fredag 26. september 2008

Anmeldt: Haakon Lie: Slik jeg ser det nå (Ny Tid)

Lynglimt fra et politisk uvær
Ap-høvdingen Haakon Lie var en sikkerhetspolitisk doktrine på to bein. I sin nye bok viser 103-åringen en mykere side.
Av Halvor Finess Tretvoll
Bokhøsten har gått i politisk mimremodus, og i den forbindelse er Kåre Willoch for en barnerumpe å regne. Han fyller 80 år den 3. oktober og figurerer i to nye bøker for tiden. Men Haakon Lie kunne vært faren hans. Bokstavelig talt.
Også etter oppmerksomheten å dømme, er den eldste eldst. Lie feiret 103-årsdagen med bløtkake og bokutgivelse sist mandag, mens halve Arbeiderpartiet og de fleste av landets politiske journalister satt i giv akt og andektighet da Partisekretæren (bestemt form, entall. Stor forbokstav) krevde en mer sosial boligpolitikk og kjøp av svenske jagerfly.

Lies ord er ikke lov lenger. Men skogsarbeiderens flis av en intervjubok, viser at det fremdeles lyner i det politiske uværet han helt fra sin første valgkampen – i 1919 – har brakt med seg. I Slik jeg ser det nå, som er skrevet i samarbeid med historiker Hans Olav Lahlum og Aftenpostens londonkorrespondent Hilde Harbo, drar han fram det ene avisutklippet etter det andre. For å mene noe om klimakrisen eller Jonas Gahr Støre.
Lie foreslår nye drabantbyutbygginger, mindre stoppeklokkeomsorg og færre utenlandske tiggere og prostituerte. Våre egne verdige trengende narkomane, vil han derimot hjelpe. For «de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med».
Vi får vite at Lie var mot privatiseringen av Statoil, at han blir forbanna når miljøbevegelsen ber alenemødre spare på strømmen, og at han for sent oppdaget at også palestinerne er mennesker. Han er heller ingen tilhenger av tidligpensjonsordninger, lyntog eller OL i Tromsø. Og så videre.
Kaldkrigskanonade
Dersom Slik jeg ser det nå er som en storm i innlandet, var imidlertid Slik jeg ser det fra 1975 en orkan over Cuba. Boka solgte 70 000 eksemplarer i løpet av en eneste bokhøst, kom i syv opplag og er i mangt et oppgjør med kretsen omkring herværende avis, da den het Orientering.
Lies debutbok, som Dagbladet plasserte på 24. plass i sin liste over den betydeligste norske sakprosaen i etterkrigstiden, er syrlig antikommunistisk – en kaldkrigskanonade. Den forteller historien om bruddet mellom Orientering og Arbeiderpartiet, og om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Forfatteren, Haakon Lie anno 1975, levner den utenrikspolitiske opposisjonen liten ære. Lie skrev blant annet at resolusjonen fra det berømmelige påskeopprøret i 1958 var «en eneste svindel», og at det var en følelse av lettelse blant partimedlemmene da «utveksten» Orientering ble skåret bort.
Lie er riktignok noe vennligere innstilt overfor Orienterings første redaktør, Sigurd Evensmo, men folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Berge Furre fremstår som Nikita Khrusjtsjovs nyttige idioter. Selv lyser Lie som en svoren USA-venn, Nato-tilhenger og hard negl.
En mykere mann
Desto mer interessant er begrunnelsen han i Slik jeg ser det nå benytter for å underbygge sitt standpunkt i jagerflyspørsmålet. I dag støtter Lie en regjering der de vankelmodige i SV er med, og han er overraskende nok på linje med SV-veteran Stein Ørnhøi når det gjelder JAS Gripens fortreffelighet.
Ikke bare er flyene bedre egnet enn det amerikanske Joint Strike Fighter til å håndheve norsk suverenitet utenfor kysten, slik «n’Haakon» ser det. Etter Berlinmurens fall er det også lettere å bli en varm tilhenger av det nordiske forsvarssamarbeidet, som i sin tid faktisk var alternativet Orienteringskretsen stilte opp til Nato-medlemskap på 1950-tallet. Den gang var spørsmålet om en nordisk allianse skulle lene seg vestover eller om den skulle stå på en ren nøytralitetslinje, og Lie stod så beinhardt på det første at den nordiske dimensjonen er svært vanskelig å få øye på i Slik jeg ser det.
Lie setter fortsatt den britiske politikeren Ernst Bevin, som etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1948 advarte sterkt mot at Norge skulle bli presset til å omfavne Sovjetunionen, høyest av den moderne verdenshistoriens politikere. Men han er nå «svært betenkt» over Natos offensive operasjoner og utvidelse av mandatområdet.
Selv om Partisekretæren tror SV er regjeringens svakeste ledd, ettersom partiet mister stemmer og «ikke har fått fram det som har vært deres grunnleggende oppfatninger i forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk», viser det han sier om finansministeren at en rødstrømpe fra partiet han en gang frådet over faktisk skulle klare å sjarmere ham.
Det tok bare litt tid.■

Haakon Lie, Hans Olav Lahlum og Hilde Harbo
Slik jeg ser det nå
Cappelen Damm (2008)
185 sider

Haakon Lie
Slik jeg ser det
Tiden (1975)
426 sider

Bokessay: Presidenter og populærkultur (Ny Tid)

