Halvor Finess Tretvoll

Strålende mottagelse

2009-10-03T16:21:00.005+02:00

"Sigurd Evensmo. Alene blant de mange" kalles i Aftenposten en "biografibauta over et menneske hvis liv virkelig inviterer til akkurat det". Avisas politiske redaktør Harald Stanghelle skriver i sin anmeldelse:

"La det være sagt med det samme: Det er en strålende biografi Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har skrevet... Boken forteller om ideene - og om hvor bitter fraksjonskampene kan være. Den forteller også om de personlige omkostningene. Om depresjon, alkoholisme og utroskap. Om dette mangfoldige livet som gnager seg inn i sjelene - og som meisler ut en personlighet. For slik fremstår Sigurd Evensmo. I all din kraft, og som et dramatisk tidsvitne. Og alle som er opptatt av vår egen tid bør lese om den tid som var. I Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls Evensmo-biografi fortelles den med veltalenhet, innsikt og kjærlighet. Det er en presatsjon!"

I Dagsavisen skriver Thorvald Steen: "Enten du oppfatter deg som radikal eller ikke, er biografien "Alene blant de mange" en bok du bør lese denne høsten. Verket sier ikke bare noe vesentlig om Sigurd Evensmos liv, men om hele Norges historie". Steen bruker ord som "sober", "grundig", "elegant", "dyktig", "kostelig" og "innsiktsfullt". I anmeldelsen heter det:

"Sigurd Evensmos forhold til Randi har forfatterne skildret både vakkert og sterkt. Det er et kjærlighetsforhold som blir fulgt og diskutert i opp- og nedturer... Dette er en imponerende biografi, uten snev av sensasjonsmakeri."

I Morgenbladet skriver Lasse Midtun:

"Bromark og Tretvoll kommer frem til sin kalibrering av Evensmo-skikkelsen på interessant vis... En ny generasjon biografer er på banen... Hans stadig tydeligere profil beskrives både godt og grundig... Det er både liv og virke som driver denne biografien frem, det er som det skal være."

Kultursak om kriselitteratur

2008-12-19T17:03:00.000+01:00

Kriselitteraturen
2008 var året da finanskrisen vekket Marx til live og gjort frimarkedsforfattere grønne. Men kampen om bøkene som vil forme framtiden har bare så vidt begynt.
Av Halvor Finess Tretvoll
Sakprosa. Under Halloween i London tidligere i høst kunne man feste til et uvanlig tema utenfor de tomme lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers: «Dance on the grave of capitalism». Samtidig børstes det verden over støv av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, som kom ut i tre bind fra 1867 til 1894. I Japan gis boka i disse dager ut i tegneserieform, mens salget er tredoblet i Tyskland. Regissør Alexander Kluge vil til og med filmatisere den.
Det blir utvilsomt en kunstnerisk utfordring. Og Kapitalen får neppe heller trone alene når finanskrisen skal oppsummeres. Men den boklige kampen om hvilken versjon av det som skjedde og hva som bør skje etterpå er i gang.
Paradigmeskifte
– Jeg har Kapitalen i bokhylla, men jeg har faktisk aldri lest den, innrømmer Torbjørn Røe Isaksen.
Redaktøren for Minerva og den nynominerte kandidaten til Stortinget for Høyre og Telemark mener det er uaktuelt at marxismen skal gjøre comeback på grunn av finanskrisen.
– Den er like død og begravd nå som for fem år siden, hevder han.
Samtidig mener Røe Isaksen at det er slående hvor lite den radikale venstresiden får ut av finanskrisen.
– Det er ikke noe sug etter grunnleggende systemendring. I alle fall ikke foreløpig, sier han.
Og likevel er noe i ferd med å skje. Stortingskandidaten kommer med en spådom han håper aldri vil gå i oppfyllelse.
– Man kan forestille seg at finanskrisen 2008 blir et vendepunkt, slik depresjonen på 1930-tallet banet vei for Franklin D. Roosevelts New Deal eller valget av Margareth Thatcher i 1979 ble en symbolsk start på den såkalte høyrebølgen, sier han.
Nå spør Røe Isaksen, til tross for at hans pessimistiske syn på frihandelens vegne blir møtt med en viss bekymring hos partifellene:
– Er det nå sånn at det dominerende økonomiske systemet, som vi har hatt de siste 30 årene, spiller fallitt? Får dette konsekvenser for de liberale reformene vi har sett siden 1980?
Nestleder i SV Audun Lysbakken er enig i at det har åpnet seg et rom for et paradigmeskifte i den økonomiske debatten. Han spør ikke, men slår fast at høyresidens ideer, som har hatt hegemoniet siden 80-tallet, har gått tom for damp.
– Rommet for å diskutere alternativer er større: bare se på den enorme strømmen av radikal litteratur som har kommet de siste årene. Nå gis det ut mye, for ti år siden var det så godt som ingenting, sier han.
Lysbakken er dessuten dundrende uenig med Røe Isaksen i at det er slående hvor lite den radikale venstresiden har fått ut av krisen.
– De siste fem årene har vi opplevd et stemningsskifte som tydelig viser hvor kolossalt nederlaget for høyresiden har vært. Selve grunnsteinen i markedsliberalismen, troen på at frislipp av markeder og privatisering skulle fører til høy og stabil økonomisk vekst, har vist seg å være feil, sier han.
– Kapitalen av Karl Marx ser ut til å selge stadig bedre. Noen steder, som i Tyskland, er salget tredoblet siden i fjor. Tror du dette har sammenheng med finanskrisen?
– Helt sikkert. Den grunnleggende forståelsen av hvordan kapitalismen fungerer og hvordan den skaper kriser står seg godt. Vi så det samme da «dotcom»-boblen sprakk: Mange næringslivsfolk kastet seg over Marx, fordi de der kunne finne forklaringer på mekanismene bak nedgangen.
Jakter på krisebøker
Under bokmessa i Frankfurt tidligere i høst jaktet forlag fra hele verden på den virkelig gode boka om finanskrisen. Sigmund Sørensen fra Cappelen Damm sa den gang at «Alle vil gjerne ha en slik bok» (Aftenposten 18.10.). Nå forteller han til Ny Tid at forlaget ennå ikke har kjøpt inn noe.
– Men vi har ting på gang selv, sier han.
– Hva er det dere ser etter i en slik bok?
– Den kan ikke bare være deskriptiv og utelukkende forklare hva som har skjedd, men må også få fram en klar polemisk stemme. Vi vil gjerne ha en forfatter som tar stilling og melder seg på i en debatt, en forfatter med ordentlig klo.
Også Harald Engelstad i Aschehoug er på jakt etter boka om finanskrisen.
– Vi vil gjerne være med på å belyse samtiden, og dette er et viktig spørsmål, sier han.
Forlagsredaktør Engelstad mener faglig tyngde, personlig autoritet og formidlingsevne er tre nøkkelord som beskriver det Aschehoug søker i denne sammenhengen.
Redaksjonsjef for dokumentarlitteratur Jan Swensson i Gyldendal er enig. Også han jakter på kriselitteratur anno 2008.
– Da vi var i Frankfurt så vi at her kommer det mange titler. Og vi lukter på dem, slik mange andre gjør. Men krisen utvikler seg rakst, og en bok kan fort bli utdatert. Derfor må man satse på noe litt mer tidløst. Det må være solid, og gjerne polemisk. Kanskje noe som går litt tilbake i tid og trekker noen paralleller, sier Swensson.
Parallelt med krisens eskalering har det allerede kommet en rekke bøker som de norske forlagene kan velge og vrake mellom når de skal gjøre innkjøp på bokmesser som den i Frankfurt.
Spørsmålet Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen stiller seg er hva som kjennetegner det idémessige innholdet i dem, og om noen av dem kan bli de neste tiårenes svar på bøkene som tidligere har blitt skoledannende og fått politisk betydning. I det historiske idélandskapet som den nye kriselitteraturen skriver seg inn i utgjør Kapitalen, John Maynard Keynes’ magnum opus The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 og Milton Friedmans frihandelsklassiker Capitalism and Freedom fra 1962 noen viktige merkesteinene.
På spørsmål om hvilke bøker som i dag er best egnet til å forstå det som har skjedd, trekker Røe Isaksen fram George Coopers The Origin of Financial Crises. Central Banks, Credit Bubbles, and the Efficient Market Fallacy, Martin Wolfs Fixing Global Finance og Mark Zandis Financial Shock. A 360º Look at the Subprime Mortgage Implosion, and How to Avoid the Next Financial Crisis når han skal foreslå kriselitteratur senhøsten 2008.
Lysbakken holder på sin side noen klassikere fra globaliseringsdebatten opp i lyset, og legger dermed ikke skjul på at han unner seg et lite «Hva var det vi sa?».
For den som vil forstå finanskrisen foreslår han: Joseph Stiglitz’ Globalization and Its Discontents og Walden Bellos Deglobalization. Ideas for a New World Economy, samt Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, Erik Reinerts Global økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme.
De tre siste har SV-nestlederen trukket fram fordi han mener den dominerende retningen i økonomifaget mangler begreper for det som har skjedd i høst.
– Finanskrisen tydeliggjør at faget og dets forfattere har hatt en politisk slagside. Få advarte for eksempel mot en finanssektor som vokste seg alt for stor eller så at det var viktige forskjeller på finanssektoren og andre deler av økonomien. Derfor er det nå tid for å sette seg inn i tankegangen til de økonomene som har stått utenfor den dominerende måten å tenke økonomi på de siste 30 årene, sier han.
Samtidig er det ingen tvil om at krisen kommer på et dårlig tidspunkt for venstresiden, slik Lysbakken ser det.
– Jeg tror ikke vi er sterke nok til å utnytte denne muligheten nå. I Europa er den partipolitiske venstresiden svakere enn den har vært på veldig lenge, og den er ikke rede til å ta det politiske initiativet. Men på sikt håper jeg blant annet at den nyliberale innflytelsen i de sosialdemokratiske partiene kan forvitre, sier SV-politikeren.
Frykter reaksjonen
Høyres unge og beleste stortingskandidat tror at fagøkonomene vil bli enige om en kombinasjon av markedssvikt og styringssvikt når krisen skal oppsummeres. Men i den brede opinionen, mener han, vil først og fremst markedssvikten bli vektlagt.
Slik John Maynard Keynes’ og Milton Friedmans bøker har blitt fortettede symboler på de dominerende ideologiske retningene i to etterfølgende perioder – den første for velferdsstatene i etterkrigstiden og den andre for liberaliseringen på 1980-tallet – påpeker han at vi nå kan få en bok som blir symbolet på enda en ny tilnærming om, la oss si, 30 år fra i dag.
Samtidig minner Røe Isaksen om at historien formes av ettertiden, og at vi gjerne vil ordne den på en måte som gir mening for oss. Han forteller at det kom ut bøker av Friedrich Hayek, som siden skulle bli dominerende, da Keynes´ General Theory ble allmennlesning hos beslutningstakere og premissleverandører i den økonomiske politikken.
– Det kan godt være vi går inn i en tid der markedsskepsis finner større klangbunn hos folk. Men det betyr ikke at en motreaksjon er utelukket senere. Dessuten kan det vel hende at hele krisen blåser over raskere enn ventet. Og det er jo i så fall kjedelig for denne artikkelen, sier Røe Isaksen.
Også Audun Lysbakken har sine tvil når det gjelder omfanget av det ideologiske paradigmeskiftet som eventuelt kunne få sitt symbolske uttrykk i bøkene som har kommet og vil komme i kjølvannet av krisen.
– Ser man historisk på det, forstår man at kriser skaper frykt, og frykt skaper på sin side grobunn for reaksjonære bevegelser. Dette er Naomi Klein inne på i boka Sjokkdoktrinen fra 2007. Selv om jeg tror det vil bli større rom for alternative syn, er det langt fra gitt at krisen vil føre til mindre markedsliberalisme, sier han.
Han mener også at det er farlig dersom venstresiden tror krisen er bra for den.
– Det har vi hatt en tendens til: Vi har ventet på en krise som skulle vise at vi har hatt rett hele tiden, istedenfor å overbevise folk gjennom å presentere alternativene. Det er en skummel strategi, sier han.
Den egentlige krisen
For Røe Isaksen er sammenhengen mellom finanskrisen og globaliseringsdebatten en annen enn den Lysbakken impliserer i sine forslag til kriselitteratur. Høyremannen er uenig i at globaliseringsmotstanderne skriver de beste bøkene om krisen, men han ser for seg at krisen kan ha bidratt til globaliseringsmotstandernes gjennomslag. Da Thomas L. Friedmans globalisringsvennlige bok The Lexus and the Olive Tree kom ut i 1999 var tiden fremdeles preget av liberal fremtidsoptimisme og troen på et fritt globalt marked.
Nå poengterer Røe Isaksen at tre begivenheter har gitt denne optimismen et skudd for baugen:
– Terrorangrepene den 11. september 2001 viste at åpne samfunn er sårbare samfunn, klimadebatten har reist spørsmål om en grønnere økonomi og så er det finanskrisen som har reist spørsmålet om graden av kontroll og regulering i det frie markedet, sier Røe Isaksen.
Nevnte Thomas L. Friedman er også et eksempel på at klimaspørsmål har dukket opp på høyre bredd av strømmen med kriselitteratur det siste året. I Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How It Can Renew America, som er blant de fem mest solgte amerikanske sakprosabøkene i 2008, tar Friedman et betydelig skritt i klimavennlig retning. Han mener at både finanskrisen og miljøkrisen – samt Amerikas omdømmekrise – kan løses ved å satse tungt på en grønnere økonimi.
– Man må kunne kalle det et kinderegg, altså tre ting på en gang. Tror også du at finanskrisen også kan få betydning for kampen mot den globale oppvarmingen, Lysbakken?
– Jeg har ikke lest boka, og er ingen stor tilhenger av Thomas Friedman. Han har argumentert for en form for globalisering som er en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Den store bekymringen er dessuten at kampen mot den mer ødeleggende klimakrisen blir skadelidende fordi finanskrisen får forrang. Samtidig mener jeg at to av nøklene for å skape en grønnere økonomi er fordeling og politisk styring. Det er umulig å få ned klimagassutslippene på annen måte. Finanskrisen peker i samme retning. Slik sett har de to krisene en del av de samme svarene, sier SV-nestlederen.
Han argumenterer også for det er noen grunnleggende drivkrefter i kapitalismen, knyttet til konsentrasjon av makt og ressurser og tvang til ekspansjon, som må tøyles både om vi ønsker en mer stabil økonomi og dersom vi ønsker å løse klimakrisen.
– Ok. Dersom du selv skulle skrevet bok om finanskrisen: Hva ville tittelen vært?
– Det måtte blitt: Mye mer demokrati, sier Lysbakken.
– Hvorfor?
– Fordi jeg tror dette er nøkkelspørsmålet: Hvordan overfører man mer makt til samfunnet og til mennesker og organer som kan ta mer samfunnsmessig hensyn enn profittmaksimering?
– Og hva med deg, Torbjørn Røe Isaksen. Hvilken tittel skulle din bok hatt?
– Mea Culpa? Nei da. Kanskje noe sånt som Fortsatt verdt å forsvare. Det skal sies at jeg har kritisert grådighetskulturen og den kortsiktige kapitalismen også før finanskrisen. Nå tror jeg at man må forsvare det åpne samfunnet. Tiden er inne for å finpusse den liberale rustningen litt, med den siste tidens erfaringer i mente.
Om det er akkurat dette Swennson, Engelstad og Sørensen var ute etter, er vel helst et åpent spørsmål.■

Ny sakprosa om finanskrisen
Paul Muolo: Chain of Blame. How Wall Street Caused the Mortgage and Credit Crisis, Wiley (2008), 352 sider.
Robert Schiller: The Subprime Solution. How Today's Global Financial Crisis Happened, and What to Do about It, Princeton University Press (2008), 208 sider.
Charles Morris: The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs (2008), 224 sider.
Richard Bitner: Confessions of a Subprime Lender. An Insider's Tale of Greed, Fraud, and Ignorance, Wiley (2008), 208 sider.
Kevin Phillips: Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism, Viking (2008), 256 sider.
Niall Ferguson: The Ascent of Money. A Financial History of the World, Penguin Press (2008), 432 sider
George Soros: The New Paradigm for Financial Markets. The Credit Crisis of 2008 and What It Means, PublicAffairs (2008), 208 sider.

kultursak om biografier og anstendighet (Ny Tid)

2008-12-17T17:04:00.001+01:00

På anstendigheten løs
Mens debatten om biografienes anstendighet raser igjen, er det en sindig fortelling om en gammel mann fra Snåsa som har størst suksess.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Avsløringer] Mekanikken som biografiforfatterne har sett seg lei på er såre enkel: Bøkene er bredt anlagt og dypt granskende om hele menneskeliv og deres plass i historien. Pressen finner det de vil ha – erotikken – og lar resten i fred mellom de stive permene.
Det hele blir selvfølgelig godt stoff for debatten ingen bokhøst er komplett uten. Men noe er nytt i årets biografidisputt: Både pressen og bokbransjen går i seg selv i kjølvannet av alle forsidene om det pirrende og pikante. Dessuten er den overveldende salgsvinneren blant årets biografier, med forfatterens egne ord, «uten både sex og krim og ekteskapsbrudd».
I Dagsavisen (21.11)og Aftenposten (20.11) har Mode Steinkjær og Arnhild Skre problematisert pressens appell til våre drifter og lyster i dekningen av årets biografier. Og etter flere utgivelser i fjor og i år har Paul Bjerke initiert en debatt i tidsskriftet Prosa om bokbransjen trenger en egen kodifisert bransjeetikk, en slags Vær varsom-plakat for forleggere.
Ifølge forfatteren Ny Tid har snakket med er det første bra og det andre svært uheldig.
Frustrerte forfattere
Dagen etter lanseringen på Litteraturhuset har Dagbladets vinklet på Jens Christian Hauges utroskap. Under tittelen «Løy for kona og folket» skriver avisa mye om Hauges utenomekteskapelige forhold. Og betraktelig mindre om de andre sidene ved den nasjonale strategens liv.
– Det er klart slikt er frustrerende for biografiforfattere, sier bokas bakmann Olav Njølstad.
I likhet med høstens andre biografiforfattere mener han at en biografi skal gjøre leseren kjent med mennesket bak det offentlige virke eller det litterære verket. Njølstad er enig med dem i at private forhold har en berettiget plass så lenge de fyller en funksjon og er relevante i den helhetlige sammenhengen.
– Men i avisene rives de pirrende detaljene gjerne ut av sammenhengen når nyhetsdesken begynner å hakke i en bok på jakt etter sensasjonsstoff, sier han.
Njølstad synes dette er respektløst overfor forfatteren, boka og den biograferte.
– Det er en ganske tvilsom form for journalistikk, hevder han, og begrunner det med at verket ikke blir presentert på sine egne premisser, men på en måte som skal virke pirrende for avisleserne.
Ragnar Kvam Jr. opplevde på sin side at VG nesten utelukkende vinklet på Thor Heyerdahls damehistorier etter lanseringen i Gyldendalhuset den 19. november. Det vil si: Helt til slutt i en sidesak la avisa til: «Påskeøya-ekspedisjonen og dramatikken rundt RA-ekspedisjonen er også beskrevet.»
Til Ny Tid sier Kvam Jr. at boka hans nesten utelukkende handler om noe annet enn utropskap. Forfatteren synes det er trist at VG la så ensidig vekt på Heyerdahls forhold til sine elskerinner.
– De oppfattet det nok som en sensasjon, og at de skriver om det er ikke rart. Men når de trekker fram dette og ingenting annet, føler man at man er underlagt en form for sensur – en løssalgssensur – fordi de andre aspektene blir helt borte, sier han.
Mer enn få andre forfattere kjenner Sverre Gunnar Haga til det turbulente forholdet mellom pressen og biografien, der menneskelivet som skal skildres blir den uskyldige tredjepart.
Han er gammel tabloidjournalist, og sier at han var klar over hva vinklingen ville bli da han lanserte Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene tidligere i høst. Selv var Haga journalist og delaktig i dekningen av bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi, der det ble hevdet at Olav muligens ikke var Kong Haakons sønn.
Likevel reagerte han på oppslaget i VG som fokuserte på det faktum at Monn-Iversen hadde en familie nummer to, altså en annen familie og en elskerinne:
– Jeg opplevde det som en smule urettferdig, egentlig. Det framstod som om dette var en skandalebok, hvilket det selvfølgelig ikke er. Samtidig ble jeg ikke overrasket. Jeg vet jo hvordan kulturredaksjonene tenker, sier han.
Fokuset i artikkelen var riktignok hvorvidt det var rett i å ha med opplysningene av hensyn til Monn-Iversens første familie. Likevel synes Haga det var skuffende at andre aspekter ved bok ikke ble vektlagt. Han mener det har gått automatikk i denne enøydheten.
Velkommen selvrefleksjon
De tre forfatterne er glade for at pressen nå har begynt å reflektere over biografidekningen sin (og særlig konkurrentenes). Arnhild Skre beskrev det som «mediemishandling», mens Mode Steinkjær mener mediene først og fremst avslører seg selv i disse artiklene, og at det hele er en «gravskrift over sensasjonsmedienes seriøse journalistiske vurderinger av biografisjangeren».
– Det var nytt, og jeg likte det godt, sier Kvam Jr., om anfallet av redaksjonell selvrefleksjon.
Njølstad mener på sin side at pressen bør spørre seg hvilke interesser man egentlig tjener ved å gi så skjeve framstillinger. Og Haga håper at redaksjonene nå vil vurdere om det ikke blir for endimensjonalt med det ensidige fokuset.
Også stipendiat ved høgskolen i Volda Paul Bjerke mener at medienes rolle er problematisk. Men han peker også mot bokbransjen, seinest i Prosa under tittelen «Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks» (nr. 6/2008), og hevder at forfattere og forlag har et selvstendig ansvar for inntrykket som skapes.
Verst synes han «Mia & Røkke»-affæren er. Pressen lot seg riktignok friste til å trykke historien om den uskyldige sengedelingen som Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug hadde skildret i Jeg er Mia, for å deretter å innse hvor eklatant dette bruddet på god presseskikk var. Men, skriver han, «Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med».
I utgivelser som Njølstads Hauge-biografi mener Bjerke at sammenhengen er tydeligere. Likevel ser han problemer med argumentet om at bare pressen har skylden når de private opplysningene får dominere dekningen så det går på personvernet løs.
– I dagens mediesituasjon vet jo forlag og biografer hva som vil bli brukt av det de skriver, og dette bør de ta hensyn til, sier han.
Bjerke mener også at begge parter har interesse av at dagens situasjon fortsetter.
– Man selger ingen bøker dersom ingen får vite om den, og selv om det kanskje ikke er tilstrekkelig med mediedekning, så er det en nødvendig forutsetning for salg. Mediene får på den andre siden enkle og billige oppslag servert på et sølvfat, sier han.
Hauge-biograf Njølstad er enig i at forfattere og forlag må tenke seg om. Både i forhold til den biografertes ettermæle og i forhold til vedkommendes nærmeste har man et ansvar som biograf, synes han.
– Men man kan ikke la vær å skrive om ting som er viktig for den historien man vil fortelle bare fordi pressen kan komme til å maltraktere det. Det blir å gi opp ambisjonen om å skrive ærlige biografier. Dels bør forfattere og forlag gå i seg selv, og vite at man står inne for den måten tingene fremstilles på, men i enda større grad bør pressen ta den samme runden, sier Njølstad.
– Nå vet vi jo hvordan pressen fungerer. Veldig overraskende er det vel derfor ikke at Hauges eskapader ble avismat. Ser du noen måte å unngå at man skriver i boka kan framstå som utleverende i avisformat?
– Jeg tror vi som biografer må være villige til å ta den støyten. Men en uheldig konsekvens kan bli at politikere og andre offentlige personer skremmes til mindre åpenhet. De kan bli mer omhyggelige med å brenne historisk materiale og de eller noen i deres familie kan bli mer pågående i sine forsøk på å styre et biografiprosjekt, sier han.
Motvekt til kommersialismen
Utleveringsproblematikken som pressedekningen av høstens biografier har brakt i fokus, kan løses ved å etablere et bransjeetisk rammeverk for bokbransjen, mener Paul Bjerke. I et forhold som har blitt skakkjørt må begge parter gå i seg selv, mener han.
I debatten som har fulgt i kjølvannet av utspillet hans, har det blitt henvist til at det allerede eksisterer en bransjekodeks i bransjen. Men Bjerke vil vite hva som skjuler seg bak begrepet «god forlagsskikk».
– Dette er vanskelige etiske og moralske spørsmål. Derfor mener jeg at de bør diskuteres åpent, og det kan best oppnås om de formuleres klart. Da kan også vi andre delta i debatten, sier han.
– En ting er det man kunne kalle utleveringer av andre i biografidekningen. Noe annet er selvutleveringer. I høst har det kommet en rekke bøker om tabubelagte temaer, som å leve med Aids, spiseforstyrrelser, rusproblemer – eller til og med avhengighet av nettdating. Ser du også på dette feltet et behov for en institusjonalisert bransjekodeks?
– Det kan nok være fornuftig. Enhver avis vet at det er tekster den ikke kan trykke av hensyn til kilden. Dette er et reelt problemer som journalister baler med til daglig. Selv om forfattere har bedre tid, er det klart at de samme typene vurderinger må gjøre seg gjeldene også her. At noen er villige til å utlevere seg selv er ikke et argument for at de bør få lov og forlagets hjelp. En del av disse utleveringene er godt stoff i vårt mediebilde. Så her støter anstendigheten an mot de kommersielle interessene. Og det er også poenget med mitt forslag: En bransjekodeks kan være en motvekt til kommersialismen. Det er ingen tvil om at Vær varsom-plakaten fungerer slik i pressen, sier Bjerke.
Han får motbør av biografene Ny Tid har snakket med. Haga velger å tro at anstendigheten fortsatt er et sentralt element i norsk forleggeri
– Det er ingen i bokbransjen som ikke fanger opp juridiske og moralske dilemmaer i en bokutgivelse. Jeg tror dette forslaget vil bli til hinder, ikke bare for forfattere og forleggere, men også for leserne. Det innebærer en moralsk båndtvang som til syvende og sist forhindrer oss i å uttrykke det frie ord, sier han.
Njølstad mener på sin side at det er viktige forskjeller mellom biografien og dagsavisen.
– I en avisredaksjon skjer ting raskt, og da er en plakat nyttig, mens biografiprosjekter gjerne strekker seg over flere år og tilbyr nok tid til å vurdere de etiske sidene ved utgivelsen på en selvstendig og skikkelig måte, sier han.
Njølstad mener likevel at forlagene bør tenke over hvem som har format stort nok til å fortjene en biografi. På forlagssiden blir det problematisk med karaktermord i biografiform om personer som verken er viktige eller interessante nok, hevder han
– Her kan det være en motsetning mellom forlagenes kommersielle interesser og anstendigheten i bransjen. Men der vi har å gjøre med mennesker av et visst format, må man tåle at et helhetlig bilde tegnes, sier Njølstad.
Et kontrapunkt fra Snåsa
Debatten om anstendighet i biografiene er sannsynligvis like gammel som sjangeren selv. De siste årene har det vært en gjengagner. I fjor startet det for eksempel med Frode Gryttens påstand om at biografiene er «Se & hør for intellektuelle». Lite tyder også på at debatten stilner med årets utvikling. De tre biografene som har merket presset fra pressen i år, tror andre vil havne i samme situasjon høsten 2009. Ragnar Kvam Jr. er til og med lei hele greia.
– Jeg synes ikke dette er en veldig interessant debatt lenger, sier han.
Kanskje kan høstens biografiske utgivelser peke ut av den evinnelige problematiseringen.
Det er nemlig en snill biografi om Joralf Gjerstad og hans varme hender som har solgt klart best i høst. I skrivende stund er det trykket 82 000 eksemplarer av boka.
– Ja. Det er befriende og herlig. Boka er høstens store overraskelse, der Anna i ødemarka møter New Age. Nå kommer det sikkert en flom av liknende bøker, om en gammel fisker som har snakket med draugen i 40 år, eller noe slikt, sier Sverre Gunnar Haga.
Han tror suksessen til Snåsamannen kan føre til at vi endelig slutter å diskutere biografiens etikk.
– Ingenting er bedre enn solid «show don’t tell», som kan vise vei ut av blindleia, sier han.
Selv mener forfatteren av Snåsamannen, Ingar Sletten Kolloen, at hovedpersonen kunne hatt den ene eller andre seksuelle legningen, vært utro mot kona eller hatt andre problemer i ekteskapet. Han hadde likevel ikke tatt det med i boka, fordi det rett og slett ikke er relevant for historien. Og da, mener Sletten Kolloen, finnes det ikke et eneste seriøst menneske som ville hevde at de borgerlige pikanteriene burde være med.
Forfatteren forteller likevel at Snåsamannen viser private sider ved hovedpersonen.
– Jeg har stilt noen ganske nærgående spørsmål, ikke om seksualmoral, men om hva slags etiske normer Joralf Gjerstad tilslutter seg. Jeg har også måttet trenge ganske dypt inn i familieforholdene, slik at jeg kunne finne ut hvordan det er å være ham, sier Sletten Kolloen.
Biografen har tidligere skrevet om Tor Jonsson og Knut Hamsun. Og i begge tilfeller har han, etter eget sigende, unnlatt å ta med private tildragelser når det ikke føyer seg meningsfullt inn i helheten.
– En av grunnene til at det ble to bøker om Knut Hamsun var at jeg måtte beskrive ekteskapet mer utførlig enn planlagt, ikke fordi det i seg selv var interessant, men fordi jeg kunne vise hvordan det i bok etter bok slo ned i Knut Hamsuns forfatterskap. Og du husker kanskje det forferdelige bråket om at jeg skulle bruke Hamsuns psykoanalyse? Da jeg inkluderte det med i boka en stund senere, var det imidlertid ingen som tok opp igjen debatten. Det var fordi jeg holdt igjen og mente at slikt må brukes på en skikkelig måte, sier han.
Han mener biografer alltid vil måtte gjøre slike vurderinger, og at bevisstheten om det er sterk i lauget.
– Ikke for å rakke ned på bestemte publikasjoner, men jeg kjenner en del biografer, og ingen av oss kunne jobbet i Se og Hør, sier Sletten Kolloen.
– Men hva fører en debatt som den i høst til, sett fra biografens ståsted?
– Jeg tror at vi blir mer og mer oppmerksomme på hvordan man formulerer seg, også i boka. Akkurat som anmeldere skriver slik at de ikke blir misbrukt i forlagenes annonser, tenker biografer at vi må være forsiktige for å unngå at det vi skriver blir trukket ut av sammenhengen.
Utviklingen kan komme til å presse seg fram helt uavhengig av Paul Bjerke. Men ikke alle biografiforfattere synes dette er særlig heldig.
– Har du noe forslag til hvordan man kan unngå at deler av pressen bruker det til sensasjonsartede skandaleoppslag, Kvam Jr.?
– Løssalgsavisene kommer aldri til å legge denne ballen død. Den eneste måten er å unnlate å skrive om private detaljer. Men da får man vel høre at her kommer det ikke fram noe nytt, og at boka har blitt jævlig kjedelig.
– Et Catch-22, med andre ord?
– Ja, men det får nå bare være sånn. Jeg kan ikke la meg styre av frykt eller redsel for det som kommer i avisene. Hvis vi skulle ta hensyn til pressedekningen som kan bli resultatet av det vi skriver i bøkene våre, og dermed gå utenom det som bidrar til å gi et helhetlig bilde av den biograferte, underlegger vi oss en form for sensur, avslutter Kvam Jr.■

Ingar Sletten Kolloen
Snåsamannen.
Kraften som helbreder
Gyldendal (2008)
238 sider

Ragnar Kvam Jr.
Thor Heyerdahl
Mannen og verden
Gyldendal (2008)
450 sider

Sverre Gunnar Haga
Gudfaren.
Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene
Gyldendal (2008)
260 sider

Olav Njølstad
Jens Chr. Hauge.
Fullt og helt
Aschehoug (2008)
896 sider

Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

2008-12-17T17:01:00.001+01:00

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider

Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

2008-12-17T16:59:00.001+01:00

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider

Kommentar om bokserier (Ny Tid)

2008-11-28T17:07:00.001+01:00

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider

Kommentar om bokmesser (Ny Tid)

2008-11-21T17:09:00.001+01:00

Bokhøstfinalen
Etter at bokfolket denne helgen har feiret seg selv på høstens tredje store litteraturarrangementet, må bransjen baske med noen nye utfordringer.
Av Halvor Finess Tretvoll
Det står da glitrende til med litteraturen i landet, ikke sant? Man har funnet det fornuftig å diskutere sakprosaens kvalitetskriterier i kjølvannet av Dagbladets sommerkåring og Kulturrådets egne evalueringsrapport. Men det er bare hyggelig så lenge innkjøpsordningen for denne typen litteratur utvides i neste års statsbudsjett. Ikke engang finanskrisa ser ut til å skremme, for det sies at bøker selger godt i nedgangstider.

Med litterære popstjerner på lang rekke, et lanseringskjør der samtaleboka med bursdagsbarnet Haakon Lie (101) stjal det største showet og salgslokomotiver som biografiene om Jens Christian Hauge og den helbredende snåsamannen, vil konklusjonen trolig bli at det har vært en innbringende høst. I de fleste kanaler.
Forlagsmafia?
Det nye er imidlertid satsingen på storslåtte litteraturmesser for folket. Det har allerede vært to gigantarrangementer i østlandsområdet på noen korte høstmåneder: Bok i byen, som Tanum står bak, og bokfesten i Operaen, som Bokklubbene inviterte til. I det Forleggerforeningen gjenoppliver sin bokmesse etter 12 års dvale og dermed setter kronen på formidlingsverket i Lillestrøm denne helgen, kan det imidlertid vise seg at distribusjonssystemet for litteratur er i ferd med å gjennomgå større endringer enn bransjen har tatt inn over seg. Både på nettsalg og elektroniske leseplattformer framstår Norge blottet for offensive aktører av betydning.
I den forbindelse framstår debatten om hvorvidt makta over boka har blitt både usynlig og uanstendig i hendene til Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug som et værvarsel foran en omkamp om den skjøre balansen i bransjen. Med sine eierinteresser i bokhandlerleddet og bokklubbene er disse tre forlagene tyngdepunktene som alt annet i det litterære kretsløpet tilsynelatende graviterer mot. Og det får småforlagsfolkets selvutnevnte talsmann Arve Juritzen til å utbryte: mafiavirksomhet! På den andre siden er det nettopp i mindre forlag som Kagge og Bazar at pengehaugene vokser raskest.
I forbindelse med aviskrangelen pekte imidlertid nettbokhandelveteran Ivar Tronsmo på noe vesentlig: Til Aftenposten sa han at maktkonsentrasjonen hindrer opprettelsen av flere konkurransedyktige og uavhengige nettbokhandler i Norge. «På nettet får de små forlagene en salgskanal hvor de kan hevde seg og på nettet selges den smale litteraturen,» hevdet han.
E-boka
Forlagsansatte føler trolig at lunsjsalaten truer med å komme i retur når noen foreslår enda et seminar om e-boka. Men den kommer til å bli viktig i nettsalget av litteratur.
I år har Amazon lansert sin e-bokleser Kindle, som nå kan skilte med nærmere 200 000 tilgjengelige titler. Og da Kulturrådet arrangerte sitt seminar om e-boka tidligere i høst var det en slags fellesforståelse om at tiden snart er inne også for et norsk e-bokmarked.
Selv fotfolk i forlagene her i landet kan nå observeres med en lesedings i hånda. Spørsmålet er om forlagene de representerer, og resten av det norske litterære systemet, evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
De har sittet lenge på gjerde, men kanskje kan forsøkene med nye salgskanaler for papirboka ses i sammenheng med en viss uro for framtiden. Ikke alt har gått like bra denne høsten: Ifølge Dagbladet kjøper for eksempel sørgelig få kioskkunder Magnus S. Rønningens Oppskriften for deg som vil opp og fram på Deli de Luca.
Bokmesser som den på Lillestrøm kan imidlertid vise seg å bli viktige i tilknytning til et litterært salgssystem på nett. I Frankfurt, London, Gøteborg og Bologna er det først og fremst rettighetssalg på tvers av landegrensene som diskuteres over de små bordene i messehallene. Og nettopp rettighetsproblematikk vil bli avgjørende for e-bokas framtid. Betyr for eksempel Amazons USA-begrensning at man i Norge må vente til e-boka vi ønsker oss er oversatt?
Krumtappen
Seminarprogrammene på disse store bokmøtestedene er dessuten spekket med store og litt mindre navn fra rare steder. På denne måten blir messene krumtapper i den litterære globaliseringen.
Bokmessa på Lillestrøm ser ut til å komme passelig godt ut av det i sitt første år. Man skal diskutere fulltekstpublisering på nett under tittelen «Er den lange halen digital?» og det blir debatt om «Større konserner og mer konsentrasjon – mindre mangfold og ytringsfrihet?»
Å se Salman Rushdie i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre har dessuten potensial til å bli et grensesprengende høydepunkt. Deretter tynnes det imidlertid noe ut i de internasjonale rekken.
Det er med andre ord nok av utfordringer å baske med når forlagsfolket våkner etter årets siste bokfest på mandag.■

Intervju med Gudmund Skjeldal om Rune Slagstad: (Sporten) En idéhistorisk studie (Ny Tid)

2008-11-21T16:54:00.001+01:00

Sporten og kommersen
Gudmund Skjeldal mener (Sporten) er et etterlengtet verk om den postmoderne sportsnasjonen Norge.
Av Halvor Finess Tretvoll
Torsdag denne uka ble Rune Slagstads idrettsoppfølger til De nasjonale strateger lansert med brask og Trond Giske i toppetasjen til et av de store Oslo-hotellene. (Sporten). En idéhistorisk studie, slutter med et bilde av den kjekke «eventministeren»: Han bærer Mira Craig på sine skuldre og er i forfatterens øyne en av fire sportsstrateger som har omformet idretten til et «dionysisk-ekspressivt» og «estetisk-performativt» konkurransespetakkel som fyller stadig større kulturelle flater i det mediale Norge.
Den lange veien fram til denne postmoderne sportsligheten begynner på 1800-tallet. Utviklingslinja går fra idrettsoffiserer som forankret embetsmannsstatens kroppslighet i den militære disiplinen, via venstrestatens og arbeiderpartistatens forsøk på å få «hele folket i form» til den «massehenrivende», globaliserte og stadionfiksert idretten som preger tv-skjermene i dag.
Kongelig sportsidioti
Femmila i Kollen er en liten del av denne fortellingen: Fra starten i 1902 til 1956 gikk den i en eneste lang sløyfe. Etter noen sesonger med to 25-kilometerssløyfer fikk den fast tv-vennlig form på tre ganger 16,7 kilometer i 2000, og til VM i 2011 planlegger man fem runder á 10 kilometer. Dermed blir også sesongens mytologiske høydepunkt, som en gang var «en nasjonal integrasjonsarena» tilpasset stadionsportens tidsalder.
Idéhistoriker Gudmund Skjeldal hadde en av sine største idrettsbragder nettopp i kollenfemmila, og Slagstad siterer fra boka hans Den siste langrennaren, der det heter «kva er langrenn rundt eit stadion? Kva er langrenn utan løyper inn i skogane og ut på viddene?»
Ny Tid har bedt Skjeldal titte på Slagstads storverk og møter ham til en samtale som neppe rekker over hele den 849 sider lange utholdenhetsprøven. Men vi prøver.
– Dette er et etterlengtet verk som det «postmoderne» Norge trenger. Det eneste jeg kan komme på som likner, om ikke i ambisjonsnivå så i grep, er Tor Bomann-Larsens Den evige sne fra 1993, sier han.
Slagstad begynner med en talende scene: Kong Harald sier at hans kone ville kalt ham en «sportsidiot» dersom hun hadde blitt spurt. Forfatteren fortsetter med å hevde at det ikke har gått slik arbeiderpartistatens sportsgeneral Rolf Hofmo forventet. Idrettsidioten forsvant ikke av seg selv da sosialdemokratiet seiret. «I det postsosialdemokratiske Norge er ’sportsidiotien’ tvert om blitt et dominerende, kulturelt uttrykk – med velsignelse også fra den sosialdemokratiske kongen,» skriver Slagstad.
At han bevarer en intellektuell nysgjerrighet stilt overfor spørsmålet om hvordan vi kom dit er imponerende, mener den tidligere skiløperen Skjeldal.
– Slagstad unngår bevisst å gjøre dette til klagende fløytespill (Slagstad er ivrig fløyteentusiast. red.anm.). Han akker seg ikke og unngår den kulturpessimistiske klagesangen du for eksempel finner i Cristopher Laschs The Culture of Narcissism, sier han.
Hva er sporten blitt?
Likevel, eller nettopp derfor, føler Skjeldal en dobbelt uro i forhold til denne boka. Først er det stilen.
– Slagstad er alt for glad i lange sitater. Det fører til brudd på flere nivåer og hemmer flyten. Boka fremstår med mange ulike stilnivåer og -arter, fra 1800-tallsdansk via gammel nynorsk til moderne bokmål. Og alt i mellom. Jeg tror han har blitt for dus med kildene sine, sier han.
Den andre innvendingen kommer i forlengelsen av en diskusjon om parentesen i Slatstads tittel. Vi blir enige om at den skal illustrere at forfatteren ønsker å holde fast et flyktig begrep.
– Men jeg er usikker på om han lykkes. For hva er sporten blitt? La oss snakke fotball, og ikke langrenn som jeg har skrevet om tidligere: Etter kommersialiseringen på 1980- og 90-tallet kan man spørre om det vi ser i Eliteserien eller Premier League egentlig bør kalles fotball, sier Skjeldal.
Idéhistorikeren var selv en svoren Liverpool-tilhenger, men nå fascinerer ikke klubben i rødt lenger.
– Om laget mangler en forsvarsspiller eller en spiss, så kjøper de en. Og fungerer vedkommende dårlig, så selger de ham. At tilhengerne godtar dette er trist. Man har begynt å snakke om «gode og dårlige spillerkjøp». Jeg har venner som gjør det, og da mener jeg de har mistet hjertet et sted på veien, forklarer han.
Slagstad har inkludert en debatt han hadde med bilsettfantasten Jan Erik Vold i Klassekampen.
– Han har en slags sympati for Volds lidenskap. Men kommer Slagstad tett nok på transformasjonen han forsøker å beskrive? Hvor langt kan man følge den? Når slutter «(sporten)» å være sport? På et eller annet tidspunkt burde man heller begynne å kalle det tv. Det er en problemstilling Slagstad slipper litt for lett: Er det egentlig en historisk kontinuitet i det han forsøker å beskrive? spør Skjeldal.
Kulturkritikeren selv
Han protesterer ikke om man deretter skulle komme på å tillegge ham den kulturpessimismen som han mener Slagstad dukker unna. Omtalen (Sporten) fikk i Dagbladet denne uka peker imidlertid på en kulturkritisk undertone i teksten til Slagstad, som kommer til uttrykk i ordene han velger i det tilsynelatende deskriptive språket sitt.
– Jo da, man kan ane noe, men det er ikke tydelig nok. Det som nå er undertoner burde vært gjort eksplisitt, for eksempel i avslutningskapittelet, sier Skjeldal.
– Finnes det ikke også en positiv side ved utviklingen av sporten de siste årene? Fotball-VM er ikke det beste eksempelet, fordi det dreier seg om landslag. Men hva med Champions League? Kan ikke slike arrangementer samle ulike lokaliteter om en felles opplevelse?
– Vel, i mine øyne er det ikke engelske lag som spiller mot hverandre når Manchester United møter Chelsea, men to investorer. Jeg synes spørsmålet er påtrengende, og kan ikke unngå å undre meg over at tilhengerne fremdeles lar seg rive med. Jeg trodde at det dionysiske aspektet ved fotballen skulle forsvinne med bosmandommen, men kanskje er forsidebildet på Slagstads bok også et symbol på hvor tøyelig sportens fascinasjonskraft er.
Skjeldal lar seg ikke henføre lenger, og han mener det er flere enn Vold og ham selv som føler sentimentalitet knyttet til idrettsgledene som forsvant.
– Jeg er kanskje ikke i posisjon til å hevde at Slagstad bør passe seg litt, men jeg opplever en uro knyttet til avstandsbetrakteren som mister respekten for nostalgien. Dette har også en eksistensiell side, avslutter han.■

Ukas leser
Gudmund Skjeldal, f. 1970
Idéhistoriker og tidligere langrennsess
Kritiker av kommersialiseringen av skisporten

Aktuell bok
Rune Slagstad
(Sporten)
En idéhistorisk studie
Pax (2008)
849 sider

Kultursak om de glemte polarheltene (Ny Tid)

