Anmeldt: Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! (Ny Tid)

- Litt mer hermetikk, takk

Unge Høyres leder vil reformere konservatismen – forsiktig, forsiktig.

[politikk] Når en ung mann fra Høyre i 2008 føler behov for å tenke gjennom sitt partis idégrunnlag på nytt, er bakgrunnen en ganske annen enn hva tilfellet ville vært for venstreorienterte unge menn ute i liknende ærend, og de har det jo vært flere av. Det var ikke Høyre som fikk Berlinmuren i hodet, for å si det sånn.
Men så er det man spør seg om ikke kommunismens spøkelse hjemsøker flere enn de man vanligvis avkrever ideologisk loftsrydning, bare på en litt annen måte. Nå vet vi jo at historien ikke tok slutt i 1989, men det må ha vært greit å ha en erkefiende under den kalde krigen. Kanskje ga det en slags mening og retning på det hele? Ble det litt tomt da seiersfesten etter hvert tok slutt?

Sunn skepsis
Nettopp ideer er i alle fall hva Torbjørn Røe Isaksen etterlyser i Høyre om! For en ny konservatisme. Høyre har blitt et «kasseapparatparti», mener han, og det er årsaken til at folk ikke lenger liker det noe videre.
Hans lille oppdagelsesferd på konservatismens roteloft begynte som en reaksjon på Høyres elendige valgresultat i 2005, og ender med en appell om å finne tilbake til røttene, til de mer eller mindre anemiske britene og de mer eller mindre velpudrede franskmennene som i sin tid formulerte konservative ideer i kontrast til borgerskapets oppgjør med adelens privilegier og arbeiderklassens revolusjonære eskapader.
Nå skal det sies at Røe Isaksen har en sunn skepsis til deler av den konservative arven. Han er selv en moderat type, som helst blander liberale holdninger med sitt konservative grunnsyn. De to ideologiene er som Gin & Tonic, skriver han: Forferdelig hver for seg, men riktig godt sammen.
Akkurat denne fyndige formuleringen har han riktignok hentet fra Civita-sjef Kristin Clemet, men den sier noe om hvor landet ligger: Røe Isaksen er omtrent like kritisk til den mørkeste reaksjonen som han er til sosialistiske utopier, sosialdemokratisk planstyring og den aller mest vulgære markedsliberalismen.
Slik sett lykkes han for så vidt med å «forandre for å bevare» – også konservatismen selv.

Tilbake til røttene
Valgnederlaget skyldtes «avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på,» skriver Røe Isaksen.
Nå står han midt i en liten bølge av fornyet interesse for ideene på høyresiden i norsk politikk. Tidsskriftet Minerva har gjenoppstått i ny ham, med Røe Isaksen som redaktør og sentral premissleverandør. Sist høst kom det også ut to bøker som kontemplerer over Minerva-kretsens virksomhet på 60-tallet, gruppeportrettet Politikk som idékamp og tekstutvalget Fra den annen front. Røe Isaksen knytter seg til denne tradisjonen – til Lars Roar Langslet, brødrene Lønning og Francis Sejersted, blant andre.
Først og fremst er det likevel klassikere som Edmund Burke, Adam Smith, Alex de Tocqueville – og Tatcher-inspiratoren Friedrich A. Hayek – han plukker ideer fra.
Han skriver at flere av dem har fått et ufortjent dårlig rykte, og mener at de ga svar i sin tid som må formuleres på nytt i vår tid. Slik sett er Røe Isaksen sjelden vare i politikerkretser. Han kombinerer politisk praksis med en god del tenkning og har grep om en del politisk-filosofiske spørsmål. Forholdet mellom fellesskap og individuell frihet blir for eksempel drøftet inngående. Vi trenger flere slike. Da er det også morsommere å være uenig.