Duellen i Det ville vesten
Kampen om å bli USAs neste president er også en kamp om historieforståelsen.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fredag 26. september møtes John McCain og Barack Obama til duell i solnedgangen over Mississippi.
Det er kanskje lite som minner om Det ville vesten når presidentkandidatene skal diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk i den første av i alt tre debatter under årets valgkamp. Men selv om seksløpere og Stetson-hatter for lengst har blitt byttet ut med pene dresser og oral ammunisjon når mektige menn gjør opp seg imellom, øker forståelsen av hva som står på spill med historieleksjonene i to nye bøker.
Tidligere NRK-korrespondent i USA og Latin-Amerika Joar Hoel Larsen har skrevet Dead or Alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush, mens historiker Hans Olav Lahlum gir ut Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush.
En global sheriff?
Forfatterne ender i nærheten av hverandre, slik titlene antyder. Men veiene dit er markant forskjellige. Begge bøkene bruker enkeltpersoner som utgangspunkt for å forstå de lange linjene som har ført fram til den polariserte politiske situasjonen i dagens USA. Likevel representerer presidentene og kuguttene to ulike versjoner av historien.
Da Thomas Jefferson gjennomførte «The Louisianna-purchase» i 1803 og dermed doblet USAs areal, og da James K. Polk gjentok bedriften og doblet landets utstrekning på nytt ved hjelp av en avklaring av nordgrensen og en krig mot Mexico i 1846-48, oppsto et enormt område som skulle siviliseres av den hvite mann. I samtiden ble denne ideologien kalt «Manifest destiny», og den rettferdiggjorde nybyggernes gudegitte rett til å fordrive indianerne. Slik sett ble de hardbarkede cowboyene sivilisasjonens fortropp, og ifølge Hoel Larsen er USAs selvgestaltede globale sheriffrolle en forlengelse av denne tradisjonen.
Theodor Roosevelt satt riktignok på hesteryggen i noen år, og var kvegeier og sheriffassistent på 1880-tallet. Han dannet også et frivillig regiment av venner fra Vesten, kalt «The Rough Riders», som kjempet på Cuba under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Men i Lahlums variant er de spredte «indianerkrigene» i denne fasen av USAs historie i høyden et interessant sidesport til hendelsene i Washington og i den langvarige konflikten mellom nord- og sørstatene, som kulminerte i en blodig borgerkrig fra 1861-65.
Symboler i saloonen
Lahlum har laget miniportretter av samtlige amerikanske presidenter så langt, og supplerer det med noen historiske betraktninger. De handler om å vurdere presidentenes relative innsats, kommentere om hver enkelt er over- eller undervurdert, og om å følge spenningene mellom isolasjonisme og internasjonalisme eller idealisme og realisme, samt utviklingen av det amerikanske demokratiet og USAs forhold til omverdenen.
I en solid utgivelse som nøyer seg med å justere bildet av et par presidenter, og som også inkluderer noen sider om de to kandidatene som kjemper om å bli den 44. i rekken, danner det seg etter hvert noen analytiske anslag knyttet til hvilke egenskaper som kreves for å bli president, og for å forbli en vellykket sådan. Man får også et inntrykk av de samfunnsmessige spenningene mellom plantasjeeiere og industriherrer, samt utviklingen av det amerikanske partisystemet. Men i det store og hele er dette tradisjonell og trygg historieskriving.
For Lahlum er perioden mellom Abraham Lincoln, presidenten som vant borgerkrigen, og Woodrow Wilson, presidenten som brakte USA inn i Den første verdenskrigen, forholdsvis uinteressant, en fortelling befolket av middelmådigheter som Chester Arthur, Benjamin Harrison og William McKinley og noen langt større skikkelser som Ulysses S. Grant og nevnte Theodore Roosevelt.
Hoel Larsen ser det annerledes. For ham er disse tiårene på slutten av 1800-tallet cowboyens gullalder, der rett og galt sauses sammen på saloonene, mens folk som Jesse James, Billy the Kid og Wyatt Earp raner banker og tog eller forsøker å stoppe de som gjør det. Han viser hvordan nybyggermentaliteten og grenselandets sosiale struktur har påvirket utviklingen av den amerikanske nasjonalstaten, og påpeker også den slagkraften westernmytologien siden skulle få i amerikansk politikk.
Dermed kommer også en forskjell i historiefilosofi merkbart til uttrykk. For Hoel Larsen er slaget ved Alamo i krigen mot Mexico, general Custers nederlag ved Little Big Horn og bombingen av skipet Maine i krigen mot Spania av stor symbolpolitisk betydning. Det samme gjelder Dime novels om westernheltenes liv og legendariske dødsøyeblikk, samt John Wayne, westernskuespiller og konservativ posterboy med white supremacy-sympatier.
Theodor Roosevelt stilte til borgermestervalget i New York i 1886 under banneret «The cowboy from the Dakotas», men det er først senere at de politiske cowboylegendene har vist seg å få stor slagkraft. På 1950-tallet gjorde John Wayne westernfilmen til en frontlinje i Den kalde krigen, mens Dwight Eisenhower klappet i hendene. Lyndon B. Johnson gikk ofte i støvler og Stetson, mens Ronald Reagan brakte Hollywoods cowboyklisjé til Det hvite hus. Det er disse tradisjonene den sittende presidenten George W. Bush forsøker å leve opp til, og som han eksplisitt henviste til på en pressekonferanse noen dager etter terrorangrepene i september 2001, da han snakket om at Osama bin Laden var «Wanted, dead or alive».
Lincoln vs. Roosevelt
Det er flere eksempler på at historien også spiller en rolle i den pågående kampen om hvem som skal etterfølge Bush. Lahlum minner for eksempel om at Obama lanserte sitt kandidatur på historisk grunn i Springfield, Illinois. Nærmere 150 år tidligere hadde Abraham Lincoln holdt sin berømte tale om USA som et «splittet hjem» på samme sted. Obama gjentok sitt mantra om å forene nasjonen, og knyttet samtidig an til borgerkrigsheltens budskap, noe som virker særlig sterkt ettersom Obama ser ut til å bli den som endelig overskrider USAs rasismetraume. McCain er på sin side ofte omtalt som en «maverick», altså en uavhengig politiker med mot, integritet og egne meninger. Ifølge Hoel Larsen stammer ordet opprinnelig fra 1850-tallet, da advokaten Samuel A. Maverick solgte en bøling kveg videre til en nabo. Maverick hadde vært slepphent med flokken sin og sløv med merkingen. Naboen var derimot såpass ærgjerrig i sitt forsøk på å samle inn Maverick-kveget at han skapte et nytt begrep: en «maverick», altså et flokkmedlem på avveie.
Om det er Abraham Lincoln-fan Obama eller Theodor Roosevelt-tilhenger McCain som lefler mest overbevisende med fortiden i 2008, får vi neppe vite før 4. november. Men at historien lever i amerikansk politikk, virker åpenbart.
Så langt har Obama et knepent forsprang på meningsmålingene. Men idet den første duellen forberedes i småbyen Oxford, Mississippi, er ingenting avgjort.
Mens senatoren som kan bli den første afroamerikanske presidenten har gudbenådede talegaver og jevnlig imponerer når han snakker alene til et stort publikum, stilles det større spørsmål ved hans evner som debattant. Om McCain, på den andre siden, har det blitt sagt at det å diskutere med ham er som å danse med en kaktus.■

Hans Olav Lahlum
Presidentene
Fra George Washington til George W. Bush
Cappelen Damm (2008)
813 sider

Joar Hoel Larsen
Dead or Alive
Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush
Font forlag (2008)
415 sider

fredag 19. september 2008

Intervju med Kwame Anthony Appiah (Ny Tid)

Kosmopolitten i komiteen
Princeton-professor Kwame Anthony Appiah sitter i juryen som denne uka offentliggjorde vinneren av årets Holbergpris. Han har en historie som minner om Barack Obamas.
Av Halvor Finess Tretvoll
[kosmopolitisme] Fra en stol i en lobby i et upersonlig flyplasshotell rekker den distingvert filosofiprofessoren fram en hånd.
– Anthony, sier han, før han spør.
– Og du?
Når man rister lanken og presenterer seg, innser man at kamuflasjen er fullkommen. Det nøytrale mellomnavnet er det som i størst grad skjuler mannens fascinerende historie. Fornavnet Kwame stammer fra Ghana, dit moren reiste da landet het Gullkysten. Hun giftet seg med faren Joe Appiah, en fremstående jurist og politiker.
At Kwame Anthony ikke brukte etternavn da han hilste velkommen, kan på den andre siden tilskrives den uformelle omgangstonen kun briter med adelige aner behersker til fulle. En av Kwames oldefedre på morssiden var Laubour-leder i Overhuset fra 1929-31. Bestefaren var finansminister i regjeringen til Clement Attlee.