2008-11-21T16:52:00.000+01:00

De glemte heltene i isen
Heller enn ringdans rundt snøtotempæler av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bringer bokhøsten i Polaråret fortellinger om pionerene som ble visket ut av det nasjonale minnet.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fridtjof Nansen og Roald Amundsens kamp mot skruisen var også Norges kamp for selvstendighet. De var ikoner og ble hovedpersoner i den norske urfortellingen. I årtier har vi fulgt i deres fotefar – og skrevet bøker om det. Neste uke kommer for eksempel praktverket Norge i Antarktis på Schibsted.
Først og fremst er imidlertid bokhøsten i Det internasjonale polaråret preget av at den enhetlige heltefortellingen sprekker opp som et isflak i storm. Fire utgivelser handler om de modige mennene, som fordi de ble nazister, var hvalfangere eller jobbet for fremmede makter, er holdt utenfor historien om den unge nasjonen som plantet flagg og fant seg selv i snøen.
Hvalfangst og nazisme
Alf R. Jacobsen har skrevet Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Boka beskriver hvordan Foyn (1809-1894) oppfant granatharpunen og ble avgjørende for Norges første oljeeventyr. Ifølge forordet la han grunnlaget for en global hvalfangstindustri. Foyn selv ble en av de rikeste og mest berømte personene i sin samtid, og flere generasjoner har møtt ham, kjempende mot hvalrossen, i Nordahl Rolfsens lesebok. Alt dette ga ham «samme status i folket som polarheltene».
Men så ble han glemt. Forfatteren skriver at hans fravær av refleksjon rundt de hardhendte fangstmetodene er tankevekkende, og kaller det «en påminnelse om ubehaget i vår velstand». Dette var også med på å viske ham ut av historien.
Den andre av bokhøstens gjenoppdagede polarfarere er Adolf Hoel (1879-1964). Ifølge biografien Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren skapte han kontinuitet i Svalbard-forskningen, opprettet Norsk polarinstitutt, og var delaktig i bestrebelsene etter å sikre norsk herredømme over Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds land.
På 30-tallet ga han seg i kast med mer omstridte prosjekter, som den norske «okkupasjonen» av Grønnland i 1931 og bestrebelsene etter å slå kloa i øygruppa Otto Sverdrup kartla ved inngangen til Nordvestpassasjen.
– Hoel var så kjent og anerkjent som feltbiolog og administrator at han til og med ble karikert i avisene, sier forfatter Frode Skarstein.
Men i etterkrigstiden er Hoel nærmest fraværende i fortellingene om de norske polardådene.
– Hva skjedde?
– Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Og da krigen kom ble han bedt om å være rektor ved Universitetet i Oslo. Dette voldte ham en del samvittighetskvaler, men han hadde den nødvendige kompetansen og mente at det ville være bedre om han tok på seg oppgaven enn at en tysker eller en NS-mann uten universitetstilknytning skulle gjøre det, sier Skarstein.
Dette fikk likevel konsekvenser for Hoel etter fredsslutningen. Polarforskeren mistet alle verv og professortittelen sin. Deretter forsvant han fra den norske polarfortellingen.
– Jeg kan ikke se at noen bevisst har visket ham vekk, men etter landsviksdommen er navnet hans utelatt. Man kunne ikke lenger bruke ham som en «knagg» å henge hendelser på. Derfor endte polarhistorieskrivingen med å omtale bragdene hans, men ikke mannen, sier Skarstein.
– Likevel står det fremdeles en byste av ham hos Polarinstituttet?
– Jo da. De husker ham. Men man er ikke særlig interessert i å trekke ham fram. Instituttet har vært behjelpelige i arbeidet med boka, men nå som dets grunnlegger har fått sin første biografi er det merkelig at det ikke omtales på hjemmesidene. De har valgt å gå stille i dørene.
Under fremmed flagg
Carsten Borchgrevink (1864-1934) ledet den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Ifølge David Vogt, som har skrevet Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900, kan betydningen av dette vanskelig overvurderes.
– Borchgrevink var prøvekaninen som gjorde det ingen andre turte: å overleve den tøffe antarktiske vinteren. Slik muliggjorde han ekspedisjonene til Robert Falcon Scott (1868-1912) og Ernest Shackleton (1874-1922). Ved å overvintre kunne man utnytte den lyse årstiden bedre, og sjansene til å nå Sørpolen økte, forklarer Vogt.
I Norge har likevel Borchgrevink havnet i en polarhistorisk bresprekk.
– Han gikk i glemmeboka fordi han var norsk og seilte under Union Jack. Slik falt han mellom to stoler og ble ubrukelig i nasjonsbyggingsøyemed. I England ble han uglesett fordi krefter i Royal Geographic Society ville ha en ren britisk ekspedisjon. Og i Norge ønsket man den politiske symbolverdien til en Nansen eller en Amundsen fram mot 1905, sier Vogt
Borchgrevink var ikke den eneste norske polfareren som sviktet sitt snødekte fedreland. Geir Hasle har skrevet Isens menn under fremmed flagg. Boka består av fortellinger om polfarere som ga seg i kast med kulda for andre nasjoner enn Norge.
– Ære være Nansen og Amundsen, men norsk polarhistorie omfatter jo så mange flere. Og dette har gått folk flest hus forbi, sier han.
Mange var fangstfolk som Foyn, eller matroser og maskinister, og med unntak av Borchgrevink ledet de ingen ekspedisjoner. De fleste er ukjente for andre enn polarhistorikerne.
– Og det er det jo en grunn til, sier Hasle, som mener boka han har skrevet handler om «tapernes felttog», om de som fattet gale avgjørelser eller ikke viste naturkreftene nok respekt.
– Polarekspedisjonene var datidens måneferder. Da måtte noen begå feiltrinn som andre kunne dra nytte av. Man kan si mye om Nansen og Amundsen, men de vant sine slag, og de var norske. Derfor står de fram i historien, sier forfatteren.
Han peker særlig på ekspedisjonen Wilhelm Filchner (1877-1957) ledet i Weddelhavet fra 1911 til 1912. Her toppet de sedvanlige personmotsetningene som kunne oppstå på den trange plassen om bord i et innefryst skip i isødet seg. Om bord i den ombygde selfangeren «Deutchland» var også de to norske sjømennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen. De ble vitne til maktkampen mellom ekspedisjonslederen og båtens kaptein. Den inneholdt intriger, sabotasje, mytteri, syfilisgalskap og selvmord, i tillegg til et voldsomt basketak med elementene.
– At Hollywood ikke har fått øynene opp for dette episke dramaet er et mysterium. Det må rett og slett skyldes at ekspedisjonen var tysk og at kappløpet mellom Amundsen og Scott, som foregikk samme år, har blitt oppfattet som mer pirrende, sier Hasle.
Den norske kosmologien
Professor Nina Witoszek, som for ti år siden skrev boka Norske naturmytologier, mener fortellingene om nordmenn som erobret nytt land ved polene har skrevet seg inn i vårt kollektive minne.
Ifølge professoren, som jobber ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, har dette dype røtter. Helt fra vikingtiden har den norske erfaringen vært preget av å finne seg selv i utferdstrangen.
Hun peker på en «frontier»-mentalitet som har gitt polarfortellingen fascinasjonskraft. Og det på en særegen måte: Kampen med naturen er også en kamp for å overvinne seg selv.
Witoszek mener det er et klart protestantisk drag over denne tendensen til å forstå verden som arena for individets åndelige kamp.
– Jeg tror disse tre motivene sitter dypt i norske tekster, i eventyr og i anekdoter man hører i barndommen. De appellerer til gutter, og noen jenter også, og påvirker drømmer og forventninger. Elementene har føyet seg pent sammen i den norske kosmologien, sier hun.
Witoszek ser også et pragmatisk element i den norske naturmytologien. Hun mener det har handlet om å inngå et partnerskap med naturen.
– I det norske polareventyret vinner man først når man arbeider sammen med naturkreftene, sier professoren.
Dette er synlig i kontrasten mellom de norske suksessene og Scotts fiasko i Antarktis.
– Britenes natursyn kan oppsummeres i uttrykket. «A room with a view». Scott manglet rett og slett en adaptiv kode. Ekspedisjonen slo leir på steder med utsikt, som samtidig var svært utsatt for vær og vind, og de hadde problemer med å spise dyrene sine. Dette viser til interessante kulturelle forskjeller i forholdet til naturen, forklarer Witoszek.
– Men hva slags betydning har det at det nå kommer så mange polarbøker som utfordrer den norske fortellingen om pionertiden og om Nansens og Amundsens plass i den?
– Det er interessant. Jeg tror det har å gjøre med at nordmenn i dag utforsker sin identitet og kanskje vil komme til å definere seg selv på et mer problematiserende vis. Jeg ser en mer bevisst tvilende og selvrefleksiv tilnærming til spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Hurra-mytologien erstattes med en kritisk undersøkelse av et selvbilde som presenterer nordmenn som naturens mestere og verdens gode samaritaner.
Dette er noe forfatterne bak årets polarhistorieskred sier seg enig i. Ifølge Skarstein er det opplagt at et nasjonalt motiv lå til grunn da bestemte personer ble trukket fram og polarhistorien fikk en enhetlig form.
– Jeg har lurt på om Hoel ville blitt en del av den norske polarfortellingen dersom det ikke hadde vært for krigen. Det kan være at han hadde blitt for tørr og kjedelig uansett. Men kanskje henger bokbølgen sammen med at nasjonsbyggingsmotivet har blitt mindre viktig i dag, sier Skarstein.
– Og hva mener du er årsakene til at så mange ukjente polarpionerer trekkes fram fra glemselen nettopp nå, Vogt?
– Det er godt spørsmål. Et element av tilfeldighet er det nok. Men jeg tror man kan si at den norske polarhistorien fremdeles er ukomplett, og at vi nå har kommet til et punkt hvor det er mulig å gjøre noe med det.
Berserk i Nordvestpassasjen
Nasjonale helligdommer er også humoristmat. Gjengen bak Ut i vår hage tok for noen år siden tak i polarproblematikken. Børge Ousland skulle bli den første til å gå til sydpolen til fots, ifølge sketsjen der han velger ut ekspedisjonsdeltagere med hver sin spisskompetanse. Sverre Tyvold (Bård Tufte Johansen) er narkoman og kan takle den strenge kulden, fordi han hver vinter står 14-16 timer i døgnet utenfor Oslo S, iført mokasiner og joggebukse. Anita Velstrand spiser nesten ingen ting, fordi hun er anorektiker. Men, som Ousland sier, «hun drikker mye Tab X-tra, og det er litt drass». Autisten Rolf Yngve Sæter (Harald Eia) holder nitidig oversikt over forsyningssituasjonen. Og ifølge Ousland er det verken dårlige klær eller dårlig utstyr som knekker slike ekspedisjoner, bare dårlig humør. Derfor deltar også Geir Olav Frikstad. Han har Downs syndrom og er alltid blid. Den siste polfareren er den piperøykende trebarnsfaren Sigurd Jervold (Atle Antonsen). Hans oppgave er å holde motet oppe: «Nå er det ikke langt igjen, dere».
Med sine piratferder i Nordishavet om bord i seilbåten «Berserk» leker også Jarle Andhøy med norsk polarhistorie på tv-skjermene. For noen uker siden begynte en ny sesong på NRK. Denne gangen går turen nord for Canada. Kaptein Andhøy har gitt ut bok om ekspedisjonen, kalt Berserk gjennom Norvdvestpassasjen.
– Før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller. Vi vil erstatte velferdssamfunnets trygghet med det enkle og naturlige vikinglivet. Vi vil gripe nuet og leve i pakt med havet, sier han til Ny Tid.
Andhøy forteller at målet er å seile i polarheltenes kjølvann. For første gang siden Amundsen gjorde det for 101 år siden fører han en norsk seilbåt gjennom Nordvestpassasjen.
– Amundsen var en punker i motsetning til den tedrikkende engelske marinen som hadde forsøkt å finne snarveien til Asia i flere århundrer. Han skyldte kreditorene cash og stakk av. Og da han satte seil hadde han med hele den norske nasjonalfølelsen i lasta, sier han.
– Dere vil ha mer Norwegian Power, altså?
– De norske polarheltene vant sin storhet med enkle midler. Amundsen, en Mr. Nobody, satte Norge på verdenskartet foran nesa på stormaktene. Vi seiler altså i norske interesseområder, sier Andhøy, før han understreker hvor viktig et tydelig skille mellom oss og dem er.
I samme ånd har «Berserk» forsøkt å gjenerobre norsk land på Otto Sverdrup-øyene. Kapteinen ser med vantro på den norske regjeringens opptreden i den saken. Sverdrup ville annektere et område som var omtrent halvparten så stort som det norske fastlandet. På grunn av manglende oppfølging ble det aldri noe av.
– Nå er tiden kommet for at regjeringen retter opp denne historiske urettferdigheten, eller i det minste forteller det norske folk hvorfor den lar sjansen gå fra seg. Hadde vi vært en stormakt som Russland eller USA, ville spørsmålet vært hvor mange kanonbåter som ble sendt, sier han.
Dette ville også gitt Norge et godt forhandlingskort i det nye kappløpet om ressursene i nordområdene, mener Andhøy.
– Sverdrup tilbød seg å bli spion for Canada, fordi han var så forbanna på norske myndigheter. Nå må kortene på bordet, utbryter han.
– Hvordan reagerte Canada på deres brave framstøt?
– Vi ble arrestert og halve mannskapet ble deportert. Det var tydelig at canadiske myndigheter gjorde alt de kunne for å stoppe oss.
– Og har dere flere territorielle krav?
– Nei, ikke for tiden. Men alt kan skje.
Andhøy legger til at det var ytterligere et delmål for ferden. Det ryktes nemlig at Amundsen fikk en etterkommer i Gjøahavn.
– Og dere fant vedkommende?
– Jada. Dette er basert på muntlige kilder, men vi fant en inuitt med markante øyenbryn og stor nese, som var et hode høyere enn alle andre der oppe.
At det var barnebarnet til Amundsen er Andhøy helt sikker på.
Polarlitteraturens røtter
I tillegg til å se polarfortellingene og deres virkehistorie i et humoristisk lys er Berserk gjennom Nordvestpassasjen en polarreisebok som avslører ytterligere en trend i årets kaldeste bøker.
Som Witoszek påpeker har klimaproblematikken gitt polarområdene ny betydning.
– Nord er i ferd med å få en mytologisk status igjen, som symbol på en undergangsstemning, sier Witoszek
– Også dere vil bidra til klimaforskningen, skipper Andhøy?
– Helt klart! Otto Sverdrup-øyene er egentlig et sted det skal være umulig å nå med seilbåt. Sverdrup ble stoppet av isen og måtte reise videre med hundespann, mens vi kunne seile helt fram. Slik viser vi konsekvensene av klimaendringene, sier han.
Med færre smilehull gjør også Knut Espen Solbergs Smeltende Arktis og Jan Gunnar Winthers Klimagåten Antarktis det samme.
Jørgen Alnæs ga i vår ut boka I eventyret om norske reiseskildringer gjennom historien. Nå gir han Ny Tid et riss av polarreisebøkenes historie: Etter Amundsens siste ekspedisjon ble det helt dødt. Med ett unntak på 1930-tallet skjedde ingenting før i 1962, da Bjørn Staib gikk den samme løypa som Nansen over innlandsisen på Grønnland.
– Fra da av og i tre tiår dreide alt seg om å reise i deres kjølvann, forteller Alnæs.
Det var Erling Kagge og Børge Ousland som brøyt med fotspormetaforene da de satte ut på strabasiøse ekspedisjoner uten hjelp.
– Kagge og Ousland la selv begrensninger på turene og gjorde dem til sportslige bragder. Fra og med 1990 har det vært trenden. Men utviklingen gjorde ikke polfarerlitteraturen mer interessant. Bøkene ender med en blanding av å dyrke hundre år gamle helter og egne prestasjoner som ikke er så imponerende. De skildrer dessuten lange, ensomme skiturer, og det er i virkeligheten ikke så mye å skrive hjem om.
Witoszek kaller på sin side de uttallige reprisene på polfarerpionerenes ekspedisjoner et ritual som skal bekrefter den norske identiteten.
– Det oppstår også en villmarksromantikk i disse bøkene. Likevel er det ofte en nasjonal klangbunn her. Et slags «Yes, we can» på norsk, sier hun.
– Nå har jo selv Se og hør vært på Nordpolen, og for noen år siden kom det en bok som heter Alenemødre på ski over Grønland. Har det ikke vært et ganske akutt behov for nytenkning i denne sjangeren, Alnæs?
– Jo da. Den kan tendere mot det parodiske av og til. Ousland har gått til Nordpolen om vinteren, med hodelykt, og da nærmer man seg trolig karikaturen.
Alnæs mener imidlertid at Ousland kan ha kommet på sporet av noe mer enn Nansen i sin siste bok. Den skildrer riktignok en gjentakelse av polarheltenes strabaser sammen med Hjalmar Johansen (1867-1913) i 1895, men den har også elementer av klimaforskning i seg. I Winthers og Solbergs bøker er dette enda tydeligere. Sistnevnte var involvert i et prosjekt som het «I Roald Amundsens fotspor – 100 år etter» for noen år siden, men dokumenterer i sin siste bok inuittenes opplevelse av klimaforandringene. Boka veksler mellom å beskrive reisen og å presentere forskningsresultatene.
– At man kombinerer forskning og eventyr er ikke helt nytt. Monica Kristensens Mot 90 grader syd fra 1987 gjør noe av det samme. Når det er sagt så er dette en god bok, og et unntak i perioden den ble til i, sier Alnæs.
At flere nå følger etter kan gi en etterlengtet vitamininnsprøytning i sjangeren, tror reiselitteraturhistorikeren.
Han mener også at de likner mer på noen av de første polfarerfortellingene enn det Kagge og Ouslands bøker gjør.
– Men det gjenstår å se hvilken plass klimaforskningen får – om det er krydder eller om det er et blir bærende for historien, avslutter han.
Mens årets polarbiografer har trukket fram de ukjente heltene, har altså disse forfatterne spadd opp polarlitteraturens røtter. Når vintersporten inntar tv-ruta i mellom fem og sju timer hver lørdag og søndag, er det muligens et avbrekk fra de nasjonalt oppbyggelige skiskyttersendingene verdt.■

Knut Espen Solberg
Smeltende Arktis
Cappelen Damm (2008)
153 sider

Jan Gunnar Winther
Klimagåten Antarktis
Gyldendal (2008)
238 sider

Børge Ousland
I Nansens spor
Ousland design (2008)

Alf R. Jacobsen
Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger
Aschehoug (2008)
377 sider

Geir Hasle
Isens menn under fremmed flagg
Vega (2008)
174 sider

Diverse bidragsytere
Norge i Antarktis
Schibsted Forlag (2008)

Jarle Andhøy
Berserk gjennom Nordvestpassasjen
Flyt Forlag (2008)

Frode Skarstein
Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren
Happy Jam Factory (2008)
288 sider

David Vogt
Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900
Aschehoug (2008)
288 sider

Anmeldt: Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell (Ny Tid)

2008-11-14T17:06:00.000+01:00

En herre i lilla dress

Jonas Gahr Støre har skrevet bok. Igjen svever en intellektuell type rundt 7. juni-plassen.

Av Halvor Finess Tretvoll

I forhold til Jonas Gahr Støre framstår hopen av dagens norske politikere knapt som lese- og skrivekyndige. Utenriksministeren legger ikke skjul på det. Mannen har nemlig begått den bragd å gi ut en leseverdig og tankevekkende bok mens han sitter i posisjon. Selvfølgelig er det snakk om selviscenesettelse. Kikk på omslaget, og du tar poenget: Han har lilla dress, matchende mansjettknapper, et kunstnerisk dandert skjerf rundt halsen og et kjekt bakoverlent ganglag. Er det Institut d'études politiques de Paris som har satt seg i kroppen?
Dette kunne blitt stygt. For folkelig er utenriksministeren ikke. Det har imidlertid utenriksministre fra Arbeiderpartiet heller aldri vært – om mann ser bort fra Thorvald Stoltenberg, muligens.

At typer som Gahr Støre opptrer i intellektuelt svev rundt 7. juni-plassen er gammelt nytt. Vi har trolig bare glemt det i en stortingsperiode eller to. Gahr Støre nevner selv Knut Frydenlund og Lille land – hva nå? Boka ble riktignok skrevet etter at Frydenlund hadde gått av, men den har en del til felles med Å gjøre en forskjell. Det er ikke memoarer, men forsøk på å diagnostisere sin samtid og finne Norges plass i den. Frydenlund begynte for øvrig å skrive før han ble utenriksminister. Vi kan gå enda lenger tilbake: Arbeiderpartiets to første utenriksministre Edvard Bull og Halvdan Koht var begge anerkjente historikere da de ble utpekt i henholdsvis 1928 og 1935. Sammen tok de et oppgjør med forståelsen av norsk middelalderhistorie. Det var før første verdenskrig. Sistnevnte skrev også biografier om Henrik Ibsen og om Otto von Bismarck. Man bør faktisk inkludere Thorbjørn Jagland, selv om Gro Harlem Brundtland synes han var dum i 36,9-fadesen. Og så er det Halvard Lange, mannen som tok Norge inn i Nato, og som dessuten ble æresdoktor ved Birmingham University i 1955. Han skrev blant annet Problemer i det vestlige samarbeidet og Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk.

I tilnærmingen er det likevel lite som minner om utenriksborgerskapets elitisme i denne boka. Slik sett er kanskje innflytelsen fra Harward, der Gahr Støre var «teaching fellow» en kort periode på 1980-tallet, sterkere enn den fra franskmenn med diverse nykker. Og en dose av de utvidede kontaktflatene mellom maktmenn og akademikere som kjennetegner amerikansk offentlighet har vi godt av i en politisk kultur der det å snobbe nedover framstår som en forutsetning for suksess. I det minste løfter det samtalen.
Utenriksministeren beskriver boka som sitt personlige innspill i departementets Refleks-prosjekt. Det er lite nytt, men mer enn akseptabel refleksjonsdybde. Som i Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden vil han balansere pragmatisme og idealer og redefinere begrepet om norske interesser.
I motsetning til denne andre refleksboka, som er ført rimelig rapportaktig i pennen av en redaksjon med tilknytning til prosjektet, er imidlertid Å gjøre en forskjell tilgjengelig i målet, fortellende i stilen. Den er en forlengelse av ønsket om å engasjere bredt i den utenrikspolitiske debatten, et både modig og overmodent tiltak som står i kontrast til for eksempel Langes skylapper i Nato-saken. Her kommer vi tett innpå en utenrikspolitisk hverdag. Vi får et – redigert – innblikk i måten det arbeides på.
For all del: Det er ingen som skal tvile på USA og Nato fortsatt er Norges tøffe storebrødre om det skulle komme til basketak i den sikkerhetspolitiske barnehagen. Det er heller ingen tvil om at Gahr Støre fortsatt er EU-venn, selv om han i motsetning til Jagland ikke bruker krefter på å skrive bok om det. Det som framstår som utenriksministerens viktigste budskap, at Nordområdene er av avgjørende betydning for Norge og for verden, strategisk og i klimapolitikken, må ikke kollapse i en debatt om ja eller nei til norsk EU-medlemsskap, slik utenrikspolitiske debatter har hatt en tendens til. Men i Midtøsten-spørsmålet er Gahr Støre overraskende Israel-kritisk og trekker veksler på hele det historiske bakteppet. Han er også en varm fortaler for et nærmere Nordisk samarbeid.

Gahr Støre vil se sammenhenger, mellom helse og sikkerhet, og mellom det meste annet. Og han vil finne balansen. Særlig når noe er vanskelig eller minner om et dilemma.
Det er her det blir noe uavklart over måten Gahr Støre bruker sine 350 sider på.
I seg selv er intervjuet med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk bokas høydepunkt. Samtidig er det ingen intervjubok Gahr Støre har skrevet. Mer avgjørende er det at det er såpass få nye politiske signaler i boka. Om noen måneder kommer Stortingsmeldingen som refleksprosjektet skal munne ut i. Da må Gahr Støre ikke bare være forfatter. Men også politiker.

Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
Refleksjoner fra en norsk utenriksminister
Cappelen Damm (2008)
342 sider

Kronikk om Sigurd Evensmo (Aftenposten)

2008-10-17T16:10:00.000+02:00

Å hate elva Missouri

Forfatteren, journalisten og radikaleren Sigurd Evensmo, som døde for nøyaktig 30 år siden, kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av:
Stian Bromark, journalist og forfatter
stian.bromark@hotmail.com
Halvor F. Tretvoll, journalist og forfatter
halvor.tretvoll@gmail.com

Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.
Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”
I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.
Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.
Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”
Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.
Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:
”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet. Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.

Anmeldt: Sirri Gedde-Dahl, Anne Hagstad og Alf Endre Magnussen: Korrupsjon i Norge (Ny Tid)

2008-10-10T17:04:00.000+02:00

Korrupsjon i bokform
Graveteamet bak Aftenpostens avsløringer trekker korrupsjonslitteraturen i journalistisk retning
Av Halvor Finess Tretvoll
Som Ny Tid skrev for noen uker siden dumper Norge på den siste korrupsjonsrangeringen til Transparency International. Vi har havnet på 14. plass, mens vi tidligere lå på topp ti. Organisasjonens norske generalsekretær Jan Borgen mener det skyldes at myndighetene ikke tar problemet på alvor.
Nå kommer den fjerde boka om korrupsjon i Norge på to år. Det kan altså se ut som om forlagene er i ferd med å overgå de politisk ansvarlige på dette området. I det minste bekrefter bokfolket en tendens til at korrupsjon blir viet stadig større oppmerksomhet i samfunnet: Fra 1990 til 2004 ble 52 personer dømt for korrupsjon, de neste tre årene ble 49 personer og selskaper straffet og alene i år er 22 domfelt, mens ytterligere 20-24 personer og selskaper står tiltalt. Flere av sakene vil komme for retten i høst.
Tapt uskyld
Så merkelig er den boklige oppmerksomheten rundt dette egentlig ikke. Korrupsjonssaker, med skandalepotensial, store penger, varslernes kvaler og maktspillet i kulissene burde smidig kunne tilpasses den salgsvennlige dokumentarlitteraturens krav.
Likevel er det sjelden at korrupsjonsavsløringer kommer i bokform. Både På BA-HR bakke av Kari Breirem fra 2007 og Per-Yngve Monsens Muldvarp i Siemens fra i våres forteller varslerens selvopplevde og vanskelige versjon. Også Eva Joly bruker seg selv i sine memoarliknende bøker, fjorårets inkludert.
I disse dager gir også Kagge ut en korrupsjonsbok, skrevet av tre utrettelige skupprisvinnere fra Aftenposten. I forhold til Breirem, Monsen og Joly trekkes korrupsjonslitteraturen dermed i en mer journalistisk retning.
Forfatternes gjennomgang av saker de selv og andre har brakt fram i lyset viser med all tydelighet at Norge, om vi noensinne trodde vi hadde den, nå har mistet uskylden i korrupsjonssammenheng. Det mest slående enkeltkapittelet er en nokså tørr oversikt på 14 sider over nærmere 40 korrupsjonssaker, som er satt sammen etter søk i offentlig tilgjengelige kilder. Men heller ikke Korrupsjon i Norge bringer nye opplysninger i særlig grad.
Boka nøyer seg med å skildre de siste årenes korrupsjonssaker ved Ullevål, Undervisningsbygg, Røde Kors, Bærum kommune – og så videre – på en måte som viser korrupsjonens gru ved blant annet å påpeke fellestrekk og faresignaler, fristelser og forutsetninger for frynsete foretningsetikk.
Den klart mest spektakulære enkeltsaken er utvilsomt korrupsjonsskandalen på Nedre Romerike, der vannverkssjef og småkonge Ivar T. Henriksen i realiteten «innførte en privat skatt for innbyggerne på Romerike for å finansiere sitt eget private jakteventyr i Sør-Afrika».
Det var forfatterne som i sin tid avslørte Henriksen og hans kumpaner. Nå gir de en samlet framstilling av historien, samtidig som de finner fellestrekk med andre saker, særlig Ullevål-saken: Mangelfulle anbudsrunder i det offentlige, hastetildeling av oppdrag, sviktende kontrollrutiner, overfakturering, et mangelfullt varslervern, med mer.
Denne vekslingen mellom analyse og narrativt driv fortsetter gjennom hele boka. Med utgangspunkt i skildringen av bestikkelser i en sak mot Screen Communication og smøreturer i legemiddelindustrien kommer også gråsonene til syne, og mot slutten drøftes medienes rolle i avsløringene.
«Ingen kommentar»
Flere ganger vender forfatterne tilbake til sentrale personligheter i korrupsjonssakene, for eksempel nevnte Henriksen. Men det kommer lite ut av disse gjensynene. Det er også her man i størst grad blir oppmerksom på at framstillingen ikke alltid hever seg over det man vanligvis finner i forfatternes vante publikasjonsform.
Likevel tyder denne boka på at det er mulig å behandle korrupsjon i dokumentarprosa som noe annet en personlige – og rett nok dramatiske – fortellinger.
I forlengelsen av dette kunne man for eksempel håpe på en bok om StatoilHydros korrupsjonssaker i en situasjon der norsk oljeindustri er i en omfattende internasjonaliseringsprosess. I denne boka gir samtalen med konsernsjef Helge Lund lite nytt, utover en understrekning av at selskapet er seg bevisst utfordringene og tar korrupsjonstrusselen alvorlig. Tre ganger på en side svarer han imidlertid med variasjoner over «ingen kommentar».■

Aktuell bok
Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen
Korrupsjon i Norge
Kagge forlag (2008)
288 sider

Anmeldt: Geert Mak: Europa. En reise gjennom det 20. århundret (Ny Tid)

2008-10-05T16:48:00.000+02:00

Jakten på Europas sjel
Geert Mak graver i det 20. århundre og finner menneskene i skyttergravene og folkene bak ideologiene. Han behandler traumene verdensdelen ikke kan gi slipp på.
Av Halvor Finess Tretvoll
Den nederlandske forfatteren og journalisten Geert Mak reiste Europa rundt i 1999, for å gjøre opp status ved slutten av et århundre, og for å «lære hva det rommer, dette tåkete begrepet ’Europa’». På mandag kommer han til Norge med oversettelsen av det nesten 800 sider lange mesterverket bestrebelsene endte i.
Mak var utsendt av NRC Handelsblatt, som hver dag gjennom hele året publiserte et av hans reisebrev på forsiden. Det er disse tekstene som har vært utgangspunktet for Europa. En reise gjennom det 20. århundret, men de er supplert med annet, sydd sammen på nytt og overskrider derfor det opprinnelige konseptet.
Istedenfor en nederlandsk næringslivsavis sin fikse millenniumsidé, er dette en av de dypeste, menneskeligste og mest utfordrende refleksjonene over Europas turbulente århundre som noensinne er skrevet – en tragedie, denne gangen formidlet i 66 kapitler, som vi ikke har anledning til å glemme, verken fem, ti eller femti år etter århundreskiftet.
Overveldende nærhet
I løpet av turen er Mak innom de fleste europeiske storbyene, noen av dem – som Berlin, Wien, London, Paris og Moskva – endog flere ganger. Han er også i Guernica, Dunkerque, Verdun, Stalingrad og Auschwitz, steder som har fått sitt navn skrevet i blod, noe som er et hovedpoeng. Dermed er dette en reiseskildring i både rom og tid. Kanskje mest det siste.
Like fullt består prøven i å overvinne en distanse. Om det er geografi eller år som skiller leseren fra emnet, spiller liten rolle. Det er evnen til å formidle på tvers av avstand Europa bør måles etter. Og det makter Mak til fulle.
Hans epos vokser nemlig ut av de mange scenene, minibiografiene, dagbokutdragene, samtalene og øyenvitneskildringene som er denne bokas byggesteiner. Den europeiske fortellingen formidles fra grunnplanet, fra perspektivet til Irfan Orga – en gutt som opplevde utbruddet av første verdenskrig i Istanbul – og fra mange andres: den pensjonerte forleggeren Wolf Jobst Siedlers, skyttergravenes, journalisten Joseph Roths (vi aner et forbilde), Odessas. Og så videre.
Det skaper en til tider overveldende nærhet. Enkelte steder inntar selv fortellerstemmen et slikt førstepersonsståsted. «Jeg» betegner i passasjer på opp til fem sider – de er avmerket med noen unnselige anførselstegn – en embetsmannssønn som er med på innmarsjen i Polen, farge- og smaksstoffabrikanten som er barnebarnet til keiser Wilhelm II, den uheldige som ble nødt til å fortelle Hitler sannheten om Stalingrad, den italienske antifascisten og fagforeningspioneren Vittorio Foa, en av de nederlandske forhandlerne før dannelsen av Kull- og stålunionen eller en forsker ved universitetet i Bucuresti på 1980-tallet.
Hukommelsens politikk
Noe av det mest slående ved denne fragmentariske og omflakkende materien er de lange linjene som langsomt avtegner seg, og at de ofte krysser det som etter hvert har blitt vante og litt for enkle forestillinger om Europas sjel og kvaler. De bryter skolebøkenes og storavisenes hermetiske framstillingsformer og erstatter dem med glitrende eksempler på kritisk og utfordrende historieskriving.
Det er neppe riktig at dadaismen betydde nesten like mye for kunsten som Lenin betydde for politikken i det 20. århundre. Men med unntak av denne ene, grovt feildimensjonerte sammenlikningen, presenterer Mak forfriskende innsikter. Han befinner seg ikke i forskningsfronten, men det var heller aldri målet. Dette er et journalistisk verk, der forfatteren utkjemper et slag i kampen for en mer nyansert og mindre politisert historieforståelse.
Ved siden av Maks brudd med det etnosentriske vesteuropeiske blikket, ikke minst i forbindelse med den andre verdenskrigen, og hans vektlegging av begivenhetene i Sentral- og Øst-Europa, kan man lage en liste med eksempler:
Wien var på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for de destruktive ideologiene som skulle prege verdensdelen i mange tiår. Georg von Schönerer nektet allerede på slutten av 1800-tallet jøder adgang til sine møter, hilste med «Heil» og dyrket en Führer.
Lenins seierskronede reise gjennom Sverige og Finland til St. Petersburg i 1917 skjedde med tyskernes hjelp. De ville skape kaos i fiendeleiren, og det var også derfor de betalte størsteparten av Lenins revolusjon.
Det fortsetter: Felttoget i Italia var minst like dramatisk som landgangen i Normandie, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Frankrikes feighet, kollaborasjon og Vichy, ble skjult bak de Gaulles fortelling om heltemot og résistance. Og flere russiske offiserer, med obersts rang eller høyere, døde for Stalins hånd, enn for Hitlers.
Det er med andre ord få lesere som ikke vil oppdage blindflekker i sin historieforståelse stilt overfor Europa. Forfatteren samler også trådene med ujevne mellomrom, og da blir det kan hende enda tydeligere.
Frykten for et nytt München har vært nevnt i debatten etter Russlands krig mot Georgia. Men på 1930-tallet var det et nytt Sarajevo alle fryktet. Skuddene som drepte tronarvingen den 28. juni 1914 satte i gang et skred av hendelser som nærmest noe motvillig drev verdensdelen ut i en altomfattende krig. For Geert Mak er begge disse byene av betydning. De representerer hvert sitt onde, og rundt dem kretser fortsatt debattene om krig og fred.
Mangfoldets Europa
Det er Maks kombinasjon av liberal omgang med perspektivvekslinger og hans varsomt styrende hånd i mangfoldet av enkelthendelser som skaper disse effektene. Da oppstår det som må være bokas viktigste innsikt: Europa er erindringspolitikkens verdensdel. Over alt strever folket med sin forhistorie: Av og til er målet å glemme, av og til har det vært å opphøye en partisk versjon til den ene og allmenngyldige Sannheten. Og den har i sin tur kunnet veksle med regimeskiftene i området.
Slik blir minnesmerkene over massakrene og slagene, heltene og skurkene i det blodigste århundret stoppunkter på Gert Maks rute. I Kiev står det et estetisk makkverk av et monument over de mange hundre tusen som ble drept der av nazistene. I De falnes dal ved Madrid ligger Franco, fremdeles med friske blomster på graven.
Mak er innom så godt som alle de dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet – unntaket måtte være de to Balkan-krigene i 1912 og 1913, som han knapt nevner – og leter etter sporene som er lagt igjen, sparker i jorda så knoklene kommer fram på nytt og tar dramaet som ligger skjult i den kollektive hukommelsen på alvor.
Hele tiden strekker han seg etter svar på to spørsmål: Hvordan forholder vi oss til fortiden? Og hva har dette Europa som hanglet seg gjennom 1900-tallet å by framtiden?
På mange måter er de to sider av samme sak, om vi skal tro denne boka. Gert Mak skriver: «Man kan undre på hvorvidt hele diskusjonen om ’europeisk identitet’ har noe for seg, eller om den ikke strider mot hele historien til ’begrepet Europa’. For hvis det er noe som kjennetegner den europeiske sivilisasjonen, så er det mangfoldet.»
I omtalen av en glitrende, men også nokså dyster bok, skal dette lyspunktet bli siste ord.■

Geert Mak
Europa
en reise gjennom det 20. århundret
Cappelen Damm (2008)
778 sider

Foredrag om Kosmopolitikk

2008-10-04T16:13:00.000+02:00

FRA WALL STREET TIL WALL-E
en radikal politikk for centrum/venstre

Holdt ved Ceveas lanseringskonferanse i København den 4. oktober 2008

Wall street er i krise. Jeg vil likevel snakke om Wall-E – den nye animasjonsfilmen fra Pixar – fordi den kan inspirere til et politisk perspektivskifte som
1) bryter med en vekstfilosofi som er til forkleinelse for andre og like viktige hensyn, så som sammenheng, kreative mellomrom, å ha tid til de tingene som bare kan gjøres langsomt
2) kan hjelpe oss ut av et arbeidslive der folk blir utbrente, og så fleksible at begrepet om fritid forvitrer.
3) er nødvendig fordi forbruket vårt neppe er bærekraftig, og i alle fall ikke vil være det dersom de nye mellomlagene i framvoksende økonomier som Kina, India og Brasil skal opp på samme nivå.
Jeg snakker om et perspektivskifte som setter livskvalitet foran levestandard.

Måske har noen av jer sett filmen i biografen. Jeg sier likevel litt om handlingen: Det er en fremtidsfabel. Åpningsscenen viser jordkloden, sett fra verdensrommet – dere vet: Dette ikoniske bildet, som får oss til å føle oss så små i det store intet, men som også frambringer en forståelse av at vi alle har et felles ansvar for denne planeten.
Etter hvert som kameralinsen zoomer inn, skjønner vi at noe er galt fatt. Først passerer vi et lag av utrangerte satelitter, så tett at det har skjult den triste sannheten på planetens overflate, der det ikke lenger finnes liv. En fortidig forbruksskarusell har gått så fullstendig for fort at samfunnets bærekraft ble borte. Det eneste som er igjen er ruiner av enorme kjøpesentre, en skrotørken – og en ensom Waste Allocation Load Lifter – Earth Class, altså Wall-E, som utrettelig samler skrot, presser det sammen og stabler det i høyden. Det er også noen få kakkerlakker, men de kan vi holde utenfor.
Det multinasjonale selskapet Buy’n’Large er ansvarlig for misseren. 700 år før handlingen i filmen, og noen år fram i tid i forhold til i dag, kontrollerte Buy’n’Large all økonomisk aktivitet på jorda – og politikken også. Det gikk ikke bra, og selskapet etterlot seg derfor en serie roboter som Wall-E i et forsøk på å rydde opp i skrotørkenen. Menneskene ble evakuert i stjernekrysseren The Axiom – et navn som filmskaperne har valgt med omhu, vil jeg tro.
Wall-E er den siste gjenværende roboten på jorda, og han fortsetter utrettelig sitt slit, inntil blankpolerte Eve dukker opp. Hun er utsendt fra The Axiom for å undersøke om planeten igjen er blitt beboelig. Wall-E, som etter 700 års ensomhet har utviklet en personlighet, forelsker seg i denne skinnende skjønnheten, og forærer henne en like ensom plante, et første tegn på at livet er i ferd med å vende tilbake til jorden. Det fører til at EVE tar hånd om planten, går i standby-modus og blir hentet tilbake til moderskipet. Wall-E følger med sin kjære.
Om bord i The Axiom har menneskeheten videreutviklet forbrukskulturen som førte til at de måtte forlate jorden. Buy’n’Large er sørger fremdeles for alle, og følger med på alt.
Menneskene flyr rundt i hver sin svevestol. De har ikke trengt å ta et skritt på generasjoner og er derfor fete. For å unngå at det skulle bli ubehagelig har The Axiom redusert gravitasjonskraften. Dermed har menneskenes beinmasse blitt betydelig mindre, og nå er de ikke lenger i stand til å reise seg. Slik har de blitt enda mer avhengige av sine svevestoler.
All mat serveres i flytende form. I et beger, og med sugerør. For eksempel: Cupcake in a cup. En hær av robottjenere står til menneskenes disposisjon. De hjelper dem blant annet med å kle på seg.
Menneskene kommuniserer ved hjelp av skjermterminaler, plassert like foran ansiktet deres i svevestolen. De enser hverandre knapt.
Ingen stiller spørsmål ved denne situasjonen. De er jo – i en viss forstand – lykkelige. Og i the Axiom har man til og med funnet en effektiv løsning på avfallsproblemet denne livsformen medfører. Det sendes rett og slett ut i rommet. Den absurde forbruksfesten kan derfor fortsette til evig tid.

Jeg trenger neppe å si det: Denne Brave New World-aktige visjonen er intet forbilde for samfunnsutviklingen. Den lykken som menneskene lever i om bord på The Axiom er en falsk lykke. Hva har den med oss å gjøre? Filmen er en karikatur. Og karikaturer forstørrer og overdriver trekk ved virkeligheten. Trekk som allerede er der. Det er dette som gjør Wall-E til noe langt mer enn en hyggelig familiefilm a la Finding Nemo eller Toy Story. Den er også det. Men først og fremst presenterer den en sterk kritikk av et forbruksdrevet økonomisk system og den tilhørende ensidige vekstfilosofien. Den er et filmatisk argument for det politiske skiftet jeg allerede har varslet at dette foredraget skal handle om: Fra levestandard til livskvalitet.

Dersom man mener at det er en viktig politisk målsetning å legge til rette for at folk skal kunne leve gode liv, oppstår det et spørsmål: Hva legger vi i et begrep som lykke, eller tilfredshet. Hva betyr det at et liv er godt?
Lykke kan ikke måles, sies det, og det er åpenbart riktig. Ingen kan vite hvordan det er å være deg, og du kan i alle fall ikke si det til en ansatt ved et forskningsinstitutt eller en tenketank. Dessuten skal det ikke utelukkes at når forskeren en dag står på døren, vil du falle for fristelsen til å fremstille deg i et særlig positivt lys. Derfor er det gode grunner til å være skeptisk til kvantitative «lykkeundersøkelser» som foregir å måle den gjennomsnittelige well-being, den subjektive opplevelsen av velvære, i en befolkning. Noen av disse undersøkelsene er endog globalt komparative og opererer med nasjonale rangeringer. For ikke lenge siden endte Nigeria på topp; noen år tidligere var det Bangladesh som seiret. USA og Storbritannia ligger relativt dårlig an på disse skalaene, mens Danmark og de andre nordiske landene hevder seg forholdsvis bra.
På grunn av metodeproblemene vet vi ikke helt hva dette betyr. I noen land er det uhøflig på grensen til det ufine å påstå at man ikke har det helt bra. I andre land er det ikke god tone å være altfor tilfreds. Mye av den såkalte lykkelitteraturen er også, det må man kunne si, preget av en rimelig stor dose selvhjelpshumbug. Den mister de sosiale og kulturelle strukturer av syne.
Likevel er forskningen om livskvalitet relevant for å besvare spørsmålet om det gode liv. Det har blant annet dannet seg en tverrfaglig konsensus om at money can’t buy you love. Materiell velstandsøkning har stor betydning for de fattigste, selvfølgelig, og fører til økt livskvalitet i disse gruppene. Men ut over et visst nivå er andre ting vel så viktige. Det sammenfaller godt med moralen i Wall-E.
Man kunne si om våre deilige velferdsstater: Vi har alt, men det er også alt vi har. Vi er som Storeulv fra Disneys klassiske tegneserie, men etter at han har spist de tre grisene. Vi vet ikke lenger hva vi skal ta oss til. Kanskje lider vi av en mild form for ”affluenza” (et ord sammensatt av affluence og infuensa), en tilstand som skal være oppdaget hos amerikansk ungdom (alt galt kommer jo derfra), og som menneskene om bord i The Axiom i alle fall må kunne sies å være rammet av. Det er snakk om en følelse av at livet i luksus er tomt og uengasjerende.
Man kunne også brukt øya Nauru som eksempel. Gjennomsnittsinntekten er verdens nest høyeste. Næringsgrunnlaget er fosfatforekomster fra fuglemøkk, som fremmedarbeidere er satt til å utvinne. Nauruinnbyggerne selv skummer fløten på de vakre strendene. Men de kjedet seg, så de begynte å drikke og å spise feit mat. På øye er det heldigvis også en veistubb på drøye to mil. Den omkranser Nauru, og her forlystet folk seg med fyllekjøring i høy fart. Det ble en yndet avveksling i et søvndyssende liv uten forpliktelser eller utfordringer. Ved siden av sukkersyke og hjertesvikt er trafikkulykker nå den viktigste dødsårsaken på øya, og en vesentlig årsak til at levealderen har sunket som en konsekvens av den rike råvaretilgangen.

Velstandsøkning alene er altså ikke avgjørende for livskvaliteten i et samfunn. Det er andre ting som avgjør. Man hva? Man kan hente deler av svaret fra et uventet hold. Charles Darwins lære om kampen for å overleve som den sentrale faktor i artenes utvikling har aldri slått an som en kilde til politisk innsikt, annet enn blant liberalister. Verken konservative, liberalere, sosialister eller anarkister liker å tenke på menneskets natur som basert på et konkurranseinstinkt. Men det er heller ikke nødvendig hvis man leser og bruker Darwin på den riktige måten.
For det første ville det være fundamentalistisk å gå til Darwin eller hans etterfølgere med en forventning om å finne fyldestgjørende svar på spørsmål som har å gjøre med mennesker og samfunn. Den forteller alt om grunnmuren, men ingenting om interiøret eller nipset på peishylla.
For det andre er ikke evolusjonslæren nødvendigvis en individualistisk ideologi om konkurranse. Darwin trodde det selv, men det skyldtes nok mest av alt hans manglende interesse for sitt eget samfunn. Marx så dette intellektuelle tomrommet hos sin samtidige tydelig da han skrev til Engels, etter å ha lest i Artenes opprinnelse, at evolusjonsteorien ga dem det perfekte naturvitenskapelige grunnlaget for en materialistisk filosofi. Samtidig gjorde han narr av Darwin for dennes ubevisste bruk av sin samtids rådende ideologi. Skulle man ta alt Darwin sa på alvor, ville det være som om hele evolusjonshistorien var et produkt av konkurrerende individer, fra amøbene og utover, som handlet ut fra motiver som minnet om dem som styrte amerikanske finansmenn i opptakten til krisen verden nå står midt i.
For det tredje er det fullt mulig for mennesker å stritte imot det som måtte være lagt ned i dem fra naturens side. Det gjør vi da også. Hele tiden. Hvis mennesket har noen natur, består den blant annet i at mennesker alltid forsøker å overskride sin natur – og ofte klarer det.
Når alt dette er sagt, må det også tiføyes at darwinismens generelle innsikter om mennesket gir noen viktige hint om hva et godt samfunn er, og litt om hvordan det gode liv kan se ut. Det er etter hvert mange som har påpekt at darwinismen faktisk kan tolkes som en lære om hvorfor samarbeid lønner seg. Først ute var Alfred Russel Wallace, mannen som formulerte den moderne utviklingslæren parallelt med, og uavhengig av, Darwin. Til forskjell fra Darwin mente Wallace at krig var evolusjonsmessig ulønnsomt ettersom de tapreste og edleste var de første til å bli drept. Etter å ha levd blant dayakene på Borneo en tid, kom han også til samarbeid ga adaptive fordeler. Uten samarbeid ville ”det primitive menneske” bukke under meget raskt. Darwin var for sin del tilbøyelig til å fremheve konkurranseinstinktet som viktigere, men ingen gode argumenter taler for det. Forskning om ulikhet og livskvalitet viser med all tydelighet at samfunn preget av tillit, relativt høy grad av likhet og utstrakt lokal solidaritet, skårer høyere på indikatorer som forventet levealder enn mer fragmenterte, individualistiske og klassedelte samfunn.
Etter kommunismens fall, demokratisering og galopperende deregulering av de østeuropeiske økonomiene har nedgangen i forventet levealder vært merkbar i de fleste av landene bak jernteppet. I Russland ligger den nå på rundt 58 år for menn, sammenlignet med 65 år i 1987. Det er en tydelig statistisk sammenheng mellom økningen i økonomisk ulikhet og mortalitet i samtlige østeuropeiske land. I Slovenia, Tsjekkia og Slovakia har nedgangen vært liten, og den økonomiske ulikheten har heller ikke økt nevneverdig. Russland og Moldova befinner seg i den motsatte enden av skalaen. Den samme tendensen er også påtagelig i rike land.
Likevel må det vedgås at den individualistiske tolkningen av Darwin også har noe for seg. En årsak til at sosialismen har slått feil overalt, er at den har ført til en pulverisering av personlig ansvar. Folk flest i sosialistiske land følte bokstavelig talt at de ikke hadde eiendomsrett til sine egne aktiviteter. Ettersom personlig initiativ i arbeidslivet er fraværende, blir selvrealisering på jobben vanskelig. I det sivile samfunn blir selvrealisering for mange umulig, siden friheten er så begrenset at både kunstnere, forfattere og produsenter av systemkritiske pamfletter må reise i eksil for å gjøre det de vil.
Det gode samfunn har elementer av både den kollektivistiske og den individualistiske darwinismen. Det virker stimulerende på initiativ og ansvarliggjør individet, samtidig som det forutsetter tillit og en høy grad av økonomisk likhet. Det er kjedelig å måtte innrømme det, men det gode samfunn minner en hel del om det sosialdemokratiske ideal. Ikke desto mindre har den skandinaviske modellen noen åpenbare mangler. Den er for sosialistisk på enkelte områder og for lite sosialistisk på andre. Modellen er for sosialistisk forsåvidt som det offentlige blander seg inn i borgernes liv på utidige måter. Ikke desto mindre er den for lite sosialistisk i og med at den tillater for store klasseforskjeller og reproduserer sosial ulikhet.