Bremsekloss
Og noe annet faller vanskelig. For all del: Det skal ikke gå partipolitikk i dette. Men man kan vanskelig slippe følelsen av at Høyre om! er utilstrekkelig i møte med flere av vår samtids avgjørende spørsmål.
Den konservatismen Røe Isaksen gjør seg til talsmann for er ingen politisk ideologi i streng forstand. Snarere er det snakk om et samfunnssyn, der det blant annet dreier seg om å sette grenser for politikken, ha tiltro til frivillige sammenslutninger og dydige mennesker. Den sosiale organismen endrer seg sakte, på uforutsigbare måter, skriver Røe Isaksen. Å lede an i utviklingen er derfor farlig.
Innovasjon, initiativ og kritikk av dogmer faller dermed utenom. Selv om Røe Isaksen ironiserer lett over at Arbeiderpartiet ga Høyre en bremsekloss til 100-årsjubileet, er det ofte som om verden går framover av seg selv i hans bok.
Globaliseringen skal for eksempel møtes med en kombinasjon av forandring og forankring, mener den unge mannen fra Høyre.
Han ser behovet for å føre en «aktiv reformpolitikk», og for å «konservere selektivt», i møte med endringer som er dramatiske. Vi må reagere, men forsiktig, forsiktig, så ikke røttene våre rives opp.
Det er faktisk litt klokskap i argumentet om at globaliseringen fører til noen fryktreaksjoner som enhver bør innreflektere i ens politiske horisont. Når det kommer til stykket er det imidlertid – ved siden av demokratiet, som de færreste vel vil fjerne – kongehuset og kristendommen, samt «folkesjela, denne mystiske entiteten», som skal konserveres i Røe Isaksens konservatisme. Dette er altså den faste grunnen vi skal stå på når vi åpner oss for verden? Man skulle tro mannen hadde opplevd krigen.

De vestlige verdiene
Det er ikke sagt til forkleinelse for dem som har gjort nettopp det. Ikke er det ment som et argument mot historisk bevissthet om den alltid eksisterende faren for dramatiske sivilisasjonssammenbrudd, heller.
Likevel må man spørre hvorfor Røe Isaksen ikke vier mer plass til refleksjoner rundt forholdet mellom den konservative arvens forsvar for enkeltlands kulturelle egenart, «de vestlige verdiene» og den kristne sivilisasjonen på den ene siden, og debatten om partikularisme og universalisme, som ligger bak så mange av de vanskeligste spørsmålene i vår tid, på den andre. I det hele tatt er det påtagelig at forfatteren først vender seg mot hva konservatismen skal være nå på de siste 10 sidene, mens de første 185 er viet fortiden.
Kanskje er svaret at konservatismen må utfordres mer om slike emner skal innpasses. Men da slutter den vel også å være konservativ.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Morsom å mislike
Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om!
For en ny konservatisme
Cappelen Damm (2008)
207 sider

Anmeldt: Samantha Power: Redningsmannen (Ny Tid)

Flammen de slukket

Samantha Power skriver rystende og reflektert om FN-toppen som ble drept i Irak for snart fem år siden.

[fn] Klokka 16.28 den 19. august 2003 ble Sergio Vieira de Mellos kontor i Canal Hotel, som var FNs hovedkvarter i Baghdad, forvandlet til et rykende krater.
Vieira de Mello, brasilianeren som i en alder av 55 var blitt utpekt av Kofi Annan til å lede FN-operasjonen i det okkuperte Irak, hadde forsøkt å finne en rolle for verdensorganisasjonen. På den ene siden trengte han et godt forhold til Paul Bremer, den amerikanske administratoren. På den andre siden måtte han unngå at FN ble assosiert med okkupantene.
Nå var den vanskelige ballansegangen hans minste bekymring. Etter eksplosjonen lå han fastklemt under betongen, mens livet, som i stor grad hadde handlet om å forholde seg – intellektuelt og praktisk – til dilemmaer av denne typen, ebbet ut.
Med Vieira de Mello døde ikke bare en av FNs mest inspirerende skikkelse. Han personifiserte også verdensorganisasjonens strev med å få grep om en ustabil og uoversiktelig verdensorden.
Det mener i alle fall Samantha Power, professor ved Harvards John F. Kennedy School of Government. Som hun skriver i Redningsmannen. Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden: «Han døde under det sammenstyrtede Canal Hotel – med vekten av FN hvilende over seg.»

