Over alle grenser (Dagbladet)

SITAT:
”Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det”

HOVEDSAK:

Over alle grenser

”Den polske rørleggeren” preger debatten om velferd i Europa. Men det er glemt at han har et snes historiske slektninger.

Av Halvor Finess Tretvoll

(BERLIN:)Det er ikke nytt at mennesker krysser grenser i Europa. Det er ikke nytt av de slår seg ned på et fremmed sted og blander seg mer eller mindre smertefritt med befolkningen der. De gjør det stadig, på jakt etter velstand eller på flukt fra forfølgelse og krig. Det er heller ikke nytt – eventuelt gammelt – at noen er mer ønsket enn andre.
Det som forandrer seg er først og fremst forsøkene på å kontrollere menneskestrømmen – hvilke interesser og holdninger som nedfeller seg i lovene, de byråkratiske kategoriene, piggtrådgjerdene og passkontrollene som møter den som reiser. Det som skifter er hvem som innlemmes i samfunnet som borgere med rettigheter og plikter – og hvem som må stå utenfor.

Glemt historie
Det er disse endringene Deutsches Historisches Museum i Berlin sporer i sin siste utstilling. Rusler man inn på den, kommer man ut i andre enden med en følelse av at folkevandringenes historie er en undertrykt del av Europas hukommelse. Den er noe museet vil minne om når mennesker dør i ørkensanden utenfor de spanske enklavene i Marokko, antallet som oppholder seg illegalt i verdensdelen er høyere enn noensinne og velferdskløften i Europa fører til debatt om arbeidere fra de nye EU-landene.
Utstillingen sveiper over de siste 500 års migrasjonshistorie og trekker opp tre store linjer. Om hvordan økonomi og maktinteresser alltid har påvirket hvem som får bli. Fra de tyske fyrsteprinsenes blanding av ideelle og økonomiske motiver når det gjaldt religiøse flyktninger som hugenottene (se egen sak), til de siste tiårenes hær av reservearbeidskraft. Om de ulike formene for grensekontroll. Fra bystaten Hamburgs krav om at jøder bare kunne bruke en av byportene og der møtte en streng sjekk før de slapp inn, til dagens 48-timersregel for asylsøkere. Og om forholdet til myndighetene på det nye hjemstedet. Fra føydalsamfunnet der stand og religion definerte rettigheter og plikter og omstreifere og sigøynere var fritt vilt, til dagens drøm om statsborgerskap i et vestlig land.

Mange motiver
Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det. Sannsynligvis i enda større grad enn før. Men motivene varierer. Fra religionskrigenes Europa, via det forrige århundrets to verdenskriger til tragedien på Balkan på 90-tallet, går det en linje av krig, vold, flukt og tvangsflyttinger. Da nazistene forsøkte å ommøblere Sentral-Europa ved hjelp av konsentrasjonsleire og tvangsarbeidere i krigsindustrien, nådde grusomhetene sitt høydepunkt. I 1944 jobbet 8 millioner utenlandske statsborgere i Tyskland – mange av dem var tvunget vestover fra de okkuperte områdene i Polen og Russland.
Men også den økonomiske migrasjonen har historiske røtter. ”De polske rørleggerne” har mange slektninger – bølger av lykkesøkere og eventyrere. I Tyskland har nederlendere og italienere jobbet i bygningsbransjen – lenge før EU var påtenkt.
Noen hundretusener av disse slektningene var også polske. De tok del i den tyske industrireisningen mot slutten av 1800-tallet. Det vil si: Helt til Bismarck forbød det fra 1885 til 1890 – av frykt for ”polenisering” av Tyskland.

”Vennskap mellom nasjoner”
Tyskland har i løpet av de siste 100 årene vært keiserdømme, Weimar-republikk, Det tredje riket, kommunistisk diktatur og kapitalistisk demokrati. De har alle hatt sine mer eller mindre menneskelige metoder for å kontrollere befolkningsbevegelser. Det er ikke minst denne massive variasjonen i historiske erfaringer som gjør Migrationen 1500-2005 til en interessant utstilling.
Ofte handler metodene om å putte mennesker i administrative kategorier: Flyktninger, folk med arbeidstillatelse, oppholdstillatelse, ureturnerbare asylsøkere.
Nazistene delte befolkningen inn etter rasistiske kriterier i ”Reicsbürger” og ”einfache Staatsangehörige” (med enkel statstilhørighet). Jødene og andre som nazistene karakteriserte som undermennesker mistet stadig flere rettigheter. Det endte i gasskamrene.
Berlin har også erfart hva de fysiske grenseverkene kan bety av menneskelig elendighet. Det er fortsatt sår i bylandskapet der verdens strengest bevoktede grense en gang gikk. Også den var bygget for å kontrollere befolkningsbevegelser – men ikke for å holde folk ute. Det var rett og slett ikke så mange som ville inn. Med unntak av sovjetiske militære, bodde og arbeidet svært få utlendinger i DDR. Da muren falt var de 90 000.
De få som kom fra andre sosialistiske land ble offisielt presentert som et tegn på ”vennskap mellom nasjoner”, men i realiteten ble de isolert fra resten av befolkningen mens Stasi holdt øynene og ørene åpne. I tillegg kom endel studenter fra Afrika og Asia. Også disse ble overvåket – av utdanningsinstitusjonene.