Det gode liv har også andre fiender enn sosial ulikhet og manglende ansvarliggjøring. Faktum er at den nye, tidsbesparende og effektiviserende teknologien har gjort oss så tidsbesparende og effektive at vi ikke har tid til noen verdens ting lenger, minst av alt å gjøre en skikkelig jobb.
Statistikken tilsier at antall arbeidstimer har gått ned i Vest-Europa siden 1970-tallet. Vi har flere feriedager og går fra jobben tidligere enn før. Samtidig opplever en voksende del av arbeidsstyrken ikke lenger et tydelig skille mellom arbeidstid og fritid.
Av og til har vi sett reklamekampanjer for bærbare datamaskiner som lokker med at de gjør det mulig å ta med seg arbeidet hvor som helst: på en strand ved Middelhavet, i en flytogterminal, på kafé. Dette skjer. Om det fører til at man blir mer fleksibel, er en annen diskusjon.
For en stund siden kunne vi lese i avisen om et dansk reklamebyrå som hadde nedlagt forbud mot bruk av e-post i kjernetiden, fem–seks timer om dagen. Grunnen var at e-posten hindret de ansatte i å gjøre jobben sin. Noen måneder senere rapporterte BBC om en advokat som på vegne av klient undersøkte mulighetene for å få et lovforbud mot at sjefer ringte sine ansatte utenom arbeidstid. Det er interessant at slike spørsmål kommer på dagsorden. Det ville de ikke ha gjort for ti år siden.
Begge eksemplene gir en pekepinn om at arbeidslivet har gjennomgått store forandringer i løpet av kort tid. Hva et godt arbeidsmiljø innebærer, hva som er årsakene til slitasje og stress, hvor grensene går mellom arbeid og fritid; disse og mange andre problemer reises på nye måter, og må finne nye løsninger i et arbeidsliv som er mer basert på informasjonsteknologi enn på industriell teknologi.
Det er mye positivt ved endringene i arbeidsmarkedet, men en hver forside har en bakside. Det oppstår blant annet knapphet på bestemte ressurser. Noen av dem ante vi ikke engang fantes. Det er som med luften vi puster i. Det hadde ikke falt noen inn at den var en ressurs før den ble forurenset av industriutslipp. Her er en kort liste over noen slike ressurser.
1. Sammenheng og helhet. Teknologien fører til at arbeid (og andre ting vi foretar oss) blir oppstykket i stadig mindre biter. Det er knapt om tid, mange muligheter og oppgaver, og mange som har krav på en liten del av oss – helst med én gang. Når arbeidslivet og samfunnet for øvrig i tillegg forandrer seg i rasende fart, kan det være uhyre vanskelig å se sin egen rolle i en større sammenheng. Hva er det egentlig jeg driver med; hvilket overordnet prosjekt inngår dette i; hvilken fortelling er det jeg spiller en rolle i? Det er ikke tilfeldig at ord som “narrativ” og “historiefortelling” i løpet av de siste årene er blitt vanlige uttrykk i lederfilosofi.
2. Langsomhet. Det er mye som kan gjøres raskt, men det finnes også ting som bare kan gjøres langsomt. Å tenke, for eksempel. Eller å gjøre en helhetsvurdering av et felt, legge opp en langsiktig plan eller skrive en grundig rapport. I informasjonssamfunnet er det verdens minste problem å gjøre ting fort; det er verre med det langsomme. Det blir det sjelden tid til, for det er så mye som må gjøres fort før man kan sette seg ned med det langsomme. Prisen for denne ubevisste prioriteringen er høy. Stress er som kjent ikke et resultat av at man gjør for mye, men et resultat av at man ikke får gjort det man skal.
3. Mellomrom. Hvis man ønsker å legge forholdene til rette for kreativitet, er det bare én måte å gjøre det på: ved å skape muligheter for mellomrom. I dag har de en tendens til å bli fylt opp – av mobilsamtaler på vei fra jobb, av bilradio, reklame, e-post, tv-serier, effektive arbeidslunsjer og så videre. Når man forvalter sin fleksibilitet på en slik måte at alle mellomrom blir fylt opp, finnes det ikke lenger slingringsmonn. Det er ikke akkurat fleksibelt. Noe av det mest kreative man kan gjøre, er å ligge på sofaen og se i taket. Innimellom. Det er nemlig bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.
4. Utilgjengelighet. Selvfølgelig er det fantastisk at man kan stå under en palme på Bali og ringe til sine kolleger i København, og mange har glede av å kunne bruke internett når de er en helg i sitt sommerhus. Men det er også mange som lengter etter en effektiv av-knapp. Før i tiden, altså før 1980-tallet, var det nok også vanlig med hektiske arbeidsdager, men det var en forskjell i forhold til i dag: Etter klokken 17 skjedde det ikke noe mer den dagen. Reiste man på fjellet eller til et badehotell i Gileleije, kunne man ikke nås før man kom hjem.

Et ord som har festet seg i hverdagsspråket i løpet av de siste par årene er utbrenthet. Denne metaforen er særdeles treffende. Ordet utbrenthet viser jo til varme: den som er rammet, brenner billedlig talt opp innenfra. Og varme er intet annet enn hastighet, ifølge fysikkens definisjoner. Det er liten tvil om at utbrenthet henger sammen med et arbeidsliv som har utviklet seg i tett forbindelse med en informasjonsteknologi som skaper et potensielt uendelig antall muligheter.
Teknologien kan selvfølgelig ikke sette grensene for seg selv. Det er vi som må gjøre det. I motsatt fall risikerer vi en økt teknologifiendtlighet, ettersom mange vil trekke den feilslutning at det er teknologien som fører til utbrenthet og fremmedgjøring.
Oppgaven som i dag gjenstår, ligner på utfordringene fra 1800-tallet. Denne gangen dreier det seg imidlertid ikke om å håndtere den industrielle revolusjon, men informasjonsrevolusjonen og dens bivirkninger. Det er et stykke igjen.

Statsviter Ottar Hellevik har skrevet boka Jakten på den norske lykken, en usedvanlig solid utgivelse til en ”lykkebok” å være. Den baserer seg på store datasett, den såkalte ”norsk monitor”-undersøkelsen, som blant annet gjør det mulig å følge utviklingen over tid, se på forholdene mellom generasjoner og variasjoner mellom så og si alle mulige gruppeinndelinger.
Ifølge Hellevik er forholdet mellom inntekter og utgifter det avgjørende. Han mener lykkefølelsen er større når man har råd til å dekke sine basale utgifter. Men han er også inne på noe vesentlig når han påpeker at basale behov er en plastisk størrelse. I hans øyne er det positivt dersom en idealistisk verdiorientering erstatter en materialistisk. Da vil nemlig sjansene til å oppfylle de behovene man oppfatter som basale øke, selv uten at inntektene nødvendigvis øker. Og hva du synes at du trenger er igjen avhengig av det generelle verdiklimaet i et samfunn. Ifølge Hellevik henger det en plakat på Kastrup, med budskapet: ”Go on and spoil yourself. Shoping is good for you!” Jeg så den selv, da jeg landet i morges. Og jeg tenkte: Den bidrar neppe i riktig retning.
En mer idealistisk verdiorientering er også helt avgjørende for at forbruket skal være bærekraftig. Det er i sannhet et lykketreff: Vi kan bli lykkeligere og mer miljøvennlige på samme tid. I all fritiden vi ikke bruker foran flatskjermen, kan vi skape utvikling og redusere fattigdom!
Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Den som bekymrer seg over verdens tragedier har jo endel bekymringer, og bekymringer – viser forskningen – virker negativt på lykkefølelsen. Jo mer man frykter innvandrere, for eksempel, jo mindre lykkelig er man. Men dette gjelder ikke alle bekymringer. Når det gjelder miljøtrusler er de moderat bekymrede de lykkeligste. De som ikke ser noen problemer, er mindre lykkelige, og de som mener det er for sent å gjøre noe er aller minst lykkelige.
Igjen er poenget dette med å ha et meningsfullt prosjekt. Akkurat nå er det få prosjekter som ser ut til å ha større betydning enn å sikre at den økonomiske utviklingen blir bærekraftig.

Det The (Un)happy Planet Index er et kraftig argument for at det er mulig å leve lange og lykkelige liv uten å forbruke mer enn vår del av verdens ressurser, og uten å forurense mer enn at det er bærekraftig. Rangeringen har tre komponenter: Forventet levealder, økologisk fotavtrykk og subjektiv følelse av velvære. NEF (The New Economics Foundation), som står bak, påpeker at denne måten å rangere land på er et gunstig alternativ til de mer vanlige BNP-rangeringene som vekstfilosofien foreskriver.
Resultatet er på mange måter overraskende. Indeksen viser at man kan frambringe et visst lykkenivå med ulik grad av bærekraftighet. Og det er ikke i de vestlige samfunnsmodellene – heller ikke de skandinaviske velferdsstatene – man med størst karboneffektivitet nærmer seg lange og gode liv. De fem første landende er Vanuatu (en øystat i stillehavet), Colombia, Costa Rica, Dominica (en del av det britiske samveldet, som ligger mellom to franske oversjøiske territorier, nemlig Guadeloupe og Martinique), samt Panama.
Kina er på 31. plass, India på 62. plass og Brasil på 63. Mens USA kommer på 150. plass. Storbritannia på 108. plass. Danmark kommer på 99 plass (det er best i Skandinavia, med Norge på en 115. plass og Sverige som nummer 119.)
Mer interessant er kanskje noen av de generelle funnene. Hovedkonklusjonen er at øystater generelt skårer høyt. Det har trolig sammenheng med en sterkere bevissthet om de naturgitte begrensningene, en resurstilgang som forutsetter effektivitet, og muligens også et nettere sosialt nettverk, altså en sterkere fellesskapsfølelse. Men som nevnt, kan også øyer som Nauru få problemer dersom ressurstilgangen blir for stor.

Akkurat som i stjerneskipet The Axiom, var problemet at øyboerne kjedet seg. Materielt sett hadde de alt de kunne be om. Levestandarden er den ingenting å si på, men både på øya og i filmen er det tydelig at livskvaliteten har store mangler. Ja, den ”lykken” som manifesters er tom. Det er et sug etter noe mer i den på overflaten bekymringsfrie tilværelsen: Man kunne si at den har en uutholdelig letthet. Det er faktisk ganske tydelig i Wall-E. Forviklingene om bord i The Axiom fører blant annet til at menneskene gjenoppdager hverandre – fellesskapet. De bryter ut av kokongen som svevestolene med skjermterminalene utgjør, og kommer hverandre i møte, enkelte av dem.
Det avgjørende vendepunktet i filmen kommer når kapteinen om bord i et lyst øyeblikk ber stjerneskipets sentrale datamaskin vise ham jorden. Han lar seg fascinere av de grønne engene, mat som ikke kommer i drikkebeger, osv. Planten Wall-E og Eve bringer tilbake til stjerneskipet er signalet man har ventet på. Men autopiloten har også sine ordre, diktert av Buy’n’large, om ikke å reise tilbake under noen omstendighet. Kapteinen kjemper seg opp på beina, og får overmannet autopiloten ved en kraftanstrengelse, og setter likevel kursen mot den ødelagte kloden. Han forstår at oppgaven er vanskelig, men setter seg fore å reetablere livet på jorden.
Forskningen til Hellevik viser at lykkefølelsen i stor grad avhenger av hvordan du tar det. Mer enn av hvordan du har det. Og det kapteinen på Axiom har maktet, er å bryte ut av et verdimønster som gir en falsk lykkefølelse.
Menneskene i filmen vil få det tøffere på jorda. De vil til gjengjeld oppleve gleden av å overvinne utfordringer. De vil måtte kjempe, men de vil ha meningsfylte oppgaver.
Selv Thomas L. Friedman, forfatteren bak The World is Flat, ser nå ut til å ha forstått denne sammenhengen mellom betydningen av kollektive prosjekter og den store uløste oppgaven som ligger foran oss når det gjelder å sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Det vitner tittelen på hans nye bok om. Den er for tiden den mestselgende sakprosaboka i USA, ifølge New York Times. Og den heter: Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How it Can Renew America.

La meg til slutt legge si noen ord om Wall Street likevel. Finanssektoren er hjertet i den internasjonale økonomien. Men de kompliserte finansinstrumentene som noen knapt har oversikt over, hedgefundene, derivativene, forsikringene, har gjort risikosituasjonen uoversiktlig. Dermed forvitrer tilliten i markedene. Det sier noe om hvor sårbar den globaliserte økonomien er, og hvor viktig det er å ha noen politiske instrumenter for å styre det markedet alene ikke makter å kontrollere.
Jeg sier ikke at det er fornuftig å ta lett på den situasjonen vi nå står oppe i. Den er naturligvis alvorlig, og krisen merkes allerede i arbeidsmarkedet, blant lånekunder og på den offentlige budsjettplanleggingen. Men samtidig representerer den kanskje også en anledning til å ta et skritt tilbake, til å spørre om økonomisk vekst er det eneste etterstrebelsesverdige målet
Kanskje trenger vi til syvende og sist ikke bare en tiltakspakke fra den amerikanske kongressen, men også ledere som tør å ta i alle fall et skritt eller to i den retningen kapteinen på The Axiom gikk i da han, nettopp: brøyt med aksiomene – overvant en autopilotstyrt forbrukskultur – og reiste tilbake til jorden for å bygge opp igjen en klode og danne et nytt samfunn som finner andre kilder til tilfredshet enn å slurpe Cupcake in a cup fra en svevestol. Det må i det minste være en av vyene for et nytt sentrum-venstre!
Takk for oppmerksomheten.

Anmeldt: Magnus Marsdal: Mannen uten egenskaper (Ny Tid)

2008-10-03T17:03:00.000+02:00

Oppgjøret med «stoltenbergerne»
Forfatteren bak FRP-koden vil ha høyere skatter nå.
Jens Stoltenberg er en mann uten egenskaper, melder Magnus Marsdal i sin nye bok. Eller han er muligens «en samling egenskaper uten mann». Det går ut på det samme for den radikale forfatteren.
Tittelen har han uansett lånt fra Robert Musil. I det aldri fullførte trebindsverket Der Mann ohne Eigenschaften beskrives det kulturelle og politiske forfallet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn før utbruddet av første verdenskrig. Det er fin de siècle og tradisjonalisme på tomgang, en menneskelig hulhet med sivilisasjonstruende potensial.

Parallellene fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet til Norge anno 2008 er i høyden få. Politikeren Marsdal gjør da heller ingen krav på noe bredere slektskap med den litterære mesteren Musil. Stoltenberg er ingen personifisering av en europeisk stormakts dødsdans. I Marsdals øyne er han bare en høyrepolitiker i fåreklær, en sosialliberaler i feil parti, eller i beste fall en utrolig feig sosialdemokrat.
Uhellig skatteløfte
Det er også en annen vesentlig forskjell: Musil startet på sitt livs store prosjekt i 1921, og fortsatte arbeidet resten av livet. De to første bindene kom ut på 1930-tallet, mens det siste ble utgitt posthumt i 1942. Marsdal har på sin side skrevet et nytt essay på 70 sider. Han har lagt betydelig arbeid i det, men ingenting tyder på den samme oppofrelsen over skrivemaskinen. Resten av innholdet i Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk er opptrykk av spisse artikler og kronikker fra aviser som VG, Dagbladet og Klassekampen, tidsskrifter som Prosa, Samtiden og Demo, samt det ikke så framgangsrike nyhetsmagasinet Memo.
Her er det oppgjør med Hege Storhaug, Erik Solheim og Stein Erik Hagen. Tittelessayet fortjener likevel størst oppmerksomhet. I det argumenterer Marsdal godt for sin diagnose av Stoltenberg og hans flokk på høyresiden i Det norske arbeiderparti, unnskyld… i «Det norske administrasjonspartiet». Hovedsynden er den helligheten de tillegger sitt eget skatteløfte fra valgkampen i 2005 og hvordan de har latt seg svinebinde av det.
Essayet er rammet inn av en sterk historie om Terje, som er nattevakt på et sykehjem, og som på grunn av nedbemanning må velge om han skal ta seg av fru Hansen som har falt og brukket lårhalsen eller Marit som ligger for døden. Det er en billedliggjøring av kontrasten mellom offentlig fattigdom og privat rikdom.
Ved hjelp av sine beste evner og litt statistikk forsøker Marsdal å motbevise høyresidens blinde tro på at det er slik vi bør ha det. Ikke bare skaper skattelettepolitikken i anglosaksiske land flere fattige, høyere spedbarnsdødelighet og større økonomisk ulikhet. Den er også mindre effektiv i økonomiske termer enn en tradisjonell nordisk og egalitær samfunnsmodell. Når man spør på en bestemt måte viser også tallenes tale at en god bråte nordmenn (78 prosent) sier seg villige til å betale mer skatt for en god helse- og eldreomsorg.
Hender, ikke grunker
Marsdal stiller et godt spørsmål i forlengelsen av dette. Med flertall i Stortinget, folkemeningen på sin side og høykonjunktur i økonomien: Hvordan har regjeringspartiene maktet å falle som en stein på meningsmålingene? Svaret er ikke fullt så godt, men det fungerer i forfatterens politiske prosjekt: Problemet er «stoltenbergerne», deres skattestopp og deres konsernaktige styre av Norge ASA. Bare noen få helter står fram: De vaskekte rødgrønne, de folkelige og radikale, som ikke er representert i Administrasjonspartiet, og knapt nok i maktkorridorene i SV eller Sp heller. De skal forandre Norge. Men først må de, i forfatterens øyne, forandre venstresiden.
Marsdal (og Victor Norman, som han støtter seg til) har trolig rett i den realøkonomiske analysen av at skatteøkning er den mest fornuftige formen for velstandsoverføring fra privat til offentlig sektor. Det er, som de begge sier, ikke bare å pøse oljepenger inn i økonomien. Problemet er antall hender, ikke antall grunker. Om mannen bak FRP-koden også har rett i at venstresiden i et valgkampår kan skape entusiasme ved å forklare velgerne at skatt er gøy, framstår imidlertid som mer tvilsomt. En slik linje ville vært en strategisk gamble som får McCains valg av visepresidentkandidat til å gå i ett med en kremgul tapet.
Det kan likevel være han har rett. Vi vil bare aldri få anledning til å teste det ut. Til det har «Stoltenbergerne» for stor makt.■

Magnus Marsdal
Mannen uten egenskaper.
Og andre problemer i norsk politikk
Manifest (2008)
214 sider

Kultursak om Trond S. Paulsen: Iskald krig (Ny Tid)

2008-10-03T16:50:00.000+02:00

Haakon Lie kritisk til ny bok
Norge sendte i hemmelighet 50 tonn ammunisjon til Israel under Yom Kippur-krigen i 1973, ifølge ny bok. – Fri fantasi at jeg sto bak, sier Haakon Lie (103). Men norsk forsker gir støtte til de nye opplysningene.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Ny bok] I forrige uke kom Aps tidligere partisekretær Haakon Lie med boka Slik jeg ser det nå, der han blant annet innrømmet at han burde vært mer kritisk til israelsk politikk. Nå kommer en ny bok som antyder at nettopp Lie var blant dem som sto bak en oppsiktsvekkende militærtransport til et Israel i krig:
Klokken litt over fire natt til mandag 8. oktober 1973 ble 50 tonn ammunisjon, om lag 2000 stridsvognsgranater av kaliber 105 millimeter, fjernet fra hærens våpenlager på Hauerseter. De ble i hemmelighet kjørt til den militære flyplassen på Gardermoen, der fire Herkules transportfly og en Transall-maskin ventet.
Våpnene skulle til Israel, som to dager tidligere, den 6. oktober, hadde blitt angrepet av Egypt og Syria i Yom Kippur-krigen. Dette kommer fram i Iskald krig. Norsk etterretningsagent bak Jernteppet, som Trond S. Paulsen gir ut på Aschehoug denne uka. Her heter det også at våpnene fra Norge ankom Israel seks dager før landet fikk tilsvarende hjelp av USA, og at det var motstand mot å hente ut våpen fra amerikanske lagre i flere europeiske land.
Paulsen påpeker at offisiell norsk politikk tilsa full stopp i våpeneksporten til land i krig. Generelt var det også stor tilbakeholdenhet når det gjelder salg av militært utstyr til partene i Midtøsten.
Hvem sto bak?
I oktober 1973 hadde regjeringen til Lars Korvald (Kr.F.) sine siste dager, men ifølge Paulsen var den ikke involvert i beslutningen om å levere våpen til Israel. Han skriver derfor: «De som organiserte leveransen, må ha opererte utenfor det regulære politiske og administrative systemet. De visste at regjeringen ikke kunne si ja til en slik støtte. Leveransen til Israel måtte derfor holdes strengt hemmelig, også i forhold til politisk og militær ledelse».
Den nye arbeiderpartiregjeringen, med Trygve Bratteli i spissen, tok ikke over før 16. oktober, mer enn en uke etter sjauingen på Hauerseter. Likevel antyder Paulsen at sentrale aktører i Arbeiderpartiet kan ha hatt en finger med i spillet. Særlig to kandidater peker seg ut, nemlig den mektige partisekretæren Haakon Lie, og den tidligere hjemmefrontskjempen Jens Christian Hauge.
I 1973 var Haakon Lie en svoren Israel-venn. I samtaler med forfatteren har den å 103 år gamle Lie sagt at han ikke kjenner til noen militær støtte under Yom Kippur-krigen. Han henviser til Jens Christian Hauge, som på sin side har hevdet at Haakon Lie «ville starte en kampanje for Israels sak. Det var ingen liten alliert for staten Israel».
Høyst sannsynlig
- Dette er helt nye opplysninger for meg, sier Hilde Henriksen Waage, som er historieprofessor ved Universtietet i Oslo.
Hun kan ikke bekrefte informasjonen i Iskald krig, men mener at en ammunisjonstransport høsten 1973 er svært sannsynlig. Hun er også enig med Paulsen i at Lie og Hauge må betraktes som de to mest sannsynlige bakmennene.
- Hvis de har gjort det, så føyer det seg inn i et mønster, og hvis de har gjort det, så er det ikke rart at det skjedde i 1973, sier Henriksen Waage.
Hun peker på en lang forhistorie med Israel-vennlig politikk, og et rulleblad i forhold til forsøk på hemmelige våpentransporter.
- Den offisielle norske politikken var at man ikke skulle levere våpen til stater i krig, men i både 1948, 1956 og 1967 forsøkte Lie å gjøre unntak for Israel. En gang ville han for eksempel selge 30 utrangerte fly til landet, forteller hun.
Det viser, ifølge Midtøsten-eksperten, at sterke krefter i Arbeiderpartiet var villige til å ta noen snarveier for å redde David mot en arabisk Goliat.
I både 1956 og i 1967 var støtten til Israel entydig og massiv på tvers av det politiske landskapet i Norge. Ifølge forskeren endret dette seg noe i 1973. Likevel var det nettopp da våpenleveransen fant sted, ifølge Paulsen.
- For første gang kjempet Israel en tofrontskrig. Til å begynne med var situasjonen også alvorlig for de israelske styrkene. De ble overrasket, og det på jødenes helligste dag, Yom Kippur. Det er nærmest hevet over tvil at Israel i en slik situasjon tigget om våpen fra sine støttespillere, og de politiske komplikasjonene som forsinket leveransene fra USA bidro trolig til at Norge ble spurt, forklarer Henriksen Waage.
Hun mener en hovedgrunn for hemmeligholdet må ha vært hensynet til å handle raskt.
- Det som undrer meg er hvordan man kan gjøre sånt «på egenhånd». Det må jo ha vært noen i systemet som har godkjent en slik aksjon, påpeker professoren.
Lie reagerer
Paulsen stiller i boka et retorisk spørsmål: «Hvem styrte saken og fant frem til dem som kunne organisere og gjennomføre arbeidet?» Og han svarer selv: «Haakon Lie… en stor venn av Israel, hadde i 1973 fortsatt stor innflytelse i det norske samfunnet.»
- Dette er fri fantasi, sier Haakon Lie til Ny Tid. Han benekter å ha vært borti noen våpentransport.
- I 1973 gjorde jeg ikke annet enn å organisere en pengeinnsamling. Så våpen? Nei det hadde jeg ingenting med å gjøre. Det samme gjaldt Finnlandskrigen, sier Lie, som dermed avviser Paulsens argument om at han også tidligere, i februar 1940, skal ha bidratt i en hemmelig våpentransport til et land i krig.
Flyene som Henriksen Waage nevner, forteller han imidlertid at han forsøkte å få av gårde. Men om de nådde fram, det vet han ikke. Det var Jens Christian Hauge som stod for den slags.
I boka skriver Paulsen at våpenleveransen kan ha funnet sted også uten Lie eller Hauges medvirkning, og peker på en utbredt sympati for Israel i det norske forsvaret på begynnelsen av 1970-tallet. «Uttlånet» av i alt 2000 stridsvognsgranater fra Hauerseter kan ha vært en del av et løpende militært samarbeid mellom Norge og USA, og det kan ha blitt ansett som lite hensiktsmessig på høyt militært hold å få det klarert tjenesteveien.
- Tror du det er sannsynlig at det overhodet kan ha skjedd noen transport av våpen fra Norske militære lagre til Israel i 1973, Haakon Lie?
- Nei. Vi satt ikke i regjering på det tidspunktet. Og jeg tviler på om Korvald ville sendt våpen.
Hauge manglet innflytelsen
Mandag den 13. oktober kommer Olav Njølstads biografi over Jens Christian Hauge. Han kan fortelle at den påståtte våpentransporten ikke vil bli omtalt.
Likevel ønsker Njølstad å kommentere den.
- Jeg fant ingen spor etter noen slik våpenforsendelse i Hauges etterlatte papirer, men det betyr jo ikke at den ikke kan ha funnet sted, sier han i en e-post til Ny Tid.
Biografen utelukker heller ikke at Hauge kan ha vært kjent med eller delaktig i operasjonen.
- Men personlig har jeg svært liten tro på at Hauge var involvert, sier han.
Det skyldes ikke at Hauge ville vært motstander av å forsyne Israel med våpen i en kritisk situasjon. Ifølge Njøstad så han Israel som et offer for et arabisk overraskelsesangrep.
- Hauge mente at landet utkjempet en desperat og legitim forsvarskrig mot en tallmessig overlegen fiende, og at vestlige land hadde både rett og plikt til å bistå, sier forfatteren.
Han ser likevel ikke at Hauge på 1970-tallet lenger hadde den operasjonelle innflytelse i Forsvaret som måtte til for å iverksette en slik operasjon bak regjeringens og forsvarsledelsens rygg.
- Det hadde vært mer typisk for Hauge å troppe opp på forsvarsministerens kontor, slå knyttneven i bordet og fortelle ham at Norge ikke måtte svikte Israel hvis det kom anmodning om våpenhjelp. Hvis Paulsen skulle ha rett i at forsendelsen fant sted, vil jeg snarere gjette på at initiativet kom fra USA og at det hele ble ordnet på diskret vis gjennom norsk-amerikanske militære kanaler, sier han.
Flere avsløringer
I Iskald krig avslører Paulsen også at det foregikk hemmelige norske etterretningsoperasjoner i landene bak jernteppe senere enn det som så langt har vært kjent. I Lund-rapporten skapes det, ifølge forfatteren, et inntrykk av at det ikke ble sendt agenter inn i Sovjetunionen med norsk hjelp etter 1954. I boka, som formidler historien til etterretningsveteranen Hoel (et dekknavn), fortelles det imidlertid om flere slike turer.
I 1972 snek Hoel seg inn til et militært område ved Alakurtti, på jakt etter informasjon om kapasiteten til feltflyplassene russerne bygde opp på Kolahalvøya. I 1974 jaktet Hoel på en sovjetisk superubåt ved Szczecin i Polen, og i 1976 reiste han til Meissen i DDR for å undersøke om de sovjetiske stridsvognene hadde blitt modernisert.■

Trond S. Paulsen
Iskald krig
Norsk etterretningsagent bak Jernteppet
Aschehoug (2008)
277 sider

Anmeldt: Haakon Lie: Slik jeg ser det nå (Ny Tid)

2008-09-26T17:02:00.000+02:00

Lynglimt fra et politisk uvær
Ap-høvdingen Haakon Lie var en sikkerhetspolitisk doktrine på to bein. I sin nye bok viser 103-åringen en mykere side.
Av Halvor Finess Tretvoll
Bokhøsten har gått i politisk mimremodus, og i den forbindelse er Kåre Willoch for en barnerumpe å regne. Han fyller 80 år den 3. oktober og figurerer i to nye bøker for tiden. Men Haakon Lie kunne vært faren hans. Bokstavelig talt.
Også etter oppmerksomheten å dømme, er den eldste eldst. Lie feiret 103-årsdagen med bløtkake og bokutgivelse sist mandag, mens halve Arbeiderpartiet og de fleste av landets politiske journalister satt i giv akt og andektighet da Partisekretæren (bestemt form, entall. Stor forbokstav) krevde en mer sosial boligpolitikk og kjøp av svenske jagerfly.

Lies ord er ikke lov lenger. Men skogsarbeiderens flis av en intervjubok, viser at det fremdeles lyner i det politiske uværet han helt fra sin første valgkampen – i 1919 – har brakt med seg. I Slik jeg ser det nå, som er skrevet i samarbeid med historiker Hans Olav Lahlum og Aftenpostens londonkorrespondent Hilde Harbo, drar han fram det ene avisutklippet etter det andre. For å mene noe om klimakrisen eller Jonas Gahr Støre.
Lie foreslår nye drabantbyutbygginger, mindre stoppeklokkeomsorg og færre utenlandske tiggere og prostituerte. Våre egne verdige trengende narkomane, vil han derimot hjelpe. For «de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med».
Vi får vite at Lie var mot privatiseringen av Statoil, at han blir forbanna når miljøbevegelsen ber alenemødre spare på strømmen, og at han for sent oppdaget at også palestinerne er mennesker. Han er heller ingen tilhenger av tidligpensjonsordninger, lyntog eller OL i Tromsø. Og så videre.
Kaldkrigskanonade
Dersom Slik jeg ser det nå er som en storm i innlandet, var imidlertid Slik jeg ser det fra 1975 en orkan over Cuba. Boka solgte 70 000 eksemplarer i løpet av en eneste bokhøst, kom i syv opplag og er i mangt et oppgjør med kretsen omkring herværende avis, da den het Orientering.
Lies debutbok, som Dagbladet plasserte på 24. plass i sin liste over den betydeligste norske sakprosaen i etterkrigstiden, er syrlig antikommunistisk – en kaldkrigskanonade. Den forteller historien om bruddet mellom Orientering og Arbeiderpartiet, og om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Forfatteren, Haakon Lie anno 1975, levner den utenrikspolitiske opposisjonen liten ære. Lie skrev blant annet at resolusjonen fra det berømmelige påskeopprøret i 1958 var «en eneste svindel», og at det var en følelse av lettelse blant partimedlemmene da «utveksten» Orientering ble skåret bort.
Lie er riktignok noe vennligere innstilt overfor Orienterings første redaktør, Sigurd Evensmo, men folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Berge Furre fremstår som Nikita Khrusjtsjovs nyttige idioter. Selv lyser Lie som en svoren USA-venn, Nato-tilhenger og hard negl.
En mykere mann
Desto mer interessant er begrunnelsen han i Slik jeg ser det nå benytter for å underbygge sitt standpunkt i jagerflyspørsmålet. I dag støtter Lie en regjering der de vankelmodige i SV er med, og han er overraskende nok på linje med SV-veteran Stein Ørnhøi når det gjelder JAS Gripens fortreffelighet.
Ikke bare er flyene bedre egnet enn det amerikanske Joint Strike Fighter til å håndheve norsk suverenitet utenfor kysten, slik «n’Haakon» ser det. Etter Berlinmurens fall er det også lettere å bli en varm tilhenger av det nordiske forsvarssamarbeidet, som i sin tid faktisk var alternativet Orienteringskretsen stilte opp til Nato-medlemskap på 1950-tallet. Den gang var spørsmålet om en nordisk allianse skulle lene seg vestover eller om den skulle stå på en ren nøytralitetslinje, og Lie stod så beinhardt på det første at den nordiske dimensjonen er svært vanskelig å få øye på i Slik jeg ser det.
Lie setter fortsatt den britiske politikeren Ernst Bevin, som etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1948 advarte sterkt mot at Norge skulle bli presset til å omfavne Sovjetunionen, høyest av den moderne verdenshistoriens politikere. Men han er nå «svært betenkt» over Natos offensive operasjoner og utvidelse av mandatområdet.
Selv om Partisekretæren tror SV er regjeringens svakeste ledd, ettersom partiet mister stemmer og «ikke har fått fram det som har vært deres grunnleggende oppfatninger i forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk», viser det han sier om finansministeren at en rødstrømpe fra partiet han en gang frådet over faktisk skulle klare å sjarmere ham.
Det tok bare litt tid.■

Haakon Lie, Hans Olav Lahlum og Hilde Harbo
Slik jeg ser det nå
Cappelen Damm (2008)
185 sider

Haakon Lie
Slik jeg ser det
Tiden (1975)
426 sider

Bokessay: Presidenter og populærkultur (Ny Tid)

2008-09-26T16:42:00.000+02:00

Duellen i Det ville vesten
Kampen om å bli USAs neste president er også en kamp om historieforståelsen.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fredag 26. september møtes John McCain og Barack Obama til duell i solnedgangen over Mississippi.
Det er kanskje lite som minner om Det ville vesten når presidentkandidatene skal diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk i den første av i alt tre debatter under årets valgkamp. Men selv om seksløpere og Stetson-hatter for lengst har blitt byttet ut med pene dresser og oral ammunisjon når mektige menn gjør opp seg imellom, øker forståelsen av hva som står på spill med historieleksjonene i to nye bøker.
Tidligere NRK-korrespondent i USA og Latin-Amerika Joar Hoel Larsen har skrevet Dead or Alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush, mens historiker Hans Olav Lahlum gir ut Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush.
En global sheriff?
Forfatterne ender i nærheten av hverandre, slik titlene antyder. Men veiene dit er markant forskjellige. Begge bøkene bruker enkeltpersoner som utgangspunkt for å forstå de lange linjene som har ført fram til den polariserte politiske situasjonen i dagens USA. Likevel representerer presidentene og kuguttene to ulike versjoner av historien.
Da Thomas Jefferson gjennomførte «The Louisianna-purchase» i 1803 og dermed doblet USAs areal, og da James K. Polk gjentok bedriften og doblet landets utstrekning på nytt ved hjelp av en avklaring av nordgrensen og en krig mot Mexico i 1846-48, oppsto et enormt område som skulle siviliseres av den hvite mann. I samtiden ble denne ideologien kalt «Manifest destiny», og den rettferdiggjorde nybyggernes gudegitte rett til å fordrive indianerne. Slik sett ble de hardbarkede cowboyene sivilisasjonens fortropp, og ifølge Hoel Larsen er USAs selvgestaltede globale sheriffrolle en forlengelse av denne tradisjonen.
Theodor Roosevelt satt riktignok på hesteryggen i noen år, og var kvegeier og sheriffassistent på 1880-tallet. Han dannet også et frivillig regiment av venner fra Vesten, kalt «The Rough Riders», som kjempet på Cuba under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Men i Lahlums variant er de spredte «indianerkrigene» i denne fasen av USAs historie i høyden et interessant sidesport til hendelsene i Washington og i den langvarige konflikten mellom nord- og sørstatene, som kulminerte i en blodig borgerkrig fra 1861-65.
Symboler i saloonen
Lahlum har laget miniportretter av samtlige amerikanske presidenter så langt, og supplerer det med noen historiske betraktninger. De handler om å vurdere presidentenes relative innsats, kommentere om hver enkelt er over- eller undervurdert, og om å følge spenningene mellom isolasjonisme og internasjonalisme eller idealisme og realisme, samt utviklingen av det amerikanske demokratiet og USAs forhold til omverdenen.
I en solid utgivelse som nøyer seg med å justere bildet av et par presidenter, og som også inkluderer noen sider om de to kandidatene som kjemper om å bli den 44. i rekken, danner det seg etter hvert noen analytiske anslag knyttet til hvilke egenskaper som kreves for å bli president, og for å forbli en vellykket sådan. Man får også et inntrykk av de samfunnsmessige spenningene mellom plantasjeeiere og industriherrer, samt utviklingen av det amerikanske partisystemet. Men i det store og hele er dette tradisjonell og trygg historieskriving.
For Lahlum er perioden mellom Abraham Lincoln, presidenten som vant borgerkrigen, og Woodrow Wilson, presidenten som brakte USA inn i Den første verdenskrigen, forholdsvis uinteressant, en fortelling befolket av middelmådigheter som Chester Arthur, Benjamin Harrison og William McKinley og noen langt større skikkelser som Ulysses S. Grant og nevnte Theodore Roosevelt.
Hoel Larsen ser det annerledes. For ham er disse tiårene på slutten av 1800-tallet cowboyens gullalder, der rett og galt sauses sammen på saloonene, mens folk som Jesse James, Billy the Kid og Wyatt Earp raner banker og tog eller forsøker å stoppe de som gjør det. Han viser hvordan nybyggermentaliteten og grenselandets sosiale struktur har påvirket utviklingen av den amerikanske nasjonalstaten, og påpeker også den slagkraften westernmytologien siden skulle få i amerikansk politikk.
Dermed kommer også en forskjell i historiefilosofi merkbart til uttrykk. For Hoel Larsen er slaget ved Alamo i krigen mot Mexico, general Custers nederlag ved Little Big Horn og bombingen av skipet Maine i krigen mot Spania av stor symbolpolitisk betydning. Det samme gjelder Dime novels om westernheltenes liv og legendariske dødsøyeblikk, samt John Wayne, westernskuespiller og konservativ posterboy med white supremacy-sympatier.
Theodor Roosevelt stilte til borgermestervalget i New York i 1886 under banneret «The cowboy from the Dakotas», men det er først senere at de politiske cowboylegendene har vist seg å få stor slagkraft. På 1950-tallet gjorde John Wayne westernfilmen til en frontlinje i Den kalde krigen, mens Dwight Eisenhower klappet i hendene. Lyndon B. Johnson gikk ofte i støvler og Stetson, mens Ronald Reagan brakte Hollywoods cowboyklisjé til Det hvite hus. Det er disse tradisjonene den sittende presidenten George W. Bush forsøker å leve opp til, og som han eksplisitt henviste til på en pressekonferanse noen dager etter terrorangrepene i september 2001, da han snakket om at Osama bin Laden var «Wanted, dead or alive».
Lincoln vs. Roosevelt
Det er flere eksempler på at historien også spiller en rolle i den pågående kampen om hvem som skal etterfølge Bush. Lahlum minner for eksempel om at Obama lanserte sitt kandidatur på historisk grunn i Springfield, Illinois. Nærmere 150 år tidligere hadde Abraham Lincoln holdt sin berømte tale om USA som et «splittet hjem» på samme sted. Obama gjentok sitt mantra om å forene nasjonen, og knyttet samtidig an til borgerkrigsheltens budskap, noe som virker særlig sterkt ettersom Obama ser ut til å bli den som endelig overskrider USAs rasismetraume. McCain er på sin side ofte omtalt som en «maverick», altså en uavhengig politiker med mot, integritet og egne meninger. Ifølge Hoel Larsen stammer ordet opprinnelig fra 1850-tallet, da advokaten Samuel A. Maverick solgte en bøling kveg videre til en nabo. Maverick hadde vært slepphent med flokken sin og sløv med merkingen. Naboen var derimot såpass ærgjerrig i sitt forsøk på å samle inn Maverick-kveget at han skapte et nytt begrep: en «maverick», altså et flokkmedlem på avveie.
Om det er Abraham Lincoln-fan Obama eller Theodor Roosevelt-tilhenger McCain som lefler mest overbevisende med fortiden i 2008, får vi neppe vite før 4. november. Men at historien lever i amerikansk politikk, virker åpenbart.
Så langt har Obama et knepent forsprang på meningsmålingene. Men idet den første duellen forberedes i småbyen Oxford, Mississippi, er ingenting avgjort.
Mens senatoren som kan bli den første afroamerikanske presidenten har gudbenådede talegaver og jevnlig imponerer når han snakker alene til et stort publikum, stilles det større spørsmål ved hans evner som debattant. Om McCain, på den andre siden, har det blitt sagt at det å diskutere med ham er som å danse med en kaktus.■

Hans Olav Lahlum
Presidentene
Fra George Washington til George W. Bush
Cappelen Damm (2008)
813 sider

Joar Hoel Larsen
Dead or Alive
Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush
Font forlag (2008)
415 sider

Intervju med Kwame Anthony Appiah (Ny Tid)

2008-09-19T17:13:00.000+02:00

Kosmopolitten i komiteen
Princeton-professor Kwame Anthony Appiah sitter i juryen som denne uka offentliggjorde vinneren av årets Holbergpris. Han har en historie som minner om Barack Obamas.
Av Halvor Finess Tretvoll
[kosmopolitisme] Fra en stol i en lobby i et upersonlig flyplasshotell rekker den distingvert filosofiprofessoren fram en hånd.
– Anthony, sier han, før han spør.
– Og du?
Når man rister lanken og presenterer seg, innser man at kamuflasjen er fullkommen. Det nøytrale mellomnavnet er det som i størst grad skjuler mannens fascinerende historie. Fornavnet Kwame stammer fra Ghana, dit moren reiste da landet het Gullkysten. Hun giftet seg med faren Joe Appiah, en fremstående jurist og politiker.
At Kwame Anthony ikke brukte etternavn da han hilste velkommen, kan på den andre siden tilskrives den uformelle omgangstonen kun briter med adelige aner behersker til fulle. En av Kwames oldefedre på morssiden var Laubour-leder i Overhuset fra 1929-31. Bestefaren var finansminister i regjeringen til Clement Attlee.

Dermed står Kwame Anthony Appiah, eller Kwane Anthony Akroma-Ampim Kusi Appiah, mellom kolonimakt og koloni, tradisjoner og hypermodernitet. Ved siden av engelsk, fransk, tysk og latin, snakker han Asante Twi, det vanligste talemålet i Ghana.
Han kom fra Bergen kvelden før Ny Tid møter ham. Og om et par timer går flyet tilbake til New York, der filosofen og forfatteren bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
– Er det ikke forferdelig at alle disse hotellene likner hverandre på en prikk? spør Appiah, og slår armene ut.
Han har selvfølgelig et poeng med en slik uttalelse om flyplasshotellenes kjedsomhet. Det er ikke denne typen globalisering han tenker på når han etterlyser en mer kosmopolitisk verden. Han ønsker ingen global og gradvis sammensmeltning av ulike kulturelle uttrykk eller ulike sosiale organisasjonsmåter. Snarere tvert imot.
– Det er fremdeles avgjørende å tenke på kosmopolitisme som en form for universalisme, sier filosofen.
Men, legger han til.
– Det er snakk om en spesiell form for universalisme, som åpner opp for forskjellighet, ja endog feirer det.
– Dette krever en slags forklaring.
– Ja, sier Appiah.
Toleransens grenser
Sir Richard Francis Burton, den britiske oppdageren, orientalisten og poeten skrev et dikt en gang på 1800-tallet, som Appiah siterer i boka Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers fra 2006: «All Faith is false, all Faith is true:/Truth is the shattered mirror strown/In myriad bits; while each believes/His little bit the whole to own».
– Det virker som om denne bereiste fyren beskriver en verden der konkurrerende oppfatninger av det sanne og det gode ender i konflikt. Han ser ut til å mene at vi trenger større ydmykhet, og at den kan vise seg å stå i kontrast til fordringer om allmenngyldighet, selv når det er snakk om en moderat universalisme som din?
– Vel, jeg er moralsk realist. Det betyr at jeg tror man kan avdekke en sannhet om etiske spørsmål. Likevel mener jeg at det i praksis vil og må være flere veier til det gode liv. Ulike leveformer passer forskjellige folk. En av de viktigste grunnene til at jeg har vært i Norge disse ukene, er for eksempel et ønske om å være i nærheten av mine nevøer. I Ghana er morbror den viktigste omsorgspersonene for barna. Min søsters barn er altså mitt ansvar, og selv om jeg ikke føler dette ansvaret så sterkt som jeg ville gjort i Ghana, er jeg mer opptatt av det enn du ville vært. Poenget er at det finnes ulike former for familieliv. Å hevde at den ene er bedre enn den andre ser jeg ingen gode argumenter for.
Appiah har i løpet av karrieren skrevet om afroamerikansk filosofi, tatt et oppgjør med multikulturalismen og reflektert over identitetsbegrepets betydning. Han har hatt en rekke posisjoner ved de mest prestisjefylte universitetene i USA – fra Harvard og Yale til Princeton, der han i dag er Laurance S. Rockefeller-professor og tilknyttet universitetets senter for «Human Values». For boka In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture mottok han flere litterære og akadmeiske priser.
I likhet med Burton legger filosofiprofessoren i dag vekt på behov for å forstå hvordan «de andre» tenker om og opplever verden. Han mener vi kan få et inntrykk av dette gjennom en rekke konkrete møter menneske til menneske. Dette er i sin tur grunnlaget for en kosmopolitisk samtale som kan gjøre det enklere å håndtere konflikter mellom ulike verdenssyn i en globalisert tid der de stadig oftere støter sammen, slik han ser det.
– En viktig del av det som foregår i den globale debatten nå er å undersøke hva ulike retninger og grupper kan bli enige om. Og vi har faktisk nådd ganske langt, bare tenk på menneskerettighetene, sier han.
Samtalen har også en annen effekt. Den gjør det lettere å ha tillit til hverandre. Den kan dermed bedre forholdene for sameksistens.
– Menneskerettighetene er et interessant eksempel, ettersom de brytes systematisk mange steder. Bør man, ut i fra et kosmopolitisk standpunkt, banke respekten for dem inn i politiske ledere med en annen agenda? Eller for å spørre på en annen måte: Hvor går grensene for den kosmopolitiske toleransen din?
– Jeg ønsker ikke å gi noe klart svar på det spørsmålet, og det skyldes en frykt for å lukke den kosmopolitiske samtalen, sier han.
Appiah kommer inn på diskusjonen om ytringsfrihetens grenser etter Muhammed-krisen. Han peker på de allerede etablerte begrensningene for ytringsfriheten, det være seg i forhold til trusler mot staters sikkerhet, eller at han ikke har kunnet fortelle at Fredric R. Jameson får årets Holbergpris før offentliggjørelsen denne uka. Han beskriver dem som fornuftige.
– Dernest mener jeg at de globale debattene må foregå i en respektfull tone. Jeg ønsker ikke noe sterkere institusjonalisert blasfemivern, men jeg mener det er klokt å vise moderasjon, sier han.
– Du lever selv åpent i et homofilt partnerskap, og i visse deler av verden steiner man folk for den slags. Når må den kosmopolitiske samtalen stoppe opp?
– Noen samtaler skal stoppe, og du peker på et godt eksempel. Samtidig er det lettere å overtale noen til å slutte å idømme dødsstraff for homofili dersom man har snakket med dem. Man kunne sendt inn «the marines», og i noen tilfeller kan det være nødvendig. På den andre siden er det langt fra sikkert at en slik framgangsmåte skaper det ønskede resultatet.
– Ok. Også den tyske filosofen Jürgen Habermas har lagt vekt på kommunikasjon, slik du gjør med din forståelse av den kosmopolitiske samtalen. Hvordan stiller du deg til hans filosofi, som rett nok kan begrunne allmenngyldighet, men som samtidig har noe kunstig og proseduralt over seg?
– Jeg er ikke særlig betatt av alle reglene og forutsetningene han legger inn i sin kommunikasjonsforståelse. De fremstår som virkeighetsfjerne, sier Appiah.
Han beskriver utgangspunktet sitt slik: La oss snakke sammen. Om jeg kjeder deg, så går du. Om vi hygger oss, så fortsetter vi.
– Det er umulig å hoppe ut av de sosiale rollene i en reell samtalesituasjon. Dermed er også den kosmopolitiske samtalen preget av verdens skjeve fordeling. Et stort ansvar havner på de mektiges side – også om de skal lære noe av samtalen, sier han.
– I Habermas’ øyne er nettopp maktforskjellene ødeleggende for ønsket om å komme fram til en enighet - en universalisme, om du vil – som både «vi» og «de andre» kan skrive under på.
– Jeg kommer fra en tidligere koloni, og har sett at også klodens «tjenerklasse» har visse epistemiske privilegier. De kjenner de mektiges skitne hemmeligheter. Det er alltid slik at de mektige har fordeler i den store globale samtalen, men det er ikke entydig. Enhver indisk intellektuell kan en masse om Thomas Jefferson eller Karl Marx. Men hvor mange vestlige intellektuelle kan mye om den indiske idéhistorien? Jeg sier: La oss i Vesten møte opp for å lytte denne gangen.
USAs kosmopolitiske håp
Med en mor fra Storbritannia, en far fra Ghana og en forflytning fra det globale systemets periferi til dets absolutte sentrum på Manhattan i New York, kan man slumpe til å se paralleller mellom Appiahs liv og Barack Obamas.
– Hvordan ser du på hans kandidatur til presidentskapet?
– Jeg deler det håpet folk ser i ham, et håp om å løse opp i det sammensuriet av skyldfølelse og rasisme som preger forholdet mellom hvite amerikanere og afroamerikanere, sier Appiah.
Filosofen, som selv har arbeidet mye med raserelasjoner i USA, mener det er et problem som har stått svært sentralt i amerikansk politisk historie.
– Det virker også som om Obama representerer en slags politisk fornyelse, eller kanskje snarere en fornyelse av politikken?
– Det har du rett i. Hans popularitet kan i alle fall delvis forklares med et ønske hos mange for en slags «nøytral politikk», en slags politikktranscenderende politikk. Med det framstår for meg som den rene galskap. En slik president kan komme til å likne en monark i bestemte henseender. Det blir for eksempel vanskeligere å kritisere en «commander in Chief» som i stil og retorikk overskrider de politiske skillelinjene.
Likevel er det liten tvil om at Appiah støtter demokratenes kandidat i valget 4. november.
– Han har et klart kosmopolitisk temperament. Han har også løftet fram et kosmopolitisk håp på USAs vegne. Og det er jeg selvfølgelig glad for.
– Han ser også ut som en realpolitiker, uten dine filosofiske betraktninger. Og det er vel helt nødvendig skal han ha noen sjanse mot McCain?
– Det er opplagt. En konkret sak som ligger meg på hjertet er produksjonen av biodrivstoff fra mais. Det er en hårreisende politikk. Likevel støtter Obama at dette skal fortsette. Det gjør ham til en ekte politiker, på godt og vondt. Jeg har imidlertid tillit til at han vet det at er galt, og til at han tenker over det. Her er den store kontrasten til George W. Bush. Han bryr seg ikke.
Etter Cosmopolitanism har Appiah skrevet boka Experiments in Ethics, der han forsøker å knytte empirisk samfunnsforskning tetter til etikken og moralfilosofien. Nå arbeider han på to nye bøker.
– Den ene skal handle om begrepet «Vesten»?
– Det stemmer. Jeg har villet undersøke hva det er vi snakker om når vi snakker om denne størrelsen. Målet er å vise fram de mange ulike betydningene, og at det dermed er en sterk grad av kontekstualitet involvert i bruken av dette begrepet, sier forfatteren.
Han bruker følgende eksempel: Står man på en bro i Istanbul med blikket vendt mot den asiatiske delen av byen, betyr ordet noe annet enn om man snur seg rundt og ser mot Europa.
– Og den andre boken?
– Den skal handle om ærens betydning for utviklingen av kosmopolitiske praksiser.
Dermed snur Appiah debattens vante retorikk om en tett sammenheng mellom ære og intoleranse på hodet. Han forklarer at da han arbeidet med Cosmopolitanism kom han over litteratur om den gamle kinesiske tradisjonen med å binde sammen føttene til unge jenter.
– Da denne praksisen forsvant etter en debatt på 1800-tallet, viste det seg at argumentet som virkelig nådde gjennom til det kinesiske lederskapet var at sammensnøringen av jentenes føtter ble en skamplett på nasjonens ære. Dette virket overraskende og merkelig, så jeg bestemte meg for å undersøke feltet nærmere. Siden har jeg funnet ut at noe av det samme var tilfellet da duellering ikke lenger framsto som ærefult for ridderlige europeiske menn. Også opphevelsen av slaveriet henger faktisk sammen med noe liknende. Det vil si: Den henger sammen med utbredelsen av en oppfatning om arbeidets verdighet, avslutter Appiah.■

Kwame Anthony Appiah (f. 1954)
Filosof ved Princeton University og forfatter av bøker om identitet og moralfilosofi, samt tre detektivromaner.
Sønn av den ghanesiske politikeren Joe Appiah og den britiske barnebokforfatteren Peggy Crips.
Han bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
Var nylig i Norge for å besøke sin søsters hytte i Hurdal, kjøre Hurtigruta og være med på møter i komiteen som deler ut Holbergprisen.