Pragmatist og idalist
Power, som har vært i Oslo denn uka, slo gjennom med A Problem from Hell i 2002. Der skildret hun folkemordenes historie og foreslo en humanitær intervensjonisme. I sin nye bok beskriver hun en mann, som fra da han fikk sin første jobb i Geneve i 1969 – via Bangladesh, Sudan, Kypros, Mosambik, Libanon, Kambodsja, Bosnia, Rwanda, Kongo, Kosovo og Øst-Timor – veide realisme og idealisme for å finne løsninger på tilsvarende utfordringer innenfor en FN-sammenheng.
Etter Berlinmurens fall så framtiden lys ut for en verdensorganisasjon som hadde vært handlingslammet under stormaktenes etterkrigsrivalisering.Vieira de Mello ble i de avgjørende årene som fulgte mannen FN tydde til i vanskelige postkonfliktsituasjoner.
Det er liten tvil om at hans til tider selvutslettende lojalitet er beundringsverdig. Samtidig gjorde han store feil. Ikke bare var han en notorisk kvinnebedårer. Det var også politiske blundere, som fikk tildels alvorlige konsekvenser. I Bosnia ble Vieira de Mello gitt tilnavnet «Serbio» etter å ha pleiet intim omgang med krigsforbryteren Radovan Karadzic, og i Kambodsja drakk han vin med Røde Khmer-lederen Ieng Sary.
Formålet var alltid nobelt, som å unngå at Røde Khmer trakk seg fra den skjøre fredsavtalen eller å oppnå at serberne i Bosnia lettet presset på enklaven Gorazde. I det første tilfelle fikk han kanskje utsatt det uunngåelige, mens han i det siste kan sies å ha utsatt et nødvendig oppgjør med serbisk aggressivitet.
Vieira de Mellos devise var å snakke med alle, å fokusere på framtiden, ikke fortiden. Men etter hvert som uhyrlighetene i Rwanda og Srebrenica gikk opp for ham, reviderte han synet sitt. Det var grenser også for FNs nøytralitet. Grove forbrytelser kunne ikke i lengden gå ustraffet, selv om det var kortsiktige humanitære gevinster knyttet til lovnader om immunitet.
De samme hendelsene gjorde ham til en tilhenger av at verdenssamfunnet griper inn for å beskytte en befolkning når staten ikke lenger vil – om nødvendig med militæremakt. Han kom fram til at humanitære intervensjoner kunne legitimeres selv uten FN-mandat. Vieira de Mello var riktignok bekymret for at slike unntak skulle skape presedens, men mannen som i 1968 sloss med politiet ved Sorbonne, hadde tilbakelagt en betydelig distanse.
Power, som var rådgiver for Barack Obama inntil hun kom med noen vel friske karakteristikker av Hillary Clinton, betrakter utviklingen som en evne til å lære av sine egne og FNs feil. Dialektikken mellom prinsipper og pragmatisme hadde til slutt skapt en moden Vieira de Mello, som tok hensyn til politiske, og byråkratiske begrensninger, samtidig som han presset på der det var mulig å skape en litt bedre verden, på lang sikt.

Rystende «dobbeltbiografi»
At Gyldendals nye dokumentarserie Arena åpner med Powers bok, tyder på kvalitetsbevissthet. Samtidig er det et modig valg, all den tid Redningsmannen langt fra lar seg fordøye på et par ettermiddager. På den andre siden kan man vanskelig tenke seg en bok som i større grad rettferdiggjør et langvarig opphold på nattbordet til den som ønsker å dukke ned i dilemmaene knyttet til det internasjonale samfunnets kriseberedskap – kveld eller kveld.
Det skyldes først og fremst forfatterens evne til å koble en fascinerende og rystende enkeltskjebne med historisk refleksjon omkring den sikkerhetspolitiske utviklingen fra dekolonialiseringen, via 90-tallets intermesso, til 2000-tallets «krig mot terror».
Som Power selv skriver, er dette en «dobbeltbiografi», om en kompleks mann og om en kompleks verden. Det dukker også opp et tredje refleksjonsnivå, som forfatteren kunne gjort mer ut av. Vieira de Mello var filosof, og skrev avhandlinger om forholdet mellom filosofisk refleksjon og politisk handling når han ikke var i felten.
Om man skulle ønske mer, måtte det være at Power tok bedre vare på dette oppsparket. De politisk-fiosofisk aspektene ved dilemmaene som verdenssamfunnet må ta stilling til var noe Vieira de Mello ivrig diskuterte, men hennes egne forsøk på å formulere filosofiens politiske implikasjoner – og omvendt – er sjelden inngående. Noe slikt kunne imidlertid bidratt til at blikket ble løftet fra en nitidig kronologisk arrangert og til tider overveldende detaljrikdom.

FN må lære å si nei
Når det er sagt gir Redningsmannen impulser til å tenke gjennom avgjørende spørsmål. Ikke minst i et Norge der «FN-linja» har blitt politisk allemannseie, byr Power på motstand. Etter lesningen er det vanskeligere å akseptere de mest primitive refleksene i den utenrikspolitiske debatten.
En av bokas tankevekkende innslag handler om at landene i sikkerhetsrådet til tider bruker FN som fikenblad. Stormaktene er ansvarlige for beslutningen om en operasjon. Likevel er det FN som får skylden når kompetansen og ressursene ikke matcher forventningene. I en rapport ved årtusenskifte het det at FN må lære seg å si «nei» til uløselige oppdrag. Det var et standpunkt Vieira de Mello hadde forståelse for.
Kanskje kunne det også forhindret en operasjon i et Irak som alt var i ferd med å falle fra hverandre på grunn av beslutninger amerikanerne fattet i «den gylne timen», helt tidlig i postkonfliktfasen.
Etter et drøyt tiår, der verdensorganisasjonens hadde gått fra å se store muligheter til å bli overkjørt av en amerikansk regjering og dens «koalisjon av villige», var FN imidlertid desperate etter igjen å spille en rolle. Den de sendte var som vanlig Sergio Vieira de Mello. Denne gangen kom han ikke tilbake.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Samantha Power
Redningsmannen
Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden
Oversatt av Guro Dimmen og Gunnar Nyquist
Gyldendal (2008)
576 sider