Dermed står Kwame Anthony Appiah, eller Kwane Anthony Akroma-Ampim Kusi Appiah, mellom kolonimakt og koloni, tradisjoner og hypermodernitet. Ved siden av engelsk, fransk, tysk og latin, snakker han Asante Twi, det vanligste talemålet i Ghana.
Han kom fra Bergen kvelden før Ny Tid møter ham. Og om et par timer går flyet tilbake til New York, der filosofen og forfatteren bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
– Er det ikke forferdelig at alle disse hotellene likner hverandre på en prikk? spør Appiah, og slår armene ut.
Han har selvfølgelig et poeng med en slik uttalelse om flyplasshotellenes kjedsomhet. Det er ikke denne typen globalisering han tenker på når han etterlyser en mer kosmopolitisk verden. Han ønsker ingen global og gradvis sammensmeltning av ulike kulturelle uttrykk eller ulike sosiale organisasjonsmåter. Snarere tvert imot.
– Det er fremdeles avgjørende å tenke på kosmopolitisme som en form for universalisme, sier filosofen.
Men, legger han til.
– Det er snakk om en spesiell form for universalisme, som åpner opp for forskjellighet, ja endog feirer det.
– Dette krever en slags forklaring.
– Ja, sier Appiah.
Toleransens grenser
Sir Richard Francis Burton, den britiske oppdageren, orientalisten og poeten skrev et dikt en gang på 1800-tallet, som Appiah siterer i boka Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers fra 2006: «All Faith is false, all Faith is true:/Truth is the shattered mirror strown/In myriad bits; while each believes/His little bit the whole to own».
– Det virker som om denne bereiste fyren beskriver en verden der konkurrerende oppfatninger av det sanne og det gode ender i konflikt. Han ser ut til å mene at vi trenger større ydmykhet, og at den kan vise seg å stå i kontrast til fordringer om allmenngyldighet, selv når det er snakk om en moderat universalisme som din?
– Vel, jeg er moralsk realist. Det betyr at jeg tror man kan avdekke en sannhet om etiske spørsmål. Likevel mener jeg at det i praksis vil og må være flere veier til det gode liv. Ulike leveformer passer forskjellige folk. En av de viktigste grunnene til at jeg har vært i Norge disse ukene, er for eksempel et ønske om å være i nærheten av mine nevøer. I Ghana er morbror den viktigste omsorgspersonene for barna. Min søsters barn er altså mitt ansvar, og selv om jeg ikke føler dette ansvaret så sterkt som jeg ville gjort i Ghana, er jeg mer opptatt av det enn du ville vært. Poenget er at det finnes ulike former for familieliv. Å hevde at den ene er bedre enn den andre ser jeg ingen gode argumenter for.
Appiah har i løpet av karrieren skrevet om afroamerikansk filosofi, tatt et oppgjør med multikulturalismen og reflektert over identitetsbegrepets betydning. Han har hatt en rekke posisjoner ved de mest prestisjefylte universitetene i USA – fra Harvard og Yale til Princeton, der han i dag er Laurance S. Rockefeller-professor og tilknyttet universitetets senter for «Human Values». For boka In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture mottok han flere litterære og akadmeiske priser.
I likhet med Burton legger filosofiprofessoren i dag vekt på behov for å forstå hvordan «de andre» tenker om og opplever verden. Han mener vi kan få et inntrykk av dette gjennom en rekke konkrete møter menneske til menneske. Dette er i sin tur grunnlaget for en kosmopolitisk samtale som kan gjøre det enklere å håndtere konflikter mellom ulike verdenssyn i en globalisert tid der de stadig oftere støter sammen, slik han ser det.
– En viktig del av det som foregår i den globale debatten nå er å undersøke hva ulike retninger og grupper kan bli enige om. Og vi har faktisk nådd ganske langt, bare tenk på menneskerettighetene, sier han.
Samtalen har også en annen effekt. Den gjør det lettere å ha tillit til hverandre. Den kan dermed bedre forholdene for sameksistens.
– Menneskerettighetene er et interessant eksempel, ettersom de brytes systematisk mange steder. Bør man, ut i fra et kosmopolitisk standpunkt, banke respekten for dem inn i politiske ledere med en annen agenda? Eller for å spørre på en annen måte: Hvor går grensene for den kosmopolitiske toleransen din?
– Jeg ønsker ikke å gi noe klart svar på det spørsmålet, og det skyldes en frykt for å lukke den kosmopolitiske samtalen, sier han.
Appiah kommer inn på diskusjonen om ytringsfrihetens grenser etter Muhammed-krisen. Han peker på de allerede etablerte begrensningene for ytringsfriheten, det være seg i forhold til trusler mot staters sikkerhet, eller at han ikke har kunnet fortelle at Fredric R. Jameson får årets Holbergpris før offentliggjørelsen denne uka. Han beskriver dem som fornuftige.
– Dernest mener jeg at de globale debattene må foregå i en respektfull tone. Jeg ønsker ikke noe sterkere institusjonalisert blasfemivern, men jeg mener det er klokt å vise moderasjon, sier han.
– Du lever selv åpent i et homofilt partnerskap, og i visse deler av verden steiner man folk for den slags. Når må den kosmopolitiske samtalen stoppe opp?
– Noen samtaler skal stoppe, og du peker på et godt eksempel. Samtidig er det lettere å overtale noen til å slutte å idømme dødsstraff for homofili dersom man har snakket med dem. Man kunne sendt inn «the marines», og i noen tilfeller kan det være nødvendig. På den andre siden er det langt fra sikkert at en slik framgangsmåte skaper det ønskede resultatet.
– Ok. Også den tyske filosofen Jürgen Habermas har lagt vekt på kommunikasjon, slik du gjør med din forståelse av den kosmopolitiske samtalen. Hvordan stiller du deg til hans filosofi, som rett nok kan begrunne allmenngyldighet, men som samtidig har noe kunstig og proseduralt over seg?
– Jeg er ikke særlig betatt av alle reglene og forutsetningene han legger inn i sin kommunikasjonsforståelse. De fremstår som virkeighetsfjerne, sier Appiah.
Han beskriver utgangspunktet sitt slik: La oss snakke sammen. Om jeg kjeder deg, så går du. Om vi hygger oss, så fortsetter vi.
– Det er umulig å hoppe ut av de sosiale rollene i en reell samtalesituasjon. Dermed er også den kosmopolitiske samtalen preget av verdens skjeve fordeling. Et stort ansvar havner på de mektiges side – også om de skal lære noe av samtalen, sier han.
– I Habermas’ øyne er nettopp maktforskjellene ødeleggende for ønsket om å komme fram til en enighet - en universalisme, om du vil – som både «vi» og «de andre» kan skrive under på.
– Jeg kommer fra en tidligere koloni, og har sett at også klodens «tjenerklasse» har visse epistemiske privilegier. De kjenner de mektiges skitne hemmeligheter. Det er alltid slik at de mektige har fordeler i den store globale samtalen, men det er ikke entydig. Enhver indisk intellektuell kan en masse om Thomas Jefferson eller Karl Marx. Men hvor mange vestlige intellektuelle kan mye om den indiske idéhistorien? Jeg sier: La oss i Vesten møte opp for å lytte denne gangen.
USAs kosmopolitiske håp
Med en mor fra Storbritannia, en far fra Ghana og en forflytning fra det globale systemets periferi til dets absolutte sentrum på Manhattan i New York, kan man slumpe til å se paralleller mellom Appiahs liv og Barack Obamas.
– Hvordan ser du på hans kandidatur til presidentskapet?
– Jeg deler det håpet folk ser i ham, et håp om å løse opp i det sammensuriet av skyldfølelse og rasisme som preger forholdet mellom hvite amerikanere og afroamerikanere, sier Appiah.
Filosofen, som selv har arbeidet mye med raserelasjoner i USA, mener det er et problem som har stått svært sentralt i amerikansk politisk historie.
– Det virker også som om Obama representerer en slags politisk fornyelse, eller kanskje snarere en fornyelse av politikken?
– Det har du rett i. Hans popularitet kan i alle fall delvis forklares med et ønske hos mange for en slags «nøytral politikk», en slags politikktranscenderende politikk. Med det framstår for meg som den rene galskap. En slik president kan komme til å likne en monark i bestemte henseender. Det blir for eksempel vanskeligere å kritisere en «commander in Chief» som i stil og retorikk overskrider de politiske skillelinjene.
Likevel er det liten tvil om at Appiah støtter demokratenes kandidat i valget 4. november.
– Han har et klart kosmopolitisk temperament. Han har også løftet fram et kosmopolitisk håp på USAs vegne. Og det er jeg selvfølgelig glad for.
– Han ser også ut som en realpolitiker, uten dine filosofiske betraktninger. Og det er vel helt nødvendig skal han ha noen sjanse mot McCain?
– Det er opplagt. En konkret sak som ligger meg på hjertet er produksjonen av biodrivstoff fra mais. Det er en hårreisende politikk. Likevel støtter Obama at dette skal fortsette. Det gjør ham til en ekte politiker, på godt og vondt. Jeg har imidlertid tillit til at han vet det at er galt, og til at han tenker over det. Her er den store kontrasten til George W. Bush. Han bryr seg ikke.
Etter Cosmopolitanism har Appiah skrevet boka Experiments in Ethics, der han forsøker å knytte empirisk samfunnsforskning tetter til etikken og moralfilosofien. Nå arbeider han på to nye bøker.
– Den ene skal handle om begrepet «Vesten»?
– Det stemmer. Jeg har villet undersøke hva det er vi snakker om når vi snakker om denne størrelsen. Målet er å vise fram de mange ulike betydningene, og at det dermed er en sterk grad av kontekstualitet involvert i bruken av dette begrepet, sier forfatteren.
Han bruker følgende eksempel: Står man på en bro i Istanbul med blikket vendt mot den asiatiske delen av byen, betyr ordet noe annet enn om man snur seg rundt og ser mot Europa.
– Og den andre boken?
– Den skal handle om ærens betydning for utviklingen av kosmopolitiske praksiser.
Dermed snur Appiah debattens vante retorikk om en tett sammenheng mellom ære og intoleranse på hodet. Han forklarer at da han arbeidet med Cosmopolitanism kom han over litteratur om den gamle kinesiske tradisjonen med å binde sammen føttene til unge jenter.
– Da denne praksisen forsvant etter en debatt på 1800-tallet, viste det seg at argumentet som virkelig nådde gjennom til det kinesiske lederskapet var at sammensnøringen av jentenes føtter ble en skamplett på nasjonens ære. Dette virket overraskende og merkelig, så jeg bestemte meg for å undersøke feltet nærmere. Siden har jeg funnet ut at noe av det samme var tilfellet da duellering ikke lenger framsto som ærefult for ridderlige europeiske menn. Også opphevelsen av slaveriet henger faktisk sammen med noe liknende. Det vil si: Den henger sammen med utbredelsen av en oppfatning om arbeidets verdighet, avslutter Appiah.■

Kwame Anthony Appiah (f. 1954)
Filosof ved Princeton University og forfatter av bøker om identitet og moralfilosofi, samt tre detektivromaner.
Sønn av den ghanesiske politikeren Joe Appiah og den britiske barnebokforfatteren Peggy Crips.
Han bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
Var nylig i Norge for å besøke sin søsters hytte i Hurdal, kjøre Hurtigruta og være med på møter i komiteen som deler ut Holbergprisen.