Bøker av Appiah
Sakprosa:
Experiments in Ethics (2008)
Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers (2006)
The Ethics of Identity (2005)
Color Conscious: The Political Morality of Race (1996)
In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture (1992)
Krim:
Another Death in Venice: A Sir Patrick Scott Investigation (1995)
Nobody Likes Letitia (1994)
Avenging Angel (1990)

Anmeldt: David Rothkopf: Superklassen (Ny Tid)

2008-09-19T17:00:00.000+02:00

Klodens mektigste
Mens finansverdenen rystes, viser forfatter David Rothkopf finansfiffens rystende makt over verden.
Uka etter Olav Thons mediesirkus kommer boka som setter mytologiene rundt denne urnorske rikingen i perspektiv. Superklassen av David Rothkopf, som var statssekretær i handelsdepartementet under Bill Clinton, har nemlig blitt oversatt til norsk. Og her er det klodens rikeste og mest innflytelsesrike mennesker som granskes.
Som en av de rundt 1000 dollarmilliardærene i verden er Thon automatisk en del av Rothkopfs superklasse. Og på tross av at Thon gjør sitt beste for å beskrive seg selv og sitt imperium som «Nøysomheten inc.», har han flere fellestrekk med de øvrige 6000 medlemmene av den globale eliten. Ikke minst gjelder det bruken av filantropiske gavedryss som maktvirkemiddel.
Her stopper imidlertid likhetene. Mens George Soros og de to «Billene» Clinton og Gates gjennom sine respektive fond og initiativ har prosjekter med verdensomspennende rekkevidde, trives Thon i sin røde topplue. Dermed blir Superklassen langt mer interessant for folk med venstresympatier og globalt utsyn.
Et dilemma
Boka er avslørende. Men den peker også på et dilemma. Ifølge Rothkopf har nemlig superklassen mulighet og evne til å fylle et gapende tomrom i den globale styringen. Den «tar opp spørsmål som mange nasjonale regjeringer og multilaterale organisasjoner ikke kan eller vil gå løs på,» som han skriver, og de er «pionerer som kvitter seg med de nasjonale båndenes lenker og skylapper».
Problemet er selvfølgelig at den som klasse har en felles verdensforståelse og til en viss grad overlappende interesser, som sjeldent sammenfaller med småfolkenes. Må man likevel innrømme at mennene – for det er først og fremst menn – som har stambord i Davos og privatfly fra Gulfstream er den sterkeste drivkraften i utviklingen av nye styringsformer og konkrete løsninger?
Dette er den gamle motsetningen mellom effektivitet og legitimitet igjen, men med en vri. Nasjonalstatene makter ikke lenger å oppfylle sin del av samfunnskontrakten. Spørsmålet er om man kan ha tillit til at velmenende rikinger og pophøvdinger med en samvittighet kan utfylle den og selv bidra til en fornuftig balanse mellom de to hensynene.
At det trengs er helt opplagt. Globaliseringens skjeve gang er i for stor grad finansfyrstenes verk, noe som gir tall av typen: Verdens 1000 dollarmilliardærer har en like stor formue som de 2,5 milliardene fattigste.
Elitefraksjonering
Parallelt med redaktør Knut Olav Åmås’ norgesorienterte Hvem er hvem?, har Rothkopf forsøkt å sette navn og ansikt på den globale eliten. Men i motsetning til Åmås’ bok, som kom for noen uker siden, forsøker han også å begrunne sin tellemetode og sin inndeling av superklassen i fraksjoner: Fra politikere og toppbyråkrater som oljeminister Ali al-Naimi i Saudiarabia og den kinesiske sjefen for valutareserver Wu Xiaoling, samt næringslivstopper for eksempel i den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, via mediekongen Robert Murdoch og religiøse leder som den muslimske tv-predikanten Amr Khaled, til Bono, Angelina Jolie og Paulo Coelho. At ambisjonene er større vises også i de mange sammenlikningene med sosiologen C. Wright Mills klassiker om The Power Elite i USA fra 1956.
Selv om det er kunstig å inkludere også «skyggeeliter», bestående av folk som våpensmugleren Viktor Bout og Osama bin Laden himself i vår tids globale superklasse, peker Rothkopf på den interne dynamikken mellom de ulike fraksjonene og spenningene mellom de supermektige og de misunnelige hordene av «nesten supermektige» med aspirasjoner om en plass aller øverst ved bordet.
Skitne hender
Forfatteren har selv reist fra den ene lekegrinda for disse folkene til den neste, fra World Economic Forum, via kinesernes Boao Forum til den meksikanske mobilmogulen Carlos Slim Helús Fathers and Sons Forum. I tråd med framveksten av nye økonomiske stormakter i Asia og Latin-Amerika vil framtidens superklasse trolig endre karakter, og de to sistnevnte forumene vil få økt betydning på bekostning av førstnevnte.
Om denne utviklingen fører til større åpenhet, og om den gjør de absolutte elitene mer lydhøre eller mindre egennyttige, gjenstår å se. Eller riktigere: Det er i tilknytning til disse utviklingstrekkene at kampen vil stå, ifølge Rothkompf. Og kanskje har han rett i at man må fylle mellomrommene som skiller superklassens fraksjoner fra hverandre, om man skal ha realistiske forhåpninger om å forme en globalisering som er demokratisk og i stand til å overkomme klimakrisen eller minske de globale ulikhetene.

David Rothkopf
Superklassen
Den globale makteliten – hvilken verden skaper de?
Kagge (2008)
564 sider

Kultursak om oljenasjonen Norge (Ny Tid)

2008-09-12T17:11:00.000+02:00

Petrokulturen
På skolen het det at alle eventyr har en moral. Men hva er moralen i det norske oljeeventyret? Og hvorfor kommer bølgen av kulturuttrykk som stiller dette spørsmålet først nå?
Av Halvor Finess Tretvoll
40 år etter det første oljefunnet på norsk sokkel kommer den første store kulturelle utblåsningen. I norsk kulturhistorie kan petroen vise seg å bli viktigere enn protestene i Paris samme året.
Kanskje begynte det med Øyvind rimbereids diktepos Solaris korrigert fra 2004, en undervannsfabel i et underliggjørende språk som utleverer petroleumsproduksjonen til skjønnlitteraturen.
Nå følger sakprosaen, samtidskunsten og dokumentarfilmen etter.
Hundreårsperspektivet
Eivind Tolås har regissert Olje, som vil bli vist på NRK. Dokumentarfilmserien består av fem episoder, som tar for seg skattejakten på 60-tallet, hvordan samfunn som Stavanger har blitt forandret av funnene, Alexander Kielland-ulykken, de ikoniske betongplattformene, samt politikernes strev med å håndtere alt dette.
Når Ny Tid hvorfor «petrostorien» er viktig, svarer Tolås at spørsmålet er overraskende.
- Oljen er jo den vesentligste næringa i Norge, og det vi lever av. Så klart det er betydningsfullt, sier han.
- Hvorfor tror du da at det har tatt så lang tid før vi får en slik bølge av petrokulturprodukter?
- Det var umulig å vite hvor stort dette skulle bli, noe som det er lett å glemme når man problematiserer oljenasjonen i dag. Det tar dessuten tid før en såpass dramatisk samfunnsendring synker inn og kan bli gjenstand for refleksjon, sier regissøren.
Også bøkene Fra dypet. Nordsjødykkernes historie og Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene er fersk historieskriving fra norsk sokkel.
Statoils første administrerende direktør Arve Johnsen står bak sistnevnte.
- Etter Ekofisk-funnet i 1969 skjønte vi at dette hadde et hundreårsperspektiv, sier han.
Johnsen var selv en sentral aktør i de første årene med oljeproduksjon i Norge, og i boka forteller han petrohistorien fra innsiden. Da han begynte i Statoil besto kontorene av en leilighet i Stavanger. At selskapet en mannsalder senere har bidratt til en enorm velstandsvekst i Norge, skyldes en liten håndfull mennesker, med Jens Evensen, Trygve Lie, Johan B. Holte og Jens Christian Hauge i spissen. De fattet, ifølge Johnsen, noen avgjørende beslutninger allerede på 60-tallet.
- La meg si det sånn at vi var heldige. Men det var ikke tilfeldig. En del nøkkelpersoner så hvilke teknologiske og forvaltningsmessige utfordringer som lå der og drev fram utviklingen i et samarbeid mellom privat og statlig virksomhet, sier han.
Statoil-veteranen tror den store suksessen har vært en viktig årsak til at det så langt har vært lite diskusjon om Norges oljeeventyr. Selv vil han gjøre opp regnskap etter 50 år med petroleumsaktivitet.
- Dessuten følte jeg meg utfordret da Eivind Reiten og Helge Lund slo sammen Statoil og Hydro. Jeg mener nemlig at det hadde vært tjenelig for de neste 50 årene med en sunn konkurranse, sier han.
Også oljefondets vekst har betydning for boksuget knyttet til petroleumssektoren, tror den tidligere Statoil-sjefen.
- Denne omdanningen fra reserver på bunnen til reserver i banken har gjort folk oppmerksom på rikdommen. Norge er i ferd med å bli en nyrikt land, og det har enorm effekt på det politiske livet, sier Johnsen.
Historien nedenfra
Sammen med Le Monds mann i Norden, Olivier Truc, har Christian Catomeris i SVT skrevet Fra dypet. Her forteller det svensk/franske forfatterparet en annen versjon av petroeventyret.
Omslaget er prydet av en dykker som planter det norske flagget på havbunnen. Bildet henspiller på Buzz Aldrins flaggheising på månen, slik den ble foreviget i 1969. Statoil brukte deretter de to bildene ved siden av hverandre i en profileringskampanje. Regjeringens planer om CO2-rensing er altså ikke den første allusjonen mellom petroen og månelandingen. Pionérdykkerne i Nordsjøen presset, i likhet med Buzz og Neal Armstrong, kroppen og teknologien til det ytterste.
- Krevde velferden et menneskeoffer?
- Ja, det vil jeg si. I alle fall for at den skulle kunne virkeliggjøres så raskt, sier Catomeris.
Han og forfatterkollega Truc har villet se det norske oljeeventyret som en del av en global historie. Men de vil også formidle den lille dykkers kamp mot overmakten.
- Hvordan ser norsk petrohistorie ut fra bunnen?
- Norges utvikling fra fattigdom til mektig oljenasjon er fascinerende. Men fortellingen framstår også som en saga. Og når framgangen slik gjøres til et eventyr, forsvinner skyggesidene. Vi har hatt lyst til å løfte fram det som bryter med en ensidig fortelling om nasjonens framvekst, sier Catomeris.
Han mener også det er en mannlig verden som beskrives i boka, ikke bare hos dykkerne, men også hos selskapene og i staten.
- Det er snakk om en machokultur som presser framover for enhver pris. Den er ofte fartsblind, den handler om å erobre nye territorier, og den trekkes i retning av et cowboyideal, sier Catomeris.
Etter en granskningsrapport for noen år siden besluttet regjeringen å tilby kollektiv anerkjennelse og individuelle kompensasjoner for arbeidet i Nordsjøen. For forfatterne av Fra dypet marker dette enden på en æra, ettersom dykkerne dermed fikk en slags oppreising. Samtidig har erstatningssummens størrelse ført til to runder i retten. I den første tapte staten, men saken ble anket. Denne uka falt dommen i den andre: Staten har ikke erstatningsansvar. Denne gangen er det dykkerne som anker, og saken går direkte til Høyesterett.
- En sort flekk i selvbildet
Billedkunstner Marianne Heier har i verket Pionér latt en av dykkerne komme til orde. Han sier: «Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv... 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen. Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke. Totalt.
Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.»
Heier har også investert et statlig kunststipend i offshoreindustrien – eller «reinvestert», som hun sier, ettersom pengene også kom derfra. Slik hun ser det er nemlig sokkelen som norsk samtidskunst står på den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
- Jeg synes også det er interessant å se hvordan dette nedfelles i den estetiske retorikken rundt nasjonen Norge. Ta for eksempel ideen om forholdet mellom norsk kunst og norsk natur. Det er ikke fjell og fjord som driver kunsten i Norge i dag. Det er oljepengene. Det landskapet som gir liv til norsk kunst er bunnen av Nordsjøen, snarere enn den norske fjellheimen, sier heier.
Verket Saga Night er en asfaltert veistubb på Maihaugen i Lillehammer, der norgeshistorien er representert i form av bolighus fra ulike epoker. Dette lille veidekket begynner brått, og avbryter den lyse grusveien som har tatt de besøkende gjennom 16-, 17- og 1800-tallet, og forbi 50- og 60-tallet. Heier har villet kommentere stedets sømløse framstilling av den norske fortellingen om nøysomhet og slit, som om det ikke inntraff noe fundamentalt nytt med det første oljefunnet.
- Det at oljehistorien er utelatt, her og andre steder, viser at det finnes et blindfelt i vårt selvbilde og historieforståelse. Man får inntrykk av at den norske rikdommen er basert på hardt arbeid gjennom generasjoner, forteller hun.
I forbindelse med overrekkelsen av kunstverket tidligere i år sa Heier: «Historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff.»
- Det som ser ut som arvesølv, er i virkeligheten hittegods, fortsetter hun nå, før hun påpeker at den norske pietistiske tradisjonen gjør sliteren til en figur vi nødig gir slipp på.
- Vi liker ham bedre enn Espen Askeladd. For dersom vi har slitt for velstanden, tilhører den oss og vi behøver ikke dele den med noen. Dersom det hele var et lykketreff, blir en slik holdning mye mer problematisk.
Espen Askeladd-metaforen slår ikke helt an hos tidligere Statoil-sjefen og forfatter av Norges evige rikdom Arve Johnsen.
- Jeg har aldri sagt at vi har fortjent denne formuen. Det kunne ikke falle meg inn. Men når jeg ikke sammenlikner med Askeladden handler det om at tilnærmingen vår har vært alt for systematisk, sier han.
- Ok. Men fører ikke «lykketreffet» likevel til at vi har et stort ansvar?
- Det er det ingen tvil om. Jeg har aldri vært noen tilhenger av bistand, men som jeg skriver i boka, håper jeg at vi bruker noe av rikdommen vår på «utdanning, moderne samferdsel, ny næringsvirksomhet og fornuftige miljøinvesteringer i så vel Norge som i utviklingsland», sier han.
Ressursforbannelsen
I den ferske antologien Norge. En diagnose, skriver Martin E. Sandbu at oljeeventyret har passert middagshøyden, og at det «er betimelig å spørre hva det betyr for oss». Sandbu, som er styreleder i tenketanken Liberalt Laboratorium og seniorforsker ved Wharton School, peker på at det å gjøre det bra med olje er unntaket, snarere enn regelen, globalt sett.
Norge skiller seg naturligvis fra land som Nigeria og Venezuela.
- Men nettopp derfor kan det være vanskelig å se at også Norge er utsatt for et negativt press, sier han.
Problemet oppstår fordi petropenger er så godt som gratis.
- Derfor skal vi være på vakt overfor en utvikling vi har sett i land vi vanligvis ikke liker å sammenlikne oss med: Jo mer uavhengig staten blir av borgerne, desto svakere kontroll får de med statens handlinger. Vi kan få en stat som drysser gudegitte gaver utover befolkningen. Og da blir den nærmest overflødig. Vi ender lett med å bli klienter som forsøker å innynde oss, snarere enn borgere som ønsker å påvirke, sier han.
Sandbu har ikke noe imot høye statlige utgifter.
- Men jeg vil ha en stat som er tvunget til å rettferdiggjøre valgene sine. Det hele har vært svært behagelig. Men maktbruk bør helst ikke være behagelig, sier han.
Simen Sætre, som er journalist i Morgenbladet og for tiden skriver på boka Petromania, er enig med Sandbu i at samfunnskontrakten endrer seg når store pengesummer ubesværet havner hos statens toppsjikt.
Til Ny Tid sier Sætre at han har sett nærmere på andre oljenasjoner for å lære noe om Norge. Forfatteren har vært i land som Kuwait, Venezuela, Turkmenistan, Gabon, Forente Arabiske Emirater og Angola. Han har også bodd en periode i Qatar.
- Her i landet finnes det en refleks som sier at Norge er noe helt eget og usammenlignbart. Men det er langt på vei varianter av de samme økonomisk-politiske mekanismene som gjør seg gjeldene i alle oljeland, sier han.
- Er debatten om oljens sosiale, politiske og kulturelle konsekvenser større i petrolandene du har besøkt, enn i Norge?
- Den er i alle fall ofte bredere. Den skaper større engasjement og er også mer befestet. Det er forskjeller, men i en del land virker det som om den er bedre utviklet enn i Norge. At oljeprisene er høy har folk fått med seg, for å si det sånn.
- I tillegg har kanskje debatten i Norge et behov for å bli åpnet opp, slik at det paradoksale misforholdet mellom oljens betydning og den begrensede refleksjonen rundt den minskes?
- Det er motivasjonen min: Å ta tilbake feltet. Jeg har følelsen av at det har vært overlatt til eksperter på den ene siden og selvpiskere på den andre. Min generasjon har hatt et fjernt forhold til det hele, og jeg har lyst til å bringe det nærmere gjennom å gi oss et språk vi kan bruke om det, sier Sætre.
Trollet i eventyret
Arve Johnsen mener på sin side at petrorikdommen fører til en viss bedagelighet: Viktige reformer blir utsatt fordi den politiske kostnaden er for stor, og fordi det ikke er maktpåliggende å gjøre noe med problemene nå.
Likevel frykter han ikke at staten kan bli for velstående, og mener det er få farer knyttet til store oljeinntekter i et demokrati. At Norge er et lysende unntak i den globale petroleumshistorien henger sammen med kombinasjonen av sentral styring, ressursforvaltning, samarbeidet med private aktører og en skikkelig formueforvaltning, mener han.
Den tidligere Statoil-sjefen er også skeptisk til Sandbus argument om at borgerne kan ende som klienter.
- Men vi kan bli arrogante troll, sier han.
I boka bruker Johnsen Peer Gynts møte med Dovregubben, der det heter: «Troll, vær det selv – nok!»
- Vi kan bli slike troll, noe vi så ved de to EU-avstemningene. Å si nei til et tett samarbeid i Europa er rimelig trollete, spør du meg. Vi har også et stort nasjonalt mindreverdighetskompleks: Frykten fro fremmede. Det er ikke typisk norsk å være god, men andre ord. Det er typisk norsk å være selvgod, sier han.
- Det må være med unntak av i petroleumssektoren det da?
- Ja, det er visst unntaket som bekrefter regelen.■

Olje i kulturlivet
Arve Johansen: Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene, Aschehoug (2008)
Christian Catomeris og Olivier Truc: Fra dypet. Nordsjødykkernes historie, Spartacus (2008)
Eivind Tolås: Olje, Pandora film/Nrk (2008)
Marianne Heier: Pionér, Landscape og Saga Night (2007/2008)
Simen Sætre: Petromania, Kagge (dato ikke klar)
Erik Grønner: Brent B, Gyldendal (2007)
Eirik Wekre: Operasjon Snøhvit, Gyldendal (2008)
Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen, Gyldendal (2008)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, Gyldendal (2004)

Anmeldt: Dag Ellingsen: Reven. Olav Thon og hans metode og Hallgrim Berg: Olag Thon. Milliardær i anorakk (Ny Tid)

2008-09-12T16:58:00.000+02:00

Olav Thon-mytologien
To nye bøker om Oslos eiendomsbaron tar kampen om Den norske rikmannens skrupler. Er han en flittig fjellgeit eller en rev i fåreklær?
Av Halvor Finess Tretvoll
Olav Thon fra Ål i Hallingdal er en helnorsk kapitalist med tenna i brunostblingsen og en formue som plasserer ham blant verdens 500 rikeste. Han er også en ivrig skiløper på 85 år.
Det er klart det blir bok. Mer uvanlig er det at det kommer to på ei uke, og at en intens kamp om navn å rykte utspiller seg på sidene. Med Hallgrim Bergs Olav Thon. Milliardær i anorakk og Dag Ellingsens Reven. Olav Thon og hans metoder får man også noe mer, nemlig en fortolkningsstrid som berører det norske samfunnets ambivalente forhold til sine styggrike, særlig når de er gavmilde og nøysomme naturelskere.
Berg, som er høyrepolitiker og Thons sambygding, har skrevet «eit eventyr der hovudpersonen sjølv får koma til orde». Istedenfor analyser av Thons selvframstilling presenteres vi for formuleringer som «Vestens tidsrekning vart sett til før og etter Kristi fødsel. Tidsrekninga i Flå vil bli sett til før og etter Olav Thon» og spørsmål av typen «kvifor dette engasjementet, kvifor denne omsorgen?».
Ellingsen, som i dag arbeider ved Agderforskning og Statistisk Sentralbyrå, setter på sin side Turistforeningens hyllest av Thon opp mot lugubre foretningsmetoder som strekker seg tilbake til en tollsvindelsak fra 50-tallet. I motsetning til forfatteren sparer ikke foreningen på superlativene: «Noen tinder i fjellheimen er kvassere, villere, flottere enn andre. Noen mennesker er større enn andre... Du [Olav Thon] er et slikt menneske!»
Striper i pelsen?
Paradoksalt nok er de to forfatterne enige om grunnlaget for Thons suksess. Han kjøper eiendommer billig og utnytter deres potensial gjennom endringer som øker utleieverdien og ved å få inn foretninger med større omsetning. Nøkkelen til suksessen er teft og tillit, altså nese for muligheter og evne til å få lån.
Spørsmålet er om resten av suksessformelen er innsatsvilje og frisk fjelluft eller kynisme og selviscenesettelse.
Og da får vi selvfølgelig høre om krigen. Ifølge Ellingsen samarbeidet Thon med Olav Linge, som ble anmeldt under landssvikoppgjøret. Thon var aldri mistenkt, men forfatteren maler ham småstripete. Ofte «by association»: Advokat Paul Røer, Thons juridiske våpendrager, var NS-medlem.
Striden dreier seg også pelshandelen, der Thon tjente sine første grunker, og en klage fra en NS-leder i Hallingdal som hevdet tyskernes forskrifter ble brutt. Ifølge Berg viser klagen, selv om den ikke fikk konsekvenser, at Thon var upopulær hos nazistene. Ellingsen mener derimot pelsvirksomheten hans «får pågå fordi det fantes folk i det tyske maktapparatet som ville det slik.»
Dette har Thon hørt før, og han slipper til med en tirade mot boka Krigsår i Hallingdal, der påstanden først ble fremmet.
Slik brukes Milliardær i anorakk, ikke bare til å bekrefte bildet av Thon som en sjarmerende Askeladd, men også til syrlige motangrep mot det han ser som jantelov og bygdedyr. Det samme kommer til uttrykk overfor Lotta Elstads En såkalt drittjobb.
Elstad avslører hvordan det drives rovdrift på de midlertidig ansatte ved et Thon hotell. Ifølge Thon kan noen i hennes posisjon tjene tusen kroner dagen, og «det er ikke verst for en nybegynner». I motsetning til forbildet Barbara Ehrenreich, har Elstad dessuten gjort slett research, hevder han: «Hun var engasjert hos oss i 100 timer og 15 minutter. Og dette ble det en hel politisk bok av!»
Gamle kamper om igjen
Også gammelt nag kommer til overflaten i ukas to Thon-utgivelser. Ellingsen var journalist i Økonomisk Rapport (ØR) i 1988 og skrev at Thon, etter de mange brannene i bygårdene hans, hadde fått mer fra forsikringsselskapene enn han hadde betalt i premie. Advokatene ble sluppet løs, men det hele endte med et forlik der ØR betalte 10 000 kroner til Folkehelsa og trykte en beklagelse med tittelen «Unnskyld, Olav Thon».
Nå angrer Thon på at han «ikkje sette inn hardare lut». Ellingsen, derimot, opprettholder at Thon, i alle fall i to tilfeller, tjente godt på brannene.
Berg har levert en mer formfullendt bok enn Ellingsen, selv om han utelukkende bygger opp under den erkenorske Thon-mytologien. Nettopp den vil Ellingsen bryte ned. Han skriver også at Thon «hugger til når noen trår ham og fortiden hans for nære».
Siste ord i den symbolske kampen om Den norske rikmannens skrupler er neppe sagt, med andre ord. Om det skulle bli rettssak får man forsøke å glemme skittkastingen. Kanskje kan man lære noe da.■

Dag Ellingsen
Reven
Olav Thon og hans metoder
Spartacus (2008)
187 sider

Hallgrim Berg
Olav Thon
Milliardær i anorakk
Kagge (2008)
255 sider

Intervju med Erik Nord (Ny Tid)

2008-09-12T15:59:00.000+02:00

Arven og politikken

Erik Nord fylte 90-år denne uka, og er den siste som husker Orienterings begynnelse. Men helst vil han diskutere utenrikspolitikk. Fremdeles.

Av Halvor Finess Tretvoll

[historie] Mannen, som 11. september fylte 90, blar i den fyldige mappa fra overvåkningspolitiet.
– 50-tallet var en grusom tid. Med McCarthyisme i USA og «Haakonlieisme» i Norge, sier han.
Men Ny Tids forløper Orientering var et frirom, for ham og for mange andre som ikke delte Arbeiderpartiledelsens syn på Norges alliansetilknytning. Han var sekretær for Stortingets utenrikskomité. Likevel støttet han det tredje standpunkt, Orienteringskretsens kritikk av stormaktspolitikken i både Øst og Vest.
I mappa finner han fram et ark med Stortingets brevhode på.
- Men dette skal vi ikke snakke om nå.

Fra Mot Dag til Nupi
Erik Nord vokste opp på Kolbotn, med en far som var snekker og kamerater som måtte gå på fattigkassa. Han ble fostret opp med Mot Dag og AUF. Under krigen satt han halvannet år i Buchenwald. Alt dette vil han la ligge. I alle fall når han snakker med journalister.
Jubilanten vil istedenfor samtale om politikk. Eller kanskje riktigere: Han vil forelese om utenrikspolitikk, slik han har gjort utallige ganger før, på møter i enhver forsamling med mer enn et dusin solidaritetsaktivister, atomvåpenmotstandere eller miljøvernere de siste 40 årene.
Det ligger for ham. Nord har nemlig hatt en stilling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i en mannsalder. Han er fremdeles innom kontoret hver onsdag.
- Hvordan reagerte du da du så Jyllands-Postens karikaturtegninger, spør han bestemt.
- Jeg tenkte vel at dette var helt opp mot grensen av det akseptable…
- Nettopp! Jeg tenkte på nazistenes propagandaavis Der Stürmer, med sine avskyelige karikaturer av jøder med lange neser, sittende på en pengesekk mens de skuler etter ariske jenter. Nå er ikke Jyllands-Posten Der Stürmer, og Danmark er ikke som Det tredje riket. Jeg kom etter hvert også fram til den samme konklusjonen som deg: at dette presser fram en diskusjon om ytringsfrihetens grenser. Likevel reagerte folk i min generasjon med et stort ubehag i forhold til disse tegningene, sier han.
Ideologisk mediedekning
Det skal bli flere slike lange linjer.
Nord har inntatt en komfortabel stilling på sitt lille arbeidsværelse. Over ham er et bilde fra en demonstrasjon mot Vietnamkrigen og et fra Krystallnatta, og utenfor døra henger Lenin i helfigur. Fra sofaen fornemmes et spenn som strekker seg fra den forrige kalde krigen til diskusjonene om en ny i kjølvannet av Georgia-konflikten.
- Stormaktspolitikk er og forblir stormaktspolitikk, lyder det.
For Nord handler det om ressurser, innflytelse og strategiske interesser – uavhengig av politisk fortegn.
- Stormaktspolitikken har ingen moral, men i et demokrati er eliten avhengig av å få folk med seg. Derfor må maktbruken kamufleres bak fine ord, sier han.
I høst er det 40 år siden Praha-våren brutalt ble slått ned, og ifølge Orientering-veteranen er det ingen som i dag mener at warszawapaktlandene gikk inn i Tsjekkoslovakia for å redde sosialismen.
- Men det er fortsatt er mange som tror USA gikk inn i Vietnam for å redde demokratiet. Og da nevner jeg ikke engang Irak, sier han.
Dette, mener Nord, er bare ett eksempel på den ideologiske forskyvningen mediedebatten preges av: «Vår» side, gjør alltid godt, mens våre fiender gjør bare ondt.
Fra sofadypet kommer det en forklaring som strekker seg tilbake til opplsyningstiden, da framskrittstroen for alvor kom på banen, og da liberalismen og sosialismen ble verdslige politiske trosretninger som tok religionens plass. Nå, mener Nord, ser vi en ny tvedeling mellom det gode og det onde.
- Det «gode» USA står mot djevelen i alle hans avskygninger. Og han diskuterer man ikke med, som det heter. Han utrydder du. Teologiens verdensbilde er gjenskapt i den globale politikken, sier han.
Det er ikke nytt. Og verden er vanskelig. Også under Den kalde krigen snakket man om «Ondskapens imperium», påpeker Nord.
- Og også da var Russland en stormakt på defensiven. Likevel presenterte USA og Arbeiderpartiledelsen Sovjetunionen som en aggressiv og truende aktør, sier han
- Men hva med for eksempel Cuba-krisen, da Sovjetunionen utplasserte mellomdistanseraketter og atomstridshoder på en øy noen mil utenfor Florida?
- De hadde sett seg lei på USAs ekspansjonsforsøk og bestemte seg for å sette en grense. I Moskva oppførte man seg slik annenrangs stormakter alltid gjør. Vi så det samme i Georgia. Igjen ville Kreml sette en grense for ydmykelsene i form av Nato-utvidelsen i Øst-Europa, forklarer 90-åringen.

Kampen om historien
Nord mener også at dekningen av konflikten og den spente internasjonale situasjonen som har oppstått i kjølvannet av den er mangelfull.
- Det var Russland som vant den andre verdenskrigen. Likevel får vi høre at USA reddet oss! Hva slags historieforståelse er det? Og hvorfor er det sånn at man snakker om «Russernes angrep på Georgia»? Det var jo den georgiske lederen Mikhail Saakasjvili som startet det hele, sier han.
- Likevel kan man hevde – og med rette, tror jeg – at Russlands svar var kraftig overdimensjonert.
- Ja vel. Hva da med bombingen av Serbia på grunn av Kosovo, eller hva med Afghanistan? Var det riktig dimensjonert? Mitt poeng er at man må stille spørsmålene, slik at man unngår det ideologiske falskmynteriet. Stormakter – i flertall – er umoralske, men vi er blinde for det umoralske «vår» side gjør.
Nord understreker at også Russland møter seg selv i døra når de støtter Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet, ettersom landet nekter å anerkjenne Kosovo. Slik sett, påpeker han, viser situasjonen med all tydelighet stormaktspolitikkens dobbeltmoralisme.
I denne situasjonen håper EU-motstanderen Nord at Europa kan føre en politikk som reduserer spenningene mellom USA og Russland.
Han mener også det er på tide å kvitte seg med illusjonene og oppdage hva stormaktspolitikk alltid har dreid seg om.
- Og det er ikke menneskerettigheter eller demokrati, lyder det fra horisontal stilling.

Mappa og pseudonymet
Alt er likevel ikke håpløst. Nord tror ikke på snakket om noen «ny kald krig», selv om John McCain gjerne skulle hatt en for å bedre sine sjanser i presidentvalget. Utviklingen har snarere ført til en ny oppmerksomhet rundt den klassiske diskusjonen om stormaktsinteresser. Og det håper Nord vil fortsette.
- Jeg ser også et forbilde i Kinas tekningen om utenrikspolitikk. De kinesiske lederne står for en pragmatisme og en nyansering som bryter med tendensen til å se verden i svart-hvitt, sier han.
Nord reiser seg, tilslutt. Det er da han tar fram mappa, og peker på et ark med Stortingets brevhode. Det følges av en lang utgreiing på klossete norsk, som en av kollegaene hans må ha skrevet ned og sendt til overvåkningspolitiet.
- Pussig nok fant de aldri ut at det var jeg, sekretæren i Stortingets utenrikskomité, som skjulte seg bak et av de mest kjente pseudonymene i Orientering, sier han.
Og med glimt i øyet:
- Jeg skulle nesten ønske at vi hadde hatt et flittigere overvåkningspoliti.

Bokessay: Østfronten og krigshistorien (Ny Tid)

2008-09-05T16:36:00.000+02:00

Nytt fra Østfronten
En neglisjert del av krigshistorien kan endre vår forståelse av nazismens ondskap. Tre nye bøker viser bødlenes perspektiv.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Waffen-SS] Forlagene drysser hver år et snes oppbyggelige bøker utover landet. De vedlikeholder et bestemt bilde av krigshistorien og den staute norske rollen i den.
I tillegg til disse sedvanlige utgivelsene, som skaper det man kunne kalle en krigsmytologi, dukker det i høst opp tre bøker som underbygger en tendens i de siste årenes krigslitteratur til å se nye sider ved sivilisasjonssammenbruddet.
Den trenger ikke stå i motsetning til Max Manus’ Mitt liv, som kommer i nyutgivelse i forbindelse med en film om motstandshelten, eller Olav Njølstads biografi om hjemmefrontsjef Jens Christian Hauge, men gir et nytt inntak til forståelsen av den organiserte massenedslaktingens grunnlag – nemlig bødlenes perspektiv.
Som Lev Tostoj skrev i Krig og fred: «For oss etterkommere som nå ser på hendelsene med uhildet, sunn dømmekraft, uten de skylapper som den historiske forskningen fremskaffer, er det en umåtelig mengde årsaker som trer frem.» Bjørn Westlie åpner sin nye bok om faren og frontkjemperen Petter Westlie med dette sitatet.
Neste uke kommer også Glemt soldat av motstandsmannen Sigurd Senje, der Wolfgang Windingstad, en annen SS-veteran fra Østfronten, forteller sin historie. Og Jonathan Littells De velvillige, en roman som ble gitt ut for et par uker siden, dykker ned i avgrunnen gjennom å beskrive SS-offiseren Max Aues kompliserte og forkrøplede sinn.
Den store planen i øst
Disse fortellingene er vel så viktige som D-dagen og Vemork-aksjonen.
Østfronten, der hovedpersonene i alle de tre bøkene kjempet, er neglisjert i vårt kollektive minne om krigen. Men det var her tyskerne hadde nærmere 90 prosent av sine tap. Det var her Hitler erklærte «total krig». Og det var her han skulle realisere sin Generalplan Ost – et omfattende kolonialiseringsprosjekt som innebar Lebensraum for tyskerne og slaveri eller død for de andre. Ifølge Westlie ville germanere «befolke de erobrede landområdene, bygge nye byer og etablere storgods og bondegårder». Det hele forutsatte en «befolkningspolitikk» like systematisk som den var grusom. Som Littell forteller, ville man, ved siden av å drepe jødene, etablere reservater for russerne på den andre siden av Ural. Disse skulle bevoktes av en linje garnisonsbyer i fjellene, og en lavintensitetskonflikt skulle holdes gående slik at det tyske Volk ikke henfalt til «seierherrenes bløtaktighet».
Anthony Beavors Stalingrad har trolig bidratt til at lokket er løftet av denne putrende «kesselen» i vår historieforståelse. Og nå, mer enn 60 år etter fredsslutningen, har Windingstad stått fram med fullt navn. Glemt soldat kom opprinnelig ut i 1983, men da var hovedpersonen anonym.
Skutt på kloss hold
Den 3. juli 1941, i småbyen Zborov i Vest-Ukraina, ble 600 jøder skutt av soldater fra Waffen-SS. Det var en liten del av Generalplanen. Bak hele den 180 mil lange fronten forekom lignende massakre.
For soldatene var den helhetlige planen langt vekk, selv om de var blitt lovet jord i Ukraina når krigen var over. Ifølge Westlie kunne faren ikke ha visst om den «gigantiske mordplanen». For Aue var dette utarbeidet «i de lufttynne sfærene høyt over [hans] egen».
Etter bøkene å dømme rettferdiggjorde de snarere handlingene sine med trusselen fra «bolsjevikjødene», et oppdiktet fiendebilde som ble forsterket av partisanenes sabotasjeaksjoner. I Kiev ble 34 000 jøder drept den 29. og 30. september 1941, etter flere bombeangrep i byen. Aue beordres til å gi nådeskuddet til de som eksekusjonspelotongen ikke traff skikkelig, og Littell skildrer hans erfaring slik: «For å nå frem til noen av de sårede måtte jeg tråkke på likene, det var forferdelig glatt, de hvite, bløte kroppsdelene sviktet under støvlene mine, knokler knakk overrumplende så jeg vaklet, jeg sank til anklene i søle og blod.»
Også Holocaust framstår i et noe annet skjær dersom man som Westlie, Senje og Littell tar utgangspunkt i hendelsene på Østfronten. Anslagsvis 1,5 millioner jøder ble drept i Ukraina i løpet av krigen. Så mange som 80 prosent av dem ble skutt, og altså aldri sendt til noen konsentrasjonsleir.
De avstandsskapende foranstaltningene som skulle «lette byrden» for drapsmennene i leirene var altså ikke tilstede. Jødene, som ble samlet sammen, og deretter marsjert til retterstedet, fikk en kule i nakken, eller de ble tvunget til å legge seg på de allerede døde i massegravene, slik at den såkalte «sardinpakkingen» ble mer effektiv. Det var dette Aue var med på i Kiev.
Slik sett har i alle fall en del av nazistenes systematiserte massedrap flere fellestrekke med hendelsene i Rwanda enn det de fleste diskusjonene om folkemord har tatt hensyn til. I Odessa drepte SS 39 000 jøder på denne måten den 22. oktober 1941. Det er mange, mange slike eksempler.
Nærheten til ofrene kan kanskje være med på å forklare hvorfor Petter Westlie har fortrengt uhyrlighetene, om han var med på dem. Selv sier han: «Jeg er helt oppriktig når jeg sier deg at vi ikke direkte stilte opp jøder for å skyte dem. Heller ikke hengte vi dem i reip, som jeg har sett bilder av. Dette var vi ikke med på. Det må ha vært Wehrmacht som gjorde det».
Bjørn Westlie viser imidlertid hvordan en rekke indisier tilsier at farens SS-regiment den 3. juli 1941 stod bare noen få kilometer fra Zbornov. Og i Lviv var han ganske sikkert den 2. juli, da drapene startet der.
Nordmenn som krigsforbrytere?
I alt var det tre millioner soldater delaktige i angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. 20 000 av dem befant seg i SS Division Wiking, og av disse var 294 norske, ifølge Westlie. Det er ikke lett å forklare hvorfor faren Petter, en gutt fra ammunisjonsbyen Raufoss, ble en av dem. Etter eget utsagn meldte han seg til tysk tjeneste for å kjempe mot kommunismen, men forfatteren hevder med rette at det er «et sammensatt spørsmål uten noe klart svar». Kanskje spilte den sosiale degraderingen familien hadde vært igjennom en viss rolle. Den førte trolig til bitterhet og et sterkt markeringsbehov for den innesluttede Petter.
Aue forklarer derimot sin deltakelse med et ønske om en grotesk fullkommenhet: «Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten,» spør han.
Westlies og Littels bøker har likevel det til felles at de viser hovedpersonenes selvransakelse i forhold til drapene på jødene. Fars krig baserer seg på notater og lydbåndopptak som faren ga til sønnen sin i et forsøk på å reetablere kontakt etter flere års taus konflikt. Han viser der stor grad av dårlig samvittighet.
Littells Aue er en morder som hele tiden gjør seg moralske betraktninger. Han mener den som ser på med samtykke er moralsk på likefot med den som trykker på avtrekkeren, men det hele skal skje på en ordnet, flittig og renslig måte, styrt av instrukser og sirlig rapportert i ettertid. Han forstår seg selv som en pliktoppfyllende mann: «Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville utgjøre unntaket».
Likevel presser et spørsmål seg på. Det strategiske målet for «Operasjon Barbarossa» var oljekildene ved Baku, og Hitler håpet også å gå rundt Svartehavet for fange britene i Midtøsten i en knipetangsmanøver. Soldatene ble lovet at de skulle få vaske sine føtter i Kaspihavet. Men det ærefulle ved felttoget, om man i det hele tatt kan snakke om noe slikt, ble grundig knust av gjørma, lusene, kulda og de sovjetiske styrkenes innbitte motstand. For ikke å snakke om den effekten drapene hadde på gjerningsmennene. Både Littells og Westlies hovedperson blir såret, Petter på grunn av frostskader i den venstre foten og Aue på grunn av et skudd gjennom hodet. De kunne dermed trukket seg tilbake, men ønsket å fortsette. Hvilke begreper om manndom og lojalitet, hvilke beksvarte livsløgner, er det som får dem til fortsatt å gi sin tilslutning til et moralsk forkvaklet prosjekt?
Ny antisemittisme
Petter reiste hjem bare tre måneder etter at han hadde vendt tilbake til fronten, trolig på grunn av den respektløse behandlingen de tyske offiserene ga ham. I Norge ble han politimann i Oslo høsten 1942, da norske jøder ble samlet opp og sendt til Tyskland. Max Aue blir en tid i Berlin, kjemper igjen i Det tredje rikets undergang, og ender med å bite Hitler i nesa.
Hva var deres personlige ansvar for valgene de tok og handlingene de utførte? Littells bok er den aldrende Aues forsvarsskrift, nedtegnet etter at han unnslapp straffeforfølgelse. Fars krig er intet forsøk på å forsvare landsviksdømte Petter Westlies bedrifter, men på å strekke ut en hånd på tvers av et storslagent politisk og menneskelig juv.
Kan man i det hele tatt forsøke å forstå? Bør man? Disse tre høyst uvanlige utgivelsene inviterer til et ja som hevder at man for å unngå en gjentakelse av ondskapen må forstå dens bestanddeler – også bødlenes motiver, erfaringer, tanker og følelser.
Bjørn Westlis beskrivelse av turen han la ut på i sin fars fotspor gjennom Vest-Ukraina, gir dette en ny aktualitet. I dag er antisemittismen igjen påtakelig. Den jødiske historien i området blir bevisst visket ut. På veien mellom småbyen Zborov og den betraktelig større byen Lviv er det i dag reist et stort og prangende monument over de ukrainske nasjonalistene som falt under krigen. I Zborov anlegges det en markedsplass der massakren den 3. juli 1941 fant sted, og et minnesmerke i forfall er i ferd med å forsvinne helt.■

Jonathan Littell
De velvillige
Aschehoug (2008)
1040 sider

Bjørn Westlie
Fars krig
Aschehoug (2008)
246 sider

Sigurd Senje
Glemt soldat
Pax (2008)
170 sider

Anmeldt: Amal Aden: Se oss (Ny Tid)

2008-08-29T16:57:00.001+02:00

Boktendenser

Amal Aden vil gjerne provosere. Er det ikke på tide å komme videre nå?

[integrering] En norsksomalisk kvinne i 20 årene, som av hensyn til sin egen sikkerhet skriver under pseudonym, slynger ifølge forlaget «ut provoserende generaliseringer» i boka Se oss, som ble lansert denne uka. Det er trolig «multikultinaivistene» på venstresiden, og muligens noen i Civita, det forventes en instinktiv reaksjon fra.
Aschehoug skryter av at Aden «maler med bred pensel». Men å fortape seg i dette forutsigbare forløpet, er i beste fall kjedelig. Og det skyldes ikke innholdet i dette nye bidraget i «oppgjør med sine egne»-sjangeren, som er «kontroversielt» nok: Det somaliske miljøet i Oslo er preget av notorisk trygdesnylteri, hatblandet frykt for de hvite vantro, overgrep og systematisk omsorgssvikt, arkaiske æreskodekser og drøvtygging av det narkotiske stoffet khat.
Man kunne godt protestert. Boka virker stigmatiserende og bekrefter verdensforståelsen til et alt for populært parti. Da ville man imidlertid spille på nettopp dette partiets premisser. Det er heller ikke påtvingende, noe som henger sammen med en uavklart relasjon mellom tekst og virkelighet i Se oss. Den første og største delen av boka er en dokumentarisk fortelling i jeg-form og presens. Den er ifølge forordet «ikke selvopplevd». Samtidig hevdes det at den baserer seg på «harde fakta» og at «den er sann».
Det norsksomaliske miljøet skildres gjennom øynene til den fiktive 13-åringen Yasmin. Grepet skaper selvfølgelig en «hardtslående» bok, men svingslagene har av samme grunn en tendens til å virke veivete.
Dette blir særlig tydelig når det barnlige språket plutselig gir rom for vurderinger en 13-åring neppe har kapasitet til. Når det står «jeg tenker…»; er det da forfatteren Aden, og ikke jenta Yasmin, vi har å forholde oss til?
Man kunne mistenke forlaget for å oppmuntre til denne gjennomtenkte vagheten i grenselandet mellom skjønnlitteraturen og debattsjangeren: Barnets ansvarsfrihet, sårbarhet og beskyttelseskrav på den ene siden. De politiske posisjonene jeg-stemmen henviser til når den fortolker alt i en bestemt retning, på den andre.
I bokas siste del får vi Adens meninger. Også de er formulert i et enkelt språk. Sannsynligvis er det gjort for å skape en forbindelseslinje mellom fiksjonen og faksjonen, men de upresise anklagene det resulterer i fører snarere til at sprengkraften blir borte.
Vi får blant annet høre at noen norsksomaliske organisasjoner som offisielt arbeider for integrering i virkeligheten fremmer frykt for storsamfunnets verdier. Men vi får aldri vite hvilke organisasjoner det dreier seg om. Den typiske vendingen er ordet «mange». Hvor mange er dét?
Barneombud Reidar Hjermann har levert en såkalt blurb til omslaget, og han hevder: «Hvis bare noe i denne boken stemmer, har vi en viktig jobb å gjøre». Nå vet vi at noe av det Aden skriver stemmer for noen grupper, og at en del sosiale problemer er utbredt i den somaliske befolkningen i Norge. At Hjermann tar forbehold er det likevel verdt å merke seg.
Forsker Kathrine Fangen, som har skrevet boka Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge (2008), bekrefter dette. Til Aftenposten sier hun: «Noen av påstandene passer for noen, men alle gjelder ikke på noen måte for alle».
At boka ikke provoserer i særlig grad, selv om forlaget altså forsøker å mane fram en reaksjon, henger trolig sammen med at «naivistene» iblant oss etter hvert har skjønt at det finnes uløste utfordringer i det mangfoldige Norges, og at de gjerne vil diskutere det på en skikkelig måte.
Er det denne utviklingen utgivelsen og mottakelsen av Se oss illustrerer? I så fall kan den egentlige diskusjonen endelig begynne. Aden har mistet tålmodigheten med mennene som slår mødrene, og mødrene som slår barna. Hun vil ha harde tiltak nå.
Man kunne istedenfor pekt på at sameksistens er vanskelig og at de tar tid, på at halvparten av de 20 000 somalierne i Norge har vært her i mindre enn fem år, og på at møtet med et fremmed samfunn i seg selv kan skape isolasjon og sosiale problemer. Kanskje kan den neste boka fra Adens redaktør i Aschehoug handle om disse utfordringene. Det er neppe like provoserende, men minst like betydningsfullt.