Anmeldt: Bernt Hagtvet (red.): Folkemordenes svarte bok (Ny Tid)

Den største forbrytelsen

Folkemordets svarte bok vil utvide vår forståelse av de groveste overgrepene. Men er alt som er forferdelig et folkemord?

Av Halvor Finess Tretvoll

[massevold] Holocaust var en grusomhet så eksepsjonell at de moralske og folkerettslige kategoriene fra før krigen var blitt utilstrekkelige da freden senket seg. Man trengte et nytt ord for å beskrive det Winston Churchill kalte en «navnløs forbrytelse».
Den polske juristen Raphael Lemkin foreslo «genocid», som egentlig betyr «stammemord». Han betraktet dette som en internasjonal forbrytelse og ville at stater forpliktet seg til å hindre og straffe denne groveste formen for kriminalitet, noe han først fikk gjennomslag for i Nürnberg-prosessen.

Politikk og semantikk
Da FNs generalforsamling vedtok Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord i 1948, så hans livslange bestrebelser ut til å lykkes mer permanent. Men istedenfor å feire, satt Lemkin i en korridor i FN-bygningen og gråt.
Han hadde mistet familien i Holocaust, og var kanskje rørt av et viktig øyeblikk i folkerettens historie. Ifølge Folkemordenes svarte bok, som ble lansert på et seminar i Gamle festsal denne uka, ønsket han imidlertid også en bredere definisjon av forbrytelsen enn det vamle kompromisset vestmaktene og Stalin var blitt enige om.
I antologien, som professor Bernt Hagtvet har redigert, er innsnevringen av folkemordbegrepet gjenstand for kritikk. Slik griper boka inn i en kontrovers som er preget av at det har gått både erindringspolitikk og sikkerhetspolitikk i semantikken.
Forfatterne opererer med varierende definisjoner, men av både enkeltbidrag og utvalget av morderiske begivenheter på de 670 sidene, forstår man at konvensjonens ordlyd er inneffektiv i møte med flere av det 20. århundrets overgrep.
Stalins terror på 1930-tallet faller for eksempel bare delvis inn under den snevre definisjonen. Det samme gjelder Pol Pots skrekkregime i Kambodsja fra 1975 til 1979.
Hovedproblemet er at konvensjonsteksten begrenser folkemord til å gjelde «en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Mot dette fastholder antologien at også systematiske drap på politiske og sosiale grupper bør omfattes.

Problematisk vaghet
Fra Namibias ørkener, der Hererofolket ble slaktet i 1904, til Darfur, der Janjaweed-militsen herjer hundre år senere, går det en blodstenket linje av massive og systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle grusomheter bør betegnes som folkemord, med alt hva dette fører med seg av politiske og moralske implikasjoner.
Det kan finnes gode grunner for å utvide definisjonen. Blant de viktigste er nødvendigheten av å forstå hvordan massevold oppstår, slik at den kan motarbeides. Og da framstår semantiske debatter som irrelevante.
Det eksisterer imidlertid like gode grunner for å opprettholde en relativt snever kategori, forbeholdt hendelser som Holocaust, drapene på 800 000 tutsier og moderate hutuer i Rwanda i 1994 og overgrepene mot den armenske befolkningen i restene av Det ottomanske riket under den første verdenskrigen. En for vag definisjon kan for eksempel føre til at folkemordbegrepet tømmes for noe av sin politiske og moralske kraft.
Kambodsjas «Killing fields» og Stalins utrenskninger av kulakkene faller innenfor en moderat utvidet definisjon, men burde ikke Maos kulturrevolusjon i så fall vært behandlet like utførlig i Folkemordets svarte bok? De systematiske drapene på kommunister i Indonesia i 1965-66 blir viet et eget kapitel. Og ifølge Hagtvet gjør Kina seg skyldig i et «kulturelt folkemord» i Tibet.
Begge disse forbrytelsene er alvorlig, men dersom man først skal utvide folkemordbegrepet såpass: Hva med kurdernes skjebne i Saddam Husseins Irak, hendelsene i Kongo under Kong Leopold, overgrepene mot aboriginerne i Australia eller Mengistu Haile Mariams røde terror i Etiopia i 1978? Listen kan dessverre gjøres lang.
Kenya står forøvrig ikke på den, selv om det tidlig ble gjort forsøk på å kategorisere urolighetene etter valget der som et folkemord in spe. Å sammenlikning Kenya med for eksempel Rwanda tilslører de underliggende årsakene til den kenyanske krisen og fører til en bagatellisering av den velorganiserte masseslakten på tutsier og moderate hutuer.
Folkemordenes svarte bok går aldri så langt, men man kan likevel spørre om ikke boka, et stykke på vei, legitimerer en slik uthuling av begrepet. Dessuten risikerer man altså å tåkelegge dynamikken og årsaksforholdene bak volden når sammenlikningene blir for generelle, og det går i mot bokas uttalte målsetning.
Samtidig er et komparativt blikk nødvendig skal man få økt forståelse for hva som skjer når et samfunn kollapser i omfattende voldshandlinger. Tysklands famøse historikerstrid på 1980-tallet handlet nettopp om et forsøk på å trekke paralleller. Ernest Nolte betraktet Hitlers utrydningsleire som et «svar» på Stalins GULAG-system, noe som virket sterkt provoserende på filosofen Jürgen Habermas, ettersom det kunne tolkes som en bortforklaring av Tysklands fundamentale skyld og ansvar i det som i dag må betraktes som et sivilisatorisk nullpunkt, og som også fikk oss til å uttale ordene «aldri mer».

