i første del av boka, stod mellom den lille nasjonen Danmark og det autoritære Tyskland. Sannheten er imidlertid at det var snakk om en borgerkrig innenfor det danske eneveldet. De tyske opprørerne var i virkeligheten en folkelig milits. Det blir aldri sagt rett ut, men det går opp for hovedpersonen Laurids Madsen, som er i kongens klær, at han kjemper på feil side.
Danmark har også vært en kolonimakt.
-- Men selv det har vi fortrengt. Vi dyrker vår uskyldighet. Vi er besatt av denne tanken. Det er en kronisk uskyld, mer en nevrose enn en analyse av vår historie, fastslår Jensen, før han bedyrer at Vi, de druknede ikke er en politisk bok.
Likevel må man jo spørre:
-- Hadde dansk politikk og debatt sett annerledes ut dersom sjømannskulturen ikke var blitt fortrengt?
Carsten Jensen svarer med to eksempler:
-- Den danske militærbasen ved Basra heter Camp Eden. 140 år etter uskyldighetsmytens oppstandelse oppkaller vi altså vår sterkt befestede leir i Irak – med maskingevær og pansrede kjøretøy – etter paradishagen. Det er et standupnummer i ørkensanden, en nevrotisk benektelsesstrategi, sier han først.
Hos Bertel Herder, som var integrasjonsminister for noen år siden, finner han for det andre et verdenssyn han sammenligner med en etnisk, nasjonal og kulturell Berlinmur.
-- Det er den postnazisiste avløseren for rasismen, nemlig kulturalismen, som kommer til uttrykk. Kulturalismens konsekvens er ikke Auswitch, men omskoleringsleiren. Man kan si at dansk integrasjonspolitikk i dag er en kulturell omskoleringsleir.

-- Sjømannskulturen i romanen er også preget av vold, dekkets justis, et sterkt begrep om ære, en ganske barsk maskulinitet og en form for kynisme. Du skildrer herjede menn som blir harde selv. Er det egentlig så mye å ta vare på her?
-- Marstal var rent faktisk et matriarkat. Det daglige livet i byen tilhørte kvinnene. Mennene var på sjøen i lange perioder, og de kom ikke alltid hjem. Dessuten er det jo på de dårlige skipene at volden rår. Man lærer noe om innbyrdes avhengighet på et skipsdekk. Dersom en svikter, går det ut over alle sammen.
-- Så det er mer et spørsmål om autoritet, og rett bruk av autoritet?
-- Ja. Hvis en kaptein er for autoritær, mister mannskapet initiativ. Romanpersonen Albert Madsen sammenligner det med at skipet ligger vindstille. Dersom Kapteinen er for svak, er det som om skipet seiler i storm med full seilføring. Det handler om å finne en ballanse. Romanen veksler hele tiden mellom å skildre sivilisasjon og bestialitet.

Vi bryter opp. Går ut i gatene. Vandrer rundt i skumringen mens Carsten Jensen beklager seg over at bestefarens hus ikke er holdt skikkelig i stand. Ja, over at skipsreder Boyes høyborg i Prinsegade heller ikke er det, for den saks skyld. Da dampbåtene erstattet seilskipene, stagnerte Marstal. Sjøfarten havnet på museum.
-- Jeg har villet spørre deg om fortellerstemmen. Du bruker et kollektivt ”vi”, et slags kor fra en gresk tragedie, som kommenterer utviklingen. Hvor kommer det fra?
-- Det er Marstals vi. Det er byens menn som snakker til oss. Romanens enkelthistorier ville ikke henge sammen dersom de var skildret med vidt forskjellige vinkler. Og en tradisjonell allvitende forteller ville ikke fungert i 2006. Mennesker kommer og går, men byens kollektiv består, sier Jensen.
Det blir bedratt og har sine egne fordommer. Det er kommenterende og reflekterende. Og det sitter, billedlig talt, på kneipa i Toldbodgaden. Den heter Weber & Co i romanen. Vi passer i tussmørket.
-- Det er rimelig modig å skildre sjømannskulturen så direkte som du gjør. Og den historiske romanen har jo sine fallgruver. Hvorfor var det viktig for deg å unngå en ironisk distanse til emnet?
-- Fordi det ville vært et fullkomment feilgrep. Det ville blitt ”hallo, her kommer jeg, en superintellektuell fra København som stirrer ned på folk med en superutdannet distanse”. Det har jeg ikke villet. Ironi er basert på postmodernismens ideologi. Det er en filosofi for pubertetsgutter, og jeg er ikke lenger i puberteten. Jeg har skrevet denne boken i en hensynløs likegyldighet overfor sesongens litterære moter. Jeg har vært bedøvende lammende likeglad. Til de overakademiske anmeldernes overveielser om hvorvidt man overhode kan skrive en slik roman i 2006, vil jeg si at det har jeg gjort. Den er her.
-- Og hva blir det neste? Flere romaner? Eller vil du tilbake til journalistikken?
-- Jeg har 20 produktive år igjen. Og de vil jeg vie forfatterskapet. Jeg vil ikke lenger ha et forpliktende fast engasjement til en dansk avis. Det er forresten gjensidig. Ingen dansk avis vil ha meg lenger.
-- Hvorfor er det blitt slik?
-- Det vet jeg i grunnen ikke. Men jeg betrakter det ikke som et martyrium, men misunnelse spiller nok en rolle. Dansk journalistikk er preget av jantelov, forklarer Jensen, som plutselig angrer på at han har sagt dette.
-- Det er saken og boka rimelig uvedkommende. Og jeg kan kun si det til deg fordi du er norsk. Jeg ville aldri sagt dette til en dansk avis.