Amal Aden
Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
Aschehoug (2008)
190 sider

Anmeldt: Robert Byron: Veien til Oxiana (Ny Tid)

2008-08-22T16:34:00.000+02:00

Reiselitteraturens far
Krigen i Afghanistan gir bokklassikeren, som nå kommer ut i Aschehougs Spor-serie, ny aktualitet.
[langtur] Overklassebriten Robert Byron likte neppe å pakke kofferten selv, men i Veien til Oxiana legger han ut på det som skal vise seg å bli en svært strabasiøs reise gjennom Persia, som Iran het på begynnelsen av 30-tallet, og derfra videre østover.
Ikke bare ble resultatet en reiseskildring i dagbokform som med rette regnes blant sjangerens definerende tekster. Den får også fornyet aktualitet av målet for prøvelsene: Afghanistan.
Dette topper seg når man innser at brorparten av skildringen fra turen gjennom det i dag krigsherjede landet er viet strekningen mellom Meymaneh og Mazar-e Sharif. Oxiana er altså stedet der de norske soldatene i ISAF-styrken befinner seg.
At boka fremstiller dette golde landskapet som forklokkende, er i seg selv oppsiktsvekkende for den som har forlest seg på nyhetsmeldinger. Og at den i overkant britiske Byron faktisk har en dyptfølt interesse for historien og kulturen til menneskene han møter, særlig den klassiske arkitekturen på stedet, gjør boka oppkvikkende også i et politisk perspektiv.
De intensive, presise og av og til langdryge beskrivelsene av gamle moskeer og gravsteder kombineres dessuten med et mellommenneskelig vidd, som i perioder får leseren til å klukkle.
Man kan godt innvende at kartleggingsprosjekter av forfatterens type går litt for godt overens med en arkaisk orientalisme, og Byron kan så absolutt te seg ufordragelig. Samtidig viser han reiseboklitteraturens potensial for ektefølt nysgjerrighet. Og det har senere bidragene i sjangeren, i alle fall de mest interessante, kunnet videreføre fra denne boka.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Robert Byron
Veien til Oxiana
Aschehoug (2008)
306 sider

Anmeldt: Knut Olav Åmås (red.): Norge. En diagnose (Ny Tid)

2008-08-22T16:21:00.000+02:00

Teksten og makten
Knut Olav Åmås har levert et viktig innlegg i debatten om den innflytelsesrike sakprosaen.

[sakprosa] Etter debatten på Litteraturhuset for en drøy uke siden skulle man kanskje tro at det var unødvendig å si mer om sesongens kultursnakkis, altså Dagbladets kåring av den mest innflytelsesrike norske etterkrigssakprosaen.
De sommerbrune snakkesalige, med paneldeltakerne Andreas Hompeland, Karianne Bjellås Gilje, Henrik Thue, Jan Arild Snoen og Einar Lie i spissen, fikk da også pratet seg tomme denne torsdagskvelden.
Idet vi skal gå hjem, billedlig talt, er det imidlertid at Knut Olav Åmås utgir Norge. En diagnose, en bok som samler øyeblikksbilder og framtidsutsikter, skrevet av i alt ti såpass forskjellige pratmakere som Civita-sjef Kristin Clemet og Blitz-veteran Stein Lillevolden.
Med sin alltid velutviklede sans for timing, har Aftenpostens debattredaktør dermed levert et innspill etter «show, don’t tell»-metoden, og det til et av de få uforløste emnene i debatten på Litteraturhuset: Hva er det egentlig som skal til for at sakprosaen får reell innflytelse?
Viljen til innflytelse
I Norge. En diagnose er det implisitte svaret at de kritiske og de teknokratiske kunnskapskulturene bør nærme seg hverandre. Eller sagt annerledes: Den intellektuelle må spille maktens spill. Og den praktiske politikeren bør tenke større tanker.
Denne tonen i boka henger utvilsomt sammen med Åmås’ engasjement for å bedre offentlighetens funksjonsmåte, men det er også relevant i forhold til debatten om Dagbladets kåring, der nettopp mangelen på praktisk-politiske tekster blant de 25 utvalgte ble påtalt, og der spørsmålet om hva det vil si at en sakprosabok endrer samfunnet fremdeles står rimelig åpent.
Skal man tro Åmås’ forord, er meningen å diskutere landets utvikling de neste ti årene: «Ja, hva slags Norge ser vi egentlig for oss i dag? ...Hvordan kan vi så komme dit – hvilke tiltak og endringer, hvilken politikk og tenkemåte krever dette av det norske samfunnet?» spør han.
At Norge. En diagnose ikke alltid lever opp til ambisjonen om å kombinere tankesvev med en vilje til innflytelse, viser kanskje hvor vanskelig det er å finne tekster med disse kvalitetene. Børge Brende skriver for eksempel så flatt at man mistenker ham for ikke å ha lagt håpet om noen flere år i en statsrådsstol fra seg, mens Lillevolden neppe vinner gehør for sine imponerende, men standhaftige motperspektiver denne gangen heller.
Janne Haaland Matlarys forsøker på sin side å analysere skolepolitikken i lys av den norske frykten for elitismen, og med henvisninger til både PISA-undersøkelsene og Platons dialoger, nærmer hun seg kanskje idealet om den maktglade akademiker.
Når det er sagt, har hun et betraktelig dårligere poeng enn Martin E. Sandbu, som sannsynligvis bidrar med bokas viktigste innlegg. Ikke bare åpner «Peer Gynt og rentenist» med en fiktiv reportasje fra et korrupt og hardbarka norsk oljemiljø i Ekvatorial-Guinea om ti-tyve år, noe som viser farene ved internasjonaliseringen av den norske oljebransjen. Artikkelen påpeker også hvordan en svulmende statlig pengesekk kan komme til å undregrave demokratiet i Norge.
Når staten blir uavhengig av skatteinntekter, forvitrer nemlig den sosiale kontrakten mellom myndigheter og borgere.
De nasjonale mytene
Spriket i Åmås’ bok er til dels stort, men det er noen felles punkter som tekstene danser rundt: UNDPs årlige oversikt over menneskelig utvikling, som i seks år fram til 2007 hadde Norge på topp, Gro Harlem Brundtlands famøse uttalelse om at det er typisk norsk å være god og kreative forslag til hvordan oljeformuen bør brukes.
Slik sett står Norges selvforhold i sentrum for mange av diskusjonene. Nina Dessau, Gabi Gleichmann, Arne Ruth og Sara Azmeh Rasmussen anskuer de norske mytologiene fra randsonen når de skriver om henholdsvis miljø, vekslingen mellom selvforherligelse og selvpisking, norsk uttakt og religionens rolle. Lillevolden skriver på sin side at «forsvaret av den norske nasjonalstaten har fått utvikle seg til et venstresideprosjekt, mens internasjonal solidaritet bare har blitt et pyntelig ideologisk underkapittel for å skille seg fra den mer ubehagelige nasjonalismen».
Dermed peker Norge. En diagnose også mot et nytt tema i debatten om den viktige sakprosaen, som knapt ble nevnt i viraken rundt Dagbladets kåring: Er det ikke som refleksjon rundt Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, at sakprosaen har en av sine viktigste oppgaver i dag?
I så fall representerer denne boka en begynnelse. Tidvis er den også svært god.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
Schibsted (2008)
266 sider

Anmeldt: Lars Sigurd Sunnanå: Skibbrudd (Ny Tid)

2008-08-15T16:17:00.001+02:00

Slaget om Redningsselskapet

Skibbrudd forteller hvordan et vakkert, lite stykke Norge går i filler.

[omdømme] Denne historien river i sjela til kystnasjonen Norge. NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå har påtatt seg en journalistisk oppgave av dimensjoner. Den står riktignok noe tilbake i forhold til Israel-Palestina-konfliktens utfordringer, men er like fullt betydelig.
Nasjonen med fisk i havet og idealister i fjordtarmer, fjelldaler og flatbygder fikk et av sine fineste uttrykk i det gode gamle Redningsselskapet. Det ble strikket, heklet og laget tombola for den gode saken – å sikre beredskapen for folk på havet. Som seg hør og bør for saker som det er umulig å være imot, hadde organisasjonen skaffet seg kong Haralds støtte. Selv gutter i Groruddalen solgte lodd for Redningsselskapet så sent som på begynnelsen av 1990-tallet.
Deretter gikk det tradisjonsrike selskapet til hundene. Det vil si: De glefsende skapningene fantes allerede på innsiden av organisasjonen. Resultatet ble uttallige lederskifter, skandaler, vedvarende dårlig presse, rettssaker og til slutt en granskningsrapport som ble tiet i hjel. Istedenfor et glansbilde av Norge på sitt beste, får man til slutt et inntrykk av nasjonen på sitt verste: Hedonistisk sløseri, innful folkelighet, lokalpatriotisk kameraderi og maktpolitikk forkledd som godhet preger historien Sunnanå forteller.
Graver fram gruff
Ved siden av å legge seg tett opp til den vesentlige, men etter hvert evinnelige, omdømmeproblematikken, som også Simens har balet med og forlaget Spartacus også da tok tak i, presenterer boka dermed et utsnitt av den moderne norske kulturhistorien i et forfallsmodus.
Sunnanå beskriver dette forfallet på en måte som vil vekke debatt, ettersom forvaltningen av organisasjonshistorien ble en del av konfliktmaterialet i slaget om Redningsselskapet, og ettersom møkka han graver fram trolig raskt vil bli forsøkt skuffet unna av andre kamphaner. Dessuten tar forfatteren stilling til fordel for den kontroversielle generalsekretæren Monica Kristensen Solås, som etter en blodig intern maktkamp ble presset ut senhøsten 2005, og deretter fikk rollen som syndebukk.
Ifølge forordet er målsetningen å gjenopprette den balansen forfatteren mener forsvant fra pressedekningen av Redningsselskapets implosjon. Men Sunnanå kunne med fordel gjort bedre rede for kildematerialet sitt. Det ville styrket troverdigheten ytterligere. Istedenfor den definitive historien om Redningsselskapets skjebne får man en følelse av at andre sentrale aktører, kanskje først og fremst mangeårig president Magnus Stangeland eller renkespilleren og Nordlands-sjarmøren Arild Braathen, vil ta til motmæle i løpet av en uke eller tre.
Spillegalskap
God dokumentarlitteratur er på den andre siden avhengig av den gode historien. Og den forutsetter at man – som i all journalistikk – tar noen valg. Dette kan Sunnanå og hans kone, som har skrevet et par kapitler.
Skibbrudd åpner med en slående illustrasjon av kulturkonflikten mellom de måteholdne, skikkelige sjøfolkene og de festglade sløseriene som landkrabbene i selskapet har bedrevet. Det blir ikke bedre av at de fuktige konferansene og de luksuriøse delegasjonsreisene er finansiert med spilleautomatinntekter. En av de drøyeste turene, som blant annet inkluderer en helikopterutflukt til Grand Canyon, går nettopp til en spilleautomatmesse i Las Vegas.
Anne Enger Lahnstein, som ble generalsekretær i Redningsselskapet i 2001, forsøkte å få en slutt på ukulturen, og med politisk kløkt fant hun en løsning på spilleautomatproblemet. Men den tidligere senterpartilederen forsvant etter kort tid, og de interne konfliktene fikk fritt spillerom, med falske underskrifter, mistenkelige pengetransaksjoner og annet gruff. I Sunnanås framstilling utpreger transaksjonen rundt båten Skandia Beta seg som det alvorligste forholdet.
President Stangeland redder et selskap på hjemstedet Austervoll fra konkurs, og det ved at Redningsselskapet kjøper Skandia Beta, en båt som ikke er egnet til den vanlige redningsaktiviteten organisasjonen driver. Avtalen innebærer også at Austervoll-folkene overtar Redningsselskapets båt Sjøfareren, som en del av oppgjøret. Og den dukker opp under annet navn i tjeneste for oljeindustrien i Barentshavet – med Stangeland som eier.
En ny runde?
Det vil bli interessant å følge den neste runden i sagaen om det lille stykke Norge som gikk i filler, og den kan godt komme i kjølvannet av Sunnanås bok. Men hvor står gutten som solgte lodd for Redningsselskapet på 1990-tallet nå? La oss si at han dupper i fjorden en sommerdag, helst i en seilbåt. Og så blåser det opp, og han forstår at seilkunnskapene ikke strekker til. Hvem ringer han? Etter å ha lest Skibbrudd tenker han seg nok grundig om når han til slutt lar stoltheten fare og innrømmer et visst overmot på seilfronten. Men han slår nummeret. For i havsnød bryr folk seg mindre om redningsmennenes rykte.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Lars Sigurd Sunnanå
Skibbrudd.
En dokumentasjon om Redningsselskapets skjulte liv.
Spartacus (2008)
190 sider

Anmeldt: Fareed Zakaria: The Post American World & Robert Kagan: The Return of History and the End of Dreams (Ny Tid)

2008-06-01T14:15:00.001+02:00

Resten reiser seg

Vi er på vei mot en «etteramerikansk» geopolitikk. Nå har også USAs intellektuelle skjønt det.

[verdensorden] Mens norske skribenter fremdeles finner glede i å gneldrer om en mer eller mindre reell kulturkollisjon mellom Islam og Vesten, har USAs viktigste meningsdannere gått lei av den rituelle posisjonsmarkeringen. I alle fall om vi skal dømme etter to ferske bøker som allerede har fått betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier.
Det er sjelden Robert Kagan, kjent for den europakritiske pamfletten Of Paradise and Power, og liberaleren Fareed Zakaria, som skrev The Future of Freedom, er enige om noe. Men nå reflekterer begge over framveksten av en ny verdensorden der USAs allmektighet utfordres av økningen i den økonomiske muskelmassen til land som India og Kina. De har begge oppdaget at det etter alt å dømme er disse landenes nye maktpotensial som i størst grad vil prege geopolitikken i tiårene som kommer.
For Kagan er den radikale islamismen så bakstreversk at den allrid kan bli en betydelig inspirasjonskilde på globalt nivå. For Zakaria er alt snakket om appeasement et godt eksempel på den såkalte «islamdebattens» begrensninger. Dersom vår tid først skal sammenliknes med 1938, som han skriver, så er Iran Romania, og definitivt ikke Hitlers tredje rike.

Tilbake til maktpolitikken
Kagan blir betraktet som en neokonservativ hauk, og var ved siden av William Kristol initiativtaker til Project of a New American Century i 1997. I den nye boka The Return of History hevder han at euforien etter Berlinmurens fall var en historisk feiltakelse. Kagan kaller – paradoksalt nok – det rosenrøde framtidsbildet som ble tegnet på 1990-tallet for en postmoderne drøm om framskritt og universalisme. Nå må det igjen vike for god gammeldags realpolitikk. Og igjen, skriver han, vil styresett være avgjørende for et lands alliansetilknytning. Historien var, med andre ord, ikke slutt likevel.
I Kagans nye verden stiller hel- og halvdiktaturene opp på geledd. Derfor må Vesten samle seg mot trusselen fra et revansjelystent Russland, et selvhevdende Kina og et hårsårt Iran. Kagan ser for seg «a concert of democracies», som er fri for Sikkerhetsrådets handlingslammelse. FNs inneffektivitet stammer jo nettopp fra vår tids avgjørende splittelse mellom autoritære og demokratiske stormakter, som han skriver.
Appellen er altså klar, om enn mindre skarpt formulert enn i Of Paradise and Power: Verdens demokratier må igjen stå sammen og stå opp, noe Kagan allerede ser anslag til i den indisk-amerikanske atomavtalen og de siste to-tre årenes reduksjon i de transatlantiske spenningene som oppstod i 2003.
Til grunn for argumentet ligger den samme impulsen som i forrige bok.
Maktpolitikk er et nødvendig «onde» i en verden preget av nasjonalstatlig rivalisering, eller for å bruke Kagans egne ord: Han spør om en multipolar verden ville være å foretrekke framfor en unipolar orden der USA fremstår som en snill kjempe, en hyggelig hegemon, og svarer selv at «perhaps for Beijing, Moscow and Teheran it would». Det underforstås selvfølgelig at situasjonen er en annen for Paris, Berlin, London, Washington – eller Oslo.

En ny geopolitikk
Uten å havne i naiv idealisme er Fareed Zakaria på mange måter inkarnasjonen av den globaliseringsvennlige optimismen Kagan på et både stilsikkert og politisk betent vis maler til grus i sin bok. For Zakaria er glansbildet selvopplevd – han flyttet som 18-åring fra Mumbai til New York, der han lyktes overordentlig godt – og han hyller det, først og fremst i Newsweeks spalter. I The Post American World legger Zakaria også vekt på de positive utviklingstrekkene i verden i dag: færre kriger og mindre fattigdom. Han skriver at «power is shifting away from nation-states, up, down and sideway» og hevder at dette gjør klassisk maktpolitikk mindre effektiv.
På tross av den felles samtidsdiagnosen – India og Kinas vekst endrer de geopolitiske forholdene – er Zakarias resept en ganske annen enn Kagans: Løsningen på de nye utfordringene er ikke mer stormaktsrivalisering, en kraftigere amerikansk vektlegging av militærmakt, eller en ekskluderende løsning på geopolitikkens legitimitetsproblematikk. Snarere må USA bryte med en fryktdreven isolasjonisme, fokusere mer på brede og bindende avtaler enn snevre nasjonale interesser og bruke diplomatiske midler til å skaffe seg internasjonal støtte.
Zakaria, som gir utførlige analyser av både Kinas og Indias politiske valg og strategiske handlingsrom, mener det er avgjørende å ikke presse de framvoksende stormaktene til å måtte velge mellom å være for eller mot Vesten. Istedenfor bør de stimuleres til å slå inn på en «vestlig» utviklingsvei, men på deres egne premisser, slik at det globale politiske systemet endres i prosessen. Som han skriver: «Progress means compromise» i våre dager.
I Zakarias øyne bør USA gjøre som Tysklands første kansler Otto von Bismarck, og ikke som britene da solen faktisk gikk ned over deres imperium. Mens britene lukket seg inne, var Bismarcks strategi å knytte sterkere bånd til de andre stormaktene enn det de hadde med hverandre. Dermed ble Berlin et knutepunkt for europeisk politikk på slutten av 1800-tallet, slik Washington, i Zakarias øyne, kan bli det for verden i dag, om man ikke i mellomtiden går i spinn over større spredning av mulighetene for geopolitiske innflytelse.

Et århundre skapes
Hvorvidt Kagan eller Zakaria vil vinne frem i den politisk-filosofiske debatten, er et åpent spørsmål. Det skrives fortsatt mye om Irak-krigen, selvfølgelig, og vi er i den forbindelse vitne til en gryende selvransaking, en begynnende bearbeiding av et traume, som kan få en størrelsesorden som minner om Vietnamkrigens etterspill. Likevel har de to, sine ulikheter til tross, et interessant perspektiv: I framtidens historiebøker vil både unipolariteten og «krigen mot terror» ofres noen få setninger, mens fremveksten av nye aktører på den geopolitiske scenen, og USAs reaksjoner på dette, vil definere et århundre.

Omtalt av Halvor Finess Tretvoll

Fareed Zakaria
The Post American Wolrd
W. W. Norton & Company (2008)
292 sider

Robert Kagan
The Return of History and the End of Dreams
Alfred A. Knopf (2008)
121 sider

Anmeldt: Ian Buruma: Mord i Amsterdam (Ny Tid)

2008-05-25T14:13:00.000+02:00

Drapet som rystet Europa

Mord i Amsterdam går til kjernen av det problematiske møtet mellom Vesten og radikal islamisme.

[litteraturfestival] I dag, fredag 30. mai, debatterer Ian Buruma og den franske filosofen Pascal Bruckner Europas flerkulturelle framtid under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Tidligere i år utga Arneberg forlag Bruckners botferdighetens tyranni, og nå lanserer Gyldendal sin andre Arena-bok, nemlig Burumas Mord i Amsterdam. Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh.
Dermed er noe av det beste som er skrevet om den både uomgjengelige, komplekse og pinefulle debatten rundt toleransens grenser blitt tilgjengelig på norsk. Mord i Amsterdam vant blant annet Los Angeles Times’ pris for beste current interest-bok da den ble utgitt i USA i 2006, og i motsetning til Bruckners ensidige angrep på det han oppfatter som Vestens selvhat, gir Buruma en virkelighetsnær og tankevekkende behandling av Europas møte med islamismen i dens voldeligste og mest uforsonlige versjon.
Dette er forfatterens store fortjeneste. Som en liberal og kosmopolitisk skribent, med tidligere og nåværende redaktørjobber og akademiske stillinger i Tokyo, London, Hong Kong, Budapest, New York og Berlin, borer han i en begivenhet som sjokkerte verden og hans opprinnelige hjemland. Istedenfor å vike unna det som er vanskelig tar han intellektuelt tak i en hendelse som truet med å sprenge den Nederlandske «polderidyllen» og som kastet de tolerante nederlenderne ut i en identitetskrise der både opplysningstiden, krigshistorien og 1960-tallets «provobevegelse» ble brukt og delvis manipulert. Dessuten satte den det problematiske møtet mellom Vestens og en voldsforherligende islamistisk strømning på spissen.

Et bestialsk drap
Forvandlingen i Nederland skjedde den 2. november 2004, da Theo van Gogh, en kjederøykende filmskaper og kontroversiell samfunnsdebattant, ble skutt på kloss hold i Amsterdam. Deretter fikk han halsen skåret over og to kniver plantet i brystet. En av dem ble brukt til å stemple et brev fast til van Goghs kropp. Brevet, en forvirret pamflett, inneholdt blant annet drapstrusler mot den somaliskfødte politikeren Ayan Hirsi Ali, som sammen med van Gogh hadde lagd en islamkritisk kortfilm kalt Submission.
Buruma går i konsentriske sirkler rundt den bestialske hendelsen og nærmer seg både bakgrunnen og etterspillet fra stadig nye vinkler. Boka skildrer radikaliseringen av den marokkansk-nederlandske drapsmannen Mohammed Bouyeri i El Tawhïd-moskeen og påvirkningen fra hatpredikanten Abou Khaled, som turnerte mørke bakrom der han fyrte opp under sinnet blant unge i Nederlands «parabolbyer», altså forsteder prydet av parabolantenner rettet inn mot tv-kanaler fra Midtøsten. Buruma beskriver også hvordan van Gogh hadde utviklet seg til en erkenederlandsk medieprovokatør. van Goghs så seg selv som en «bygdetulling», men forfatteren viser hvordan blandingen av sjokkretorikk og ironi var innrettet på en måte som både skulle tas alvorlig og kunne dekke seg bak en spøkefull maske. Denne posøraktige stilen, som Pim Fortuym representerte en litt annen variant av før også han ble drept i et attentat noen år tidligere, var lenge en sprelsk del av den Nederlandske offentligheten, noe de marokkanske og tyrkiske befolkningsgruppene ikke helt har fått med seg, av forståelige grunner.

Intellektuell redelighet
Buruma snakker med Theo van Goghs kolleger, venner og familie, universitetsansatte, en fengselsimam, marokkansk ungdom og Hirsi Ali selv. Resultatet viser til fulle sjangerpotensialet i den reflekterende dokumentarboka. Her er det få entydige dommer, men desto flere innganger til et problemfelt som alt for ofte forfaller til polarisert skittkasting.
Slik sett utstråler Buruma en beundringsverdig rederlighet. Å hevde at dette er enkel eller uten paradokser vitner om uinnskrenket intellektuell sløvhet. Det er like dumt å gå i vranglås ved det ene eller det andre ytterpunktet. Både venstreorienterte toleranseforkjempere, som lukker øynene for overgrep mens de mer eller mindre direkte beskylder folk med andre meninger for rasisme, og arrogante forsvarere av såkalte vestlige verdier, som ser feighet og unnfallenhet hos enhver «naivist» med ønske om å respektere andres kultur og religion, har oversett at det er et dilemma som fordrer en viss ydmykhet i kjernen av debatten. De bør kjøpe Mord i Amsterdam straks, og helst ta den innover seg før neste Tabloid-sending på TV2.

Konfliktfylt egenterapi
Likevel er det skildringen av hva et slikt voldelig, men også tragisk anslag mot ytringsfriheten, rettsstaten og demokratiet gjør med et liberalt vestlig samfunn som
treffer leseren i størst grad. Gjennom å knytte reaksjonsmønstrene etter drapet til noen vesentlige aspekter ved nyere Nederlandsk historie, for eksempel «søylesystemet», som lenge delte samfunnet inn etter religiøs tilhørighet, selvbildet som frilynthetens forsvarere når det kommer til seksualitet og narkotika, eller krigshistorien, som fortsatt gjør seg gjeldende med en kombinasjon av skyldfølelse og selvgodhet, leverer forfatteren en sosiologisk-journalistisk analyse av et traumatisert samfunns forsøk på egenterapi. Tilsvarende viktig er skillet mellom landsbykulturen til hardtarbeidende førstegenerasjonsinnvandrerne fra Rif-fjellene i Marokko og den renhetsfikserte Takfir-ideologien som noen få mistilpassede unge, gjerne etter å ha opplevd velferdsstatens blanding av sandpåstrøing og avvisning, knytter seg til.
Mange av personlighetene Buruma møter må leve under konstant politibeskyttelse, noe som vitner om det skyhøye konfliktnivået et politisk drap kan forårsake. Etter attentatet ble det også vekselvis satt fyr på moskeer og kirker.

Problematisk forord
Dersom man skulle tenke seg riktig godt om etter å ha lest Burumas bok er spørsmålet hvordan Norge hadde reagert dersom noe liknende hadde skjedd i vårt samfunn, og ikke, som Shabana Rehman tror mot slutten av forordet, om noe liknende kan skje her. Mens muligheten for det sistnevnte er marginal, men til stede dessverre, fremstår tanken på de eventuelle reaksjonene som minst like urovekkende.
Rehman, som var konferansier under litteraturfestivalens åpningsgalla, er i det hele tatt ute i et lett problematisk ærend på sine drøye fem sider. Hennes versjon av humanismen og fritenkeriet ender nemlig med en slagside i kampen mot «hårsåre antidemokrater som er så personlig fornærmet på vegne av døde profeter at de kjemper med nebb og klør for å påvirke og innskrenke opplysningstidens viktigste konsekvens».
Slik bruker Rehman Mord i Amsterdam til å fremme en posisjon, eller i det minste en retorikk, som Buruma kan hevdes å avkle rimelig effektivt. Det ville trolig passet bedre i Pascal Bruckners bok.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Den evinnelige islamdebattens klokeste innlegg så langt.

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal (2008)
237 sider

Anmeldt: Jørgen Alnæs: I eventyret (Ny Tid)

2008-05-10T14:11:00.000+02:00

Ut på litteratur

Reiseskildringer er ikke først og fremst et vindu til verden, men et speil for oss som leser dem.

[selvbilde] Skrivende nordmenn – med og uten ski på beina – har det siste drøye århundret pakket kofferten et uttall ganger. Det har blitt bøker av slikt. Og et utvalg av denne litteraturen grubler Jørgen Alnæs over i den ferske boka I eventyret.
Alnæs, som er anmelder i Dagsavisen og til daglig jobber ved Høgskolen i Oslo, har hatt et ønske om å restituere det man lett kan oppfatte som en småsjuskete sjanger. Manndom tar møydom i bok etter bok, om sistnevnte så er representert ved frimodige men uskyldsrene «hulahulakvinner» eller urørt natur og hvite flekker på kartet.
Den heltemodige forfatteren må kjempe mot isnende kulde eller kannibaler – alt ettersom. Men i følge Alnæs er det også etterlatt velskrevet og verdifull litteratur i kjølvann og skipor. Thor Heyerdahl er for eksempel en undervurdert forfatter, skal vi tro I eventyret, og Helge Ingstads Pelsjegerliv fra 1931 er en klar favoritt.
Først og fremst er det likevel en beskrivelse og analyse av utviklingen i sjangeren og sjangerforventingene Alnæs presenterer. Det gir ham anledning til å si en hel del om hvordan Norge har sett på verden og seg selv gjennom årtiene. Og det igjen, henger nettopp sammen med at reiseskildringen er en populær sjanger, med rufsete romantikk og vågemot, skulle man tro.

Rasisme og imperialisme
Da Nansen og Amundsen sleit seg gjennom isen, og i alle fall da de skrev om det etterpå, var de umiddelbare hjemlige omgivelsene preget av et forsøk på å skape en norsk nasjonalmytologi i forbindelse med uavhengighetskampen. Vi skulle være best om vinteren. Vi skulle være først der det var kaldest.
Polarheltenes bøker er symptomer på dette. Men de skjønte også at de måtte formulere fortellingene sine på en måte som tilfredsstilte leserens spenningsbehov. «Få ting er nemlig mer kjedsommelig enn kryssingen av et bredplatå,» som Alnæs skriver. De valgte noen både enkle og vellykkede grep. Ifølge I eventyret er helten som trosser dødsangsten i den gode saks tjeneste en stadig tilbakevendende figur.
Det kunne være skruis og kulde, men det var ofte også andre farer som truet nordmannen der ute i verden. I få sjangere har de dramaturgiske behovene blitt oppfylt ved hjelp av en så usminket rasisme. Et par titler kan antyde hvordan reisebokforfattere har fremstilt andre som umenneskelige og livsfarlige: Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien og Under tropernes himmel – To aar blandt hode-jægerne paa Borneo. Aller verst, ifølge Alnæs, var Yngvar Martens Blandt tropenes tigre og på vidda her hjemme fra 1932, der forfatteren bokstavelig talt jakter på indianere i Paraguay, nærmest for moro skyld. Både Heyerdahl og den eksentriske rallykjøreren Greta Molander, som sto for flere halsbrekkende bilturer, hadde dessuten et anstrengt forhold til sine sannsynligvis menneskespisende medmennesker.

Problematisk kritikk
Allerede i 1895 finner Alnæs imidlertid et moteksempel, en kontrast, som han stadig vender tilbake til for å illustrere poengene sine. I Eivind Astrups bok Blandt Nordpolens naboer framstilles ikke bare inuittene på Grønnland mer respektfullt enn det tiden den er skrevet i skulle tilsi. Forfatteren er også ute i et ærend som siden ble et markant trekk ved norske reiseskildringer. Astrup reiste ikke som koloniherre for å kartlegge og underlegge seg nye områder. Han ønsket snarere «å søke seg bort fra sivilisasjonen». Det var noe Ingstad og andre plukket opp igjen i mellomkrigstiden.
Dermed åpenbarer det seg et kritisk aspekt ved reiseskildringene, skal vi tro I eventyret, og det handler om å bryte med den vestlige tilværelsen – ikke bare med den besteborgerlige familien, men med hele det urbane, livsfjerne, kunstige livet.
Det kan imidlertid virke som om Alnæs har vandret ut i et mer problematisk landskap enn han ser ut til å anerkjenne akkurat her. Kanskje er imperialistisk kartleggingsiver erstattet med eventyrlyst. Men det tvetydige i denne formen for lengsel etter det opprinnelige kommer ikke godt nok til uttrykk, og en lang tradisjon for alvorlig idéhistorisk refleksjon omkring sammenhengen mellom kritikk av «den degenererte europeiske kulturen» og visse strømninger innenfor nazismen forlates til fordel for en vag tilslutning til den kritikken som blant annet kommer til uttrykk i nazisten Per Imerslunds bok Hestene står salet og filosofen Martin Heidegger – også han nazisympatisør – sitt begrep om egentlighet.

Den tapte drømmen om paradisøya

De fascinerende vendingene i Alnæs’ reisebokhistorie fortsetter imidlertid i etterkrigstiden, og nå er også en sterkere problematisering til stede. Fremtiden i våre hender-gründer Erik Damman tar for eksempel med seg hele familien til Samoa-øyene i Stillehavet. På den ene siden søker han en livsstil med mindre stress og pengemas, men han kan kun gjøre det som et resultat av det velstandssamfunnet han stammer fra. Dammann kan også, i motsetning til de andre innbyggerne på øya, flytte hjem igjen dersom noe skulle skje.
Fra Dammann og Arne Næss, via Erling Kagge til Lars Monsen skjer så det foreløpig siste vendepunktet i det Alnæs kaller «sakprosaens populærlitteratur». Og kanskje er også det et vendepunkt i det norske selvbildet. Landets reisende sønner, og bare noen få døtre, har vendt seg innover, til kontemplasjonen, etter en kort periode på 90-tallet da de forsøkte å gå i Nansens og Amundsens fotspor.
Monsen vil verken vinne seire for Norge eller kritisere landet. Han ønsker ingen alternativ og bedre tilværelse et annet sted, men vil «trekke seg tilbake, være alene og dyrke naturen og ensomheten».
For å sette det på spissen: Er det dette billigflyselskapene har betydd for reiseboksjangeren? Hva sier det i så fall om oss selv? Alnæs svarer ikke klart når det kommer til vår tid, men han har inspirert spørsmålet. Også det viser vel at reiseskildringer er egnet for tankevirksomhet. For ikke å snakke om en bok om reiseskildringer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

En dannelsestur gjennom norske reiseskildringer

Jørgen Alnæs
I eventyret
Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
Cappelen (2008)
330 sider

Anmeldt: Lotta Elstad: En såkalt drittjobb ( Ny Tid)

2008-05-01T14:09:00.000+02:00

De nødvendige hendene

En såkalt drittjobb er en tidvis slående reportasjebok fra en gråsone i det norske arbeidslivet.

[politikk] Man kan ikke tenke, skrive eller designe bort rot og skitt. Noen må støvsuge, tørke, stable, re opp, vaske, rydde og skrubbe – også i det postindustrielle Norge. Lotta Elstad, med bakgrunn fra Klassekampen og Dagens Næringsliv, har
funnet ut hvordan menneskene som ufører de såkalte ”drittjobbene” har det.
Hun tok seg jobb ved et Thon-hotell i Oslo i noen måneder, ”for å gjøre research”, som hun skriver. Resultatet har blitt en til tider avslørende rapport fra det moderne arbeidslivets bunnsjikt, der midlertidige ansettelser og tilkallingskontrakter brukes i stor utstrekning, organisasjonsgraden er lav og arbeidsmiljøloven neglisjeres.

Store forbilder
En såkalt drittjobb er åpenbart inspirert av Günter Walraffs bok Ganz unten fra 1985, der forfatteren utgir seg for å være tyrkisk gjestearbeider i Vest-Tyskland, og Barbara Ehrenreich’s bok Nickel and Dimed fra 2001, som handler om tilværelsen som ”working poor” i USA.
Det som skiller disse bøkene fra Elstads debut er imidlertid like vesentlig som det de tre bøkene har til felles. De voksende ulikhetene i det norske samfunnet er tross alt fortsatt små i forhold til hva tilfellet var i Walraffs Forbundsrepublikk og Ehrenreich’s Amerika.
Ifølge Elstad er da også de som befinner seg nederst på lønnsstigen i Norge, ”de rikeste lavtlønte i verden”. Hun burde trolig ha lagt til: ”og gjennom historien”.
Man kunne i forlengelsen av dette spørre om metoden hun har lånt fra Walraff og Ehrenreich – ”under cover”-journalistikken – er legitim i forhold til utfordringene i det norske arbeidslivet.
En forutsetning som må oppfylles for å rettferdiggjøre et på mange måter problematisk virkemiddel er at journalistens falske identitet hjelper henne med å få fram kritikkverdige forhold som vanskelig kunne blitt avdekket på annen måte. At det å skildre et norsk hotell i 2008 faktisk innfrir dette kravet er i seg selv et ganske slående faktum.

Sterke historier
Det som gjør størst inntrykk er imidlertid ikke forfatterens egne opplevelser, men perspektivene, bekymringene og livene til dem hun jobber sammen med, og som hun kommer tett innpå gjennom sin metode. Ved å viderebringe fortellingene til mennesker som Joycy – hun trenger en inntekt på nærmere 200 000 kroner for å kunne bringe ektemannen til Norge – eller til han som glemte å etterfylle vaskemiddel, og dermed kan miste både jobben og bli sendt ut av landet, får Elstad fram hvordan markedsstrukturer, politiske beslutninger og elendige ledere til sammen skaper store belastninger i en del av norsk økonomi som sysselsetter flere hundre tusen mennesker.
Det skal løpes og ”det må skinne,” som Said, en av de andre medarbeiderne på hotellet, sier. Resultatet er såre føtter og vonde rygger. Elstad føler selv på dilemmaet: vaske fort nok eller rent nok. Kravene er til tider absurde. I tillegg til at lønna er lav, går slikt på yrkesstolthet løs. Hotellet innfører også kontrollrutiner som en stemplingsautomat, mens husøkonomen forlanger at de ansatte tyster på hverandre, fordi det ifølge henne er ”noen sabotører” blant dem. Hvis de ikke liker henne, er det bare å slutte, som hun sier.
Det skaper en frykt som kan få eksistensielle trekk når det er oppholdstillatelsen eller utsiktene til familiegjenforening det står om.

Ømt punkt
En såkalt drittjobb er sosialreportasje med høy temperatur, men hadde vokst ytterligere dersom forfatteren inkluderte flere og bredere erfaringer fra servicesektoren. Det er tross alt omfanget og mangfoldet som er rystende i for eksempel Ehrenreich’s bok. Elstad har i stedet valgt å supplere førstehåndsberetningene fra ett enkelt hotell med andre graverende eksempler fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets arkiv. Når hun i tillegg bruker plass på å kritisere Thorbjørn Jaglands og Victor Normans relativt gamle synder, blir det av og til noe programmatisk over bokprosjektet, noe som ville blitt mindre tydelig dersom hun hadde skrevet en ren reportasjebok. De gripende fortellingene truer med å bli instrumenter for å fremme et bestemt kapitalismekritisk prosjekt, slik boka framstår nå.
Elstad treffer likevel et ømt punkt når hun knytter arbeidsforholdene i servicesektoren til debatten om arbeidsinnvandring. Forfatteren kritiserer en bok jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen. Vi hevder i Kosmopolitikk at arbeidsinnvandring har flere positive enn negative konsekvenser for både avsender- og mottakerlandet, og at økt levestandard i Polen i visse tilfeller kan veie opp for økt press i arbeidsmarkedet i Norge. Ut i fra en solidaritetstankegang som sprenger nasjonale grenser og vante motsetninger, er dette fortsatt verdt å fastholde.
Men Elstad viser effektivt hva kostnadssiden ved et slikt standpunkt er. Og om man ikke tar dette inn over seg, er man verken særlig redelig eller spesielt reflektert. Eldrebølge og arbeidskraftmangel, i tilknytning til økt mobilitet på tvers av landegrenser, har skapt en situasjon der det finnes få plettfrie alternativer. Etter å ha lest Elstads bok er de sorte flekkene på den norske løsningen svært godt synlige. Andre fargenyanser er det verre med.

Drittsystemet
En såkalt drittjobb mangler ambivalens i forhold til den kompliserte debatten om hvordan samfunn bør løse nødvendige men lite attraktive oppgaver, håndtere trusselen om sosial dumping, og så videre. Det er riktignok noe forfriskende ved denne skråsikkerheten, men samtidig mister boka av syne de dilemmaene så og si alle vesteuropeiske finans-, sosial- og arbeidsministre står overfor.
Elstad skriver at ”noen tjener penger på at andre har lav lønn, lav sosial status og generelt dårlige arbeidsavtaler”, og at det ”egentlig handler om et drittsystem”.
Det er kanskje sant. Men dette ”drittsystemet” er nå likevel blant de bedre. Og vil man endre det som fortsatt må og bør endres, er det trolig nødvendig å kombinere harmen med en anerkjennelse av at det er flere, og til tider kryssende, hensyn å ta.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Sjølproletar med reportasjenerve

Lotta Elstad
En såkalt drittjobb
Manifest (2008)
217 sider

Anmeldt: Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! (Ny Tid)

2008-04-30T17:07:00.000+02:00

- Litt mer hermetikk, takk

Unge Høyres leder vil reformere konservatismen – forsiktig, forsiktig.

[politikk] Når en ung mann fra Høyre i 2008 føler behov for å tenke gjennom sitt partis idégrunnlag på nytt, er bakgrunnen en ganske annen enn hva tilfellet ville vært for venstreorienterte unge menn ute i liknende ærend, og de har det jo vært flere av. Det var ikke Høyre som fikk Berlinmuren i hodet, for å si det sånn.
Men så er det man spør seg om ikke kommunismens spøkelse hjemsøker flere enn de man vanligvis avkrever ideologisk loftsrydning, bare på en litt annen måte. Nå vet vi jo at historien ikke tok slutt i 1989, men det må ha vært greit å ha en erkefiende under den kalde krigen. Kanskje ga det en slags mening og retning på det hele? Ble det litt tomt da seiersfesten etter hvert tok slutt?

Sunn skepsis
Nettopp ideer er i alle fall hva Torbjørn Røe Isaksen etterlyser i Høyre om! For en ny konservatisme. Høyre har blitt et «kasseapparatparti», mener han, og det er årsaken til at folk ikke lenger liker det noe videre.
Hans lille oppdagelsesferd på konservatismens roteloft begynte som en reaksjon på Høyres elendige valgresultat i 2005, og ender med en appell om å finne tilbake til røttene, til de mer eller mindre anemiske britene og de mer eller mindre velpudrede franskmennene som i sin tid formulerte konservative ideer i kontrast til borgerskapets oppgjør med adelens privilegier og arbeiderklassens revolusjonære eskapader.
Nå skal det sies at Røe Isaksen har en sunn skepsis til deler av den konservative arven. Han er selv en moderat type, som helst blander liberale holdninger med sitt konservative grunnsyn. De to ideologiene er som Gin & Tonic, skriver han: Forferdelig hver for seg, men riktig godt sammen.
Akkurat denne fyndige formuleringen har han riktignok hentet fra Civita-sjef Kristin Clemet, men den sier noe om hvor landet ligger: Røe Isaksen er omtrent like kritisk til den mørkeste reaksjonen som han er til sosialistiske utopier, sosialdemokratisk planstyring og den aller mest vulgære markedsliberalismen.
Slik sett lykkes han for så vidt med å «forandre for å bevare» – også konservatismen selv.

Tilbake til røttene
Valgnederlaget skyldtes «avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på,» skriver Røe Isaksen.
Nå står han midt i en liten bølge av fornyet interesse for ideene på høyresiden i norsk politikk. Tidsskriftet Minerva har gjenoppstått i ny ham, med Røe Isaksen som redaktør og sentral premissleverandør. Sist høst kom det også ut to bøker som kontemplerer over Minerva-kretsens virksomhet på 60-tallet, gruppeportrettet Politikk som idékamp og tekstutvalget Fra den annen front. Røe Isaksen knytter seg til denne tradisjonen – til Lars Roar Langslet, brødrene Lønning og Francis Sejersted, blant andre.
Først og fremst er det likevel klassikere som Edmund Burke, Adam Smith, Alex de Tocqueville – og Tatcher-inspiratoren Friedrich A. Hayek – han plukker ideer fra.
Han skriver at flere av dem har fått et ufortjent dårlig rykte, og mener at de ga svar i sin tid som må formuleres på nytt i vår tid. Slik sett er Røe Isaksen sjelden vare i politikerkretser. Han kombinerer politisk praksis med en god del tenkning og har grep om en del politisk-filosofiske spørsmål. Forholdet mellom fellesskap og individuell frihet blir for eksempel drøftet inngående. Vi trenger flere slike. Da er det også morsommere å være uenig.

Bremsekloss
Og noe annet faller vanskelig. For all del: Det skal ikke gå partipolitikk i dette. Men man kan vanskelig slippe følelsen av at Høyre om! er utilstrekkelig i møte med flere av vår samtids avgjørende spørsmål.
Den konservatismen Røe Isaksen gjør seg til talsmann for er ingen politisk ideologi i streng forstand. Snarere er det snakk om et samfunnssyn, der det blant annet dreier seg om å sette grenser for politikken, ha tiltro til frivillige sammenslutninger og dydige mennesker. Den sosiale organismen endrer seg sakte, på uforutsigbare måter, skriver Røe Isaksen. Å lede an i utviklingen er derfor farlig.
Innovasjon, initiativ og kritikk av dogmer faller dermed utenom. Selv om Røe Isaksen ironiserer lett over at Arbeiderpartiet ga Høyre en bremsekloss til 100-årsjubileet, er det ofte som om verden går framover av seg selv i hans bok.
Globaliseringen skal for eksempel møtes med en kombinasjon av forandring og forankring, mener den unge mannen fra Høyre.
Han ser behovet for å føre en «aktiv reformpolitikk», og for å «konservere selektivt», i møte med endringer som er dramatiske. Vi må reagere, men forsiktig, forsiktig, så ikke røttene våre rives opp.
Det er faktisk litt klokskap i argumentet om at globaliseringen fører til noen fryktreaksjoner som enhver bør innreflektere i ens politiske horisont. Når det kommer til stykket er det imidlertid – ved siden av demokratiet, som de færreste vel vil fjerne – kongehuset og kristendommen, samt «folkesjela, denne mystiske entiteten», som skal konserveres i Røe Isaksens konservatisme. Dette er altså den faste grunnen vi skal stå på når vi åpner oss for verden? Man skulle tro mannen hadde opplevd krigen.

De vestlige verdiene
Det er ikke sagt til forkleinelse for dem som har gjort nettopp det. Ikke er det ment som et argument mot historisk bevissthet om den alltid eksisterende faren for dramatiske sivilisasjonssammenbrudd, heller.
Likevel må man spørre hvorfor Røe Isaksen ikke vier mer plass til refleksjoner rundt forholdet mellom den konservative arvens forsvar for enkeltlands kulturelle egenart, «de vestlige verdiene» og den kristne sivilisasjonen på den ene siden, og debatten om partikularisme og universalisme, som ligger bak så mange av de vanskeligste spørsmålene i vår tid, på den andre. I det hele tatt er det påtagelig at forfatteren først vender seg mot hva konservatismen skal være nå på de siste 10 sidene, mens de første 185 er viet fortiden.
Kanskje er svaret at konservatismen må utfordres mer om slike emner skal innpasses. Men da slutter den vel også å være konservativ.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Morsom å mislike
Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om!
For en ny konservatisme
Cappelen Damm (2008)
207 sider

Anmeldt: Samantha Power: Redningsmannen (Ny Tid)

2008-04-30T17:06:00.000+02:00

Flammen de slukket

Samantha Power skriver rystende og reflektert om FN-toppen som ble drept i Irak for snart fem år siden.