Verdenssamfunnets ansvar
Antologibidragsyterne er, som de fleste andre, rystet over at grusomhetene og sivilisasjonssammenbruddene likevel ikke ser ut til å opphøre, ofte fordi makt- eller interessepolitikk går foran medmenneskelighet.
Kombinasjonen av en utvidelse av folkemordsbegrepet og dette ønsket om at «Responcibility to protect»-doktrinen skal bli mer enn retorikk, gjør også boka kontroversiell i forhold til debattene om humanitære intervensjoner.
Sist helg skrev Arild Linneberg i Klassekampen at Kjell Arild Nilsens grundige bok Milosevic i krig og i Haag var «enda et bidrag i rekka av antiserbisk propaganda». Linneberg betvilte også påstanden om at Milosevic var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten under krigene på Balkan på 90-tallet. Dette henger sammen med hans motstand mot Nato-intervensjonen i 1999, og er drevet av en frykt for at humanitære intervensjoner skal bli skalkeskjul for «nykolonialisme».
Linnebergs holdninger deles av flere på venstresiden. Man kan imidlertid vanskelig tenke seg en posisjon som er fjernere fra den som kommer til uttrykk i Folkemordenes svarte bok. Her framstår Natos aksjon overfor Serbia snarere som et unntak fra en like regelmessig som uhyggelig maktpolitisk forkludring av verdenssamfunnets ansvar for å forhindre overgrep, noe som ofte gir seg utslag i forsøk på å sno seg rundt folkemordbegrepet.
USA gjorde det i forbindelse med Rwanda, og mens regimet i Khartoum i dag forsøker å sabotere utplasseringen av en effektiv FN-styrke i Darfur, beskriver EU-parlamentet hendelsene i Sudans vestlige provins som «ensbetydende» med folkemord. Denne «moralske feigheten», for å bruke Hagtves ord, gjør det mulig å unnlate å iverksette sanksjoner. Samtidig viser eksemplene hvor viktig en presis definisjon av folkemordbegrepet er i en aktuell politisk kontekst.

Aktuell bok

Bernt Hagtvet (red.)
Folkemordenes svarte bok
Universitetsforlaget (2008)
670 sider

Anmeldt: Henning Kristoffersen: Det nye Kina (Ny Tid)

Den kinesiske OL-floka

Sett fra Beijing må fakkelstafetten fortone seg som et alvorlig tap av ansikt.

Av Halvor Finess Tretvoll

[kina] Ilden får ikke brenne i fred om dagen, der den er på vei mot Beijing-lekene. Da OL-fakkelen passerte London sist søndag, ble 35 personer, som demonstrerte mot menneskerettighetsbrudd i Tibet, arrestert da de forstyrret det som skulle være en triumfferd for det kinesiske lederskapet. I Paris klarte demonstrantene å presse arrangørene til å slokke ilden. Flere ganger. Og i de fleste andre europeiske hovedsteder drøftes boikott – i det minste av åpningsseremonien.
Samtidig har Henning Kristoffersen, mangeårig leder for BIs virksomhet i Kina, gitt ut bok. Ifølge forfatteren selv skal den være til praktisk hjelp for norskinger som vil drive business i Midtens rike.