Vi passerer huset til skipsreder Grube, som også har stått modell for en skikkelse i Vi, de druknede og ser huset der romanpersonen Anton forsøker å skyte en stork i skorsteinen. Så går vi innom kirka, der Carsten Jensen vil vise fram altertavla. Den er malt av Jens Erik Carl Rasmussen, som også figurerer i romanen, og viser en korsfestet Jesus omgitt av disipler.
-- Det er byens skippere som har stått modell for disiplene, forklarer Jensen.
Jesus ligner en lokal snekker. Verkstedet hans lå rett ved kirken, og han hadde et ulovlig serveringssted som bigesjeft.
-- Her kunne man gå i kirken en søndag og så drikke bayer hos Jesus etter gudstjenesten, forteller forfatteren.
Han kommer også med en avsløring. Den neste romanen skal handle om maleren Rasmussen. Og det vil vise seg at han er far til den mystiske kvinnen Sophie Smith i Vi, de druknede, en dame som på et tidspunkt planter en grunnleggende tvil i Knud Erik Friis og senere føder en gutt i Nord-Atlanteren under et torpedoangrep mot en konvoi under 2. verdenskrig.
-- Det var jammen godt gjettet, sier Jensen, som insisterer på et siste stopp.
Det er byens store sjøfartsmuseum. Det er bilde av senkningen av Hydra under 1. verdenskrig. Som i romanen står det at en kar ved navn Ravn har knipset det fra en tysk ubåt. Vi ser et bilde av modellen for Knud Erik Friis ombord i Nordica, et skip som i romanen har fått navnet Nimbus. Et eget rom er viet remediene Marstals sjømenn brakte med seg hjem. Man finner afrikanske spyd og en ryggvirvel fra en hval. Her er det skillpaddeskall og aske fra et vulkanutbrudd under fjerne himmelstrøk. Man finner en ring og et armbånd i elfenben som ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Av en eller annen grunn er ikke de sistnevnte smykkene med i romanen.


Carsten Jensen:
Er født 24. juli 1952 i byen Marstal på øya Ærø sør for Fyn i Danmark.
Bor i København, men har et feriehus i fødebyen.
Har en datter fra et tidligere ekteskap.
Skrev nylig den bestselgende romanen Vi, de druknede, om tre generasjoner marstalboere. Det var hans tredje roman, men i egne øyne den første vellykkede.
Er kjent som essayist, reisebokforfatter og samfunnsrefser.
Slo igjennom med reisebøkene Jeg har set verden begynde (1996) og
Jeg har hørt et stjerneskud (1997). For førstnevnte mottok han den høythengende litteraturprisen Boghandlernes gyldne laubær.

FOTOTEKST: -- Marstal var åsted for mine første erotiske erfaringer, avslører Carsten Jensen. Nå er byen åsted for handlingen i romanen hans Vi, de druknede.