[fn] Klokka 16.28 den 19. august 2003 ble Sergio Vieira de Mellos kontor i Canal Hotel, som var FNs hovedkvarter i Baghdad, forvandlet til et rykende krater.
Vieira de Mello, brasilianeren som i en alder av 55 var blitt utpekt av Kofi Annan til å lede FN-operasjonen i det okkuperte Irak, hadde forsøkt å finne en rolle for verdensorganisasjonen. På den ene siden trengte han et godt forhold til Paul Bremer, den amerikanske administratoren. På den andre siden måtte han unngå at FN ble assosiert med okkupantene.
Nå var den vanskelige ballansegangen hans minste bekymring. Etter eksplosjonen lå han fastklemt under betongen, mens livet, som i stor grad hadde handlet om å forholde seg – intellektuelt og praktisk – til dilemmaer av denne typen, ebbet ut.
Med Vieira de Mello døde ikke bare en av FNs mest inspirerende skikkelse. Han personifiserte også verdensorganisasjonens strev med å få grep om en ustabil og uoversiktelig verdensorden.
Det mener i alle fall Samantha Power, professor ved Harvards John F. Kennedy School of Government. Som hun skriver i Redningsmannen. Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden: «Han døde under det sammenstyrtede Canal Hotel – med vekten av FN hvilende over seg.»

Pragmatist og idalist
Power, som har vært i Oslo denn uka, slo gjennom med A Problem from Hell i 2002. Der skildret hun folkemordenes historie og foreslo en humanitær intervensjonisme. I sin nye bok beskriver hun en mann, som fra da han fikk sin første jobb i Geneve i 1969 – via Bangladesh, Sudan, Kypros, Mosambik, Libanon, Kambodsja, Bosnia, Rwanda, Kongo, Kosovo og Øst-Timor – veide realisme og idealisme for å finne løsninger på tilsvarende utfordringer innenfor en FN-sammenheng.
Etter Berlinmurens fall så framtiden lys ut for en verdensorganisasjon som hadde vært handlingslammet under stormaktenes etterkrigsrivalisering.Vieira de Mello ble i de avgjørende årene som fulgte mannen FN tydde til i vanskelige postkonfliktsituasjoner.
Det er liten tvil om at hans til tider selvutslettende lojalitet er beundringsverdig. Samtidig gjorde han store feil. Ikke bare var han en notorisk kvinnebedårer. Det var også politiske blundere, som fikk tildels alvorlige konsekvenser. I Bosnia ble Vieira de Mello gitt tilnavnet «Serbio» etter å ha pleiet intim omgang med krigsforbryteren Radovan Karadzic, og i Kambodsja drakk han vin med Røde Khmer-lederen Ieng Sary.
Formålet var alltid nobelt, som å unngå at Røde Khmer trakk seg fra den skjøre fredsavtalen eller å oppnå at serberne i Bosnia lettet presset på enklaven Gorazde. I det første tilfelle fikk han kanskje utsatt det uunngåelige, mens han i det siste kan sies å ha utsatt et nødvendig oppgjør med serbisk aggressivitet.
Vieira de Mellos devise var å snakke med alle, å fokusere på framtiden, ikke fortiden. Men etter hvert som uhyrlighetene i Rwanda og Srebrenica gikk opp for ham, reviderte han synet sitt. Det var grenser også for FNs nøytralitet. Grove forbrytelser kunne ikke i lengden gå ustraffet, selv om det var kortsiktige humanitære gevinster knyttet til lovnader om immunitet.
De samme hendelsene gjorde ham til en tilhenger av at verdenssamfunnet griper inn for å beskytte en befolkning når staten ikke lenger vil – om nødvendig med militæremakt. Han kom fram til at humanitære intervensjoner kunne legitimeres selv uten FN-mandat. Vieira de Mello var riktignok bekymret for at slike unntak skulle skape presedens, men mannen som i 1968 sloss med politiet ved Sorbonne, hadde tilbakelagt en betydelig distanse.
Power, som var rådgiver for Barack Obama inntil hun kom med noen vel friske karakteristikker av Hillary Clinton, betrakter utviklingen som en evne til å lære av sine egne og FNs feil. Dialektikken mellom prinsipper og pragmatisme hadde til slutt skapt en moden Vieira de Mello, som tok hensyn til politiske, og byråkratiske begrensninger, samtidig som han presset på der det var mulig å skape en litt bedre verden, på lang sikt.

Rystende «dobbeltbiografi»
At Gyldendals nye dokumentarserie Arena åpner med Powers bok, tyder på kvalitetsbevissthet. Samtidig er det et modig valg, all den tid Redningsmannen langt fra lar seg fordøye på et par ettermiddager. På den andre siden kan man vanskelig tenke seg en bok som i større grad rettferdiggjør et langvarig opphold på nattbordet til den som ønsker å dukke ned i dilemmaene knyttet til det internasjonale samfunnets kriseberedskap – kveld eller kveld.
Det skyldes først og fremst forfatterens evne til å koble en fascinerende og rystende enkeltskjebne med historisk refleksjon omkring den sikkerhetspolitiske utviklingen fra dekolonialiseringen, via 90-tallets intermesso, til 2000-tallets «krig mot terror».
Som Power selv skriver, er dette en «dobbeltbiografi», om en kompleks mann og om en kompleks verden. Det dukker også opp et tredje refleksjonsnivå, som forfatteren kunne gjort mer ut av. Vieira de Mello var filosof, og skrev avhandlinger om forholdet mellom filosofisk refleksjon og politisk handling når han ikke var i felten.
Om man skulle ønske mer, måtte det være at Power tok bedre vare på dette oppsparket. De politisk-fiosofisk aspektene ved dilemmaene som verdenssamfunnet må ta stilling til var noe Vieira de Mello ivrig diskuterte, men hennes egne forsøk på å formulere filosofiens politiske implikasjoner – og omvendt – er sjelden inngående. Noe slikt kunne imidlertid bidratt til at blikket ble løftet fra en nitidig kronologisk arrangert og til tider overveldende detaljrikdom.

FN må lære å si nei
Når det er sagt gir Redningsmannen impulser til å tenke gjennom avgjørende spørsmål. Ikke minst i et Norge der «FN-linja» har blitt politisk allemannseie, byr Power på motstand. Etter lesningen er det vanskeligere å akseptere de mest primitive refleksene i den utenrikspolitiske debatten.
En av bokas tankevekkende innslag handler om at landene i sikkerhetsrådet til tider bruker FN som fikenblad. Stormaktene er ansvarlige for beslutningen om en operasjon. Likevel er det FN som får skylden når kompetansen og ressursene ikke matcher forventningene. I en rapport ved årtusenskifte het det at FN må lære seg å si «nei» til uløselige oppdrag. Det var et standpunkt Vieira de Mello hadde forståelse for.
Kanskje kunne det også forhindret en operasjon i et Irak som alt var i ferd med å falle fra hverandre på grunn av beslutninger amerikanerne fattet i «den gylne timen», helt tidlig i postkonfliktfasen.
Etter et drøyt tiår, der verdensorganisasjonens hadde gått fra å se store muligheter til å bli overkjørt av en amerikansk regjering og dens «koalisjon av villige», var FN imidlertid desperate etter igjen å spille en rolle. Den de sendte var som vanlig Sergio Vieira de Mello. Denne gangen kom han ikke tilbake.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Samantha Power
Redningsmannen
Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden
Oversatt av Guro Dimmen og Gunnar Nyquist
Gyldendal (2008)
576 sider

Anmeldt: Bernt Hagtvet (red.): Folkemordenes svarte bok (Ny Tid)

2008-04-30T17:00:00.001+02:00

Den største forbrytelsen

Folkemordets svarte bok vil utvide vår forståelse av de groveste overgrepene. Men er alt som er forferdelig et folkemord?

Av Halvor Finess Tretvoll

[massevold] Holocaust var en grusomhet så eksepsjonell at de moralske og folkerettslige kategoriene fra før krigen var blitt utilstrekkelige da freden senket seg. Man trengte et nytt ord for å beskrive det Winston Churchill kalte en «navnløs forbrytelse».
Den polske juristen Raphael Lemkin foreslo «genocid», som egentlig betyr «stammemord». Han betraktet dette som en internasjonal forbrytelse og ville at stater forpliktet seg til å hindre og straffe denne groveste formen for kriminalitet, noe han først fikk gjennomslag for i Nürnberg-prosessen.

Politikk og semantikk
Da FNs generalforsamling vedtok Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord i 1948, så hans livslange bestrebelser ut til å lykkes mer permanent. Men istedenfor å feire, satt Lemkin i en korridor i FN-bygningen og gråt.
Han hadde mistet familien i Holocaust, og var kanskje rørt av et viktig øyeblikk i folkerettens historie. Ifølge Folkemordenes svarte bok, som ble lansert på et seminar i Gamle festsal denne uka, ønsket han imidlertid også en bredere definisjon av forbrytelsen enn det vamle kompromisset vestmaktene og Stalin var blitt enige om.
I antologien, som professor Bernt Hagtvet har redigert, er innsnevringen av folkemordbegrepet gjenstand for kritikk. Slik griper boka inn i en kontrovers som er preget av at det har gått både erindringspolitikk og sikkerhetspolitikk i semantikken.
Forfatterne opererer med varierende definisjoner, men av både enkeltbidrag og utvalget av morderiske begivenheter på de 670 sidene, forstår man at konvensjonens ordlyd er inneffektiv i møte med flere av det 20. århundrets overgrep.
Stalins terror på 1930-tallet faller for eksempel bare delvis inn under den snevre definisjonen. Det samme gjelder Pol Pots skrekkregime i Kambodsja fra 1975 til 1979.
Hovedproblemet er at konvensjonsteksten begrenser folkemord til å gjelde «en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Mot dette fastholder antologien at også systematiske drap på politiske og sosiale grupper bør omfattes.

Problematisk vaghet
Fra Namibias ørkener, der Hererofolket ble slaktet i 1904, til Darfur, der Janjaweed-militsen herjer hundre år senere, går det en blodstenket linje av massive og systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle grusomheter bør betegnes som folkemord, med alt hva dette fører med seg av politiske og moralske implikasjoner.
Det kan finnes gode grunner for å utvide definisjonen. Blant de viktigste er nødvendigheten av å forstå hvordan massevold oppstår, slik at den kan motarbeides. Og da framstår semantiske debatter som irrelevante.
Det eksisterer imidlertid like gode grunner for å opprettholde en relativt snever kategori, forbeholdt hendelser som Holocaust, drapene på 800 000 tutsier og moderate hutuer i Rwanda i 1994 og overgrepene mot den armenske befolkningen i restene av Det ottomanske riket under den første verdenskrigen. En for vag definisjon kan for eksempel føre til at folkemordbegrepet tømmes for noe av sin politiske og moralske kraft.
Kambodsjas «Killing fields» og Stalins utrenskninger av kulakkene faller innenfor en moderat utvidet definisjon, men burde ikke Maos kulturrevolusjon i så fall vært behandlet like utførlig i Folkemordets svarte bok? De systematiske drapene på kommunister i Indonesia i 1965-66 blir viet et eget kapitel. Og ifølge Hagtvet gjør Kina seg skyldig i et «kulturelt folkemord» i Tibet.
Begge disse forbrytelsene er alvorlig, men dersom man først skal utvide folkemordbegrepet såpass: Hva med kurdernes skjebne i Saddam Husseins Irak, hendelsene i Kongo under Kong Leopold, overgrepene mot aboriginerne i Australia eller Mengistu Haile Mariams røde terror i Etiopia i 1978? Listen kan dessverre gjøres lang.
Kenya står forøvrig ikke på den, selv om det tidlig ble gjort forsøk på å kategorisere urolighetene etter valget der som et folkemord in spe. Å sammenlikning Kenya med for eksempel Rwanda tilslører de underliggende årsakene til den kenyanske krisen og fører til en bagatellisering av den velorganiserte masseslakten på tutsier og moderate hutuer.
Folkemordenes svarte bok går aldri så langt, men man kan likevel spørre om ikke boka, et stykke på vei, legitimerer en slik uthuling av begrepet. Dessuten risikerer man altså å tåkelegge dynamikken og årsaksforholdene bak volden når sammenlikningene blir for generelle, og det går i mot bokas uttalte målsetning.
Samtidig er et komparativt blikk nødvendig skal man få økt forståelse for hva som skjer når et samfunn kollapser i omfattende voldshandlinger. Tysklands famøse historikerstrid på 1980-tallet handlet nettopp om et forsøk på å trekke paralleller. Ernest Nolte betraktet Hitlers utrydningsleire som et «svar» på Stalins GULAG-system, noe som virket sterkt provoserende på filosofen Jürgen Habermas, ettersom det kunne tolkes som en bortforklaring av Tysklands fundamentale skyld og ansvar i det som i dag må betraktes som et sivilisatorisk nullpunkt, og som også fikk oss til å uttale ordene «aldri mer».

Verdenssamfunnets ansvar
Antologibidragsyterne er, som de fleste andre, rystet over at grusomhetene og sivilisasjonssammenbruddene likevel ikke ser ut til å opphøre, ofte fordi makt- eller interessepolitikk går foran medmenneskelighet.
Kombinasjonen av en utvidelse av folkemordsbegrepet og dette ønsket om at «Responcibility to protect»-doktrinen skal bli mer enn retorikk, gjør også boka kontroversiell i forhold til debattene om humanitære intervensjoner.
Sist helg skrev Arild Linneberg i Klassekampen at Kjell Arild Nilsens grundige bok Milosevic i krig og i Haag var «enda et bidrag i rekka av antiserbisk propaganda». Linneberg betvilte også påstanden om at Milosevic var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten under krigene på Balkan på 90-tallet. Dette henger sammen med hans motstand mot Nato-intervensjonen i 1999, og er drevet av en frykt for at humanitære intervensjoner skal bli skalkeskjul for «nykolonialisme».
Linnebergs holdninger deles av flere på venstresiden. Man kan imidlertid vanskelig tenke seg en posisjon som er fjernere fra den som kommer til uttrykk i Folkemordenes svarte bok. Her framstår Natos aksjon overfor Serbia snarere som et unntak fra en like regelmessig som uhyggelig maktpolitisk forkludring av verdenssamfunnets ansvar for å forhindre overgrep, noe som ofte gir seg utslag i forsøk på å sno seg rundt folkemordbegrepet.
USA gjorde det i forbindelse med Rwanda, og mens regimet i Khartoum i dag forsøker å sabotere utplasseringen av en effektiv FN-styrke i Darfur, beskriver EU-parlamentet hendelsene i Sudans vestlige provins som «ensbetydende» med folkemord. Denne «moralske feigheten», for å bruke Hagtves ord, gjør det mulig å unnlate å iverksette sanksjoner. Samtidig viser eksemplene hvor viktig en presis definisjon av folkemordbegrepet er i en aktuell politisk kontekst.

Aktuell bok

Bernt Hagtvet (red.)
Folkemordenes svarte bok
Universitetsforlaget (2008)
670 sider

Anmeldt: Henning Kristoffersen: Det nye Kina (Ny Tid)

2008-04-20T17:05:00.000+02:00

Den kinesiske OL-floka

Sett fra Beijing må fakkelstafetten fortone seg som et alvorlig tap av ansikt.

Av Halvor Finess Tretvoll

[kina] Ilden får ikke brenne i fred om dagen, der den er på vei mot Beijing-lekene. Da OL-fakkelen passerte London sist søndag, ble 35 personer, som demonstrerte mot menneskerettighetsbrudd i Tibet, arrestert da de forstyrret det som skulle være en triumfferd for det kinesiske lederskapet. I Paris klarte demonstrantene å presse arrangørene til å slokke ilden. Flere ganger. Og i de fleste andre europeiske hovedsteder drøftes boikott – i det minste av åpningsseremonien.
Samtidig har Henning Kristoffersen, mangeårig leder for BIs virksomhet i Kina, gitt ut bok. Ifølge forfatteren selv skal den være til praktisk hjelp for norskinger som vil drive business i Midtens rike.

PR-katastrofe
Rett skal være rett. Kristoffersen gjør også mer enn det. Her kommer vi et stykke inn i kinesisk tenkemåte. Det nye Kina kan til og med forklare hvor lite hyggelige oppmerksomheten som blir Beijing-OL til del må være for Kommunistpartiet.
Ikke bare beskriver boka hvordan lekene, som er de dyreste noensinne, en gang for alle skulle vise verden solsiden av det nye Kina. Forfatteren understreker også betydningen av det å få og det å tape «ansikt» i kinesisk kultur. Begrepet «mianzi», som direkte oversatt betyr «fasade», er en helt avgjørende størrelse – på individnivå, familienivå og på samfunnsnivå. De siste 150 årene før Kommunistpartiet tok makten var en sammenhengende periode med ydmykelser fra Vesten, skriver Kristoffersen, mens OL i august skulle bli begivenheten der «Kinas gjenreiste storhet vises frem».
Sett fra Den forbudte by, er det som nå skjer lite annet enn katastrofalt, med andre ord. Det spørs om det hjelper at Kommunistpartiet har hyret inn et stort internasjonalt pr-byrå.

Globalpolitisk utfordring
Å lese Kristoffersens bok mens tv-bildene fra protestaksjoner mot kinesiske menneskerettighetsbrudd fyller skjermen, skaper også refleksjoner som strekker seg forbi debatten om forholdet mellom sport og politikk.
Kina er i ferd med å bli en makt så stor at den i Det hvite hus anses som det nye århundrets viktigste strategiske trussel, skriver tidligere Economist-redaktør Bill Emmot i Rivals. Han mener USAs og Indias atomsamarbeid er et forsøk fra Washingtons side på å skape en regional maktballanse i Asia, og mener at det er i disse relasjonene de neste tiårenes verdenspolitikk vil formes.
Når man sammenstiller det med Kristoffersens perspektiv, kommer en mulig verdikonflikt, mellom nye og gamle stormakter, men også mellom demokrati og diktatur, til syne.
Om ansvarlige vestlige ledere i så fall vil kunne gjøre stort mer enn å holde seg borte fra symboltunge arrangementer, er usikkert. I handelspolitikken vil det fortsatt foregå trefninger, selvfølgelig. Men virkelig å sette makt bak kravene om endringer i Kinas politiske struktur? Grensen for hva man kan tolerer i internasjonal politikk er vanskelig nok å trekke, når vi ikke står overfor det 21. århundrets nye stormakt.
Det som gjør situasjonen ytterligere problematisk, er at kinesere flest ser ut til å være rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Som Kristoffersen skriver: «Vi må ta inn over oss at en rekke tiltak som startes av partiet, men som strider mot våre egne verdier, genuint støttes av store deler av det kinesiske folk.»
Man kunne nøyd seg med å påpeke at forfatteren ikke helt er på linje med Amnesty International her. Samtidig er det nødvendig å forstå det kinesiske perspektivet på alt fra ettbarnspolitikken, via regimets propagandabruk til Beijings steile holdning i forhold til Taiwan og Tibet.

Syv år i Shanghai
Kristoffersen fikk sine første erfaringer fra Kina i 1989, da han ble med faren, en kremmersjel fra Sandefjord, for å kjøpe billige møbler, som siden skulle selges dyrt i Norge. Deretter ble det syv år i Shanghai.
Til å begynne med trodde han at kineserne, om han bare fikk dem på tomannshånd, ville dele hans motstand mot dødsstraff og støtte studentene fra Den himmelske freds plass. Det gjorde de sjelden. Istedenfor oppdaget forfatteren at de unge på mange måter sa seg tilfreds med status quo. De ønsket seg en bedre hverdag, ja. Men noe egentlig politisk engasjement fantes ikke.
I Det nye Kina får man vite hvordan dette henger sammen med en utbredt kinesisk pragmatisme. Selv medlemmer av den voksende middelklassen, som potensielt kunne blitt en utfordring for Kommunistpartiet, ser stort sett ut til å ønske seg partimedlemskap, fordi det åpner dører og er en betingelse for høyere stillinger. I likhet med regimet selv, ser de ofte partiet som en garantist for stabilitet. Det er igjen en forutsetning for fortsatt vekst.
Slik viser det seg at vestlige forståelsesmåter sjelden forteller hele historien om dynamikkene i det kinesiske samfunnet. Den kinesiske nasjonalismen, slik den kommer til uttrykk i forhold til Taiwan og Tibet, er for eksempel ikke først og fremst et resultat av partiets propaganda, slik Kristoffersen ser det. Snarere har den «vokst frem fra folket selv».

Pragmatisme og harmoni?
Da Deng Xiaoping tok over etter Mao, startet han de økonomiske reformene med ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Poenget hans var at «sosialisme med et kinesisk ansikt» godt kunne bety markedsøkonomi kombinert med en politisk jernhånd. Da Jiang Zemin gikk av som partiformann forsvant selv den kommunistiske retorikken, mens bedriftsledere ble invitert inn i varmen. Dette ensidige fokuset på økonomisk vekst har fremdeles sine tilhengere, men dagens leder, Hu Jintao, ønsker også å bevare «harmonien» i det kinesiske samfunnet, som lider kraftig av voksesmertene. Spenningene mellom by og land, og mellom generasjonene, øker. Den rivende utviklingen skaper også tapere og store miljøproblemer.
Framtiden vil derfor kreve mer pragmatisme av det kinesiske lederskapet. Regimet i Beijing er kanskje sårbart for press på grunn av OL, noe som for eksempel ble utnyttet da Kina ble overtalt til å aksepterte FN-soldater i Darfur. Men det er et åpent spørsmål om dette også vil være effektivt i forhold til politiske rettigheter i Kina.
Ifølge Det nye Kina er uthaling av tiden en utbredt kinesisk forhandlingsteknikk. Kinesiske bedriftsledere ser ut til å mene at tiden som oftest arbeider for dem. Med årlige vekstrater på ti prosent, er det ikke underlig om også de politiske lederne av og til tenker slik i debatter om menneskerettigheter og demokrati.
Hva politikere og aksjonister i Vesten bør tenke, er et annet spørsmål.

Aktuelle bøker

Henning Kristoffersen
Det nye Kina
Universitetsforlaget (2008)
194 sider

Bill Emmot
Rivals
How the Power Struggle Between China, India and Japan Will Shape our next decade
Pinguin (2008)
314 sider

Anmeldt: To bøker om Norge i overgangsalderen (Ny Tid)

2008-04-15T17:03:00.000+02:00

Et lite land i overgangsalderen

To nye essaysamlinger portretterer det postindustrielle Norge. Og viser motrøslas strev med å gripe den nye tiden.

Av Halvor Finess Tretvoll

[nasjonen] Smelteverket på Odda står kaldt nå. I bygda diskuterer man om det som en gang var klodens største karbidsmelteovn bør på UNESCOS liste over verdenskulturarven. På Raufoss har man derimot opprettet en høyteknologisk næringsklynge med en årlig omsetning på 4,5 milliarder kroner.
På Ekofisk-feltet står en betongkoloss, en ingeniørbragd fra det norske oljeeventyrets barndom, etterlatt i havet, overtatt av selene, mens en ny fase i det samme eventyret har gjort Hammerfest nesten ugjenkjennelig. Nå er også Finnmark, «kanskje den siste bastionen for det gamle Etterkrigs-Noreg», i ferd med å endre seg dramatisk

Motrøslas modernitetstolkning
Marit Eikemo og Nils Rune Langeland forsøker i hver sin essaysamling å forstå dette nye Norge. De skriver begge i spenningsfeltet mellom det som var og det som kommer.
I Stamsund i Lofoten er den gamle fiskemelfabrikken stengt, mens «kunsten og kulturen er i ferd med å overta heile definisjonsmakta i fiskeværet». Drammen er ikke lenger en trelastby, men forstår seg selv som en lysby, med lyspæreprodusenten Osram i en sentral rolle.
Eksemplene er hentet i likt monn fra de to bøkene. Det er riktignok forskjeller mellom dem. Mens Eikemo i Samtidsruinar søker steder og bygninger som har utspilt sin rolle og kanskje kan få en ny, er Langelands Noreg en samling tekster som først sto på trykk i avisa Dag og Tid, opprinnelig presentert som en artikkelserie. Mens Langeland forsøker å kartlegge den folkelige nasjonalkjenslas stilling i dag, og gjør seg til talerør for et agg mot samfunnsvitenskapen i Oslo, kulturradikale 68-ere med folkeforakt og elitistisk naivisme, er Eikemo mindre polemisk og mer personlig.
Lest på Grorudbanen, mellom Stovner og Tøyen, er likevel likhetene tydelige. I lyset fra Ammerudblokkene er det som om Langelad og Eikemo representerer to fløyer i den samme begevelsen, som nå har dukket opp igjen på den andre siden av Arbeiderpartistaten, med ambisjoner om å fortolke det postindustrielle Norge fra motkulturenes perspektiv. Det er vestlandet som skriver – i den ene boka vestlandsmannen, med en tydelig understrøm av maskulinitetsnag, i den andre vestlandskvinnen, med et mer feminint blikk.

På Grorudbanen
Man kan lese Eikemo på vei fra Tøyen til Stovner, om man leser litt raskt. I det man går på t-banen, slår det en at Eikemos bevissthet om Odda-litteraturens klisjeer er kledelig. Etter hvert ser man hvordan hun gjør så forskjellige fenomener som omleggingen av forsvaret, psykiatriens historie og spilleautomatforbudet til gjenstand for intens refleksjon, knyttet til minner og møter. Innen man kommer fram, har man imidlertid også lest om Stovnersenteret.
«Dette er ikkje mitt hood», skriver Eikemo. Hun har vært der tidligere, etter et friidrettsstemne i barndommen, og var til og med forelska i en gutt fra «Stoffner, som bydelen blei kalla på det verste». Men kjenner seg likevel ikke igjen.
Det er ulykken, da taket raste ned i Centra mat høsten 1997, hun tar utgangspunkt i. Den gikk inn på alle som bodde i dalen, men det var samtidig slående hvordan bygget reiste seg på nytt, og faktisk ble utvidet betraktelig. Eikemo føler et ubehag ved dette. Hun har selvfølgelig rett i at det Steen og Strøm-eide kjøpesenteret er et kommersielt sted, og at det var noe av grunnen til den raske normaliseringen.
At plassen også er mer enn penger, for gutten hun var forelsket i, for dem som spiller basket i Stovnerhallen like ved, for jentene som har en jobb ved siden av skolegangen, for barnefamiliene som gjør lørdagsinnkjøpene der, klarer hun ikke helt å leve seg inn i, tross forsøkene.
Hun lurer til slutt på om det kan «skje noko stort og vakkert her òg». Selvfølgelig kan det det.

Oslo indre øst
Langeland kan leses på turen tilbake, om man blar tilsvarende raskt og har mage for mer.
Først og fremst er det folkeåndens stilling i det «det etternasjonale Noreg» Langeland skriver om. Han trekker linjer fra 1800-tallet til det 21. århundre, fra protestantismen til den oljefinansierte opplevelsesøkonomien, og formulerer spisse, provoserende samtidsdiagnoser. Flere av dem er treffende, som ved Dyreparken i Kristiansand, der Julius framstår som det nye Norges apegud. «I dette mangslungne fantasilandskapet av dyr og born kan vi oppleve kimen til ein ny sivilisasjon på nært hald,» skriver Langeland. «Natur, kultur, marknad og barndom går... opp i ei høgre fredsæl, paradisisk sameining.»
Så kommer man fram til Oslo indre øst. I boka: «Sola og dei tretti varmegradane trykkjer menneska ned i gatene. Det er noko brennande afrikansk i lufta,» heter det. Langeland besøker Moskeen i Urtegata. Den er labyrintisk. Forfatteren føler seg som Josef K. i romanen til Kafka. På vei vekk møter han en gruppe menn i Tøyengata, og Langeland føler at han må krysse over til motsatt fortau. Ved Oslo Plaza kommer reaksjonen. «Svarte fuglar stuper innetter og nedetter mot glastårnet, » skriver han. «Er det svaler, undrar eg. Det minner om 11.9. i miniatyr.» Med ett er den store mannen blitt litt redd.

Nasjonens skjebne
Både Samtidsruinar og Noreg kontemplerer over etterkrigsnasjonens stilling. Det er en tapsopplevelse som bearbeides, men ikke uten ambivalens for Eikemos del. Luster i Sognefjorden, der Bosniske flyktninger ble innkvartert på 90-tallet, blir for eksempel effektivt kontrastert med norgesreklame myntet på turister.
Langeland er tydeligere i målet. For ham er «forvitringa av den norske nasjonen» et hovedstadsprosjekt. På Oslo vest drømmes det om å «knekkje dei vestlandske motkulturane». «Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket,» skriver han. «Då kjem nemleg det økonomiske til å fylgje etter.»
Det er da man blir oppmerksom på den rollen globaliseringen spiller, selv i refleksjoner rundt behovet for en postindustriell nasjonal identitet. For Eikemo blir den japanske stjernearkitekten Toyo Itos kokonglignende og mislykkede bygg ved Torrevieja i Spania et dobbeltsidig symbol på de norske solflyktningenes isolasjonisme og hennes egen identitetsbehov. For Langeland blir «Nordvegen», turistløypa langs kysten, der en sveitser bader naken i boblebadet ombord i hurtigruteskipet MS Trollfjord, kilden til en alternativ nasjonalmytologi.
Den postindustrielle norskdomsrøsla er ikke helt fri for ironi den heller, med andre ord.

OMTALT

Marit Eikemo
Samtidsruinar
Spartacus (2008)
222 sider

Nils Rune Langeland
Noreg
Aschehoug (2008)
185 sider

Anmeldt: To bøker om 1. verdenskrig (Ny Tid)

2008-03-30T17:02:00.000+02:00

Krigen som endret verden

To nye bøker markerer at det er 90 år siden 1. verdenskrig tok slutt. Den bør minnes i noen tiår til.

Av Halvor Finess Tretvoll

[skyttergravene] Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme. Stedsnavnene sier oss ikke så mye i dag, men for 90 år siden, var det her, i Den store krigens store slag, at det 20. århundre ble formet.
Som Norman Stone skriver i Første verdenskrig. En kort historie, «I løpet av fire år gikk verden fra 1870 til 1940». Om ikke ti millioner døde fremdeles rettferdiggjør noen minutters refleksjon, gjør i det minste denne fortettede historiske utviklingen det.

Begynnelsen på et århundre
Et talende eksempel: I begynnelsen av november 1918 gikk krigen mot slutten. I en sykehusseng i Pasewalk lå Adolf Hitler, øyeskadet etter et gassangrep på Vestfronten, og var rystet over det han betraktet som jødenes og kommunistenes svik mot Tyskland. Han tenkte: «Jo mer jeg forsøkte å få klarhet i det forferdelige som skjedde, desto mer brant skammen og forbitrelsen i ansiktet. Hva var vel smerten i øynene mine mot denne fortvilelsen?»
Hitler vendte fortvilelse til raseri og bestemte seg, der og da, som Nicolas Best skriver i Den største dagen, for å gå inn i politikken, noe som fikk katastrofale følger et par tiår senere.
Det var imidlertid ikke bare nazismen som oppsto som et resultat av krigen. Det gjorde også de to andre store politiske strømningene på 1900-tallet. USA, ledet av president Woodrow Wilson, tok føringen i et slags liberalt korstog, mens det i 1917 hadde lyktes Vladimir Lenin og hans bolsjeviker å fravriste Tsaren makten i Russland.
I så måte viste krigsavslutningen seg å bli like avgjørende for ettertiden som krigserklæringen. Under forhandlingene i Brest-Litovsk om fred på Østfronten, var bolsjevikene representert fra Russisk side, og de aksepterte under diktat en ordning i Sentral-Europa som først ble fullstendig reversert med Hitler-Stalin-pakten i 1939, for så å gjenoppstå – grovt sett, men med langt mindre tysk innflytelse – etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Selve Brest-Litkovsk-avtalen ble imidlertid ugyldiggjort allerede under de enda mer skjebnesvangre forhandlingene om våpenstillstand i Compiègne-skogen nord for Paris mellom 8. og 11. november 1918 og da Versailles-traktaten ble underskrevet den 28. juni 1919.
De strenge sanksjonene mot Tyskland spilte rett inn i hendene på en nasjonalistisk militarisme som i løpet av noen år skulle komme på offensiven igjen – full av hevnlyst og selvrettferdig harme.
Best viser hvordan kun et fåtall innså hvor farlig freden skulle bli. Blant dem var amerikanernes øverstkommanderende John Pershing, som ikke forstod hvorfor man burde stoppe framrykningen på et tidspunkt da den tyske hæren var i oppløsning. Han mente at kun et grundig slått Tyskland ville la vær å prøve seg på nytt, mens britenes statsminister Lloyd George i et framsynt øyeblikk sa: «Hvis vi slutter fred nå, vil tyskerne si om tjue år det Kartago sa om den første puniske krigen, nemlig at de hadde begått den feilen og den feilen, og at de med bedre forberedelser og organisering ville kunne vinne neste gang.»
Urkatastrofen
Slik, og også via en dysfunksjonell Weimar-republikk som var resultatet av de politiske tumultene i kjølvannet av fredsslutningen, går det en linje fra den første til den andre verdenskrigen. Det er derfor historikere snakker om 1. verdenskrig som den europeiske urkatastrofen.
Men hva var det egentlig som satte det hele i gang? Gavrilo Princip holdt den rykende pistolen i hånden da han drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914, men som attentatmannen selv sa da han noen år senere ble spurt av en fengselspsykiater om han beklaget å ha satt i gang en verdenskrig: «Om jeg ikke jeg hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.»
Det er sant nok, og historikerne drøfter fremdeles hva de egentlige årsakene var. At det eksisterte enorme spenninger i Europa i 1914 er de fleste enige om. Den sure tonen mellom Tyskland og erkefienden Frankrike, alliansesystemet med Trippelententen, den Serbisk-Russiske forsvarspakten og det tette forholdet mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, Russernes avhengighet av handel gjennom Bosporos og urolighetene på Balkan, samt sammenbruddet i Det ottomanske riket, gjorde situasjonen brennbar.
Ifølge Stone var det likevel en rekke idiotiske beslutninger som brakte Europa til avgrunnens rand. Med forfatterens egne ord: «Man kan av og til lure på om de som startet alt sammen i 1914, i det hele tatt hadde oversikt over noen ting.»
Verst var kanskje tyskernes flåteoppbygging. Den truet britene og skulle gi Tyskland et imperium, men viste seg fullstendig meningsløs. Skipene kom i kamp bare en gang under krigen, og istedenfor holdt matrosene i fyrstikkene som antente den tyske revolusjonen og gjorde slutt på keiserdømmet i 1918.
Stone peker også på imperialistisk rivalisering og et pågående våpenkappløp som ingen hadde oversikt over og alle følte seg truet av. Tyskland hadde et forsprang, men den militære infrastrukturen – særlig de strategisk viktige jernbanelinjene – var under rask utbygging også i Russland. Det gjaldt å slå til raskt, tenkte den tyske generalstaben, og det var hovedgrunnen til at krigen kom da den kom.

En særegen krig
Våpenutviklingen var også grunnen til at kampene ble så brutale. Man hadde kommet dit at det var mulig å blåse enorm kraft ut av kanonløpene. Samtidig var kanonene sørgelig immobile. Dermed ble den første verdenskrigen, særlig på Vestfronten, preget av enorme tap, uten at man oppnådde særlig mer enn å erobre noen få kilometer med opprevet og sønderbombet mark. Det berømte slaget ved Verdun, som ble innledet da tyskerne angrep franske styrker den 21. februar 1916, endte for eksempel med 300 000 døde på hver side, og kun marginale endringer i frontlinjen.
Stone forklarer hvordan generalene på begge sider oppviste en fantastisk evne til ikke å lære av sine egne feil. Aller mest ødeleggende var det stadige overmotet til lederne i felt. De stoppet ikke i tide, men presset på etter innledende seire for rakst å vinne noen meter til. Konsekvensene var som oftest at forsyningslinjene ble for lange og de utslitte framrykkende styrkene før eller siden møtte på uthvilte soldater på motsatt side, som i all hast ble fraktet med tog, eller til og med London-busser, til krigsskueplassen.
Ved siden av artilleriet, som omskapte jorden til et hav av gjørme og blod, ble slike reservestyrker gang på gang avgjørende for slagenes gang.
Krigen ble på sin side avgjørende for historiens gang, og det er derfor Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme er viktige i dag. Om man vil forstå de mange katastrofene som rammet Europa på 1900-tallet, må man begynne med første verdenskrig.

Aktuelle bøker

Nicolas Best
Den største dagen.
Freden i 1918
Gyldendal (2008)
289 sider

Norman Stone
Første verdenskrig.
En kort historie
Gyldendal (2008)
204 sider

Kommentar om politisk journalistikk

2008-03-25T17:09:00.000+01:00

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.

Anmeldt: Gudmund Skjeldal: Fallande snø (Ny Tid)

2008-02-28T16:58:00.000+01:00

Lengselen etter det hvite

Er en overutviklet fornemmelse for snø bra for klimadebatten?

[klima] «Seint i november skal det snø,» skriver Gudmund Skjeldal. «Fell snøen då, fell verda på plass». For idéhistorikeren er det «vissa om vinteren vi kan mista» når kloden blir varmere.
Skjeldal forstår heldigvis at skiføret i Nordmarka ikke er det viktigste klimaspørsmålet. Kanskje er det også politisk effektivt å skrive innenfor en horisont som bekrefter sentrale forestillinger i skinasjonen Norge.
Men samtidig burde en såpass belest eksskiløper ha reflekterer over sitt eget utgangspunkt. «Åtvaringa om moralisering er ein måte å knebla mogleg kritikk på», heter det. Skjeldal kunne ha skrevet mer, eller i det minste søkt å unngå en konfrontasjon med klimavenner som føler ubehag i forhold til skimytologien.
På den andre siden: Lengselen etter det hvite er ektefølt og kroppsliggjort. Og det er en forutsetning for at han kan skrive essayistisk og stilsikkert i sin todelte bok. Første del er en velkomponert blanding av kulturhistorie, barndomsminner og politikk. Her er «I´m dreaming of a white Christmas» og renessanseforfatteren Bartolomeo Sacchi, som mente at fallende snø var en av adelsmannens 16 gleder. Dessuten setter en hare vinterspor i lille Gudmunds sinn, mens FNs klimarapporter understreker alvoret.
Den siste delen er et renskåret oppgjør med Jens Stoltenberg og hans klimapolitikk, formulert med utgangspunkt i forfatterens erfaringer fra Hvit Vinter-initiativet. Statsministerens motvilje mot å ta klimakutt på hjemmebane, og den dobbeltmoralen som er knyttet til nordsjøolje og det norske selvbildet sables elegant ned. Det gjør Fallende snø til et velformulert innlegg med et miljøengasjementet det til syvende og sist er vanskelig å mislike.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Klimadebatt på blåswix-føre.

Gudmund Skjeldal
Fallande snø
Den norske klimautfordringa
Samlaget (2008)
185 sider

Anmeldt: Fredrik Taylor: Berlinmuren (Ny Tid)

2008-01-30T16:54:00.000+01:00

Muren som delte verden
Fredrick Taylor skriver solid og nyansert om den kalde krigens mest symbolladde konstruksjon
[historie] I 28 år var DDR-toppene Walter Ulbrichts og Erich Honeckers «antifascistiske beskyttelsesmur» et åpent sår i Berlins bylegeme. Til byggverk å være, ble Berlinmuren også et sjeldent potent politisk symbol. Ikke bare framsto den som et av de potensielle brennpunktene under den kalde krigen. Den tungt befestede grenselinjen som delte Berlin var også manifestasjonen av kommunismens paranoid-byråkratiske kontrollbehov og Europas påtvungne deling.

Minnet om muren
Britiske Frederick Taylor, som tidligere har skrevet om de alliertes terrorbombing av Dresden i 1945, gjør i Berlinmuren en hederlig innsats for at vi ikke skal glemme dette. Han plasserer seg i betryggende avstand fra «ostalgisk» mimring, og viderefører istedenfor den kritiske bearbeidingen av DDR-tiden som Anna Funders bok Stasiland og filmen De andres liv har bidratt til. Samtidig kaster Taylor et annet og mer nyanserikt lys over betongen og piggtråden, sammenlignet med det som var vanlig i for eksempel vesttyske Axel Springers presseimperium.
Muren ga opphav til både virkelig heroisme og politisk heltedådsdyrking, store menneskelige ofre og martyrer som passet inn i den ene eller andre sidens propagandaplaner. I den grad forestillingene som ble skapt av politiske årsaker forsatt har fotfeste, er Berlinmuren et verdifullt korrektiv. Boka er solid og omfattende historieskriving, men det er dette som gjør den interessant og kontroversiell.
Mot murmytologiene
Få tviholder trolig på Ulbrichts og Honeckers bortforklaringer og selvbedrag, men at det kan være behov for å revidere en del vestlig murmytologi er det lett å overse. Taylors blanding av politisk-historiske analyser og detaljrike anekdoter om mange av dem som ble viet enorm medieoppmerksomhet på grunn av sitt forhold til muren, gir et godt utgangspunkt i så måte.
Som en følge av Potsdamavtalen etter andre verdenskrig hadde Berlin blitt delt mellom seierherrene, og det på tross av at byen lå et godt stykke inn i det sovjetiskokkuperte området. Avtalen, som blant annet innebar fri avgang for de allierte, ble satt under press allerede sommeren 1948, da Sovjetunionen en periode stengte gjennomfartsårene fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin, og man ble nødt til å organisere en luftbro som overgår de fleste logistikkoperasjoner i historien.
Da piggtråden ble rullet ut langs grenselinja mellom den sovjetiske okkupasjonssonen og de engelske, franske og amerikanske sektorene i byen natta mellom 12. og 13. august 1961, fryktet mange at den kalde krigen skulle bli mer enn varm nok. Ifølge Taylors analyse var denne krigsfaren til stede, men aldri overveldende.
Avmaktens mur
Taylor har blant annet lett i gamle DDR-arkiver, i biblioteket etter John F. Kennedy og i arkiver i London og Washington (men ikke i Moskva). Det han fant var at den undertrykkende muren paradoksalt nok handlet like mye om avmakt som om maktmisbruk.
Ulbricht, lederen i Tysklands sosialistiske enhetsparti og Øst-Tysklands første sterke mann, bygde den fordi hans økonomiske og politiske system fikk titusenvis til å rømme, noe som truet eksistensgrunnlaget til staten han var i ferd med å skape. Nikita Khrusjtsjov, Sovjetunionens mektig leder, aksepterte dette. Men med Taylors ord og en filmreferanse var det «halen som hadde logret med hunden». En irritert Khrusjtsjov, som var oppmerksom på krigsfaren en grensestengning innebar, registrerte at lakeien Ulbricht tilranet seg regien i spillet om Berlin, men istedenfor å ta den tilbake ga han etter for presset, ikke minst fordi han fryktet et tap av ansikt i den kalde krigens prestisjekamp mot USA. I Bonn, hovedstaden i Vest-Tyskland, måtte bundeskansler Konrad Adenaur motvillig se på da muren reiste seg. Det samme gjaldt Willy Brandt, som den gang var borgermester i Vest-Berlin. Han sa i dagene etter 13. august 1961 at ordene var det eneste maktmiddelet han hadde. Og i Washington, der John F. Kennedy nettopp hadde inntatt Det hvite hus, var Berlinmuren bare et av flere store spørsmål i den overordnede kampen mot kommunismen, og ikke alltid det viktigste. Det endte med at USA sendte små, og utelukkende symbolske forsterkninger til Vest-Berlin.
Hykleri og dobbeltmoral
Taylor går langt når det gjelder de vestlige landenes holdning til Berlinmuren. Han påpeker at det ved flere tilfeller var uenighet og en viss spenning mellom vesttyskerne og de vestlige allierte. De mange offentlige protestene til tross: For mange Nato-land «var det bedre med et delt Tyskland enn med et samlet», som forfatteren skriver. Han kaller dette hykleri og dobbeltmoral. Samtidig burde man trolig være tilfreds med at heller ikke USA ville risikere en verdenskrig over Berlinmuren da russiske og amerikanske stridsvogner sto kanonløp til kanonløp ved Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse senhøsten 1961.
Da de provisoriske sperringene noen måneder senere var blitt forsterket av en betongmur, flere gjerder, vakttårn, kjøretøysperrer, en såkalt kontrollstripe og soldater med ordre om å skyte for å drepe, ble Berlinmuren en grell påminnelse om jernteppet som delte Europa.
Den mediale og politiserte mytologiseringen av Berlinmuren nådde et høydepunkt omtrent samtidig, da det amerikanske tv-selskapet NBC finansierte en tunnel under muren med 50 000 tyske mark mot at de fikk eksklusive rettigheter til å filme flukten.
Tayler viser hvordan de i begynnelsen så heltemodige fluktorganisasjonene som hjalp østtyskere over til Vest-Berlin de første årene, begynte å ta seg betalt, og stilte krav som «minner om avtalene som blir inngått av ’menneskehandlerne’ som operer mellom den tredje verden og Europa i begynnelsen av det 21. århundre». Heller ikke dette er en del av de sedvanlige fortellingene om Berlinmuren. Spesielt kontroversiell blir analysen når man husker om at DDRs propagandamaskineri gjerne henviste til nettopp «menneskesmuglere» når de beskrev fluktorganisasjonene.
Kollaps
Selv da muren raste natta mellom den 9. og den 10. november 1989, under presset fra folkemassene som endelig så svakhetstegn ved det totalitære DDR-regimet, var den ladet med symbolikk. Ikke bare representerte rivingen at en gjenforening av Europa og kommunismens sammenbrudd var blitt historiske muligheter. Den østtyske staten, som under Honecker hadde forsøkt å berge stumpene gjennom svindelaktig finansakrobatikk og ved å «selge» dissidenter til Vesten, viste også sin totale mangel på prinsipper da den solgte sin «antifascistiske beskyttelsesmur» på en auksjon i Monaco.
Historien blir fullkommen når det viser seg at den som fikk ansvaret for salget var Hagen Koch, Stasi-mannen som 28 år tidligere hadde malt en hvit stripe i asfalten for å markere grensen mellom øst og vest ved Potsdamer Platz, og i Springer-pressen dermed var blitt en personifisering av den umenneskelige pertentligheten som preget DDR. Igjen er det snakk om mytologisering. Og igjen er Taylor kritisk. Men denne anekdoten er så god at den skal få stå.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Berlinmuren i revidert utgave.

Fredrik Taylor
Berlinmuren
13. august 1961 – 9. november 1989
Oversatt av Stein Gabrielsen
Cappelen Damm (2008)
580 sider

Anmeldt: Åsne Seierstad: De krenkede (Ny Tid)

2007-12-03T18:40:00.000+01:00

Tårer for Tsjetsjenia

Åsne Seierstad har skrevet en rystende bok om en glemt krig. Man kunne faktisk forvente litt mer.

[russland] Det var i Groznyj at Åsne Seierstad skrev sin første krigsreportasje som uerfaren frilansjournalist i 1995. At hun vender tilbake til hovedstaden i den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia for å fortelle om de menneskelige konsekvensene av konflikten, er derfor også en reise i forfatterens fortid.
Ikke det at hun selv er blant De krenkede, selvfølgelig, men erfaringene lar seg lese både på og mellom linjene. At Seierstad tar med opplevelsene fra den gang – fra en grøft der kulene haglet rundt henne, fra bygater med snikskyttere på hustakene, fra en veisperring der en russisk soldat ville tvinge henne med inn i skogen – gjør det dessuten mulig å gi et riss av krigens årsaker og dynamikk på en lesverdig måte.
Det er smart løst, for uten denne bakgrunnsinformasjonen ville hoveddelen av boka, som handler om situasjonen i dag og krigens ødeleggende virkning på det tsjetsjenske samfunnet, vært vanskeligere tilgjengelig.