Gjestearbeidere
I 1964 kom ”gjestearbeider” nummer en million til Vest-Tyskland. Siden kom det flere. De ble betraktet og brukt som en reservearme av arbeidere. Det var meningen at de skulle bli i Tyskland i bare noen måneder eller høyst noen få år, men mange av dem likte seg svært godt. Dermed ble ”gjestearbeiderne” til immigranter, selv om det var liten støtte til denne prosessen fra offentlig hold. I 1973 var det kommet 2,6 millioner. Men da sa det stopp – innvandringsstopp. Den ble først opphevet i 1990 – og bare for arbeidstakere i bestemte bransjer, det vil si for høyt kvalifisert arbeidskraft.
Etter 1989 kom en ny bølge fra Øst-Europa. I Polen og det tidligere Sovjet fantes mange ”etniske tyskere”, og de kvalifiserte til statsborgerskap etter tysk syn. Først i 2000 ble denne nasjonalitetsforståelsen – der avstamning definerer din tilhørighet – supplert med et territorielt prinsipp. I dag er det lettere for ikke-tyskere å få statsborgerskap, og er du født på tysk jord av foreldre som har bodd her lenge, får du det automatisk.

Tyske traumer
Tyskerne er opptatt av fortiden. Det er noe historien har lært dem. Det er blant annet derfor begrepet ”gjestearbeidere” har blitt brukt i etterkrigstiden. ”Fremmedarbeidere” var et av nazistenes ord for tvangsarbeiderne fra Øst-Europa.
Da lederen av det nystartede venstrepartiet i Tyskland, Oscar Lafontain, i valgkampen likevel brukte denne betegnelsen om bølgen av arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen, veltet et spøkelse ut av den tyske historiens skrekkabinett.
Deutsches Historisches Museum har gjort sin lille innsats for at slike ikke hjemsøker Europa igjen.

UNDERSAK

De glade immigranter

En solskinnshistorie om Hugenottene i Tyskland

Det begynte ikke så bra for hugenottene. Selv navnet var ment som spott. Det sies å stamme fra legenden om Kong Hugo. Han går igjen som spøkelse om natten. Og hugenottene skal ha fått navnet fordi de holdt sine hemmelige gudstjenester etter mørkets frembrudd.
Overgrepene toppet seg da Ludvig XVI forbød protestantismen i 1685. Det sendte hugenottene på flukt fra Frankrike. For de som ble tatt ved grensen, ventet galgen eller fengsel. Men omlag 150 000 klarte seg og endte opp i Berlin, der de på det meste utgjorde en femdel av befolkningen.
Deres skjebne er godt kartlagt. Man kan følge den gjennom århundrene, fra den første tiden da hugenottene bodde i kolonier som Friedrichstadt og Dorotheenstadt til de ble en del av storsamfunnet.
Etter hvert slo etterkommerne seg også opp i tysk samfunnsliv. Kristeligdemokraten Lothar de Maizière, som ble statsminister etter DDRs første og eneste frie valg, er et eksempel. Han var etterkommer etter Paul de Maizière som slo seg ned utenfor byen tre hundre år tidligere. Thomas de Maizière, Lothars fetter, er nå blitt kanzleramtchef i Angela Merkels nye regjering.
Hugenottene var håndverkere, entreprenører, handelsmenn og bankmenn, og var derfor ønsket. De bidro sterkt til den kulturelle og økonomiske moderniseringen av Berlin. Det er uvant sett med dagens øyne, men hugenottene hadde gode forhandlingskort og fikk spesielle privilegier, som egne domstoler og rett til å danne kirkesamfunn.
Under krigen mot Napoleon i 1813-15, kjempet de på tysk side. Det samme gjentok seg i 1870-71, og ifølge Bismarck var hugenottene ”de tyskeste av alle tyskere”. Likevel har de utviklet en sterk kollektiv hukommelse om skjebnen de ble til del i Frankrike. Den lever videre etter tre hundre år.
I 1701 begynte arbeidet på to store kirker på torget i det hugenottdominerte Friedrichstadt. De ble rett og slett hetende Französischer Dom og Deutscher Dom. De står der ennå – på det som heter Gendarmenmarkt i hjerte av Berlin.

NOTISER

En moderne klassiker

Amerikanske Saskia Sassens er en av verdens ledende eksperter på migrasjon. Hennes bok Guests and Aliens har blitt en moderne klassiker. I den slår sosiologiprofessoren fast at Vestens migrasjonsregimer er i en krise. Men samtidig viser hun hvordan dagens situasjon bare er én fase i de globale folkeforflytningenes historie. Boken kom på svensk i 2001.

Fra Cæsar til menneskesmugling

I sin siste bok forteller Robert Winder historien om folkevandringer til Storbritannia – fra romerne satte sin fot på øya noen tiår før vår tidsregning, via vikingene, den første inder i nasjonalforsamlingen (1892), den første svarte fotballproffen (før første verdenskrig) til dagens flyktninger. Bloody Foreigners – The Story of Immigration to Britain er gitt ut av forlaget Abacus tidligere i år.