Bøker av Appiah
Sakprosa:
Experiments in Ethics (2008)
Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers (2006)
The Ethics of Identity (2005)
Color Conscious: The Political Morality of Race (1996)
In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture (1992)
Krim:
Another Death in Venice: A Sir Patrick Scott Investigation (1995)
Nobody Likes Letitia (1994)
Avenging Angel (1990)


Anmeldt: David Rothkopf: Superklassen (Ny Tid)

Klodens mektigste
Mens finansverdenen rystes, viser forfatter David Rothkopf finansfiffens rystende makt over verden.
Uka etter Olav Thons mediesirkus kommer boka som setter mytologiene rundt denne urnorske rikingen i perspektiv. Superklassen av David Rothkopf, som var statssekretær i handelsdepartementet under Bill Clinton, har nemlig blitt oversatt til norsk. Og her er det klodens rikeste og mest innflytelsesrike mennesker som granskes.
Som en av de rundt 1000 dollarmilliardærene i verden er Thon automatisk en del av Rothkopfs superklasse. Og på tross av at Thon gjør sitt beste for å beskrive seg selv og sitt imperium som «Nøysomheten inc.», har han flere fellestrekk med de øvrige 6000 medlemmene av den globale eliten. Ikke minst gjelder det bruken av filantropiske gavedryss som maktvirkemiddel.
Her stopper imidlertid likhetene. Mens George Soros og de to «Billene» Clinton og Gates gjennom sine respektive fond og initiativ har prosjekter med verdensomspennende rekkevidde, trives Thon i sin røde topplue. Dermed blir Superklassen langt mer interessant for folk med venstresympatier og globalt utsyn.
Et dilemma
Boka er avslørende. Men den peker også på et dilemma. Ifølge Rothkopf har nemlig superklassen mulighet og evne til å fylle et gapende tomrom i den globale styringen. Den «tar opp spørsmål som mange nasjonale regjeringer og multilaterale organisasjoner ikke kan eller vil gå løs på,» som han skriver, og de er «pionerer som kvitter seg med de nasjonale båndenes lenker og skylapper».
Problemet er selvfølgelig at den som klasse har en felles verdensforståelse og til en viss grad overlappende interesser, som sjeldent sammenfaller med småfolkenes. Må man likevel innrømme at mennene – for det er først og fremst menn – som har stambord i Davos og privatfly fra Gulfstream er den sterkeste drivkraften i utviklingen av nye styringsformer og konkrete løsninger?
Dette er den gamle motsetningen mellom effektivitet og legitimitet igjen, men med en vri. Nasjonalstatene makter ikke lenger å oppfylle sin del av samfunnskontrakten. Spørsmålet er om man kan ha tillit til at velmenende rikinger og pophøvdinger med en samvittighet kan utfylle den og selv bidra til en fornuftig balanse mellom de to hensynene.
At det trengs er helt opplagt. Globaliseringens skjeve gang er i for stor grad finansfyrstenes verk, noe som gir tall av typen: Verdens 1000 dollarmilliardærer har en like stor formue som de 2,5 milliardene fattigste.
Elitefraksjonering
Parallelt med redaktør Knut Olav Åmås’ norgesorienterte Hvem er hvem?, har Rothkopf forsøkt å sette navn og ansikt på den globale eliten. Men i motsetning til Åmås’ bok, som kom for noen uker siden, forsøker han også å begrunne sin tellemetode og sin inndeling av superklassen i fraksjoner: Fra politikere og toppbyråkrater som oljeminister Ali al-Naimi i Saudiarabia og den kinesiske sjefen for valutareserver Wu Xiaoling, samt næringslivstopper for eksempel i den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, via mediekongen Robert Murdoch og religiøse leder som den muslimske tv-predikanten Amr Khaled, til Bono, Angelina Jolie og Paulo Coelho. At ambisjonene er større vises også i de mange sammenlikningene med sosiologen C. Wright Mills klassiker om The Power Elite i USA fra 1956.
Selv om det er kunstig å inkludere også «skyggeeliter», bestående av folk som våpensmugleren Viktor Bout og Osama bin Laden himself i vår tids globale superklasse, peker Rothkopf på den interne dynamikken mellom de ulike fraksjonene og spenningene mellom de supermektige og de misunnelige hordene av «nesten supermektige» med aspirasjoner om en plass aller øverst ved bordet.
Skitne hender
Forfatteren har selv reist fra den ene lekegrinda for disse folkene til den neste, fra World Economic Forum, via kinesernes Boao Forum til den meksikanske mobilmogulen Carlos Slim Helús Fathers and Sons Forum. I tråd med framveksten av nye økonomiske stormakter i Asia og Latin-Amerika vil framtidens superklasse trolig endre karakter, og de to sistnevnte forumene vil få økt betydning på bekostning av førstnevnte.
Om denne utviklingen fører til større åpenhet, og om den gjør de absolutte elitene mer lydhøre eller mindre egennyttige, gjenstår å se. Eller riktigere: Det er i tilknytning til disse utviklingstrekkene at kampen vil stå, ifølge Rothkompf. Og kanskje har han rett i at man må fylle mellomrommene som skiller superklassens fraksjoner fra hverandre, om man skal ha realistiske forhåpninger om å forme en globalisering som er demokratisk og i stand til å overkomme klimakrisen eller minske de globale ulikhetene.

David Rothkopf
Superklassen
Den globale makteliten – hvilken verden skaper de?
Kagge (2008)
564 sider



fredag 12. september 2008

Kultursak om oljenasjonen Norge (Ny Tid)