Journalistisk begavelse
Grepet viser også fram forskjellen i åpenhet journalister møtte under den første Tsjetsjenia-krigen i 1994-95 og under den andre i 1999-2001. I nåtidsplanet, som utspiller seg fra 2005 til våren 2007, må Seierstad reise inn i skjul, eller som del av en offisiell journalistdelegasjon arrangert av russerne.
Hun gjør begge deler, og gjør et nummer ut av det, men så lenge hun får så mye igjen blir den tydelige tilstedeværelse i teksten uproblematisk. Hovedpersonen Hadizat, engelen i Groznyj, driver for eksempel et barnehjem, der Seierstad holder hus en stund, og begivenhetene der skaper sammenheng i framstillingen.
Her er noen av de mest rystende enkeltskjebnene samlet under ett tak: En jente har blitt systematisk misbrukt av sin onkel etter at foreldrene døde. En gutt har drept sin søster fordi hun var «vanæret». Også det etter at foreldrene døde.
Dialogene er tette, vanskelige, finstemte og rystende. I det hele tatt viser Seierstad seg som en journalistisk begavelse når hun får folk i tale i slike situasjoner. I løpet av ti sider møter hun også to av separatistenes store profiler, nemlig Djokhar Dudajev og Aslan Maskhadov. Senere, i det som nok er en av de mest avslørende skildringen en norsk forfatter har skrevet om et diktatur på tomgang, besøker og intervjuer hun Ramzan Kadyrov, den tidligere opprøreren som nå er moskvatro president. Han sitter på Putins nåde, men styrer ved hjelp av en privat milits republikken med jernhånd. Scenene fra kontoret hans, der Che Guevara av en eller annen grunn henger på veggen og mannen blamerer seg for åpen mikrofon, gir et rystende bilde av hvordan Tsjetsjenias styre igjen er i ferd med å råtne på rot.

Effektiv kryssklipping
Man kan mene mye om forholdet til kildene i Bokhandleren i Kabul, men man kommer ikke vekk fra at Åsne Seierstad er en av få journalister i Norge som viderebringer historier fra en verden i brann. Hun kombinerer enkeltmenneskers – sivilbefolkningens, kvinnenes og barnas – fortellinger med intervjuer med maktmennesker. Kryssklippingen er effektiv, og uten at det rammer den journalistiske integriteten får hun satt en del skap på rett plass.
Forfatteren bruker også andre metoder i vekslingen mellom det nære og de historiske og politiske sammenhengene: Hun besøker gamle Abdullah, som ble deportert av Stalins sammen med tre hundre tusen andre tsjetsjenere i 1944. Og hun bruker en tv-kveld for å få fram hvordan nyhetene mest minner om absurd teater, med aktører som virker like lattervekkende som de er grusomme.
Dermed blir alle enkelthistoriene, om en gammel kvinne som har mistet tre sønner, om moren til en av terroristene fra Dubrovka-teateret, og om en russisk soldat som har blitt skadet i kamp, noe langt mer enn en katalog over overgrep og tragedier.

«Tsjetsjenisering»
I likhet med Seierstad Balkan-bøker, gir også De krenkede innsikt i historiene og meningene til vanlige mennesker. Man kommer på en måte bak fiendebildene, der folk får snakke ut, og finner både menneskelighet og umenneskelighet. På tsjetsjensk side er radikal islamisme i ferd med å få fotfeste. Antall æresdrap øker, sharialover søkes innført. På russisk side råder korrupsjonen i de væpnede styrkene og rasistiske holdninger sprer seg i det russiske samfunnet.
Det mest dramatiske er likevel «tsjetsjeniseringen» av konflikten. Nå står tjsetsjener mot tsjetsjener. Russerne har overlatt det skitne arbeidet til sine tidligere fiender, og et system av angiveri og overvåkning, med forsvinninger og tortur, har fått feste.

Mangelfull analyse
Man kan hevde at konfliktene i Kaukasus er glemt i norsk presse. Men det er ikke tilfellet i den norske bokhøsten. Av den grunn melder det seg en følelse av at man kunne forventet noe mer enn det Seierstad leverer. Hun mangler analytiske grep som kunne løfte boka videre opp fra den uangripeligheten som ligger i å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av en glemt krig.
Seierstad sper riktignok på med Tolstoj-anekdoter, Pusjkin-sitater og tsjetsjensk mytologi, der ulven spiller rollen som frihetsfigur, og skriver ellers med driv og gode virkemidler. Under en togtur i det siste kapittelet drøftes også sortmalingen av situasjonen med noen russiske medpassasjerer.
Likevel er det noe som mangler, særlig når det gjelder viljen til å sette konflikten inn i en større sammenheng. Her er det for eksempel et regionalt aspekt som Seierstad tar for lett på. Krigen i Tsjetsjenia har blitt stadig tettere bundet sammen med det som skjer i Dagestan, Ingusjetia og Georgia. Det finnes til og med dem som ønsker et nordkaukasisk emirat, og som vil samle radikale islamister på tvers av grensene. Det hadde dessuten vært interessant å få en analyse av hvordan USAs krig mot terror påvirker konflikten og bedømmelsen av den i Russland og utenfor.
Men, men. Om forlaget inkludere en liste med litteraturforslag i neste utgave, skal dette få passere.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Nært, overbevisende og litt lett om en glemt krig.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia
Cappelen (2007)
387 sider

Anmeldt: Terje Tvedt: Vannets fremtid (Ny Tid)

2007-11-19T00:14:00.000+01:00

Bløt politikk

Vannets framtid vil styre vår framtid, mens vannet selv er ustyrlig. Slikt egner seg best på tv.

[vannmakt] «Jeg jakter på sammenhenger og samler ikke på steder,» heter det i bergensprofessor Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid. Det kunne like gjerne vært sagt i dokumentarserien hans på TV2 med samme navn. Med tanke på at forfatteren og serieskaperen besøker 25 stater i sitt tvillingprosjekt, samtidig som boka låner fritt fra reiselitteraturen og en langhårede tv-Tvedt stadig dukker opp under enda en foss i et land langt borte, er det faktisk ingen liten bragd å innfrir dette løftet.
Her skildres togturen fra Beijing til Tibet, innflyvingen til Kairo og Amsterdam, samt rickshaw-kaos i Dhaka. Vi er med på religiøse seremonier rundt Tana-sjøen i Etiopia og ved Bagmati-elva i Nepal, og i Mexico besøkes en iscenesetting av mayaenes historie, der «røyken fra leirbålene omhyller forestillingen i et mystisk slør,» som Tvedt skriver.
Likevel kommer aldri sammenhengene i skyggen av hans omfangsrike personlighet. Tvedt er i tur og orden på vannbar i Paris, en demning i Lesotho og innunder grønnlandsisen. Men det er det gode grunner til.

Usikkerhetens tidsalder
Hovedpoenget, i både serien og boka, er nemlig at fenomenene vann og samfunn bestandig har vært knyttet til hverandre – og også vil være det, nå når vi går inn i «usikkerhetens tidsalder».
Ikke bare er bekymringene om klimaendringer i virkeligheten bekymringer om endringer i vannets kretsløp. Vannkontroll vil også bli en geopolitisk faktor, og det er betydelig konfliktpotensial mellom nedstrøms- og oppstrømsstater, noe som vil forsterke allerede eksisterende konfliktlinjer. I India vil man foreksempel knytte sammen Indus, Ganges og Brahmaputra, noe som har skapt protester i både Bangladesh og Pakistan. I Kina har man allerede begynt på et storstilt kanalprosjekt som skal bringe vann fra Yangtze i sør til det tørre nord, noe som gjør det tvilsomt at landet noensinne vil gi slipp på Tibet. Og langs Nilen planlegger både Etiopia, Sudan og Egypt irrigasjonsprosjekter som truer Nilavtalen fra 1959. Selv i Spania krangler de ulike regionene om vannet fra Ebro-elva. Og da Sør-Afrika angrep Lesotho i 1998, var det for å sikre vannforsyningen til Johannesburg.
Fuktige Norge skiller seg som vanlig positivt ut. Her er det største problemet minikraftverkutbygging i Distrikts-Norge. Som det heter på en reklameplakat for Norges Småkraftverk AS: «Eier du en elv? Ring 03870».

Gode analyser
En reise i vannets fremtid, i begge formater, gir altså interessante analyser, for eksempel av innflytelsen «klimaspåmennene» får idet menneskeheten blir stadig mer avhengig av å kontrollere de livsnødvendige, men flyktige vannmassene. Når katastrofer truer, kan også demokratiet uthules, skriver Tvedt. Man kan dermed plassere ham mellom den tyske sosiologen Ulrich Beck, som har skrevet om sammenhengen mellom risiko og kosmopolitisme, og aktivisten Naomi Klein, som i The Shock Doctrine beskriver hvordan noen få tjener seg søkkrike på andres klimaulykke. Tvedt understreker at noen har interesse av utviklingen, og mener det er naivt å tro at klimaet vil samle verden. Samtidig ender han med en betinget teknologioptimisme og et håp om at mer internasjonalt samarbeid kan begrense vannkonfliktene. Det er ballansert, om enn litt vagt.

Dårlig flyt
Dessverre skjemmes boka av slurv og hastverk. Ikke bare veksles det mellom «kubikkmeter» og «m3». Forfatteren bruker også arealmålet «acre», som vel få i Norge har et intuitivt forhold til (en acre er omtrent 4047 kvadratmeter, eller 4,047 dekar).
Verre blir det når både Tre kløfter-dammen i Kina og Itaipú-dammen i Brasil, ifølge Tvedt, er verdens største. Han hevder også at Kina i gjennomsnitt har bygget tre dammer i døgnet det siste halve århundret, noe som, etter litt hoderegning, må være en overdrivelse, om da ikke kineserne samtidig har fjernet to i døgnet i den samme perioden. Tvedt skriver nemlig – i neste setning – at landet i dag har 19 000 demninger. Om man gidder, finner man ut at det er cirka 18 260 dager i 50 år.
Man kan ikke annet enn å klø seg i hodet av den manglende kvalitetssikringen. Det meste annet er nemlig forbasket påkostet: Papiret er tykt, fargebildene er mange, formatet er overveldende.
Kort sagt har En reise i vannets fremtid de ytre trekkene til en fullgod «coffee table»-bok. Men heller ikke språket reflekterer sjangerens krav til flyt. Det skyldes ikke at emnet er for komplekst, men at setningene er det. Se bare her: «Enhver meningsfull reise i vår tid, 800 år etter Marco Polo og 50 år etter The Third Eye (en bok som offisielt var forfattet av Tuesday Lobsang Rampa og markedsført som en førstehånds beretning om tibetansk mystisisme og som solgte i millioner før det ble oppdaget at den var skrevet av en rørleggersønn fra Cornwall, Cyril Hoskins, som aldri hadde satt sine ben i Tibet), må søke å frigjøre blikket fra den tradisjonelle reiselitteraturens eksotiserende mystikk.»
Det blir ikke bedre av at billedtekstene er en blanding av repetisjoner fra hovedteksten og tvedtsk intimitet, som at han elsker fotballnasjonen Brasil. Inntrykket av en ikke fullkomment velutviklet selvinnsikt, som man får når ambisjonsnivå og resultat spriker, forsterkes dessuten idet forfatteren skriver at «heller ikke jeg kan la være å betrakte tibetanerne som eksotiske turistobjekter i deres eget land». Tenk litt over hva dette heller ikke innebærer, fra en som har fått Fritt Ord-prisen for å kritisere norsk selvgodhet i utviklingsdebatten.

Velprodusert
Dokumentarserien har færre svakheter, noe som nok henger sammen med at Tvedts fortellerstemme blir mindre påtrengende når han forsvinner blant de buldrende vannmassene. Programmene har trolig også vært hovedfokuset hans. Her kommer Tvedts evner som formidler av fagkunnskap, bygget opp gjennom år med forskning om vannets samfunnsbetydning, til sin rett i det som må være blant de mest velproduserte dokumentarene i norsk tv-historie. Vesentlige og underkommuniserte sammenhenger blir dermed løftet fram på en måte som når utover fagmiljøene og miljøorganisasjonene. Se med andre ord siste episode den 11. november. Boka kan du la ligge.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Vått, men bare halvgodt.

Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Kagge (2007)
172 sider

Erik Hannemann , Anders Taylor Larsen , Robert Stengård , Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Panopticon (2007)
3 episoder

Anmeldt: Anonym: Kindereggeffekten (Ny Tid)

2007-11-02T18:21:00.000+01:00

Svanemerkedansen

Kindereggeffekten er kun to ting på en gang: Halvslapp miljøthriller og semismart satire.

[miljøskrøner] Forfatteren bak Kongepudler har igjen skvist sitronene på St. Moriz, der vedkommende, ifølge forordene, har skrevet både sin forrige og sin nye bok. Han, hun eller hva som nå skjuler seg bak pseudonymet «Anonym», har faktisk fått noen dråper syrlighet ut av det også, og er tilbake med en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking.
Denne gangen er Trond Giske borte (og Ari Behn har bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spretter rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell. Ved siden av regjeringens partiledertrio, Hans Geelmuyden, kronprins Haakon, og de fleste pengekjendisene i landet (Trygve Hegnar er av en eller annen grunn utelatt), er det han som får størsteparten av oppmerksomheten i denne delvis vellykkede oppfølgeren til Kagge forlags frekke fjorårssuksess.

For flytende
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet i 2009, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Det er dog ikke alle som vil være med på kommunikasjonsstrategikjøret. Ikke bare er det sand i bensinen og løse skruer på anleggsmaskinene ved Stordalens prestisjebyggeri. En av hans utallige (og miljøvennlige) biler blir også satt i brann på den nybygde, CO2-nøytrale (!) flyplassen. På en hytte som eies av Rema-Reitan d.y. sitter dessuten fem desillusjonerte miljøfanatikere og pusser våpnene sine før den storslåtte åpningen av Hafjell Internasjonale Miljøsenter. Og i løypa ligger en død kommunestyrerepresentant med skistaven i brystet...
Slikt blir det helt grei og småvittig spenningslitteratur av. Her er nyttige idioter, stupide politifolk, og skjulte agendaer. Men mellom cliffhangere og kapitteltitler hentet fra Bob Dylands låter, kunne teksten med fordel vært strammet litt inn, særlig når det gjelder alle sidesporene den allerede mangslungne historien forfølger.

Miljødrama
Det dramatiske høydepunktet, en «eventfest» (der selv champagnekjølerne er fylt med is fra en isbre), går riktignok unna: Storheter som Al Gore (og Paris Hilton) har ankommet Hafjell på stripe og feirer sin gode samvittighet. Etter at Stordalen og Robbie Williams har sunget duett går det riktig ille under en gondolbanetur i måneskinnet. En eksplosjon etterlater tre døde – og en hardt skadd miljøguvernør fra California i en tilstand som minner om Terminator 2.
Det er slike hentydninger som løfter boka. Kronprinsesse Mette-Marit siterer for eksempel ustanselig Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill (ikledd gul treningsdress med sorte striper).
Det skal vise seg nyttig når attentatene, eksplosjonene og sabotasjen rulles opp, og det kommer for en dag at det er sterkere krefter enn miljøekstremister som står bak.

Subtilitet savnet
Verre er det at Kindereggeffekten har svakheter som politisk satire. En vellykket karikatur forstørrer som kjent sider ved virkeligheten. Som vanlig bor djevelen i detaljene: Det godt kan tenkes at Jonas Gahr Støre ønsker å bli generalsekretær i FN, men det er tvilsomt om det blir et «folkekrav» at Helen Bjørnøy kommer tilbake som miljøvernminister (to ganger). At Knut Olav Åmås skulle skrive en kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, vitner dessuten om slurv, og det hadde kostet lite om Helen Bjørnøys engelskkunnskaper var mer i tråd med virkelighetens. Hun snakker ikke med «Oxford-aksent».
For all del. Det er anledninger til å trekke på smilebåndet: Bjørn Rune Gjelsten opptrer med motorsportvenner fra Dubai, samt en evinnelig hang til å «fokusære» på det ene eller det andre, og Øystein Stray Spetalen er en akkurat passe absurd kriminell, utstyrt med VIF-jakke og pistol. Men her er det for mye som skrives med store bokstaver.
Kongepudler hadde fortjent en subtil oppfølger, men fikk i stedet en litt for enkel etterligning.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Datostemplet miljømoro.

Anonym
Kindereggeffekten
En miljøthriller om mord, makt og mye penger
Kagge (2007)
354 sider

Biografi om Sigurd Evensmo

2007-10-25T19:31:00.000+02:00

Sammen med Stian Bromark er jeg i ferd med å skrive en biografi om forfatteren, journalisten og filmmannen Sigurd Evensmo. Ny Tid har skrevet en sak om det. Den kan du lese her.

Kosmopolitikk på dansk

2007-10-15T11:55:00.000+02:00

Boken Kosmopolitikk, som jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen, er nå ute i dansk oversettelse. Den har fått en fin mottagelse.

En begavet og forstandig debattbog, skriver Lars Trier Mogensen i avisen Politiken. "Bogen er en opgradering af den sædvanlige diskussion om centrum-venstre-fløjens fremtid og bør derfor blive pensum blandt de... tilbageværende medlemmer af Frit Forum", heter det i anmeldelsen. Les den her

Anmeldt: Hege Storhaug: Tilslørt. Avslørt (Ny Tid)

2007-10-15T11:52:00.000+02:00

Tilgjort. Avgjort

Hege Storhaug går til nye angrep på det hun tror er islam.

[slør] Det har blitt sagt at man umulig kan forholde seg likegyldig til Hege Storhaug og hennes alarmrop. Denne gangen er det annerledes. Om det er noe hun avslører i Tilslørt. Avslørt, må det være prosjektets rungende hulhet.
Hennes velkjente katastrofescenario, der vestlige frihetsverdier bukker under for islamismen, kunne kanskje fått økt troverdighet av en virkelighetstest. Slørdebatten egner seg også godt, ettersom den fordrer en viss kompleksitetsfølsomhet. Noe slikt mangler imidlertid i den nye boka til Human Rights Services talsperson. Stilt overfor en kompleks politisk realitet, der det gjelder å finne pragmatiske løsninger, er den så og si verdiløs.
Enda verre må det være at Storhaug ikke engang leverer et utfordrende anklageskrift a la Men størst av alt er friheten. Snarere blir dette drøvtygging, som på grunn av pussige disponeringer og begrepslig samrøre oppleves som irrelevant i enhver debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten.

Sur på burkabytur
Storhaug begynner i burka, ute i Oslos gater, og føler seg «som et vesen utstilt på sirkus eller i en dyrehage». Det er høyst uklart hva meningen med dette stuntet er. Om det skal gi forfatteren troverdighet, blir spørsmålet: Hvor mye lærer man egentlig om slørproblematikken når man motvillig rusler rundt i heldekkende drakt en lørdags formiddag? Og dersom stuntet skal gi eksempler på hvordan plagget er «det mest synlige uttrykket for kjønnsfascisme»: Hvor ille kan dette egentlig bli, når det verste som bifaller burkanovisen Storhaug, er eplekake og krem i ansiktssløret?
Ikke bare er det et latterlig sprik mellom Storhaugs nagende burkafrykt og de beskjedne opplevelsene hun faktisk får i dette plagget. Istedenfor å gjøre et forsøk på å forstå hvilke sammenhenger tildekkingen av kvinnekroppen inngår i – som politisk symbol, som individuell identitetsmarkør og som religiøst fromhetsideal – nøyer hun seg med å forsvare reaksjonene til gode nordmenn som roper skjellsord til hennes selviscenesatte burkafigur.
Trykksverte på avveier
Underlig nok bruker hun uforholdsmessig mye plass på å underbygge tesen om at tildekkingens kvinneundertrykkende karakter er årsaken til endel europeisk uro rundt slørbruk de siste årene. Det er vanskelig å forstå hvorfor nettopp dette rettferdiggjør trykksverte, særlig når Storhaug knapt utdyper mer sentrale påstander. Hun hevder for eksempel følgende «enkle og uomtvistelige sannhet»: «Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer ... menneskerettigheter med sitt fravær – det være seg kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet.» Nøyaktig hvordan disse ulike rettighetskategoriene henger sammen med slørbruk – i en sosial virkelighet – får vi aldri vite mye om.
Forfatteren vil også innføre et forbud mot slørbruk i skolen og i det offentlige, men diskuterer ikke om det vil hjelpe de som tvinges til å gå med plagget, eller hvorvidt det vil gjøre islamismen til en mindre trussel. Før en pamflett som Tilslørt. Avslørt kan tas alvorlig, må slike refleksjoner med.
Begrepsgrøt
Det er riktignok en interessant observasjon at sløret ikke alltid reduserer det seksuelle blikket, men også kan forsterker det gjennom å gi kvinnekroppen mytologisk tiltrekningskraft. Men her grøtes iranske ayatollaer og saudiske wahabister, tradisjonelle konservative holdninger og moderne umma-islamisme, sammen til en klissete begrepsmasse. Er det virkelig ingen forskjeller mellom Det egyptiske brorskapet og landsbybefolkningen i Pakistan når det kommer til slørets betydning?
Storhaug innfører et skille mellom islam og islamister, men istedenfor å holde på denne viktige distinksjonen, manipulerer hun den. Etter først å ha beskrevet islamismen som kalifatutopisme med terrorsympatier og stalinistiske eller nazistiske trekk, plasserer hun samtlige muslimske menigheter i Norge i umiddelbar nærhet av denne ekstremismen. Hennes forståelse av fenomenet er altså for snever og for inkluderende på en og samme tid. Dermed blir Tilslørt. Avslørt, med sin mangelfulle skisse av tildekkingens boklige og historiske kilder, aldri et informert bidrag i en vesentlig debatt.

Definisjonsran
Poenget er ikke å forsvare enhver tildekkingspraksis, og slik delta i Storhaugs fordummende spill. Til det har debatten om vektingen av ulike rettighetskrav i forhold til hijab-, jilbab-, niqab-, chador- og burkabruk for mange meningslag. Kanskje skal man til og med gi Storhaug rett i at det er noe halvkvedet over å kalle hijab for gode gammeldagse «skaut», lik de våre tipoldemødre brukte, noe endel velmenende akademikere og pressefolk har gjort.
Det evinnelige hovedproblemet med Storhaugs retorikk er imidlertid ranet av retten til å definere hvem som undertrykkes. Å arrogant avvise slørbærende kvinners egne tolkninger er «falsk bevissthet»-nivellering, en mistankens hermeneutikk, som vi nå burde slippe i den politiske debatten.
Forfatterens angrep på «naivister» som Thomas Hylland Eriksen, Randi Gressgård, Berit Thorbjørnsrud og Tore Lindholm blir også svakt når hun opplever «akademias mangel på empati med de undertrykte og mangel på vilje til å granske slørets iboende verdier... som frastøtende». Hadde hun enda gransket noe.
Storhaug mener sløret utelukkende fungerer segregerende, både når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og når det gjelder forholdet mellom minoritet og majoritetssamfunn. Hun skriver at plagget like godt kunne være erstattet med en plakat, der det står «nei til menneskerettigheter» og «avvikle demokratiet basert på forkastelige frihetsverdier».
Man kunne enkelt satt opp en mottese: Jo flere slike bøker som utgis, jo mer potent blir sløret som et religionspolitisk symbol.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Tannløs pamflett fra alarmropende forfatter

Hege Storhaug
Tilslørt. Avslørt
Et oppgjør med norsk naivisme
Kagge (2007)
180 sider

Anmeldt: Naomi Klein: The Rise of Disaster Capitalism (Ny TId)

2007-09-25T14:21:00.000+02:00

Kampen mot krisekapitalismen

Katastrofeprofitørene utgjør den nye globale overklassen, mener Naomi Klein.

[politikk] Det er syv år siden Naomi Klein ble antiglobaliseringsglobetrotter og de nye sosiale bevegelsenes favorittguru. Hun hadde skrevet No Logo, en tittel som ironisk nok ble en identitetsmarkør blant de unge og radikale. I den kanadiske aktivistkjendisens nye bok, som kommer på norsk om noen uker, er refrenget kanskje mindre nynnbart, men minst like uomgjengelig.
The Shock Doctrine er mer enn en «viktig bok». Den er mer enn «grundig», «utfordrende», «engasjert», «original», eller hvilket staffasjepreget adjektiv man enn skulle velge. Den er snarere blant de få bøkene som vanskelig kan avfeies, selv for den som er uenige i både premisser og konklusjoner.

Stor fallhøyde
Ikke bare har Klein og hennes lille armé av assistenter og advokater (som forlangte originaldokumenter for å kunne forsvare henne mot eventuelle søksmål) tatt seg bryet med å sjekke faktaopplysningene i de sedvanlige avsløringene av kynisme i den globale økonomien, og likevel funnet usedvanlig mye snusk og uredelighet. Begrepene «sjokkdoktrine» og «katastrofekapitalisme» er også vektige bidrag til en samtidsdiagnose– selv om man skulle komme til å problematisere dem etter å ha tenkt seg om en stund.
Det som virkelig øker prosjektets fallhøyde er imidlertid forsøket på å reformulere de siste 30 årenes historie. Klein kritiserer etablerte rammeverk for politisk tenkning, som sammenhengen mellom demokrati og kapitalisme (hun mener frihandel først og fremst settes igjennom ved hjelp av autoritære midler), de ideologiske implikasjonene av Sovjetunionens sammenbrudd (ryktene om sosialismens død er bevisst overdrevet) og at det skal ha funnet et sted en global læringsprosess som gjør de økonomiske hestekurene mer humane enn tidligere (slik fraskriver den «nyliberalistiske» ideologien seg ansvaret for lidelsen og elendigheten som er påført verden i dens navn).

Krisen som mulighet
Forfatterens hovedpoeng er at vi ikke lenger befinner oss i samme båt. Istedenfor har de tiltagende krisene, om det så er snakk om kupp og kriger eller orkaner og tsunamier, skapt profittmuligheter for de få og gitt de mektige anledning til å gjennomføre upopulære liberalistiske reformer. Med hovedskurk og nobelprisvinner Milton Friedmans ord: «Only a crisis... produces real change. When that crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around.»
Ettersom nettopp denne frihandelsdogmatikerens ideer har «ligget rundt» de siste tiårene, og penetrert både de internasjonale finansinstitusjonene og vestlige regjeringer, rammes ofrene av enda et sjokk i kjølvannet av krisene, ifølge Klein. Hun tenker på den økonomiske sjokkterapien, med dens betingelser om privatisering og budsjettkutt, kjennetegnet av åtseleterlignende multinasjonale selskap som kaster seg over restene.
Våpen og kaviar
Klein følger framveksten av denne uhyggelige nye verdensorden. Hun identifiserer startpunktet hos diktatoren Augusto Pinochets Chile og det foreløpige crescendoet i Irak, der selve krigføringen har blitt en pengemaskin for katastrofeprofitørene. Hun har også vært i Argentina, Kina, Sør-Afrika og Russland, der Boris Jeltsin brukte tanks mot parlamentet for å tvinge igjennom frihandelsbonanzaen som skapte gjengen av styrtrike oligarker. Finanskrisen i Asia ble bevisst forlenget og brukt til å åpne de relativt beskyttede økonomiene, skriver hun, og på Sri Lanka nektet regjeringen fiskerne å vende tilbake til strendene etter tsunamien, slik at de rike hotellgjestene skulle få større tumleplass. Dermed sto krisekapitalismens absolutte tapere mot de absolutte vinnerne. Ifølge Klein representerer fløyene ikke to verdensdeler, men to århundrer.
En av de mest slående indikatorene er den såkalte «guns & caviar»-indeksen. Tidligere var det slik at når salget av jagerfly (guns) økte, sank salget av privatjetfly (caviar). Vel. Det var tidligere.
Fra Irak til New Orleans blir både sikkerhetsoppdrag og gjenoppbyggingskontrakter nå delt ut til selskaper som Halliburton og Blackwater. Pentagon alene betaler denne industrien 230 milliarder dollar i året. Det er ikke lenger snakk om fri konkurranse, men om en intrikat sammenblanding av penger og politikk. Klein kaller det «corporatism». Blant mafiosoene finner vi folk som Donald Rumsfeld og Dick Cheney, begge erketypiske katastrofeprofitører.
Det hele passer svært godt sammen, i en konsistent utviklingslinje. Klein forteller for eksempel at det britiske militæret brukte kodenavnet «Operation Corporate» under Falklandskrigen i 1982. Tilfeldig? Neppe.

Modig, men ensidig
Det er liten tvil om at The Shock Doctrine påpeker kritikkverdige forhold, ikke minst når det gjelder privatiseringen av krigen i Irak og at krisehåndtering nå overlates til næringslivet. Men forfatteren overdriver sannsynligvis planleggingsiveren til katastrofeprofitørene. At de skulle føre klimafiendtlig politikk og terrorfremmende krigføring for å skape flere kriser, som de så kan tjene penger på, blir i overkant manisk.
Det er dessuten kun et utsnitt av historien som fortelles. Klein nevner for eksempel ikke såkalte «failed states» som Somalia eller Zimbabwe, der liberaliseringspresset er mindre, mens bekymringsmeldinger om landenes destabiliserende rolle kommer nærmest ukentlig, og det fra Washington, krisekapitalismens Mekka i Kleins øyne. Å redusere konfliktene i Irak til økonomi, eller å hevde at Kinas økonomiske vekst tjener få andre kinesere enn partinomenklaturet og dets sønner, blir også ensidig, på grensen til det fordummende.
Klein knytter dessuten effekten av de økonomiske sjokkene til tortur. Heller ikke det er helt vellykket. Selv om Klein utvilsomt leverer interessante perspektiver på torturens natur og avslører stadig CIA-innblanding, forblir enhver likhet raskt kun en overflatelikhet når sammenlikningen går på tvers av skillet mellom individ- og kollektivnivå. Selv med god penn og varmt engasjement kan man ikke utviske forskjellen mellom psykologiske og sosiale prosesser.

Uklart og lite konstruktivt
Konsekvensene av en slik analytisk kreativitet ses også i at bokas nøkkelbegreper blir uklare. Sjokkdoktrinen er på den ene siden en strategi, som rett nok er kynisk, men likevel ofte har vært en del av det politiske spillet. Den har også blitt brukt av venstresiden, som da økonomen John Maynard Keynes fikk overalt Franklin D. Roosevelt til å gjenomføre New Deal på 30-tallet etter børskrakket i 1929. På den andre siden beskrives denne doktrinen nærmest som noe nyliberalistene har kokt i hop på egenhånd. Når også den økonomiske sjokkterapien og torturens sjokkvirkning inkluderes i begrepet, sprenger det sine egne rammer, og blir mindre fruktbart, analytisk sett.
Så lenge Klein gir Friedman rett i at kriser skaper endringsmuligheter, er det dessuten delvis venstresidens ansvar at frihandelsdogmatikken har fått slikt gjennomslag. Dessverre bøter ikke Klein nevneverdig på den praktisk-politiske idétørken. De som har lurt på nøyaktig hvilken annen verden som er mulig (og ønskelig) i antiglobaliseringsbevegelsens øyne, får fortsatt smuler.
Det kommer riktignok noen vage tilslutningserklæringer i retning Keynes, og en relativt klar avvisning av både autoritær kommunisme og fremmedfiendtlige innslag i antiglobaliseringsbevegelsen. Men først og fremst lengter Klein etter den «tredje veien» som ble avstengt da friedmanittene fikk innflytelse over IMF, Verdensbanken og den amerikanske regjeringen. Når det kommer til nåværende praktisk-politiske forbilder står hun igjen med en broket forsamling bestående av folk som Evo Morales, Hugo Chaves og – ja, faktisk – Hizbollahs leder Hassan Nasrallah. Det er vel heller tvilsomt om de representerer et helt problemfritt alternativ.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Viktig aktivisme, som ikke holder helt inn.

Naomi Klein
The Shock Doctrine
The Rise of Disaster Capitalism
Alfred A. Knopf (2007)
662 sider

Anmeldt: Hva er fundamentalisme? og Hva er islam? (Ny Tid)

2007-09-13T20:48:00.000+02:00

Beskjedenhetens kunst
Når Hva er-serien kaster seg over brennbare spørsmål, er det med nyanser og nøkternhet.

[religion] Universitetsforlaget har gitt ut to nye Hva er-bøker og lansert dem med et debattarrangement om religion. Man kunne kanskje la seg forskrekke når Hva er islam? og Hva er fundamentalisme? kobles sammen på denne måten, men bøkene får én raskt på bedre tanker.
Kari Vogt og Torkel Brekke, begge religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, har nemlig mestret den evinnelige ballansegangen mellom deskriptivitet og normativitet på en ganske forbilledlig måte.
Heller enn å konstruere kunstige sammenhenger mellom islam og fundamentalisme, danner de i fellesskap en motvekt til forenklingstyranniet.

Nøktern soberhet
Mens førsteamanuensis Vogt vil gjøre «et beskjedent forsøk på å overbevise leseren om at kunnskap... er nødvendig og ønskelig», setter førsteamanuensis Brekke seg som mål å skrive tydelig om tingene.
Denne ulikheten er imidlertid først og fremst en overflateeffekt, som illustrerer at Hva er-bøkene på den ene siden bør gi bakgrunnskunnskap til aktuelle debatter og på den andre representerer mer nøytral kunnskapsformidling. Forfatterne, som begge har flere bøker bak seg, trekkes da også mot sine respektive motsatser.
Brekkes definisjon av fundamentalisme gjør for eksempel boka uegnet for den som jakter på skjeggete trusselbilder. Her er ingen dystopier av «nå kommer de og tar oss»-typen, bare en sober og nøktern analyse av fundamentalismen i dens opprinnelige kristne form, samt refleksjoner omkring overføringsverdien til andre kontekster.
Det er diskutabelt om hindusjåvinister i India eller radikale buddhistmunker på Sri Lanka faller inn under begrepet, mens man godt kan snakke om jødisk og islamsk fundamentalisme, mener Brekke. Som han ganske riktig skriver, må vi «bare være nøye på hva vi mener når vi bruker ordet». Hvis ikke forsvinner nyansene og vi skaper mer fremmedgjøring enn forståelse.

Antimodernisme
Forfatteren knytter begrepet til en religiøs reaksjon på meningstapet i moderniteten. Den vil reversere sekulariserings- og differensieringsprosessenes nedbryting av Guds autoritet i samfunnslivet og fars autoritet familielivet, men trenger slettes ikke å føre til vold eller – enda mindre – terrorisme, om noen skulle tro det. Faktisk er det langt vanligere at de som passer til beskrivelsen isolerer seg fra storsamfunnet eller utviser et fredelig offentlig engasjement for å påvirke familielovgivning, skolevesen eller vitenskap.
Det er da også betimelig – dessverre – å minne om at fundamentalister flest ikke bør ses som «irrasjonelle og voldelige monstre», selv om vi nok heller ikke, som forfatteren skriver, har noe særlig å lære av deres dype bekymring over vår tids fragmentering.

Mer kritisk
På tross av et mer forsiktig forord, er Kari Vogt faktisk nærmere en kritisk deltagerposisjon. Mens Brekke angriper håpløs begrepsbruk i media, vektlegger Vogt den politisk-historiske dynamikken som førte til at noen retninger vant fram, mens andre ble marginalisert. Slik kommer, ikke bare variasjonsbredden, men også foranderligheten innen islam til syne.
Her er mye informasjon det er verdt å minne om når samfunnsdebatten tar sine sedvanlige kullkast – som at et ønske om å forene framskritt og religion fantes allerede hos egypteren Muhammad Abduh (d.1905), eller at en folkelig-pietistisk vekkelse som handler mer om fromhet enn om politisk-religiøse ståsteder er en viktig side ved islams utvikling i dag.

Klare sympatier
Når Vogt skildrer konflikten mellom reformvenner og konservative, er det likevel ikke vanskelig å se hvor sympatien ligger. Det er heller ikke vanskelig å dele Vogts bekymring for at en del stivbent tekstlesning kan gi legitimitet til praksiser som strider mot viktige likestillingsidealer, eller til og med menneskerettighetene.
For Brekke er kombinasjonen av antiklerikalisme og bokstavtro tolkning noe av kjernen i fundamentalismen, på tvers av religionsgrensene. For Vogt er det ønskelig at mer tekstkritiske lesningstradisjoner kommer tydeligere til syne.
Moralen må bli noe slikt: Det er kanskje uenighet om hvor stort problemet er, men det finnes fundamentalistiske strømninger innen islam, som innen kristendommen. Poenget må være at de ikke behøver å ha like stor betydning i all framtid.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Befriende stødig og nyansert.

Torkel Brekke
Hva er fundamentalisme?
Universitetsforlaget (2007)
152 sider

Kari Vogt
Hva er islam?
Universitetsforlaget (2007)
145 sider

Reportasje: Sierra Leone

2007-08-30T17:20:00.000+02:00

Skjebnevalget

Fem år etter den blodige borgerkrigen går Sierra Leone til urnene i et valg som kan bli blant de viktigste i landets historie.

Halvor Finess Tretvoll, Freetown
htr@nytid.no

[demokrati] Siaka Stevens Street i sentrum av hovedstaden: Så langt øye rekker er gata farget rød av Ernest Bai Koromas tilhengere. Presidentkandidaten for det største opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) viser muskler i valgkampen.
– Gå ut i gatene, reis til hvert eneste hjørne av landet! Da vil du se at vi har vunnet dette valget allerede, sier generalsekretæren i partiet, Victor Bockarie Foh, der han står i et hav av rødt.
Noen få dager tidligere viste også Sierra Leone People’s Party (SLPP) styrke. På hvert eneste gatehjørne kunne man se de grønne t-skjortene og plakatene med bilde av Solomon Berewa, visepresident i dagens regjering og presidentkandidat for regjeringspartiet. Og også SLPPs generalsekretær Jacob Jusu Saffa føler at seieren er så godt som sikret før valget den 11. august.
– Folk vet hvor mye vi har gjort for Sierra Leone, og vi vil gjøre mer. Jeg er trygg på seier, fordi velgerne skjønner at risikoen knyttet til et regjeringsskifte er alt for stor, sier han til Ny Tid.

Åpent valg
I et land der de eneste meningsmålingene i forkant av lørdagens valg har vært avisenes sms-avstemninger, har partiene få andre muligheter til å framvise oppslutning enn slike massemønstringer og den tilhørende skråsikkerheten. Av den grunn er det eneste man kan fastslå med en viss sikkerhet at dette lille vestafrikanske landet ikke får en «rød/grønn» regjering. Til det er forholdet mellom arvefiendene APC og SLPP for anstrengt.
På de fleste andre måter er valget, det andre etter den brutale borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet, svært åpent. Ikke bare har man gått over til et nytt valgsystem, der parlamentsmedlemmene må forholde seg til en valgkrets istedenfor nasjonale forholdstall, noe som allerede på forhånd har hindret mange sittende parlamentarikere i å stille. Den politiske dynamikken forstyres også av et nytt parti.
APC har tradisjonelt hatt sin maktbase nord og vest i landet. SLPP i sør og øst. Det første med størst støtte blant Temne-folket. Det andre blant mendene. Men i 2005 brøyt People’s Movement for Democratic Change (PMDC) ut av SLPP på grunn av strid om partilederjobben, og kan med den karismatiske presidentkandidaten Charles Margai – en mende og sønn av den andre og nevø til den første presidenten etter uavhengigheten i 1961 – kapre nok stemmer i sør og øst til i alle fall å tvinge fram en andre valgomgang.
Selvsagt føler også PMDC seg sikre på seier.
– SLPP er religion i sørøst. APC er religion i nord. Vi står i mellom, blant alle dem som er lei av denne rivaliseringen. Dannelsen av PMDC var helt nødvendig, og med Margais lederegenskaper vil vi vinne dette valget, sier Paran Umar Tarawally, som er visegeneralsekretær i PMDC.
Valguro
Den nåværende presidenten Ahmad Tejan Kabbah, som har sittet med makten siden 1996, har bestemt seg for å gå etter to presidentperioder, slik grunnloven foreskriver. Det er ingen selvfølge i afrikansk politikk – kolleger som Yoweri Museveni i Uganda og Robert Mugabe i Zimbabwe har begge endret grunnloven for å kunne sitte lenger. Dermed har forhåpningene om et fredelig regimeskifte i Sierra Leone vært høye.
Sikkerhetssituasjonen har også bedret seg etter at store FN-styrker og en mindre britisk spesialstyrke skapte stabilitet i landet i 2002 – ja, så mye at FN-styrkene nå stort sett er trukket ut, mens britene konsentrerer seg om å gi opplæring til hæren.
Situasjonen er likevel labil, og sommerens valg blir sett på som en test på hvor langt Sierra Leone har kommet i statsbyggingsprosessen. Ifølge FNs generalsekretærs spesialutsending i landet, Victor Angelo, er dette valget et viktig skritt på veien mot demokratisk konsolidering. FN og en rekke partnerorganisasjoner mener imidlertid at uroligheter i forbindelse med valgkampen nå truer med å avspore prosessen.
-- Siden den offisielle valgkampstarten har det kommet en rekke rapporter om trusler og vold. Det gir grunn til den dypeste bekymring og truer den demokratiske prosessen, sier han.
Med en arbeidsledighet blant unge menn som ligger stabilt rundt 70 prosent kan man vanskelig utelukke flere uroligheter i dagene og ukene som kommer. Samtidig mener de fleste observatører at situasjonen i den krigstrette nasjonen neppe utarter til mer enn demonstrasjoner i Freetown og andre viktige byer som Bo og Kenema, der det allerede har vært flere sammenstøt mellom tilhengere av PMDC, APC og SLPP.
Ved et veiskille
Så langt har den største saken i valgkampen vært Muammar al-Gadafis statsbesøk. Ikke bare spilte Gadafi en rolle i borgerkrigen i og med at opprørsgruppen RUFs leder Foday Sankoh fikk våpen og militær trening i Libya. Og ikke bare blandet Gadafi seg inn i valget av visepresidentkandidat for Berewa. Det kom også fram at en stor rislast fra Libya aldri nådde fram til befolkningen i Sierra Leone. Utvilsomt symbolsk viktig i et land hvor folk sier at de ikke har spist dersom de ikke har spist ris.
Ifølge en undersøkelse foretatt av BBC World Trust Fund er det imidlertid tilgang til utdanning, vann og strøm som vekker det største engasjementet. Det er altså retningen på den langsomme gjenoppbyggings- og utviklingsprosessen det står om i helgens valg.
PMDC fremstiller seg selv som «lov og orden»-partiet og vil også privatisere alt fra (den allerede sporadiske) avfallshåndteringen, via (den like sporadiske) kraftforsyningen, til det (faktisk velfungerende) televerket.
– På den måten håper vi å skape flere jobbmuligheter og et mer foretningsvennlig klima, sier Tarawally.
Saffa fra SLPP trekker frem statsbygging, sikkerhet og utvikling som de viktigste prioritetene i neste presidentperiode, og legger vekt på den enorme ungdomsarbeidsløsheten.
– Det er både moralsk og sikkerhetspolitisk nødvendig å gjøre noe med den, sier han.
Saffa mener problemet er størst på landsbygda og i de små byene, der nesten 75 prosent av befolkningen holder til.
– Det er også der jobbene må skapes, veien bygges og elektrisiteten sikres, sier han.
APC blir derimot betraktet som et Freetown-orientert parti, men i manifestet, som ifølge Bockarie Foh, «vil vise vei ut av mørket, av dekadansen, av korrupsjonen», legges det vekt på generelle mål som å bedre styresettet, sikre bærekraftig utvikling og bryte fattigdomssirkelen.
Store utfordringer
At det haster å gjøre noe med fattigdomsproblemene og korrupsjonen er det få som bestrider. Skjebnen til vannkraftverket ved Bumbuna nord i landet er en talende illustrasjon på hvor frustrerende langsomt utviklingen går. Etter mer en 30 år med planlegging, byggestart og byggestopp, har det fortsatt ikke levert strøm til en eneste husstand. Da byggingen sist ble stoppet, under krigen, gjenstod bare 15 prosent av arbeidet. Men i de fem årene som gikk fra da av og til fredsslutningen, ble prosjektet satt langt tilbake. Nå står høyspentmastene spredt i landskapet, mens ledningene er borte. Kobberet i dem har blitt solgt, eller er smeltet om til kokekar, av noen som så seg i stand til det i den kaotiske situasjonen. Resultatet er at selv hovedstadsbefolkningen, det vil si den forholdsvis beskjedne andelen som er knyttet til det offentlige kraftnettet, har strøm i omlag en time hver dag.
En gang gikk det også en toglinje fra Cotton Tree i det gamle kreolske området av Freetown til Station Hill helt øverst på en av de skogkledde åsene rundt byen, der de britiske kolonialistene hadde bosatt seg. Men som så mye annet i dette fra naturens side rike landet har linjen – med sviller og alt – forsvunnet. Det gjør trolig Sierra Leone til den eneste staten i verden som har et jernbanemuseum, men ingen jernbane.
Hvem har skylden?
Partiene er da også enige om at det er mye som har gått galt. Men de strides om hvem som har ansvaret. Dersom man spør Saffa fra SLPP, vil han svare at APC har skylden.
– De satt ved makten i 24 år etter uavhengigheten. Det er 24 grunner til ikke å stemme på dem. Folk så resultatene av deres vannstyre. Korrupsjonen var massiv. Det manglet bøker i skolene, medisiner i sykehusene. De lokale myndighetsstrukturene ble ødelagt. Det hele kollapset til slutt, og det skapte frustrasjonen som førte til borgerkrigen, sier han.
Bockarie Foh fra APC legger derimot skylden på SLPP.
– De står for lovnader de ikke kan holde. Vi står for handling der det trengs. Hva har de fått til på elleve år? Å bringe Sierra Leone til bunnen av UNDPs Human Development Index. Vi representerer redningen. Vår kandidat, Ernest Bai Koroma, vil bringe lys til landet, sier han.
PMDC mener at både SLPP og APC har stått for dysfunksjonelle regjeringer.
– Det vi trenger er en sterk og klok leder. Sierra Leone hadde ikke behøvd å være et fattig land, men vi trenger en mann som Charles Margai, en leder som vet hvordan vi bør benytte oss av naturressursene, sier Tarawally.
– Du er ikke redd for at PMDC er for avhengige av enkeltpersonen Margai?
– Jeg må innrømme at partiet er et resultat av troen på at få har hans karisma og lederegenskaper, men jeg vil si, og det med styrke, at PMDC har støttespillere i alle sosiale og etniske grupper.
Tiden etter valget
Selv om de politiske spenninger ikke skulle gi seg utslag i en voldelig valgdag, er det nok av skjær i sjøen når Sierra Leone nå går til urnene. Selv om det internasjonale samfunnet har store forhåpninger, og også støtter valget økonomisk gjennom blant annet UNDP, som finansierer den nasjonale valgkommisjonen, og internasjonale observatører fra både EU, USA og Den afrikanske union, ble deler av den direkte budsjettstøtten holdt tilbake av tunge vestlige donorer tidligere i år, noe SLPP reagerer på.
– Det er snakk om sabotasje! En grunnleggende uærlighet. En konspirasjon, sier Saffa
– Hvordan da? Hva skulle motivasjonen for denne konspirasjonen være?
– Det er ikke et spørsmål om motivasjon. Men et spørsmål om konsekvenser. Og konsekvensen er at valgkampen blir vanskeligere for oss, fordi vi som regjeringsparti har hatt ansvaret for statens økonomi også før valget, sier han.
For opposisjonspartiene er det snarere muligheten for valgfusk som bekymrer.
– Det har kommet beskyldninger fra PMDCs om at dere planlegger valgfusk, og fra APC om at dere forsøker å likvidere toppfolkene deres. Hva er din kommentar til det, Saffa?
– Vi har ikke tid til å likvidere noen, eller til å rigge valget. Vi bruker tiden på å vinne fleste stemmer.
– Og dersom det skulle vise seg at SLPP ikke går av med seieren. Hvordan vil dere reagere?
– Vi kommer ikke til å tape. Og når vi vinner, vil politiet, og om nødvendig hæren, skride til verket dersom taperne lager bråk.
Det kan med andre ord raskt vise seg at tiden etter valgdagen blir like avgjørende som selve stemmegivningen. Uansett hvem som vinner, er faren tilstede for at de andre partiene vil protestere mot resultatet når det blir offentliggjort senere denne måneden.
– Hvordan til APC reagere om dere ikke skulle vinne?
– Det er et spørsmål så hypotetisk at jeg ikke ser noen grunn til å svare, sier Bockarie Foh.
Tarawally fra PMDC sier de vil akseptere resultatene, så lenge de er troverdige.
– Og hvem kommer til å bestemme det?
– Situasjonen vil være avgjørende.
– Hva med observatørene?
– Bare dersom de har observert godt nok.

Sierra Leone
• Tidligere britisk koloni som ble uavhengig i 1961. I dag bor det 6,1 millioner mennesker i landet.
• Da Revolutionary United Front (RUF) angrep fra Liberia i 1991 startet en 11 år lang borgerkrig.
• Krigen var særdeles brutal, med massive overgrep mot sivilbefolkningen fra alle sider.
• Etter en FN-intervensjon, og ved hjelp av britiske spesialstyrker, lyktes det å sette en stopper for kamphandlingene i 2002.
• Det vil bli avholdt president- og parlamentsvalg den 11. august i år.