PR-katastrofe
Rett skal være rett. Kristoffersen gjør også mer enn det. Her kommer vi et stykke inn i kinesisk tenkemåte. Det nye Kina kan til og med forklare hvor lite hyggelige oppmerksomheten som blir Beijing-OL til del må være for Kommunistpartiet.
Ikke bare beskriver boka hvordan lekene, som er de dyreste noensinne, en gang for alle skulle vise verden solsiden av det nye Kina. Forfatteren understreker også betydningen av det å få og det å tape «ansikt» i kinesisk kultur. Begrepet «mianzi», som direkte oversatt betyr «fasade», er en helt avgjørende størrelse – på individnivå, familienivå og på samfunnsnivå. De siste 150 årene før Kommunistpartiet tok makten var en sammenhengende periode med ydmykelser fra Vesten, skriver Kristoffersen, mens OL i august skulle bli begivenheten der «Kinas gjenreiste storhet vises frem».
Sett fra Den forbudte by, er det som nå skjer lite annet enn katastrofalt, med andre ord. Det spørs om det hjelper at Kommunistpartiet har hyret inn et stort internasjonalt pr-byrå.

Globalpolitisk utfordring
Å lese Kristoffersens bok mens tv-bildene fra protestaksjoner mot kinesiske menneskerettighetsbrudd fyller skjermen, skaper også refleksjoner som strekker seg forbi debatten om forholdet mellom sport og politikk.
Kina er i ferd med å bli en makt så stor at den i Det hvite hus anses som det nye århundrets viktigste strategiske trussel, skriver tidligere Economist-redaktør Bill Emmot i Rivals. Han mener USAs og Indias atomsamarbeid er et forsøk fra Washingtons side på å skape en regional maktballanse i Asia, og mener at det er i disse relasjonene de neste tiårenes verdenspolitikk vil formes.
Når man sammenstiller det med Kristoffersens perspektiv, kommer en mulig verdikonflikt, mellom nye og gamle stormakter, men også mellom demokrati og diktatur, til syne.
Om ansvarlige vestlige ledere i så fall vil kunne gjøre stort mer enn å holde seg borte fra symboltunge arrangementer, er usikkert. I handelspolitikken vil det fortsatt foregå trefninger, selvfølgelig. Men virkelig å sette makt bak kravene om endringer i Kinas politiske struktur? Grensen for hva man kan tolerer i internasjonal politikk er vanskelig nok å trekke, når vi ikke står overfor det 21. århundrets nye stormakt.
Det som gjør situasjonen ytterligere problematisk, er at kinesere flest ser ut til å være rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Som Kristoffersen skriver: «Vi må ta inn over oss at en rekke tiltak som startes av partiet, men som strider mot våre egne verdier, genuint støttes av store deler av det kinesiske folk.»
Man kunne nøyd seg med å påpeke at forfatteren ikke helt er på linje med Amnesty International her. Samtidig er det nødvendig å forstå det kinesiske perspektivet på alt fra ettbarnspolitikken, via regimets propagandabruk til Beijings steile holdning i forhold til Taiwan og Tibet.

Syv år i Shanghai
Kristoffersen fikk sine første erfaringer fra Kina i 1989, da han ble med faren, en kremmersjel fra Sandefjord, for å kjøpe billige møbler, som siden skulle selges dyrt i Norge. Deretter ble det syv år i Shanghai.
Til å begynne med trodde han at kineserne, om han bare fikk dem på tomannshånd, ville dele hans motstand mot dødsstraff og støtte studentene fra Den himmelske freds plass. Det gjorde de sjelden. Istedenfor oppdaget forfatteren at de unge på mange måter sa seg tilfreds med status quo. De ønsket seg en bedre hverdag, ja. Men noe egentlig politisk engasjement fantes ikke.
I Det nye Kina får man vite hvordan dette henger sammen med en utbredt kinesisk pragmatisme. Selv medlemmer av den voksende middelklassen, som potensielt kunne blitt en utfordring for Kommunistpartiet, ser stort sett ut til å ønske seg partimedlemskap, fordi det åpner dører og er en betingelse for høyere stillinger. I likhet med regimet selv, ser de ofte partiet som en garantist for stabilitet. Det er igjen en forutsetning for fortsatt vekst.
Slik viser det seg at vestlige forståelsesmåter sjelden forteller hele historien om dynamikkene i det kinesiske samfunnet. Den kinesiske nasjonalismen, slik den kommer til uttrykk i forhold til Taiwan og Tibet, er for eksempel ikke først og fremst et resultat av partiets propaganda, slik Kristoffersen ser det. Snarere har den «vokst frem fra folket selv».