Petrokulturen
På skolen het det at alle eventyr har en moral. Men hva er moralen i det norske oljeeventyret? Og hvorfor kommer bølgen av kulturuttrykk som stiller dette spørsmålet først nå?
Av Halvor Finess Tretvoll
40 år etter det første oljefunnet på norsk sokkel kommer den første store kulturelle utblåsningen. I norsk kulturhistorie kan petroen vise seg å bli viktigere enn protestene i Paris samme året.
Kanskje begynte det med Øyvind rimbereids diktepos Solaris korrigert fra 2004, en undervannsfabel i et underliggjørende språk som utleverer petroleumsproduksjonen til skjønnlitteraturen.
Nå følger sakprosaen, samtidskunsten og dokumentarfilmen etter.
Hundreårsperspektivet
Eivind Tolås har regissert Olje, som vil bli vist på NRK. Dokumentarfilmserien består av fem episoder, som tar for seg skattejakten på 60-tallet, hvordan samfunn som Stavanger har blitt forandret av funnene, Alexander Kielland-ulykken, de ikoniske betongplattformene, samt politikernes strev med å håndtere alt dette.
Når Ny Tid hvorfor «petrostorien» er viktig, svarer Tolås at spørsmålet er overraskende.
- Oljen er jo den vesentligste næringa i Norge, og det vi lever av. Så klart det er betydningsfullt, sier han.
- Hvorfor tror du da at det har tatt så lang tid før vi får en slik bølge av petrokulturprodukter?
- Det var umulig å vite hvor stort dette skulle bli, noe som det er lett å glemme når man problematiserer oljenasjonen i dag. Det tar dessuten tid før en såpass dramatisk samfunnsendring synker inn og kan bli gjenstand for refleksjon, sier regissøren.
Også bøkene Fra dypet. Nordsjødykkernes historie og Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene er fersk historieskriving fra norsk sokkel.
Statoils første administrerende direktør Arve Johnsen står bak sistnevnte.
- Etter Ekofisk-funnet i 1969 skjønte vi at dette hadde et hundreårsperspektiv, sier han.
Johnsen var selv en sentral aktør i de første årene med oljeproduksjon i Norge, og i boka forteller han petrohistorien fra innsiden. Da han begynte i Statoil besto kontorene av en leilighet i Stavanger. At selskapet en mannsalder senere har bidratt til en enorm velstandsvekst i Norge, skyldes en liten håndfull mennesker, med Jens Evensen, Trygve Lie, Johan B. Holte og Jens Christian Hauge i spissen. De fattet, ifølge Johnsen, noen avgjørende beslutninger allerede på 60-tallet.
- La meg si det sånn at vi var heldige. Men det var ikke tilfeldig. En del nøkkelpersoner så hvilke teknologiske og forvaltningsmessige utfordringer som lå der og drev fram utviklingen i et samarbeid mellom privat og statlig virksomhet, sier han.
Statoil-veteranen tror den store suksessen har vært en viktig årsak til at det så langt har vært lite diskusjon om Norges oljeeventyr. Selv vil han gjøre opp regnskap etter 50 år med petroleumsaktivitet.
- Dessuten følte jeg meg utfordret da Eivind Reiten og Helge Lund slo sammen Statoil og Hydro. Jeg mener nemlig at det hadde vært tjenelig for de neste 50 årene med en sunn konkurranse, sier han.
Også oljefondets vekst har betydning for boksuget knyttet til petroleumssektoren, tror den tidligere Statoil-sjefen.
- Denne omdanningen fra reserver på bunnen til reserver i banken har gjort folk oppmerksom på rikdommen. Norge er i ferd med å bli en nyrikt land, og det har enorm effekt på det politiske livet, sier Johnsen.
Historien nedenfra
Sammen med Le Monds mann i Norden, Olivier Truc, har Christian Catomeris i SVT skrevet Fra dypet. Her forteller det svensk/franske forfatterparet en annen versjon av petroeventyret.
Omslaget er prydet av en dykker som planter det norske flagget på havbunnen. Bildet henspiller på Buzz Aldrins flaggheising på månen, slik den ble foreviget i 1969. Statoil brukte deretter de to bildene ved siden av hverandre i en profileringskampanje. Regjeringens planer om CO2-rensing er altså ikke den første allusjonen mellom petroen og månelandingen. Pionérdykkerne i Nordsjøen presset, i likhet med Buzz og Neal Armstrong, kroppen og teknologien til det ytterste.
- Krevde velferden et menneskeoffer?
- Ja, det vil jeg si. I alle fall for at den skulle kunne virkeliggjøres så raskt, sier Catomeris.
Han og forfatterkollega Truc har villet se det norske oljeeventyret som en del av en global historie. Men de vil også formidle den lille dykkers kamp mot overmakten.
- Hvordan ser norsk petrohistorie ut fra bunnen?
- Norges utvikling fra fattigdom til mektig oljenasjon er fascinerende. Men fortellingen framstår også som en saga. Og når framgangen slik gjøres til et eventyr, forsvinner skyggesidene. Vi har hatt lyst til å løfte fram det som bryter med en ensidig fortelling om nasjonens framvekst, sier Catomeris.
Han mener også det er en mannlig verden som beskrives i boka, ikke bare hos dykkerne, men også hos selskapene og i staten.
- Det er snakk om en machokultur som presser framover for enhver pris. Den er ofte fartsblind, den handler om å erobre nye territorier, og den trekkes i retning av et cowboyideal, sier Catomeris.
Etter en granskningsrapport for noen år siden besluttet regjeringen å tilby kollektiv anerkjennelse og individuelle kompensasjoner for arbeidet i Nordsjøen. For forfatterne av Fra dypet marker dette enden på en æra, ettersom dykkerne dermed fikk en slags oppreising. Samtidig har erstatningssummens størrelse ført til to runder i retten. I den første tapte staten, men saken ble anket. Denne uka falt dommen i den andre: Staten har ikke erstatningsansvar. Denne gangen er det dykkerne som anker, og saken går direkte til Høyesterett.
- En sort flekk i selvbildet
Billedkunstner Marianne Heier har i verket Pionér latt en av dykkerne komme til orde. Han sier: «Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv... 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen. Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke. Totalt.
Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.»
Heier har også investert et statlig kunststipend i offshoreindustrien – eller «reinvestert», som hun sier, ettersom pengene også kom derfra. Slik hun ser det er nemlig sokkelen som norsk samtidskunst står på den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
- Jeg synes også det er interessant å se hvordan dette nedfelles i den estetiske retorikken rundt nasjonen Norge. Ta for eksempel ideen om forholdet mellom norsk kunst og norsk natur. Det er ikke fjell og fjord som driver kunsten i Norge i dag. Det er oljepengene. Det landskapet som gir liv til norsk kunst er bunnen av Nordsjøen, snarere enn den norske fjellheimen, sier heier.
Verket Saga Night er en asfaltert veistubb på Maihaugen i Lillehammer, der norgeshistorien er representert i form av bolighus fra ulike epoker. Dette lille veidekket begynner brått, og avbryter den lyse grusveien som har tatt de besøkende gjennom 16-, 17- og 1800-tallet, og forbi 50- og 60-tallet. Heier har villet kommentere stedets sømløse framstilling av den norske fortellingen om nøysomhet og slit, som om det ikke inntraff noe fundamentalt nytt med det første oljefunnet.
- Det at oljehistorien er utelatt, her og andre steder, viser at det finnes et blindfelt i vårt selvbilde og historieforståelse. Man får inntrykk av at den norske rikdommen er basert på hardt arbeid gjennom generasjoner, forteller hun.
I forbindelse med overrekkelsen av kunstverket tidligere i år sa Heier: «Historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff.»
- Det som ser ut som arvesølv, er i virkeligheten hittegods, fortsetter hun nå, før hun påpeker at den norske pietistiske tradisjonen gjør sliteren til en figur vi nødig gir slipp på.
- Vi liker ham bedre enn Espen Askeladd. For dersom vi har slitt for velstanden, tilhører den oss og vi behøver ikke dele den med noen. Dersom det hele var et lykketreff, blir en slik holdning mye mer problematisk.
Espen Askeladd-metaforen slår ikke helt an hos tidligere Statoil-sjefen og forfatter av Norges evige rikdom Arve Johnsen.
- Jeg har aldri sagt at vi har fortjent denne formuen. Det kunne ikke falle meg inn. Men når jeg ikke sammenlikner med Askeladden handler det om at tilnærmingen vår har vært alt for systematisk, sier han.
- Ok. Men fører ikke «lykketreffet» likevel til at vi har et stort ansvar?
- Det er det ingen tvil om. Jeg har aldri vært noen tilhenger av bistand, men som jeg skriver i boka, håper jeg at vi bruker noe av rikdommen vår på «utdanning, moderne samferdsel, ny næringsvirksomhet og fornuftige miljøinvesteringer i så vel Norge som i utviklingsland», sier han.
Ressursforbannelsen
I den ferske antologien Norge. En diagnose, skriver Martin E. Sandbu at oljeeventyret har passert middagshøyden, og at det «er betimelig å spørre hva det betyr for oss». Sandbu, som er styreleder i tenketanken Liberalt Laboratorium og seniorforsker ved Wharton School, peker på at det å gjøre det bra med olje er unntaket, snarere enn regelen, globalt sett.
Norge skiller seg naturligvis fra land som Nigeria og Venezuela.
- Men nettopp derfor kan det være vanskelig å se at også Norge er utsatt for et negativt press, sier han.
Problemet oppstår fordi petropenger er så godt som gratis.
- Derfor skal vi være på vakt overfor en utvikling vi har sett i land vi vanligvis ikke liker å sammenlikne oss med: Jo mer uavhengig staten blir av borgerne, desto svakere kontroll får de med statens handlinger. Vi kan få en stat som drysser gudegitte gaver utover befolkningen. Og da blir den nærmest overflødig. Vi ender lett med å bli klienter som forsøker å innynde oss, snarere enn borgere som ønsker å påvirke, sier han.
Sandbu har ikke noe imot høye statlige utgifter.
- Men jeg vil ha en stat som er tvunget til å rettferdiggjøre valgene sine. Det hele har vært svært behagelig. Men maktbruk bør helst ikke være behagelig, sier han.
Simen Sætre, som er journalist i Morgenbladet og for tiden skriver på boka Petromania, er enig med Sandbu i at samfunnskontrakten endrer seg når store pengesummer ubesværet havner hos statens toppsjikt.
Til Ny Tid sier Sætre at han har sett nærmere på andre oljenasjoner for å lære noe om Norge. Forfatteren har vært i land som Kuwait, Venezuela, Turkmenistan, Gabon, Forente Arabiske Emirater og Angola. Han har også bodd en periode i Qatar.
- Her i landet finnes det en refleks som sier at Norge er noe helt eget og usammenlignbart. Men det er langt på vei varianter av de samme økonomisk-politiske mekanismene som gjør seg gjeldene i alle oljeland, sier han.
- Er debatten om oljens sosiale, politiske og kulturelle konsekvenser større i petrolandene du har besøkt, enn i Norge?
- Den er i alle fall ofte bredere. Den skaper større engasjement og er også mer befestet. Det er forskjeller, men i en del land virker det som om den er bedre utviklet enn i Norge. At oljeprisene er høy har folk fått med seg, for å si det sånn.
- I tillegg har kanskje debatten i Norge et behov for å bli åpnet opp, slik at det paradoksale misforholdet mellom oljens betydning og den begrensede refleksjonen rundt den minskes?
- Det er motivasjonen min: Å ta tilbake feltet. Jeg har følelsen av at det har vært overlatt til eksperter på den ene siden og selvpiskere på den andre. Min generasjon har hatt et fjernt forhold til det hele, og jeg har lyst til å bringe det nærmere gjennom å gi oss et språk vi kan bruke om det, sier Sætre.
Trollet i eventyret
Arve Johnsen mener på sin side at petrorikdommen fører til en viss bedagelighet: Viktige reformer blir utsatt fordi den politiske kostnaden er for stor, og fordi det ikke er maktpåliggende å gjøre noe med problemene nå.
Likevel frykter han ikke at staten kan bli for velstående, og mener det er få farer knyttet til store oljeinntekter i et demokrati. At Norge er et lysende unntak i den globale petroleumshistorien henger sammen med kombinasjonen av sentral styring, ressursforvaltning, samarbeidet med private aktører og en skikkelig formueforvaltning, mener han.
Den tidligere Statoil-sjefen er også skeptisk til Sandbus argument om at borgerne kan ende som klienter.
- Men vi kan bli arrogante troll, sier han.
I boka bruker Johnsen Peer Gynts møte med Dovregubben, der det heter: «Troll, vær det selv – nok!»
- Vi kan bli slike troll, noe vi så ved de to EU-avstemningene. Å si nei til et tett samarbeid i Europa er rimelig trollete, spør du meg. Vi har også et stort nasjonalt mindreverdighetskompleks: Frykten fro fremmede. Det er ikke typisk norsk å være god, men andre ord. Det er typisk norsk å være selvgod, sier han.
- Det må være med unntak av i petroleumssektoren det da?
- Ja, det er visst unntaket som bekrefter regelen.■