Sierra Leone: Borgerkrigsmytologien (Dagbladet)

2007-08-18T18:46:00.000+02:00

SITAT:

”Her kan ingen snakke om et paradis på jord. Paradiset har sin urokkelige plass på den andre siden av døden, og på denne siden trives uretten, grusomheten, småligheten.”
Graham Greene i romanen Den dypeste grunn, som er basert på forfatterens opphold i Sierra Leone under 2. verdenskrig.

HOVEDSAK:

Borgerkrigsmytologien

Krigsherjede Sierra Leone forsøker å forsone seg med fortiden. Men mens landet avholder valg, preger mytene historieskrivingen.

Av Halvor Finess Tretvoll

(FREETOWN:) Etter alle kriger må det skrives. Traumer skal bearbeides, raseriet formildes. Krigsårsakene, ansvarsforholdene og skyldkompleksene bør analyseres. Men idet Sierra Leone i dag går til urnene, i det andre president- og parlamentsvalget etter at 1990-tallets brutale borgerkrig tok slutt, lider historieskrivingen en trefoldig vanskjebne.

I vestlige populærfremstillinger dominerer en rekke reduserende fremstillingsmåter, som om Afrika er et kontinent uten aktører med rasjonelle politiske målsetninger og strategier. I den politiske hanekampen erstattes soberheten med kortsiktige maktambisjoner, som om den allerede spente stemningen ikke kan piskes ytterligere opp dersom historien manipuleres. Og i iveren etter utvikling i fremtiden glemmer både internasjonale og lokale aktører å dvele ved fortiden, som om sårene skulle bli borte når man slutter å snakke om dem.
Fortellingene om krigen er dekket av et mykt og lag av myter. Dermed forsinkes den nødvendige nasjonale sjelegranskingen, det tunge kulturelle arbeidet som må gjøres for å hindre at katastrofen gjentar seg.

Mytene
Blood Diamond er et talende eksempel. Ikke bare kjører de på venstre side av veien i denne storfilmen (den er skutt i Sør-Afrika), mens man i Sierra Leone holder seg til høyre så lenge humpene ikke tvinger en over i motgående veibane. Og ikke bare vil enhver som kjenner språkene i Sierra Leone le seg fillete når Leonardo DiCaprio forsøker seg på krio. Man får også inntrykk av at krigsårsaken var diamanter og ingenting annet, når de glitrende steinene i virkeligheten kun bidro til å forlenge volden, ved siden av andre naturressurser.
Man hører også ofte av at opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) ikke hadde noen politiske ideer eller troverdige klagemål, men dannelsen av denne geriljagruppen henger sammen med et sammenbrudd i utdannings- og helsetjenesten og utstrakt korrupsjon. Ja faktisk hadde RUF en viss støtte i sivilbefolkningen ved begynnelsen av krigen, før volden fikk sin selvforsterkende egendynamikk.
At ”The rebels” var en enhetlig og lett identifiserbar størrelse som kjempet mot en klart definert regjeringshær, er nok en utbredt halvsannhet, for eksempel i mye av pressedekningen fra Sierra Leone. Det er egentlig mer treffende å snakke om ”soldier-rebels” eller ”sobels”, altså en sammenblanding av ulike geriljagrupper, forsvarsmilitser, regjeringsstyrker og fredsbevarende soldater, som i større eller mindre grad glemte hva krigen handlet om for heller å grave etter mineraler eller smugle godsakene ut via nabolandet Liberia, gjerne i kompaniskap på tvers av frontlinjene.
Selv da utviklingsminister Erik Solheim besøkte dette vestafrikanske landet tidligere i sommer, ble en av mytene gjentatt i det materialet han ble forelagt av en frivillig organisasjon som arbeider der. Det heter der at det var ”opprørsgeriljaen” som stormet Freetown i januar 1999. Dermed går tankene til RUF, som også er den eneste væpnede gruppen som nevnes i teksten. Men i virkeligheten var de hovedansvarlige restene av Johnny Paul Koromas militærjunta Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som hadde hatt makten i 1997-98.

En skitten krig
Memoarboken A Long Way Gone, som forlaget Spartacus gir ut på norsk i høst, er faktisk et langt bedre bidrag til historieskrivingen.
Etter å ha mistet familien under et angrep havner forfatteren Ishmael Beah i en landsby som er kontrollert av hæren. Der får han valget mellom å kjempe på regjeringens side eller bli overlatt til seg selv og RUF-soldatene som har omringet landsbyen. Han velger det første og tar imot en AK-47, samt noen kraftige doser ”brown-brown”, som den oppkvikkende blandingen av krutt og kokain kalles. Så går han amok i skogene og i landsbyene.
Det er enkelt å forstå hva som står på spill. En 13-14-åring i en slik situasjon, uten andre sosiale nettverk enn troppens, uten andre muligheter til å skaffe seg mat enn plyndring, blir i stand til det uhyggeligste. I denne skitne krigen var det ikke bare RUF som hadde blod på hendene. Også regjeringshæren, kuppmakeren Valentine Strasser og hans National Provisional Ruling Council (NPRC) som hadde makten i 1992-1996, AFRC, de sivile forsvarsmilitsene og den nigerianske ECOMOG-styrken sto bak ufattelige overgrep.

Maktarroganse
I Freetown – en hovedstad uten en eneste bokhandel, uten en eneste kinosal – har imidlertid kulturprodukter som A Long Way Gone og Blood Diamond begrenset betydning. Der utspiller historiedebatten seg først og fremst på den partipolitiske scenen.
I valgkampen har begge de to største partiene, opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) og regjeringspartiet Sierra Leone People’s Party (SLPP), forsøkt å slå politisk mynt på den postkoloniale historien.
Ifølge SLPPs presidentkandidat Solomon Berewa var det korrupsjonen og statssammenbruddet under APCs ettpartistyre på 1970- og 80-tallet som førte til krigen. APCs presidentkandidat Ernest Bai Koroma har derimot uttalt at den samme perioden medførte enorme forbedringer når det kommer til infrastruktur og sosial utvikling, mens SLPP, som satt med makten i 1996-97 og fra 1998 til dagens valg, har blod på hendene.
Spør man Joseph Humper, som ledet landets freds- og forsoningskommisjon fra 2002-2005, vil han si at ”ja. Politikerne peker på hverandre, og ikke på seg selv.” I hans øyne strekker årsaksrekkene seg tilbake til perioden like etter uavhengigheten i 1961, da både APC og SLPP bidro til korrupsjonen og sammenbruddet i offentlige tjenester.

Selektiv stillhet
Den detaljerte rapporten Humpers kommisjon leverte fra seg blir ansett som en av de grundigste fortellingene om krigen så langt, og den gjør et solid forsøk på å avkrefte mytene om konflikten. Dette landet kollapset for eksempel ikke på mystisk vis en klar vårdag. Krigsutbruddet ses snarere som en protesthandling utført av frustrert ungdom som hadde sett seg lei på de etablerte politiske miljøenes maktarroganse.
Likevel er den blitt møtt med taushet i Sierra Leone, mener Humper, som påpeker at kommisjonen bare fikk halvparten av pengene den var lovet, om lag 5 millioner dollar. Spesialdomstolen for Sierra Leone har til sammenligning et årlig budsjett på rundt 30 millioner dollar.
”Jeg er ikke imot spesialdomstolen, men jeg mener dette er problematisk all den tid Freds- og forsoningskommisjonen retter seg mot en hel nasjon, mens spesialdomstolen bare kan dømme en håndfull personer,” sier Hummper.
Også forskeren David Keen skriver i sin fagbok Conflict and Collusion in Sierra Leone at ”det har dannet seg en kultur av selektiv stillhet som både internasjonale og lokale aktører bidrar til”.
Dermed forblir den latente aggresjonen, det skjulte sinnet og hatet, som naturligvis gror i et samfunn etter ti år med voldshandlinger, i for stor grad ubearbeidet. Også det vil være en avgjørende utfordring for vinneren av dagens valg.

SIDESAK:

Bling bang

Diamanter finansierte borgerkrigen. Men dette er bare en av sammenhengene mellom Sierra Leones tragedie og hip hop-kulturen som undersøkes i en ny dokumentarfilm

I Blood Diamond sier Leonardo Di Caprios rollefigur Danny Archer: ”in America, it's bling bling. But out here it's bling bang”. Vi får også se noen musikkvideoklipp der det ustanselig blinker i artistenes edelstener. Regissør Edward Zwick gjør imidlertid ikke stort mer ut av forholdet mellom amerikanske populærkultur og borgerkrigen i Sierra Leone.
I dokumentarfilmen Bling: A planet Rock, som vises på Film fra Sør-festivalen senere i høst, får man derimot hele historien. Ikke bare har diamantene, som blant annet forlenget borgerkrigen i Sierra Leone, blitt glitrende velstandssymboler i den amerikanske hiphop-kulturen. Denne kulturen har også solid gjennomslag i det vestafrikanske landet, og var med på å skape det symbolske universet både RUF og andre væpnede grupper forholdt seg til. Det er ikke uten grunn at en av kommandantene i den brutale gjengen West Side Boys valgte ”2Pac” som sitt nom de guere, eller at barnesoldatene i mangel på uniformer kledde seg i t-skjorter med Tupac Shakurs hode på brystet.
I Bling: A planet Rock møter vi gode gamle Raekwon fra Wu-Tang Clan, juvelér TV Johny Dang og medeieren i hans diamantsmykkebedrift rapperen Paul Wall, samt reggaton-artisten Tego Calderón på tur til Sierra Leone. Forfatter av A Long Way Gone Ishmael Beah er med som guide, og han viser frem både diamantgruvene og leire for de som mistet armer eller bein da RUF hakket løs med machetene. Det er noe i alle fall Raekwon har tungt for å svelge.
Om denne dokumentarfilmen kan stoppe gangsterrappens diamantfascinasjonen er kanskje tvilsomt, men i Sierra Leone har hiphop-universet også fått positive følger etter krigen. En av de få nystartede bedriftene i Freetown heter for eksempel Ice Ice Baby og leverer isbiter til fiskerne på stranda. Den skal ifølge BBC gå riktig godt.

NOTISER:

De første dommene
I sommer startet rettssaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, men Spesialdomstolen for Sierra Leone avga også de første fellende dommene da tre medlemmer av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) ble kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tre, Alex Tamba Brima, Brima Bazzy Kamara og Santigie Borbor Kanu ble idømt til sammen 145 års fengsel. AFRC-leder Johnny Paul Koroma er derimot på frifot, hvis han da ikke ble drept i Liberia i 2003. Det pågår fortsatt etterforskning for å fastslå hans skjebne.

Snuff-film
De mest tilgjengelige krigsskildringene i Sierra Leone er dvd-er med mer eller mindre redigerte råklipp av kamphandlinger og overgrep. Man får kjøpt dem på gatehjørnene. I den mest bearbeidede enden av skalaen finner man den prisbelønte Unicef-fotograf Sorious Samuras dokumentarfilm Cry Freetown, som på tross av sine grusomme bilder fra invasjonen av hovedstaden i 1999, har blitt vist på både CNN og SVT. I den andre enden finner man er rene snuff-aktige titler som ECOMOG in action og Heoroes of the RUF.

Blød universalisme (Lettre International, dk.)

2007-07-10T23:57:00.000+02:00

I Norden må vi genfinde balancen mellem lighed og tolerance. Kosmopolitikkens svar er en blød universalisme

Av Halvor Finess Tretvoll og Thomas Hylland Eriksen

I løbet af en uge i april i år skete to ting i det gamle kongerige Danmark-Norge, som perspektiverer vores respektive forhold til mødet mellem det kristensekulære Vesten og islam.
I Danmark udtalte præst og folketingsmedlem Søren Krarup, at en hijab og et hagekors er to sider af samme totalitære sag. Noget som fik støtte – “i substansen” – af Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard, og som statsminister Anders Fogh Rasmussen ikke rigtigt magtede at tage afstand fra. I Oslo blev norsk-somaliske Kadra Yusuf slået ned på åben gade efter at have udtalt i et interview, at Koranens kvindesyn bør omtolkes (så forsigtigt udtalte hun sig faktisk).
Lad os sige, at gerningsmændene slog til på grund af udtalelsen. Så skulle man tro, at de befandt sig i den diametralt modsatte position af Søren Krarup. Og i visse vigtige sammenhænge – som i synet på brug af vold – gør de det naturligvis også. Samtidig har de et væsentligt fællestræk: viljen til konfrontation.
På den måde kan de to positioner betragtes som hinandens spejlbilleder. De er symmetriske og afhængige af hinanden for at eksistere. Ja, i nogle sager er det yderste højre og islamismen til og med rørende enige. Både Enhedslistens folketingskandidat Asmaa Abdol-Hamid, som Krarups udtalelse drejede sig om, og Krarup selv, er fx blevet kritiseret for deres uafklarede forhold til dødsstraf.

Danmark, som engang var nordmændenes vindue mod verden, kontaktfladen for norske intellektuelle, som ville væk fra fjeld og fjord, har ifølge Krarups sidste bog gennemgået et systemskifte. Han mener, det var “folkeånden”, der rejste sig mod de vankelmodige intellektuelle på danskhedens og kristendommens grund, og afviste “en politisk korrekthed, som vil gøre os historieløse, rodløse, åndløse”.
Han har ret – desværre. Ikke i den flatterende beskrivelse af hegemoniskiftet, men i, at det har fundet sted: Den danske kolonihave har fået nye formænd. De liberale med hjertet på rette sted og piben godt stoppet er væk. De nye herskere har hejst flaget, rejst stakittet og sat “No trespassing”-skilte op. Nu sludrer de over chablisen om kolonihavens kulturarv, er selvtilstrækkeligt tilfredse med deres nationale sindelag, og uddeler skulderklap til hinanden efter endnu en vellykket offensiv mod “naivisterne” og deres åbenhed over for verden. Det er som om, blikket for kompleksitet forsvinder nøjagtig på det tidspunkt, hvor det er allermest nødvendigt. Det mest nærliggende svar på ethvert identitetsspørgsmål bliver et stammegrynt; en enkel inddeling af verden i hjemland og udland, majoritet og muslim. Når Krarup ytrer sig, tyer han fx oftest til begreberne “islam” og “muslimer”, ikke “islamisme” og “islamister”. Hans grovkornede verdensbillede har ikke plads til den slags – ikke ubetydelige – nuancer.
Det er i grunden et imponerende stykke identitetsformende arbejde, Krarup og andre af hans støbning har udført i Danmark de sidste seks år. Det har ført til, at sådanne generaliseringer i dag er stuerene. I en tid, hvor grænseoverskridende bevægelser af kapital, idéer og mennesker foregår hurtigere og i større omfang end tidligere, har man fået en betydelig del af nationen til at danse rundt om en totempæl svøbt i rød-hvide farver med Grundtvig tronende på toppen som en noget mindre fritænkende karakter, end vi var vant til. For i mørket, væk fra lejrbålets ild, uden for nationens grænser, men også i landets egne storbyers dunkle forstæder, truer Det fremmede. Efter sigende. VK-regeringen har, i sin pardans med Dansk Folkeparti, fået problemer med det hele.

Danmarks salonradikale
Samtidig er Danmarks kosmopolitter passiviseret og reduceret til impotente salonradikale. Hvis man hæver stemmen mod selvtilstrækkelighedens logik, får man straks etiketterne “politisk korrekt”, “kulturradikal”, “smagsdommer”. Og så er det farvel og tak. Debatten – som ikke længere er en debat, fordi der ikke foregår nogen egentlig udveksling af meninger – fortsætter uden dig. For du er så ulideligt kedelig og usexet.
I Norge er det ikke kommet så vidt, endnu. Men kulturkamphanerne er for længst trådt ind på scenen også i “fjeldabernes” land. Og når en af dem åbner munden og siger, at nu er det på tide, vi stiller krav til indvandrerne, at vi sætter foden ned over for overgreb mod svage grupper i minoritetsmiljøerne, vil mange tænke, sige og skrive, at det sandelig også er på høje tid, at nogen siger det, som det er, så vi endelig kan slippe af med de fornemme kosmopolitters evindelige ævl – godt at nogen tør være “forfriskende politisk ukorrekt”.
Det lyder nok bekendt for en dansker. Men denne defaitisme, glidebane, dette knæfald for nynationalismen, vil måske vise sig at være blandt de mest interessante, når historien om vores tids Danmark-Norge skal skrives. Var grobunden for en sådan vending bedre her end i andre sammenlignelige lande? Indeholdt vores nordiske tolerance, som gav plads til en mangfoldighed af levemåder, en skyggeside, hvor et voldsomt sanktionsapparat lå parat, om de uskrevne – men fundamentale – grænser for, hvordan alternativitet på dansk-norsk, blev overskredet?
Vi spørger, fordi idéen om det rene, nationale fællesskab er en illusion, som delvis næres af frygt, og under alle omstændigheder ikke kan være udgangspunktet, hvis man vil forsøge at løse de udfordringer, globaliseringen og kulturmøderne fører med sig. Sandheden i dagens Norge, som i dagens Danmark, er, at det mest politisk ukorrekte vil være at insistere på dialog, pluralisme, respekt og samarbejde over, under og mellem kulturgrænserne. Selvom Norge har taget nogle skridt i dansk retning, når det gælder synet på islam, er der fortsat store variationer i det gamle kongerige. Førende norske medier er omhyggelige med at undgå stereotypisering af muslimske indvandrere. Nynationalisterne står sjældent uimodsagt. Den markante forskel i modtagelsen af Karen Jespersens og Ralf Pittelkows bog Islamister og naivister, som for nylig blev oversat til norsk, tyder på, at Danmark stadigvæk er noget for sig selv i en nordisk sammenhæng. Bogen, som heldigvis er langt mere moderat, nuanceret og vidende end Krarups lille bandbulle, blev stort set godt modtaget i førende danske medier. I Norge blev den præsenteret positivt et par steder, blandt andet i den tidligere maoistiske avis Klassekampen. Ellers blev den omtalt som endnu et eksempel på den beklagelige polarisering og maniske “besættelse af islam”, som kendetegner dagens Danmark.
Jespersen og Pittelkow skelner mellem islam og islamisme og ønsker at alliere sig med fritænkende muslimer. Dette til trods indeholder bogen den danske debats harske toner. I forfatternes øjne bøjer “naivisterne” sig for stadig flere krav fra en organiseret og offensiv islamisme, som skjuler sig bag et mindre problematisk sprog i offentlige sammenhænge, men i virkeligheden ønsker, at sharia skal gøres til gældende lov i europæiske samfund. Derfor er det nødvendigt at sige stop, skriver de. Ingen halalmad i skolekøkkenet. Ingen forhæng i omklædningsrummet. Ingen fritagelse fra kristendomsundervisning. Ingen fritidsklubber med arrangementer kun for piger. Kun sådan er det muligt at sikre Europas “frihedsorienterede grundværdier” og “samfundets sammenhængskraft” fra en glidebane mod den vestlige kulturs undergang.
I Norge anses den slags tiltag, blandt politikere og førende kommentatorer, stadigvæk som konstruktive idéer til en integrationspolitik, hvor også minoriteterne oplever, at de respekteres.
At finde en fungerende balance mellem universelle værdier og ret til forskellighed forudsætter vilje til kompromis og pragmatisme. Der findes ingen enkel løsning; det er nødvendigt at tage stilling i hver konkret sag. Men det nægter Pittelkow og Jespersen at gøre. I stedet får man nærmest indtryk af, at muslimer bliver nødt til at tage en bajer og en lille én til morgenmaden, hvis frihedsværdierne skal reddes. Det er ikke fundamentalt forskelligt fra islamisternes påstande om, at hele den degenererede vestlige livsstil er blasfemisk.
“Naivisterne”, dem, som ikke vil danse efter Jespersen/Pittelkows melodi, sammenlignes med Biedermann i Max Frisch’ skuespil Biedermann og brandstifterne, som i overdreven gæstfrihed giver pyromaner fred til at forberede at sætte ild til hans loft. Det er et eksempel på en retorik, som har bidt sig fast i Danmark, og som effektivt kvæler enhver modstand mod nye omkvæd.

Danskere i reservater
Krarup har skrevet sin bog i brevform, stilet til en gymnasieelev. Den kan dermed forstås som et præmaturt forsvarsskrift, en hvidbog for fremtidige generationer. De vil imidlertid opdage, at to tredjedele bygger på urimeligheder og hårrejsende overdrivelser. Her insinueres det fx, at danskerne ville være endt i reservater, som indianerne i USA, hvis ikke “den nationale selvbesindelse” var vakt til live. Korstogene var “en slags europæisk selvforsvar”, og dem, der ikke vil kæmpe imod islam sammenlignes med dem, der ikke stod op imod nazisme, da Danmark blev angrebet af Tyskland i april 1940.
Også den norske aktivist og fagbogsforfatter, Hege Storhaug, trækker en sådan parallel. I et portrætinterview for nylig sammenlignede hun sin egen indsats mod muslimsk mandschauvinisme med sin fars kamp mod nazisterne under 2. Verdenskrig. Det er med andre ord en symboltung arv, indvandringskritikerne knytter an til: Kampen mod den rene ondskab og den vestlige civilisations forestående undergang. Derfor holder man hellere sin mund, hvis man har sine tvivl, og kan ikke klandres for det. Eller? Var du ikke selv – hvis du tænker rigtigt efter – en af disse arrogante besserwissere, som sov en multikulturel tornerosesøvn, mens de militante islamister lagde planer? Du blev måske vækket af terroristens dødskys for fem et halvt år siden? Eller virker det bare sådan i efterrationaliseringens indbildte klarhed? Alle disse frygtforestillinger, som har fået så solidt fæste i det danske samfund, og som får stadig større betydning i det norske, sprang jo ikke frem som selvindlysende sandheder en septembermorgen. De blev formet, dyrket, spredt og bekæmpet – en stund – og så godtaget. I stilhed, under et høflighedstyranni, som nu må brydes.
At være imod globaliseringen er jo omtrent lige så interessant, som at være imod Golfstrømmen. Prisen for at vaske sine hænder for overgreb langt borte, mens man holder sin egen have ren og nydelig, kan desuden blive høj. Fadime-sagen i Sverige for nogle år siden, hvor en kurdisk-svensk kvinde blev dræbt af sin far, mindede os om, at æresdrab er blevet en del af skandinavisk kultur. Men det ville ikke have løst nogen problemer for Fadime Sahindal, hvis hele hendes familie var blevet i Kurdistan i stedet for at emigrere til Sverige. Hvis det er menneskeheden, som er vi-gruppen, og ikke en bestemt etnisk, religiøs eller national gruppe, spiller det ingen rolle hvor æresdrabet, tvangsægteskabet eller omskæringen finder sted. Ja, måske er det bedre, at tvangsægteskaberne kommer hertil, for her har vi flere muligheder for at forhindre dem i fremtiden, end vi ville have i fx Pakistan. Desuden er det en effektiv vaccine mod den egentlige nordiske naivitet, som proklamerer: Ude af øje, ude af sind.

Vi har brug for en grundigere, mere gennemtrængende debat om tolerance og dens grænser. En central politisk udfordring må bestå i at genfinde balancen mellem forskellighed og lighed. I en del sammenhænge, hvor der i dag lægges vægt på forskelle, går kosmopolitikken ind for at lægge større vægt på universelle værdier. Det kan fx dreje sig om lige muligheder på arbejdsmarkedet. På områder, hvor krav om lighed breder sig i dag, er der derimod behov for større tolerance.
Dele af den globale islamistiske bevægelse udgør utvivlsomt en totalitær trussel mod de værdier, vi har lært at sætte pris på i Vesten: ytringsfrihed, religionsfrihed, seksuel frihed. Og vi kan ikke leve med, at ytringsfriheden begrænses sådan, at det, som ikke kan siges hvor som helst, heller ikke kan siges her i Norden.
Men er der noget Søren Krarup, Jespersen/Pittelkow i Danmark og islamkritikere som Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Vebjørn Selbekk i Norge, har til fælles med disse islamister, så er det en tro på, at konfrontationen er svaret på denne udfordring. De klæder radikale islamister omtrent på samme måde som rettroende nydarwinister klæder kristne kreationister: De har forskellige meninger, men de har dem på samme måde. De betjener sig af et rethaverisk prædikantsprog, opererer inden for en entydig og lukket diskurs, og er nærmest parasitter på det fænomen, de mener sig at bekæmpe. Uden den reelle eller fiktive trussel fra radikal islamisme var hverken Storhaug, Krarup eller Berg blevet til mere end fodnoter i samtidshistorien.

Frygten i stuen
Karikaturkrisen viser, hvordan globaliseringsprocessen også omfatter globaliseringen af fornærmelser. Raseriet, de skarpe avisledere og voldsomme gadedemonstrationer – fra Indonesien til Marokko – blev selektivt og umiddelbart formidlet tilbage til os nordboere via tv-skærmen. Ødelagte ambassader, boykot og brændende flag møder den tacospisende familie i sofaen. Blot et lille mindretal stod bag eller støttede denne vold, men frygten breder sig i stuen. Samtidig er mange muslimer overbevist om, at de fleste vesterlændinge vil dem ondt. Konklusionen er, at ganske få mennesker kan gøre ubodelig skade i vores tid.
Den evindelige snak om civilisationskonflikter kan i værste fald blive en selvopfyldende profeti. En fungerende balance mellem tolerance og universalisme synes længere væk for hver omdrejning i polariseringsspiralen. Derfor må denne destruktive konfrontationslinje afsluttes.
I dansk offentlighed er tiden overmoden. I Norge kan tilstanden mere præcist beskrives som præget af usikkerhed og, i en del tilfælde, regelret forvirring. Avisen Klassekampen er nok det mest eklatante eksempel på det sidste. Så sent som i fjor forsvarede avisen Hizbollah, som “trods alt” repræsenterer noget “progressivt”, altså en slet skjult afsky for Israel og USA. Samtidig har avisen et ambivalent forhold til hijaber og er til dels utilsløret begejstret for nogle af de mest islamfjendtlige personer i dagens Norge.

Et slående aspekt ved debatterne om islam i Norden er deres ensidighed. For hvor der er nok bidragsydere, som harmdirrende anklager “venstrefløjen” for eftergivenhed og naivitet, og mange på “venstrefløjen”, som forsvarer sig mod angrebene, er der få militante islamister at se. De udgør ingen horde, som offentlighedens portnere må holde i skak, og de, der måtte findes med uhyggelige planer, bekæmpes bedst med politisamarbejde og efterretning. Lighederne med McCarthyismen er påfaldende: Der foregår en heksejagt, men det er en smule uklart, hvem heksene er. De finere skillelinjer mellem muslimer, islamister og terrorister forsvinder.
Samtidig er der lille tvivl om, at der foregår overgreb blandt minoriteter, og at både kvinder, børn og mænd er fanget i en ubehagelig krydsild mellem religion, værdier hjemmefra og værtslandets blanding af værdier og værdinihilisme. Her er der tale om reelle friktioner og et stort konfliktpotentiale, måske ikke mindst indad i minoritetsgrupperne. Vores løsning på denne gordiske knude er en blød universalisme. Visse værdier bør være almene og ukrænkelige i Oslo, i København og i Islamabad, men mangfoldigheden af veje til det gode liv må anerkendes som ligeværdige. Nøjagtig hvor tynd en sådan universalisme er, kan ikke besvares entydigt, men den kan ikke være tykkere, end at både rettroende buddhister og darwinister føler sig tilpas med deres tro. Samtidig skal den beskytte også andres muligheder for at mene deres om det hinsidige og om den bedste livsstil i det dennesidige. Det afgørende er ikke principfasthed, men kontekstfølsom pragmatik.
Og vi må acceptere at leve med forskellighed på ubestemt tid. Hverken de gode, gamle dage, da kulturrelativismen syntes tiltrækkende, fordi kulturerne befandt sig forskellige steder, eller den mytiske Guldalder, hvor alle havde fælles værdier (hvad vil fritænkere og homoseksuelle indvende?), kan kaldes tilbage fra historiens losseplads.

Så vi bliver måske nødt til at håbe på, at vores offentligheder på begge sider af Skagerrak før eller siden opdager, at der findes flere temaer end islam. I modsat fald risikerer vi, at krige udkæmpes, skove hugges ned, millioner drukner eller dør af AIDS, uden at vi bemærker det – fordi vi bruger al vores energi på at diskutere hvad, der kan gøres for at forhindre fætter-kusine-ægteskab blandt indvandrere i vores egne små, velnærede lande.

En strateg i solnedgang (Ny Tid)

2007-06-15T01:09:00.000+02:00

Tron Øgrims reiste fra Maos Kina til Silicon Valley på en ideologisk kjepphest.

Halvor Finess Tretvoll, hovedanmelder i Ny Tid

[essay/nekrolog] «Natt til 4. juli 68 STEINA jeg USAs ambassade,» har Tron Øgrim, som døde så altfor tidlig den 23. mai, bekjent i en novelle i boka Menneskesønnen. Året etter forlot han landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti sammen med en skokk ungdom fra SUF. De slamret med dørene – og stiftet AKP(m-l).
Oppsal-gutten Øgrim ble partistrategen og sjefideologen i det nye partiet. Men der Rune Slagstads nasjonale strateger skapte embetsmannsstaten og venstrekapitalismen, satte Øgrim først og fremst spor etter seg i kulturlivet. Han regnes i dag som opphavet til ideene bak avisa Klassekampen, plateselskapet Mai og forlaget Oktober.
Ambisjonene var imidlertid så mye større da han red i krigen på sin stolte ganger, væpnet med leninisme, beundring for Enver Hoxas Albania og – altså – småstein påtenkt imperialismens høyborg i Drammensveien: Norge skulle omskapes i Mao Tsetungs bilde.

Totalitære fantasier

Det kan vekke berettiget undring at Øgrim så sent som i 1985 holdt fast ved denne ambisjonen. Men Tron Øgrim tok et politisk oppgjør – først delvis skjult bak et pseudonym, deretter eksplisitt. I Prosa (6/2003) fulgte jeg denne utviklingen gjennom forfatterskapet hans.
Øgrims første bok het Proletariatets demokratiske diktatur og baserte seg på et foredrag holdt ved Det norske Studentersamfund. Det var en kraftfull debut, med et innhold som stod i sentrum for striden før landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti (SF) vinteren 1969. SF-veteran Finn Gustavsen hadde foreslått at tilhengere av diktatur – i enhver form – skulle ut av partiet. Forslaget ble trukket da det ble klart at bruddet mellom SF og SUF(m-l) ville komme uansett, men Øgrims tekst understreket hvor stor avstanden var på dette tidspunktet: «Vi som bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning hevder at arbeiderklassen umulig kan skape sosialisme uten ved hjelp av proletariatets demokratiske diktatur,» skrev han.
For Øgrim var ikke demokrati det samme som tale-, møte- og organisasjonsfrihet, men snarere at «folket tar makta og styrer politikken ut fra sine interesser». Diktatur, på den andre siden, var noe Øgrim fant i alle klassesamfunn. I Norge styrer storborgerskapet gjennom statens og monopolkapitalens diktatur.
Denne omdefineringen av ordene «demokrati» og «diktatur» løper som en tråd gjennom hoveddelen av Øgrims forfatterskap. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, skrev han for eksempel: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»
Øgrims forsvarte også ukritisk «de sosialistiske landene» – Kina under Mao, Sovjet før Krusjtsjov, Demokratisk Kampuchea, og Albania. I Proletariatets demokratiske diktatur avviste han bastant enhver innvending mot disse landene: Stalin-tiden, den var stort sett bra. Utrenskningene i 30-årene rammet klassefienden mest – ikke folket. Om det fantes feilsteg, skyldtes det at «proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida».

Å strigle dyret

Det gikk ti år mellom Proletariatets demokratiske diktatur og Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion. I mellomtiden var Øgrim blitt bryggeriarbeider og fagforeningsmann. Men så oppdaget partistrategen mørke skyer i horisonten. I Marxismen – Vitenskap eller åpenbaringsreligion var det om å gjøre å holde orden i egne rekker. I forordet skrev Øgrim: «Denne boka er ikke 'den offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskifte, vedtatt i sentralkomiteen'. Den er heller ikke 'den uoffisielle offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskift, vedtatt av sentralkomiteen, men etterpå av taktiske grunner forkledd som et debattinnlegg av Tron Øgrim'.»
Den forfatterposituren som avtegnet seg i hovedteksten ga imidlertid et ganske annet bilde: AKP(m-l)s ideolog holder kadrene i ørene. Øgrim tok avstand fra de mest vulgære tendensene i egen bevegelse: Den religiøse marxismen, etterplapringen av Kina i ett og alt, at jazz og moderne kunst er borgerlig og at Komintern var en fornuftig organisasjonsform. Og dermed snudde han også den symbolske økonomien i bevegelsen på hodet: «For å få overtaket på den borgerlige kritikken av marxismen, må vi dokumentere at den marxistiske kritikken av marxismens resultater er bedre, og virkelig løser problemer,» skrev han.
Strategien var å skape en vitenskapelig marxisme, som tok lærdom av den marxistisk-leninistiske verdensbevegelsens feil og tilpasset de klassiske teoriene til lokale forhold. Det var imidlertid en «vitenskapelighet» som, ved siden av manglende kildehenvisninger, gjorde bruk av en retorikk som skulle bli særegen for partiet, kjennetegnet av ordet «hovedsida»: «Hovedsida var at den sosialistiske Oktoberrevolusjonen åpna et nytt kapittel i verdenshistoria. Den propaganderte for vennskap og likhet mellom nasjoner, folk og stater... Hovedsida ga håp om nye og bedre forhold mellom mennesker på jorda.» Kina tok et oppgjør med Stalins feil, men der kritikerne mente at også Kina har lik i lasten, svarte Øgrim at selv om kulturrevolusjonen kanskje varte for lenge, var den nødvendig. Hovedsida ved den var bra. I Kambodsja var mer enn hovedsida bra: «Jeg er mektig imponert over Kampuchea, som jeg trur er et ekte sosialistisk land,» skrev Øgrim. Bare ett sted ga han Røde Khmer kritikk: «[J]eg kan ikke følge Pol Pot når han tre år etter frigjøringa sa at Demokratisk Kampuchea hadde skapt et samfunn som var ’helt reint’. Jeg trur det var en overdrivelse.»
Å søke tilbake til røttene var et logisk skritt for en partistrateg som så feil ved det som skulle være verdensrevolusjonens spydspiss i Norge. Øgrim hadde også rett i at suksessen ml-bevegelsen nøt i de første sju-åtte årene var i ferd med å forsvinne. Han trodde imidlertid at en striglet ideologisk kjepphest ville være mer utholdende.
Det var en feilslutning. Hans Rosinante forble et gammelt øk. Bevegelsen ble stadig mindre og mer marginal etter 1979. Likevel fulgte Øgrim malen fra Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).
Boka ble til i en kraftanstrengelse i løpet av mai 1982. En forvokst pamflett til innvortes bruk i AKP(m-l), kalte Øgrim den. Han ville stake ut en kurs som kunne ta både ham og bevegelsen ut av uføret.
Men igjen var det «vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som... fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land». Øgrim tok fortsatt ikke et oppgjør med den marxistiske fatalismen, troen på revolusjonens historiske nødvendighet.

Teknospåmannen

Slik skulle det fortsette i tre år til. Men i Grisen før jul fra 1985 skjedde det noe. «Vi» i teksten var ikke lenger ml-bevegelsen, men det store vi, vi nordmenn. Øgrim hadde funnet et nytt emne: Samfunnets møte med ny teknologi.
Øgrim inntok spåmannens positur i Grisen før jul, og leverte nattsvarte teknodystopier. Gud har plassert Norge i en osteklokke. Der trives vi fordi livet tilsynelatende er trygt, hevdet han. Men ute i den store verden var den teknologiske utviklingen i ferd med å endre alt. Konsekvensene kan bli krig og massearbeidsledighet. Derfor må arbeiderklassen stå mer samlet enn tidligere – få større klassebevissthet. Så lenge det ikke skjer, skrev Øgrim, kan den strategiske situasjonen best oppsummeres slik: «VI ER GRISEN, OG SNART ER DET JUL.»
En klassisk marxistisk teknologideterminisme truet fortsatt med å gjøre menneskene til ansvarsløse marionetter i de økonomiske kreftenes dukketeater. Og i tekstens kroker spøkte fortsatt et lite vi som måtte forsvares. Men Øgrim nølte nå mer.
Deretter forsvant han fra bokhandlernes hyller. Han gikk ut av ledelsen til AKP(m-l) og sluttet også som fagforeningsmann for å vie seg til datajournalistikken. Det resulterte i en imponerende mengde artikler i fag- og bransjeblader, aviser og tidsskrifter, fast spalte i PC World i en årrekke, og en blog om data og samfunn, kalt «Under en stein i skogen».
I mellomtiden debuterte imidlertid Eirik Austey som skjønnlitterær forfatter. Slik ble han presentert av forlaget på baksiden av På sporet etter det ukjente dyret fra 1990: «Eirik Austey (44) har vært sjømann, ligningsfunksjonær og leder av et transportbyrå i Edinburgh, Skottland. Han bor i Hedmark. Ut over det nekter han å kommentere rykter om livet sitt.» Teksten er ledsaget av et bilde av Franz Kafka.
Mer enn ti år tidligere, i etterordet til Jernkorset. Kapitlet som ble vekk, hadde Øgrim presentert sitt litteratursyn, et program for virkelig revolusjonær arbeiderlitteratur. Den skulle ta skarpere politisk stilling og «konkret kritisere den nåværende kapitalistiske samfunnsordninga». Arbeiderklassen skulle spille helterollen, revisjonister skulle angripes og litteraturen vise frem et sannferdig bilde av klasseforholdene, mente han.
At Øgrim dermed gjorde litterære kvalitetsbegreper overflødige, er en sak. En annen er om Eirik Austey levde opp til den ekte arbeiderlitteraturens strenge politiske krav.

Det skjønnlitterære eksilet

Han gjorde ikke det, og dermed kom bruddet i Øgrims forfatterskap. Austey var nemlig Øgrims skjønnlitterære alter ego.
I Tyskeren mot Stretermish (1985) foregår handlingen før første verdenskrig. Klassekamp sto fortsatt sentralt i denne blandingen av fantasy og politisk thriller, men sannferdigheten i skildringene er nok noe mangelfull. I På sporet etter det ukjente dyret fjernet Øgrim seg ytterligere fra den revolusjonære arbeiderlitteraturen. Den halvabsurde miksen av små prosatekster var snarere preget av kontraster mellom det abstrakt billedlige («Ei ganske lita jente flyter i lufta i et rom. Halvveis opp til taket er rommet fylt av svevende hvite sukkerkorn.») og det naivistisk konkrete («10 år/hoppa strikk/slo kneet i haka/så hu måtte til tannlegen!»).
Austeys tredje bok, Oslo smelta inn i et stykke blått glass, var en ny mørk framtidsvisjon, der verden er delt inn i parkland (landene i Sør), himmel og skrotland. Europa kom i sistnevnte kategori, og Oslo ble en ruin befolket av villmenn. Øgrim unnlot nå å kritisere kapitalismen eksplisitt og konkret.
I løpet av de seks årene som gikk mellom første og siste bok av Eirik Austey falt Sovjetunionen, og det var ikke lenger mulig å neglisjere overgrepene på Pol Pots «Killing fields».

Et eksplisitt oppgjør

Da Øgrim igjen skrev ikke-fiksjon, var linjeskiftet fullført. Han mente selv at Hilsen til en generasjon kvikksølv fra 1997 (Ny utgave på Oktober i 2000) var en oppfølger til Grisen før jul, men forsvaret av diktaturet, den mekaniske materialismen, revolusjonens nødvendighet og de fem stores uangripelighet var borte. Øgrim spilte i denne siste boka på et større repertoar av analyseredskaper, og ga til og med det marxister kaller overbygningen kraft til å påvirke historien. Det var med andre ord et helhjertet, men kanskje også hjerteskjærende, oppgjør: «Jeg er en gammal raddis, nå resirkulert som Pønk Datajournalist,» skrev han.
Den skarpe dikotomien mellom de to alternativene i Grisen før jul, kommunisme eller katastrofe, hadde mistet troverdighet. Oppgjøret ble så eksplisitt som man kan forlange: «Problemet for tradisjonelle sosialister/kommunister er altså at SAMTIDIG som kritikken mot det nåværende sosiale og økonomiske systemet vokser, har den KONKRETE samfunnsmodellen de har stilt opp som løsning, slutta å være meningsfylt.»
Istedenfor revolusjon ville den «resirkulerte» Øgrim kjempe innenfor et etablert politisk system. Etter å ha analysert skjebnen til industribyen Høyanger, kvinnenes plass i det nye samfunnet og spådd at de fysiske pengene vil forsvinne, lanserte han i Kvikksølv en ny radikal politikk. På kort sikt ville han forsvare ytringsfriheten og drive kulturkamp om innhold på internett, kjempe for retten til informasjon, frihet fra overvåkning og gratis nettilgang for de fattigste. (De siste årene bidro han aktivt til den norske utgaven av Wikipedia.) På lengre sikt holdt han fast ved noen mer omfattende visjoner: At informasjon blir gratis, at samfunnet garanterer fysisk og kulturelt livsgrunnlag, omsorg og sikkerhet for alle sine medlemmer, samt personlig og kulturell frihet.
Da Øgrim endelig innrømmet ungdomssyndene, ble imidlertid resignasjonen synlig. Den proletære ridder som skremte vannet av et forsoffent borgerskap på 70-tallet kunne blitt en nasjonal strateg som satte dype spor i det norske samfunnet – istedenfor har resultatet av hans virke som forfatter blitt en politisk anakronisme, noen skjønnlitterære bøker av varierende kvalitet og en samling mer eller mindre troverdige hypoteser om samfunnet etter datarevolusjonen.
Tron Øgrims liv var utvilsomt begivenhetsrikt, med retning, med mening, med engasjement. Likevel kan kanskje forfatterskapet hans oppsummeres slik: Tron Øgrim var strategen som ramlet av kjepphesten.

Folkelig kosmopolitikk (Dagbladet)

2007-05-20T00:35:00.000+02:00

FRP-KODEN: FrP-koden løses ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen og Jonas Gahr-Støre går i grilldress.

Innlegg av Hans Erik Næss Masterstipendiat ved forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge)

VÅRENS STORE «snakkis» er Magnus E. Marsdals bok Frp-koden. Hva er forklaringene på Frps vekst de siste tjue årene? Overraskende lite skrives i boken om hva det er med selve Frp som gjorde at partiet fikk 22,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg. Bøttevis med kjeft får derimot «venstreeliten», som på tross av navnet er en ideologisk mangfoldig kategori av akademikere, kulturpersonligheter og politikere.
Marsdals argument går omtrent sånn: Innhyllet i selvhøydelig meningståke og forført av en slu nyliberalisme, skjønner ikke «den politiske statsadelen» at ansvaret for høyrepopulismens oppsving og arbeiderklassens misnøye ligger i deres hender. Dokumentasjonen på at dette stemmer er tidvis overbevisende. Likevel er kritikken mot venstreeliten litt ufortjent. To representanter for den har allerede gjort et av de mest relevante - om ikke det mest grundige - forsøkene på å revitalisere den sosialdemokratiske politikken i Norge.

BIDRAGET HAR tittelen «Kosmopolitikk» og kom fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og sosiolog Halvor Finess Tretvoll i 2006. Her forsøker de å foredle den teoretiske kosmopolitismen om til håndgripelig kosmopolitikk. Hovedgrepet er å fjerne venstresidens hang til å se alt gjennom nasjonalstatens linse. Grunnen er at skillet mellom innriks- og utenrikspolitikk blir stadig mer irrelevant. Derfor inntar Eriksen og Tretvoll et overnasjonalt blikk på blant annet miljøspørsmål, velferdsstatens utfordringer og Muhammed-karikaturene. Identitet, religion og kultur må også tas på alvor som politiske dimensjoner ved globalisering. Reaksjonene på karikaturene viste at det er kort vei fra Jyllands-Posten til Beirut.
Eriksen og Tretvoll bryter også med venstresidens evne til å være prinsipielt bekymret for fremtiden, og de kritiserer LO for ikke å ha tatt innover seg at det norske arbeidsmarkedet i realiteten er transnasjonalt.
Hovedargumentet i Kosmopolitikk er imidlertid at mange politiske konflikter ikke lar seg begrepsfeste langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Marsdal viser også dette ved at Frp-velgernes meninger om økonomi ofte står til venstre for Ap. Til sammen fremtvinger dette en optimistisk politikk frigjort fra antikvariske partibøker - i Eriksen og Tretvolls øyne en kosmopolitikk som bedre balanserer kravene til likhet med retten til å være forskjellige. Men hvor ble det av debatten? Det fra begynnelsen rike ordskiftet om kosmopolitikkens muligheter og begrensninger har stilnet fullstendig. Responsen på Frp-koden danner imidlertid et bindeledd til arbeidet med å tilrettelegge for et kosmopolitisk Norge.

BINDELEDDET KAN kan oppsummeres i et stikkord som ble sørgelig oversett forrige gang debatten levde: «folkelig». For mange er kosmopolitisme en filosofisk tankeøvelse uten rot i virkeligheten. Men kosmopolitikkens gjennomslagskraft ligger i de nære ting. Like mye som det handler om Immanuel Kants verdensborger og arven fra de gamle grekerne, dreier det om retten til å gå på dansebandfestival uten at trendpolitiet kommer vraltende med hevede pekefingre. Eventuelt å kunne ta seg en sommerøl til grillkotelettene i Sofienbergparken i Oslo, uten å bli stemplet som fyllik og truet med bøter. Folkelighet, i betydningen det motsatte av alle former for overdrevent snobberi, er heller ikke uforenelig med intellektuell kapital. Hemingway drakk med folk på gaten i Pamplona og skrev seg til en Nobelpris i litteratur. Andy Warhol var uhyre eksentrisk, men har likevel blitt allemannseie i popkulturen. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre - akademiker fra den franske eliteskolen Sciences-Po og en av «Armani-demokratene» som får tyn i Marsdals bok - har gjennom gjentatte målinger vist at han er regjeringens mest populære politiker.
Vi behøver altså ikke å akseptere de kulturelle delelinjene mellom Frp og røkla, eller Folket og Eliten, som Marsdal tegner opp. Ideen om at folkelighet skal reserveres for Frp-velgere eller D.D.E.-fans er like presis som at Bjørnstjerne Bjørnson skal ha copyright på «norsk litteratur».
Frp-koden løses derfor ikke ved at kjendiser slutter å si at de synes partiets velgere er idioter (bare si hva dere mener, men det er naivt å tro at noen bryr seg). Heller ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen eller at Jonas Gahr Støre går ekstra mye i grilldress.

KODENS NØKKEL lages på egen hånd ved å presentere et kosmopolitisk program som er forankret i det norske folks hverdagsliv. I et flerkulturelt samfunn innebærer det at kravene til likhet og retten til forskjellighet varierer. I praksis betyr dette mange ting; innføringsbøker i samfunnskunnskap på videregående, som sier at vi kan sove trygt om natta selv om naboene våre heter Hong eller Wieniawski; en kulturelite som uten å hvine av forakt lar folk dra på AmCar-treff; en eldreomsorg som vet å verdsette de som bygde landet; eller en miljøvernstrategi som ikke bare lar de rike kjøpe seg fri fra sin del av forurensningsbyrden, men belønner de som ønsker å gjøre en innsats.
Utsiktene til en slik verdirevolusjon medfører naturligvis kostnader og betingelser. Men selv om Norge er det eneste landet i verden med så mye penger at det ikke vet hva det skal bruke dem til, trenger ikke dette bli så dyrt. Møbelkjeden IKEA oppdaget at flere av sine ansatte gikk med private hijaber. Samtidig var det uniformsplikt. Løsningen var å designe en jobb-hijab sammen med brukerne. Så upretensiøst, så hverdagslig - og kosmopolitikk i et nøtteskall.

PØLSE ELLER IKKE PØLSE, det er med andre ord egentlig ikke spørsmålet. Hijab og grilldress, uten sammenligning for øvrig, er ingens fiender. Derimot finnes det nok av reelle tyranner å bekjempe. En folkelig kosmopolitikk vil hjelpe oss med å peke dem ut. På samme tid vil vi samles rundt de verdiene som virkelig betyr noe. Spørsmålet er bare om regjeringen Stoltenberg våger å ta kosmopolitikken inn i varmen.