Pragmatisme og harmoni?
Da Deng Xiaoping tok over etter Mao, startet han de økonomiske reformene med ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Poenget hans var at «sosialisme med et kinesisk ansikt» godt kunne bety markedsøkonomi kombinert med en politisk jernhånd. Da Jiang Zemin gikk av som partiformann forsvant selv den kommunistiske retorikken, mens bedriftsledere ble invitert inn i varmen. Dette ensidige fokuset på økonomisk vekst har fremdeles sine tilhengere, men dagens leder, Hu Jintao, ønsker også å bevare «harmonien» i det kinesiske samfunnet, som lider kraftig av voksesmertene. Spenningene mellom by og land, og mellom generasjonene, øker. Den rivende utviklingen skaper også tapere og store miljøproblemer.
Framtiden vil derfor kreve mer pragmatisme av det kinesiske lederskapet. Regimet i Beijing er kanskje sårbart for press på grunn av OL, noe som for eksempel ble utnyttet da Kina ble overtalt til å aksepterte FN-soldater i Darfur. Men det er et åpent spørsmål om dette også vil være effektivt i forhold til politiske rettigheter i Kina.
Ifølge Det nye Kina er uthaling av tiden en utbredt kinesisk forhandlingsteknikk. Kinesiske bedriftsledere ser ut til å mene at tiden som oftest arbeider for dem. Med årlige vekstrater på ti prosent, er det ikke underlig om også de politiske lederne av og til tenker slik i debatter om menneskerettigheter og demokrati.
Hva politikere og aksjonister i Vesten bør tenke, er et annet spørsmål.


Aktuelle bøker

Henning Kristoffersen
Det nye Kina
Universitetsforlaget (2008)
194 sider

Bill Emmot
Rivals
How the Power Struggle Between China, India and Japan Will Shape our next decade
Pinguin (2008)
314 sider

Anmeldt: To bøker om Norge i overgangsalderen (Ny Tid)

Et lite land i overgangsalderen

To nye essaysamlinger portretterer det postindustrielle Norge. Og viser motrøslas strev med å gripe den nye tiden.

Av Halvor Finess Tretvoll

[nasjonen] Smelteverket på Odda står kaldt nå. I bygda diskuterer man om det som en gang var klodens største karbidsmelteovn bør på UNESCOS liste over verdenskulturarven. På Raufoss har man derimot opprettet en høyteknologisk næringsklynge med en årlig omsetning på 4,5 milliarder kroner.
På Ekofisk-feltet står en betongkoloss, en ingeniørbragd fra det norske oljeeventyrets barndom, etterlatt i havet, overtatt av selene, mens en ny fase i det samme eventyret har gjort Hammerfest nesten ugjenkjennelig. Nå er også Finnmark, «kanskje den siste bastionen for det gamle Etterkrigs-Noreg», i ferd med å endre seg dramatisk

Motrøslas modernitetstolkning
Marit Eikemo og Nils Rune Langeland forsøker i hver sin essaysamling å forstå dette nye Norge. De skriver begge i spenningsfeltet mellom det som var og det som kommer.
I Stamsund i Lofoten er den gamle fiskemelfabrikken stengt, mens «kunsten og kulturen er i ferd med å overta heile definisjonsmakta i fiskeværet». Drammen er ikke lenger en trelastby, men forstår seg selv som en lysby, med lyspæreprodusenten Osram i en sentral rolle.
Eksemplene er hentet i likt monn fra de to bøkene. Det er riktignok forskjeller mellom dem. Mens Eikemo i Samtidsruinar søker steder og bygninger som har utspilt sin rolle og kanskje kan få en ny, er Langelands Noreg en samling tekster som først sto på trykk i avisa Dag og Tid, opprinnelig presentert som en artikkelserie. Mens Langeland forsøker å kartlegge den folkelige nasjonalkjenslas stilling i dag, og gjør seg til talerør for et agg mot samfunnsvitenskapen i Oslo, kulturradikale 68-ere med folkeforakt og elitistisk naivisme, er Eikemo mindre polemisk og mer personlig.
Lest på Grorudbanen, mellom Stovner og Tøyen, er likevel likhetene tydelige. I lyset fra Ammerudblokkene er det som om Langelad og Eikemo representerer to fløyer i den samme begevelsen, som nå har dukket opp igjen på den andre siden av Arbeiderpartistaten, med ambisjoner om å fortolke det postindustrielle Norge fra motkulturenes perspektiv. Det er vestlandet som skriver – i den ene boka vestlandsmannen, med en tydelig understrøm av maskulinitetsnag, i den andre vestlandskvinnen, med et mer feminint blikk.