Olje i kulturlivet
Arve Johansen: Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene, Aschehoug (2008)
Christian Catomeris og Olivier Truc: Fra dypet. Nordsjødykkernes historie, Spartacus (2008)
Eivind Tolås: Olje, Pandora film/Nrk (2008)
Marianne Heier: Pionér, Landscape og Saga Night (2007/2008)
Simen Sætre: Petromania, Kagge (dato ikke klar)
Erik Grønner: Brent B, Gyldendal (2007)
Eirik Wekre: Operasjon Snøhvit, Gyldendal (2008)
Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen, Gyldendal (2008)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, Gyldendal (2004)



Anmeldt: Dag Ellingsen: Reven. Olav Thon og hans metode og Hallgrim Berg: Olag Thon. Milliardær i anorakk (Ny Tid)

Olav Thon-mytologien
To nye bøker om Oslos eiendomsbaron tar kampen om Den norske rikmannens skrupler. Er han en flittig fjellgeit eller en rev i fåreklær?
Av Halvor Finess Tretvoll
Olav Thon fra Ål i Hallingdal er en helnorsk kapitalist med tenna i brunostblingsen og en formue som plasserer ham blant verdens 500 rikeste. Han er også en ivrig skiløper på 85 år.
Det er klart det blir bok. Mer uvanlig er det at det kommer to på ei uke, og at en intens kamp om navn å rykte utspiller seg på sidene. Med Hallgrim Bergs Olav Thon. Milliardær i anorakk og Dag Ellingsens Reven. Olav Thon og hans metoder får man også noe mer, nemlig en fortolkningsstrid som berører det norske samfunnets ambivalente forhold til sine styggrike, særlig når de er gavmilde og nøysomme naturelskere.
Berg, som er høyrepolitiker og Thons sambygding, har skrevet «eit eventyr der hovudpersonen sjølv får koma til orde». Istedenfor analyser av Thons selvframstilling presenteres vi for formuleringer som «Vestens tidsrekning vart sett til før og etter Kristi fødsel. Tidsrekninga i Flå vil bli sett til før og etter Olav Thon» og spørsmål av typen «kvifor dette engasjementet, kvifor denne omsorgen?».
Ellingsen, som i dag arbeider ved Agderforskning og Statistisk Sentralbyrå, setter på sin side Turistforeningens hyllest av Thon opp mot lugubre foretningsmetoder som strekker seg tilbake til en tollsvindelsak fra 50-tallet. I motsetning til forfatteren sparer ikke foreningen på superlativene: «Noen tinder i fjellheimen er kvassere, villere, flottere enn andre. Noen mennesker er større enn andre... Du [Olav Thon] er et slikt menneske!»
Striper i pelsen?
Paradoksalt nok er de to forfatterne enige om grunnlaget for Thons suksess. Han kjøper eiendommer billig og utnytter deres potensial gjennom endringer som øker utleieverdien og ved å få inn foretninger med større omsetning. Nøkkelen til suksessen er teft og tillit, altså nese for muligheter og evne til å få lån.
Spørsmålet er om resten av suksessformelen er innsatsvilje og frisk fjelluft eller kynisme og selviscenesettelse.
Og da får vi selvfølgelig høre om krigen. Ifølge Ellingsen samarbeidet Thon med Olav Linge, som ble anmeldt under landssvikoppgjøret. Thon var aldri mistenkt, men forfatteren maler ham småstripete. Ofte «by association»: Advokat Paul Røer, Thons juridiske våpendrager, var NS-medlem.
Striden dreier seg også pelshandelen, der Thon tjente sine første grunker, og en klage fra en NS-leder i Hallingdal som hevdet tyskernes forskrifter ble brutt. Ifølge Berg viser klagen, selv om den ikke fikk konsekvenser, at Thon var upopulær hos nazistene. Ellingsen mener derimot pelsvirksomheten hans «får pågå fordi det fantes folk i det tyske maktapparatet som ville det slik.»
Dette har Thon hørt før, og han slipper til med en tirade mot boka Krigsår i Hallingdal, der påstanden først ble fremmet.
Slik brukes Milliardær i anorakk, ikke bare til å bekrefte bildet av Thon som en sjarmerende Askeladd, men også til syrlige motangrep mot det han ser som jantelov og bygdedyr. Det samme kommer til uttrykk overfor Lotta Elstads En såkalt drittjobb.
Elstad avslører hvordan det drives rovdrift på de midlertidig ansatte ved et Thon hotell. Ifølge Thon kan noen i hennes posisjon tjene tusen kroner dagen, og «det er ikke verst for en nybegynner». I motsetning til forbildet Barbara Ehrenreich, har Elstad dessuten gjort slett research, hevder han: «Hun var engasjert hos oss i 100 timer og 15 minutter. Og dette ble det en hel politisk bok av!»
Gamle kamper om igjen
Også gammelt nag kommer til overflaten i ukas to Thon-utgivelser. Ellingsen var journalist i Økonomisk Rapport (ØR) i 1988 og skrev at Thon, etter de mange brannene i bygårdene hans, hadde fått mer fra forsikringsselskapene enn han hadde betalt i premie. Advokatene ble sluppet løs, men det hele endte med et forlik der ØR betalte 10 000 kroner til Folkehelsa og trykte en beklagelse med tittelen «Unnskyld, Olav Thon».
Nå angrer Thon på at han «ikkje sette inn hardare lut». Ellingsen, derimot, opprettholder at Thon, i alle fall i to tilfeller, tjente godt på brannene.
Berg har levert en mer formfullendt bok enn Ellingsen, selv om han utelukkende bygger opp under den erkenorske Thon-mytologien. Nettopp den vil Ellingsen bryte ned. Han skriver også at Thon «hugger til når noen trår ham og fortiden hans for nære».
Siste ord i den symbolske kampen om Den norske rikmannens skrupler er neppe sagt, med andre ord. Om det skulle bli rettssak får man forsøke å glemme skittkastingen. Kanskje kan man lære noe da.■

Dag Ellingsen
Reven
Olav Thon og hans metoder
Spartacus (2008)
187 sider

Hallgrim Berg
Olav Thon
Milliardær i anorakk
Kagge (2008)
255 sider


Intervju med Erik Nord (Ny Tid)

Arven og politikken

Erik Nord fylte 90-år denne uka, og er den siste som husker Orienterings begynnelse. Men helst vil han diskutere utenrikspolitikk. Fremdeles.

Av Halvor Finess Tretvoll

[historie] Mannen, som 11. september fylte 90, blar i den fyldige mappa fra overvåkningspolitiet.
– 50-tallet var en grusom tid. Med McCarthyisme i USA og «Haakonlieisme» i Norge, sier han.
Men Ny Tids forløper Orientering var et frirom, for ham og for mange andre som ikke delte Arbeiderpartiledelsens syn på Norges alliansetilknytning. Han var sekretær for Stortingets utenrikskomité. Likevel støttet han det tredje standpunkt, Orienteringskretsens kritikk av stormaktspolitikken i både Øst og Vest.
I mappa finner han fram et ark med Stortingets brevhode på.
- Men dette skal vi ikke snakke om nå.

