Anmeldt: Gerhard Schröder: Entscheidungen & Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning (Ny Tid)

Løven, lammet og lederskapet

Bondevik og Schröder har skrevet lite minneverdige memoarer.

[memoarer] Enhver toppolitiker knuser noen egg, men bare de færreste gransker samvittigheten når omeletten er ferdig fordøyd. Det er imidlertid først når forfatteren tør møte sitt tidligere politiker-jeg i en mørk bakgate at memoarbøkene blir gode.
Mens Kjell Magne Bondevik sniker seg unna dette kravet gjennom uforpliktende, rund og intetsigende pludring, inntar Gerhard Schröder posituren som den ufeilbarlige statsmannen. Tro det eller ei, men det er faktisk litt bedre.
De to regjeringssjefene ledet hvert sitt land i et snaut tiår rundt årtusenskiftet. Sosialdemokraten Schröder regjerte Tyskland fra 1998 til 2005. Bondevik ledet to norske regjeringer (1997-2000 og 2001-2005). Begge satt altså i posisjon under Kosovo-krigen, 11. september, Afghanistan- og Irak-krigen. Da er det ikke overraskende at man raskt finner forstillelser og skjønnmaling. Schröder har «glemt» at tysk etterretningstjeneste hjalp amerikanerne i Irak. Bondevik at demonstrantene på Youngstorget 15. februar 2003 kjempet for at hans regjering skulle si nei til krigen. Her handler det om å forme sitt ettermælet, verken om å «bidra til en objektiv tidsskildring» (Schröder) eller ydmykt å «gi et inntrykk av hendelser og saker jeg var opptatt av» (Bondevik).

Historiske linjer
Entscheidungen. Mein Leben in der Politikk (Beslutninger. Mitt liv i politikken) følger kronologien, men fokuserer på et enkelt tema i hver periode. Schröder vender stadig tilbake til behovet for et tettere EU-samarbeid og viktigheten av et godt forhold til Russland. Det samme gjelder effekten av Tysklands gjenforening. Landet ble på nytt en aktør i storpolitikken, noe som utfordrer den tyske selvforståelsen.
Boka gir dermed et inntrykk av en viss refleksjonsevne. Her trekkes det historiske linjer fra Napoleonskrigene til den europeiske integrasjonen. Schröder avviser Samuel Huntingtons tese om et sivilisasjonssammenstøt, og han vurderer den sikkerhetspolitiske situasjonen i en unipolar verden. Euforien etter murens fall førte til en «reformkø», heter det videre – noe Schröder fikk en slutt på, selvfølgelig.
Også Bondevik berører slike spørsmål om globalisering og sikkerhetspolitikk, men bare i floskelform. Det er bedre å løse konflikt gjennom dialog enn gjennom krig, skriver vår tidligere statsminister. Javelnei.
Det er vanskelig å fatte at Bondevik stadig ønsker å understreke sitt internasjonale engasjement når han istedenfor å analysere den globale situasjonen får seg til å skrive ting som: «Zuluene er fantastiske sangere, og stemmene deres er som instrumenter, hvilket gjør at de nesten ikke trenger akkompagnement.» Det var sikker «interessant», som han stadig skriver, men er rimelig drøy orientalisme.

Memoarmøl
Mens Schröder, som mistet faren sin i Romania under verdenskrigen, raskt tar oss med til Kansleramt, koker Bondevik suppe på sin indremisjonsbakgrunn og tidlige politikerår. Han blir statsminister på side 379. Det er ingen trøst at resten av boka er like gudsjammerlig kjedelig og usammenhengende som første halvdel. Det er bare en ting som skiller Et liv i spenning fra Stillehavet. Begge er enorme og utflytende fenomener, men Bondeviks tekst mangler dybde. Det er en bragd å si så lite på 750 sider. Dette er ingen bok, men en liste over hendelser som kun er knyttet sammen av at Bondevik har noe med dem å gjøre. Stilen er en anelse mer raffinert enn barneskoleelevens «først reiste jeg dit og så kom han og så snakket vi sammen og så snakket jeg med noen andre», men ikke mye. Bondevik bruker vendinger av typen «livet er fult av kontraster» og «apropos» ett eller annet. Slik vil han binde sammen de mange isolerte referatene fra møter, reise og nyhetsglimt hist og pist. Det er håpløst.
Man blir lykkelig om man finner fem sider standardprosa uten pinlige klisjeer i Et liv i spenning. Men det er sjelden. Her har folk «sundt bondevett». En kollega er «fast i fisken» og innvandrerne «banker på vår norske dør». Om pave Johannes Paul II heter det at han «reiste rundt i mange land i hele verden». Kan forlaget virkelig la slikt passere?

Skitne hender
Schröder, som klatret til topps i politikken via delstats- og lokalverv i Hannover og Niedersachsen, skryter uhemmet av sin gode venn Vladimir Putin. Han hever seg konsekvent – og bare måtelig elegant – over enhver kritikk. Også den av forholdet til den autoritære russiske presidenten og hans felttog i Tsjetsjenia. Bokas tittel, «beslutninger», peker imidlertid mot en grunnleggende forståelse av politikkens vesen. Man blir skitten på hendene av den. Det vet Schröder. Kontrasten til Bondevik kunne neppe vært større. Mens Schröder skriver seg inn i historien, skriver Bondevik seg ut av den. Kjell Magne er en liten gutt, som blir glad dersom noen gir et klaps på skulderen og trist dersom han får kritikk av Dagbladet. Han fatter ikke beslutninger. De er alltid et resultat av et ønske om konsensus. Politikk blir redusert til teknikk og ansvaret løser seg opp. Selv avgjørelser om feriemål er noe som skjer med ham, ikke noe han selv står bak. Dette er typisk for tonen i boka: Egypts president Mubarak hadde anbefalt Egypt som turistdestinasjon. «Muligens ga det inspirasjon til at Bjørg og jeg noen år senere... dro på cruise på Nilen,» skriver vår tidligere regjeringssjef. Fuglene vet, men ikke Bondevik. Han er kun en brikke i Guds plan.

Floskelfest
Et liv i spenning er så svak at enhver påstand om en ghostwriter faller på sin egen urimelighet. Entsceidungen er derimot så selvhøytidelig at man får en viss sympati for tyskernes vitser om den solariumsbrune gamlekansleren. For eksempel denne:
«Vet du hva som er forskjellen på Gerhard Schröder og Gud?»
«Nei...»
«Gud vet at han ikke er Schröder.»

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

To statsmenn med dårlig penn.

Gerhard Schröder
Entscheidungen
Mein Leben in der Politikk
Hoffmann und Campe (2006)
544 sider

Kjell Magne Bondevik
Et liv i spenning
Aschehoug (2006)
745 sider