På Grorudbanen
Man kan lese Eikemo på vei fra Tøyen til Stovner, om man leser litt raskt. I det man går på t-banen, slår det en at Eikemos bevissthet om Odda-litteraturens klisjeer er kledelig. Etter hvert ser man hvordan hun gjør så forskjellige fenomener som omleggingen av forsvaret, psykiatriens historie og spilleautomatforbudet til gjenstand for intens refleksjon, knyttet til minner og møter. Innen man kommer fram, har man imidlertid også lest om Stovnersenteret.
«Dette er ikkje mitt hood», skriver Eikemo. Hun har vært der tidligere, etter et friidrettsstemne i barndommen, og var til og med forelska i en gutt fra «Stoffner, som bydelen blei kalla på det verste». Men kjenner seg likevel ikke igjen.
Det er ulykken, da taket raste ned i Centra mat høsten 1997, hun tar utgangspunkt i. Den gikk inn på alle som bodde i dalen, men det var samtidig slående hvordan bygget reiste seg på nytt, og faktisk ble utvidet betraktelig. Eikemo føler et ubehag ved dette. Hun har selvfølgelig rett i at det Steen og Strøm-eide kjøpesenteret er et kommersielt sted, og at det var noe av grunnen til den raske normaliseringen.
At plassen også er mer enn penger, for gutten hun var forelsket i, for dem som spiller basket i Stovnerhallen like ved, for jentene som har en jobb ved siden av skolegangen, for barnefamiliene som gjør lørdagsinnkjøpene der, klarer hun ikke helt å leve seg inn i, tross forsøkene.
Hun lurer til slutt på om det kan «skje noko stort og vakkert her òg». Selvfølgelig kan det det.

Oslo indre øst
Langeland kan leses på turen tilbake, om man blar tilsvarende raskt og har mage for mer.
Først og fremst er det folkeåndens stilling i det «det etternasjonale Noreg» Langeland skriver om. Han trekker linjer fra 1800-tallet til det 21. århundre, fra protestantismen til den oljefinansierte opplevelsesøkonomien, og formulerer spisse, provoserende samtidsdiagnoser. Flere av dem er treffende, som ved Dyreparken i Kristiansand, der Julius framstår som det nye Norges apegud. «I dette mangslungne fantasilandskapet av dyr og born kan vi oppleve kimen til ein ny sivilisasjon på nært hald,» skriver Langeland. «Natur, kultur, marknad og barndom går... opp i ei høgre fredsæl, paradisisk sameining.»
Så kommer man fram til Oslo indre øst. I boka: «Sola og dei tretti varmegradane trykkjer menneska ned i gatene. Det er noko brennande afrikansk i lufta,» heter det. Langeland besøker Moskeen i Urtegata. Den er labyrintisk. Forfatteren føler seg som Josef K. i romanen til Kafka. På vei vekk møter han en gruppe menn i Tøyengata, og Langeland føler at han må krysse over til motsatt fortau. Ved Oslo Plaza kommer reaksjonen. «Svarte fuglar stuper innetter og nedetter mot glastårnet, » skriver han. «Er det svaler, undrar eg. Det minner om 11.9. i miniatyr.» Med ett er den store mannen blitt litt redd.

Nasjonens skjebne
Både Samtidsruinar og Noreg kontemplerer over etterkrigsnasjonens stilling. Det er en tapsopplevelse som bearbeides, men ikke uten ambivalens for Eikemos del. Luster i Sognefjorden, der Bosniske flyktninger ble innkvartert på 90-tallet, blir for eksempel effektivt kontrastert med norgesreklame myntet på turister.
Langeland er tydeligere i målet. For ham er «forvitringa av den norske nasjonen» et hovedstadsprosjekt. På Oslo vest drømmes det om å «knekkje dei vestlandske motkulturane». «Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket,» skriver han. «Då kjem nemleg det økonomiske til å fylgje etter.»
Det er da man blir oppmerksom på den rollen globaliseringen spiller, selv i refleksjoner rundt behovet for en postindustriell nasjonal identitet. For Eikemo blir den japanske stjernearkitekten Toyo Itos kokonglignende og mislykkede bygg ved Torrevieja i Spania et dobbeltsidig symbol på de norske solflyktningenes isolasjonisme og hennes egen identitetsbehov. For Langeland blir «Nordvegen», turistløypa langs kysten, der en sveitser bader naken i boblebadet ombord i hurtigruteskipet MS Trollfjord, kilden til en alternativ nasjonalmytologi.
Den postindustrielle norskdomsrøsla er ikke helt fri for ironi den heller, med andre ord.

OMTALT

Marit Eikemo
Samtidsruinar
Spartacus (2008)
222 sider

Nils Rune Langeland
Noreg
Aschehoug (2008)
185 sider