Fra Mot Dag til Nupi
Erik Nord vokste opp på Kolbotn, med en far som var snekker og kamerater som måtte gå på fattigkassa. Han ble fostret opp med Mot Dag og AUF. Under krigen satt han halvannet år i Buchenwald. Alt dette vil han la ligge. I alle fall når han snakker med journalister.
Jubilanten vil istedenfor samtale om politikk. Eller kanskje riktigere: Han vil forelese om utenrikspolitikk, slik han har gjort utallige ganger før, på møter i enhver forsamling med mer enn et dusin solidaritetsaktivister, atomvåpenmotstandere eller miljøvernere de siste 40 årene.
Det ligger for ham. Nord har nemlig hatt en stilling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i en mannsalder. Han er fremdeles innom kontoret hver onsdag.
- Hvordan reagerte du da du så Jyllands-Postens karikaturtegninger, spør han bestemt.
- Jeg tenkte vel at dette var helt opp mot grensen av det akseptable…
- Nettopp! Jeg tenkte på nazistenes propagandaavis Der Stürmer, med sine avskyelige karikaturer av jøder med lange neser, sittende på en pengesekk mens de skuler etter ariske jenter. Nå er ikke Jyllands-Posten Der Stürmer, og Danmark er ikke som Det tredje riket. Jeg kom etter hvert også fram til den samme konklusjonen som deg: at dette presser fram en diskusjon om ytringsfrihetens grenser. Likevel reagerte folk i min generasjon med et stort ubehag i forhold til disse tegningene, sier han.
Ideologisk mediedekning
Det skal bli flere slike lange linjer.
Nord har inntatt en komfortabel stilling på sitt lille arbeidsværelse. Over ham er et bilde fra en demonstrasjon mot Vietnamkrigen og et fra Krystallnatta, og utenfor døra henger Lenin i helfigur. Fra sofaen fornemmes et spenn som strekker seg fra den forrige kalde krigen til diskusjonene om en ny i kjølvannet av Georgia-konflikten.
- Stormaktspolitikk er og forblir stormaktspolitikk, lyder det.
For Nord handler det om ressurser, innflytelse og strategiske interesser – uavhengig av politisk fortegn.
- Stormaktspolitikken har ingen moral, men i et demokrati er eliten avhengig av å få folk med seg. Derfor må maktbruken kamufleres bak fine ord, sier han.
I høst er det 40 år siden Praha-våren brutalt ble slått ned, og ifølge Orientering-veteranen er det ingen som i dag mener at warszawapaktlandene gikk inn i Tsjekkoslovakia for å redde sosialismen.
- Men det er fortsatt er mange som tror USA gikk inn i Vietnam for å redde demokratiet. Og da nevner jeg ikke engang Irak, sier han.
Dette, mener Nord, er bare ett eksempel på den ideologiske forskyvningen mediedebatten preges av: «Vår» side, gjør alltid godt, mens våre fiender gjør bare ondt.
Fra sofadypet kommer det en forklaring som strekker seg tilbake til opplsyningstiden, da framskrittstroen for alvor kom på banen, og da liberalismen og sosialismen ble verdslige politiske trosretninger som tok religionens plass. Nå, mener Nord, ser vi en ny tvedeling mellom det gode og det onde.
- Det «gode» USA står mot djevelen i alle hans avskygninger. Og han diskuterer man ikke med, som det heter. Han utrydder du. Teologiens verdensbilde er gjenskapt i den globale politikken, sier han.
Det er ikke nytt. Og verden er vanskelig. Også under Den kalde krigen snakket man om «Ondskapens imperium», påpeker Nord.
- Og også da var Russland en stormakt på defensiven. Likevel presenterte USA og Arbeiderpartiledelsen Sovjetunionen som en aggressiv og truende aktør, sier han
- Men hva med for eksempel Cuba-krisen, da Sovjetunionen utplasserte mellomdistanseraketter og atomstridshoder på en øy noen mil utenfor Florida?
- De hadde sett seg lei på USAs ekspansjonsforsøk og bestemte seg for å sette en grense. I Moskva oppførte man seg slik annenrangs stormakter alltid gjør. Vi så det samme i Georgia. Igjen ville Kreml sette en grense for ydmykelsene i form av Nato-utvidelsen i Øst-Europa, forklarer 90-åringen.

Kampen om historien
Nord mener også at dekningen av konflikten og den spente internasjonale situasjonen som har oppstått i kjølvannet av den er mangelfull.
- Det var Russland som vant den andre verdenskrigen. Likevel får vi høre at USA reddet oss! Hva slags historieforståelse er det? Og hvorfor er det sånn at man snakker om «Russernes angrep på Georgia»? Det var jo den georgiske lederen Mikhail Saakasjvili som startet det hele, sier han.
- Likevel kan man hevde – og med rette, tror jeg – at Russlands svar var kraftig overdimensjonert.
- Ja vel. Hva da med bombingen av Serbia på grunn av Kosovo, eller hva med Afghanistan? Var det riktig dimensjonert? Mitt poeng er at man må stille spørsmålene, slik at man unngår det ideologiske falskmynteriet. Stormakter – i flertall – er umoralske, men vi er blinde for det umoralske «vår» side gjør.
Nord understreker at også Russland møter seg selv i døra når de støtter Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet, ettersom landet nekter å anerkjenne Kosovo. Slik sett, påpeker han, viser situasjonen med all tydelighet stormaktspolitikkens dobbeltmoralisme.
I denne situasjonen håper EU-motstanderen Nord at Europa kan føre en politikk som reduserer spenningene mellom USA og Russland.
Han mener også det er på tide å kvitte seg med illusjonene og oppdage hva stormaktspolitikk alltid har dreid seg om.
- Og det er ikke menneskerettigheter eller demokrati, lyder det fra horisontal stilling.

Mappa og pseudonymet
Alt er likevel ikke håpløst. Nord tror ikke på snakket om noen «ny kald krig», selv om John McCain gjerne skulle hatt en for å bedre sine sjanser i presidentvalget. Utviklingen har snarere ført til en ny oppmerksomhet rundt den klassiske diskusjonen om stormaktsinteresser. Og det håper Nord vil fortsette.
- Jeg ser også et forbilde i Kinas tekningen om utenrikspolitikk. De kinesiske lederne står for en pragmatisme og en nyansering som bryter med tendensen til å se verden i svart-hvitt, sier han.
Nord reiser seg, tilslutt. Det er da han tar fram mappa, og peker på et ark med Stortingets brevhode. Det følges av en lang utgreiing på klossete norsk, som en av kollegaene hans må ha skrevet ned og sendt til overvåkningspolitiet.
- Pussig nok fant de aldri ut at det var jeg, sekretæren i Stortingets utenrikskomité, som skjulte seg bak et av de mest kjente pseudonymene i Orientering, sier han.
Og med glimt i øyet:
- Jeg skulle nesten ønske at vi hadde hatt et flittigere overvåkningspoliti.

fredag 5. september 2008

Bokessay: Østfronten og krigshistorien (Ny Tid)

Nytt fra Østfronten
En neglisjert del av krigshistorien kan endre vår forståelse av nazismens ondskap. Tre nye bøker viser bødlenes perspektiv.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Waffen-SS] Forlagene drysser hver år et snes oppbyggelige bøker utover landet. De vedlikeholder et bestemt bilde av krigshistorien og den staute norske rollen i den.
I tillegg til disse sedvanlige utgivelsene, som skaper det man kunne kalle en krigsmytologi, dukker det i høst opp tre bøker som underbygger en tendens i de siste årenes krigslitteratur til å se nye sider ved sivilisasjonssammenbruddet.
Den trenger ikke stå i motsetning til Max Manus’ Mitt liv, som kommer i nyutgivelse i forbindelse med en film om motstandshelten, eller Olav Njølstads biografi om hjemmefrontsjef Jens Christian Hauge, men gir et nytt inntak til forståelsen av den organiserte massenedslaktingens grunnlag – nemlig bødlenes perspektiv.
Som Lev Tostoj skrev i Krig og fred: «For oss etterkommere som nå ser på hendelsene med uhildet, sunn dømmekraft, uten de skylapper som den historiske forskningen fremskaffer, er det en umåtelig mengde årsaker som trer frem.» Bjørn Westlie åpner sin nye bok om faren og frontkjemperen Petter Westlie med dette sitatet.
Neste uke kommer også Glemt soldat av motstandsmannen Sigurd Senje, der Wolfgang Windingstad, en annen SS-veteran fra Østfronten, forteller sin historie. Og Jonathan Littells De velvillige, en roman som ble gitt ut for et par uker siden, dykker ned i avgrunnen gjennom å beskrive SS-offiseren Max Aues kompliserte og forkrøplede sinn.
Den store planen i øst
Disse fortellingene er vel så viktige som D-dagen og Vemork-aksjonen.
Østfronten, der hovedpersonene i alle de tre bøkene kjempet, er neglisjert i vårt kollektive minne om krigen. Men det var her tyskerne hadde nærmere 90 prosent av sine tap. Det var her Hitler erklærte «total krig». Og det var her han skulle realisere sin Generalplan Ost – et omfattende kolonialiseringsprosjekt som innebar Lebensraum for tyskerne og slaveri eller død for de andre. Ifølge Westlie ville germanere «befolke de erobrede landområdene, bygge nye byer og etablere storgods og bondegårder». Det hele forutsatte en «befolkningspolitikk» like systematisk som den var grusom. Som Littell forteller, ville man, ved siden av å drepe jødene, etablere reservater for russerne på den andre siden av Ural. Disse skulle bevoktes av en linje garnisonsbyer i fjellene, og en lavintensitetskonflikt skulle holdes gående slik at det tyske Volk ikke henfalt til «seierherrenes bløtaktighet».
Anthony Beavors Stalingrad har trolig bidratt til at lokket er løftet av denne putrende «kesselen» i vår historieforståelse. Og nå, mer enn 60 år etter fredsslutningen, har Windingstad stått fram med fullt navn. Glemt soldat kom opprinnelig ut i 1983, men da var hovedpersonen anonym.
Skutt på kloss hold
Den 3. juli 1941, i småbyen Zborov i Vest-Ukraina, ble 600 jøder skutt av soldater fra Waffen-SS. Det var en liten del av Generalplanen. Bak hele den 180 mil lange fronten forekom lignende massakre.
For soldatene var den helhetlige planen langt vekk, selv om de var blitt lovet jord i Ukraina når krigen var over. Ifølge Westlie kunne faren ikke ha visst om den «gigantiske mordplanen». For Aue var dette utarbeidet «i de lufttynne sfærene høyt over [hans] egen».
Etter bøkene å dømme rettferdiggjorde de snarere handlingene sine med trusselen fra «bolsjevikjødene», et oppdiktet fiendebilde som ble forsterket av partisanenes sabotasjeaksjoner. I Kiev ble 34 000 jøder drept den 29. og 30. september 1941, etter flere bombeangrep i byen. Aue beordres til å gi nådeskuddet til de som eksekusjonspelotongen ikke traff skikkelig, og Littell skildrer hans erfaring slik: «For å nå frem til noen av de sårede måtte jeg tråkke på likene, det var forferdelig glatt, de hvite, bløte kroppsdelene sviktet under støvlene mine, knokler knakk overrumplende så jeg vaklet, jeg sank til anklene i søle og blod.»
Også Holocaust framstår i et noe annet skjær dersom man som Westlie, Senje og Littell tar utgangspunkt i hendelsene på Østfronten. Anslagsvis 1,5 millioner jøder ble drept i Ukraina i løpet av krigen. Så mange som 80 prosent av dem ble skutt, og altså aldri sendt til noen konsentrasjonsleir.
De avstandsskapende foranstaltningene som skulle «lette byrden» for drapsmennene i leirene var altså ikke tilstede. Jødene, som ble samlet sammen, og deretter marsjert til retterstedet, fikk en kule i nakken, eller de ble tvunget til å legge seg på de allerede døde i massegravene, slik at den såkalte «sardinpakkingen» ble mer effektiv. Det var dette Aue var med på i Kiev.
Slik sett har i alle fall en del av nazistenes systematiserte massedrap flere fellestrekke med hendelsene i Rwanda enn det de fleste diskusjonene om folkemord har tatt hensyn til. I Odessa drepte SS 39 000 jøder på denne måten den 22. oktober 1941. Det er mange, mange slike eksempler.
Nærheten til ofrene kan kanskje være med på å forklare hvorfor Petter Westlie har fortrengt uhyrlighetene, om han var med på dem. Selv sier han: «Jeg er helt oppriktig når jeg sier deg at vi ikke direkte stilte opp jøder for å skyte dem. Heller ikke hengte vi dem i reip, som jeg har sett bilder av. Dette var vi ikke med på. Det må ha vært Wehrmacht som gjorde det».
Bjørn Westlie viser imidlertid hvordan en rekke indisier tilsier at farens SS-regiment den 3. juli 1941 stod bare noen få kilometer fra Zbornov. Og i Lviv var han ganske sikkert den 2. juli, da drapene startet der.
Nordmenn som krigsforbrytere?
I alt var det tre millioner soldater delaktige i angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. 20 000 av dem befant seg i SS Division Wiking, og av disse var 294 norske, ifølge Westlie. Det er ikke lett å forklare hvorfor faren Petter, en gutt fra ammunisjonsbyen Raufoss, ble en av dem. Etter eget utsagn meldte han seg til tysk tjeneste for å kjempe mot kommunismen, men forfatteren hevder med rette at det er «et sammensatt spørsmål uten noe klart svar». Kanskje spilte den sosiale degraderingen familien hadde vært igjennom en viss rolle. Den førte trolig til bitterhet og et sterkt markeringsbehov for den innesluttede Petter.
Aue forklarer derimot sin deltakelse med et ønske om en grotesk fullkommenhet: «Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten,» spør han.
Westlies og Littels bøker har likevel det til felles at de viser hovedpersonenes selvransakelse i forhold til drapene på jødene. Fars krig baserer seg på notater og lydbåndopptak som faren ga til sønnen sin i et forsøk på å reetablere kontakt etter flere års taus konflikt. Han viser der stor grad av dårlig samvittighet.
Littells Aue er en morder som hele tiden gjør seg moralske betraktninger. Han mener den som ser på med samtykke er moralsk på likefot med den som trykker på avtrekkeren, men det hele skal skje på en ordnet, flittig og renslig måte, styrt av instrukser og sirlig rapportert i ettertid. Han forstår seg selv som en pliktoppfyllende mann: «Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville utgjøre unntaket».
Likevel presser et spørsmål seg på. Det strategiske målet for «Operasjon Barbarossa» var oljekildene ved Baku, og Hitler håpet også å gå rundt Svartehavet for fange britene i Midtøsten i en knipetangsmanøver. Soldatene ble lovet at de skulle få vaske sine føtter i Kaspihavet. Men det ærefulle ved felttoget, om man i det hele tatt kan snakke om noe slikt, ble grundig knust av gjørma, lusene, kulda og de sovjetiske styrkenes innbitte motstand. For ikke å snakke om den effekten drapene hadde på gjerningsmennene. Både Littells og Westlies hovedperson blir såret, Petter på grunn av frostskader i den venstre foten og Aue på grunn av et skudd gjennom hodet. De kunne dermed trukket seg tilbake, men ønsket å fortsette. Hvilke begreper om manndom og lojalitet, hvilke beksvarte livsløgner, er det som får dem til fortsatt å gi sin tilslutning til et moralsk forkvaklet prosjekt?
Ny antisemittisme
Petter reiste hjem bare tre måneder etter at han hadde vendt tilbake til fronten, trolig på grunn av den respektløse behandlingen de tyske offiserene ga ham. I Norge ble han politimann i Oslo høsten 1942, da norske jøder ble samlet opp og sendt til Tyskland. Max Aue blir en tid i Berlin, kjemper igjen i Det tredje rikets undergang, og ender med å bite Hitler i nesa.
Hva var deres personlige ansvar for valgene de tok og handlingene de utførte? Littells bok er den aldrende Aues forsvarsskrift, nedtegnet etter at han unnslapp straffeforfølgelse. Fars krig er intet forsøk på å forsvare landsviksdømte Petter Westlies bedrifter, men på å strekke ut en hånd på tvers av et storslagent politisk og menneskelig juv.
Kan man i det hele tatt forsøke å forstå? Bør man? Disse tre høyst uvanlige utgivelsene inviterer til et ja som hevder at man for å unngå en gjentakelse av ondskapen må forstå dens bestanddeler – også bødlenes motiver, erfaringer, tanker og følelser.
Bjørn Westlis beskrivelse av turen han la ut på i sin fars fotspor gjennom Vest-Ukraina, gir dette en ny aktualitet. I dag er antisemittismen igjen påtakelig. Den jødiske historien i området blir bevisst visket ut. På veien mellom småbyen Zborov og den betraktelig større byen Lviv er det i dag reist et stort og prangende monument over de ukrainske nasjonalistene som falt under krigen. I Zborov anlegges det en markedsplass der massakren den 3. juli 1941 fant sted, og et minnesmerke i forfall er i ferd med å forsvinne helt.■

Jonathan Littell
De velvillige
Aschehoug (2008)
1040 sider

Bjørn Westlie
Fars krig
Aschehoug (2008)
246 sider

Sigurd Senje
Glemt soldat
Pax (2008)
170 sider