Anmeldt: Barbara Ehrenreich: Dancing in the Streets

Dansbar historie

Barbara Ehrenreich har skrevet historien om gatefestenes politikk.

[sosiologi] Dansefeber er ikke et nytt fenomen, ifølge Barbara Ehrenreich. Og heller ikke noe som gjør seg best på tv. Det suggererende ved dansen, det som skaper vår kollektive sans for rytme, oppstår nemlig først når vi er deltakere, og ikke bare tilskuere, som hun skriver.
I Dancing in the Streets feller forfatteren bitre tårer over at menneskene har mistet denne kontakten med en rytmiske fortid. Spontan utfoldelse i gatene var en gang limet som bandt samfunn sammen, slår hun skråsikkert fast. Nå er den menneskelige trangen til å bevege seg i takt tapt av synet, blitt korrumpert av kulturindustrien eller kuet av tonedøve makthavere, om de så er amerikanske kristne av den humørløse typen eller saudiarabiske wahabister.

Dansemani
Den nye boka til forfatteren bak Kjøpt og underbetalt og Lokket og lurt feirer med andre ord det menneskelige potensialet for kollektive gledesutbrudd i alt fra ringleik, via sufiislam og afrikanske stammeritualer til VM i fotball.
Ehrenreich begynner imidlertid i riktig gamle dager. Kanskje ble rytmesansen til som et forsvar mot rovdyr, forestiller hun seg. Så følger vi festlighetene via de gamle grekernes dionysiske orgier, der tilhengerne danset i skogen om natten, og middelalderens karneval. Vi møter ekstatiske prester og 50-tallets rockeopprør, den romerske Cybele-sekten, der mennene kastrerte seg selv, og utbrudd av dansemani i tyske og italienske byer på 13-, 14- og 1500-tallet.
Samtidig forteller boka historien om en langvarig kamp mellom folkets livslyst og elitenes tendens til å ville kvele den kollektive kroppsligheten som arbeidere og bønder, koloniserte og slaver har hengitt seg til som rekreasjon eller som religionsutøvelse gjennom århundrene. Kampen strekker seg tilbake til Romerriket og forsterkes igjen etter hvert som opprørstendenser ble en del av den europeiske karnevalstradisjonen i senmiddelalderen. I våre dager er det de spektakulære, men pasifiserende mediebegivenhetene, som truer den frilynte selvutfoldelsen.

Barbarisk og dyrisk
Analysen av den retorikken som tidligere ble brukt i slike angrep mot gatefestene gjør alene boka verdt å lese. Det er en slående likhet mellom de militaristiske romernes forfølgelse av dem som dyrket vinguden Bacchus, kirkens forbud mot festligheter i middelalderen, kolonistenes syn på de kolonisertes tradisjoner og etterkrigstidens motstand mot rock. Ritualene, festivalene eller konsertene ble ansett som barbariske og promiskuøse, syndige og dyriske. De fremmet homoseksualitet og – vel, vel – kannibalisme.
Her rører Ehrenreich utvilsomt ved noe vesentlig, nemlig vestlige eliters oppfatning av De andre, samt et svært puritansk trekk ved det (nord)europeiske sjelslivet, nemlig kravet om å stå imot suget fra «jungelrytmene».

Halvspekulativt
I det hele tatt utviser Ehrenreich en imponerende evne til å trekke slike paralleller. Dessverre krever flere av de originale hypotesene en mer overbevisende argumentasjon enn den hun leverer. Et av de mest spekulative kapitlene i Dancing in the Streets konstruerer for eksempel en sammenheng mellom 1600-tallets innstramning overfor festlighetene og en melankolsk epidemi som oppstod på omtrents samme tid blant britiske litterater. Et annet sted hevder forfatteren at Jesus og Dionysos var nært beslektet. Ja, kanskje var det slik at de tidlige kirkesamfunn formet myten om Jesus i Dionysos bilde, som hun skriver. Det er vel bare kanskje.
Boka blir dessuten svakere jo nærmere vi kommer vår egen tid. At et fenomen som Love Parade, Berlins årlige gatefest med over en million deltagere, først blir nevnt mot slutten av etterordet, er symptomatisk for den mangelfulle framstillingen av utviklingen etter – la oss si – Woodstock. Det kan nok henge sammen med at forfatteren neppe har slått ut håret selv de siste tiårene.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Ujevnt fra forfatteren bak Kjøpt og underbetalt
Barbara Ehrenreich
Dancing in the Streets
A History of Collective Joy
Metropolitan Books (2006)
322 sider

Reportasje: Brussel (Ny Tid)

Halvveis til 100

Det blir boller og ballonger når EU feirer fødselsdag. Men hva skjer når festen er over?

Halvor Finess Tretvoll, Brussel

[eu] De eldre herrene som signerte Roma-traktaten den 25 mars 1957, og dermed skapte det indre marked, forventet neppe at 50-årsjubileet skulle feires med «Europäische Clubnacht» i Berlin. Og heller ikke at en gruppe fallskjermhoppere i EU-flaggets farger vil gjøre formasjonshopp over Slovenia.
Men i tillegg til hundrevis av seminarer, konferanser og utstillinger om EUs fortid og framtid, et direktesendt tv-show med Simply Red og Julio Iglesias, samt flere store gatefester, er det dette som preger Europa om dagen.

Punsjeboller og antifascister
De 4500 «romkuglene», altså punsjebollene, som EU-kommisjonens kontor i København vil del for å feire «Rom-traktaten», hadde kanskje falt mer i smak rundt forhandlingsbordet. Men da de eldre herrene en sjelden gang tittet opp fra de statsrettslige spissfindighetene, var det utover et Europa som stavret seg opp av skyttergravene, der ideen om et europeisk fellesskap kunne love varig fred.
Den viktigste strategen bak samlingen av Europa etter krigen, Jean Monnet, mente for eksempel at «fred er umulig dersom statene i Europa gjenoppbygges på basis av nasjonal suverenitet». Han slo også fast at «de europeiske landene er for små til å sikre den nødvendige økonomiske veksten og sosiale utviklingen».
I Storbritannia, argumenterte en gruppe som kalte seg Federal Union alt tidlig i krigen for en europeisk union når Hitler var knust. Og på Mussolinis fangeøy Ventotene skrev antifascistene Altiero Spinelli og Ernesto Rossi et innflytelsesrikt manifest der de gikk inn for et fritt og forent Europa.

Voksesmerter?
Når Agbar-tårnet, et av de arkitektoniske landemerket i Barcelona, under jubileet vil «skinne i den europeiske samlingens farger», som kommisjonen skriver, er det mot en slik bakgrunn.
Etter grunnlovstraktatens skjebne og uenigheten om Tyrkia kan man imidlertid spørre om 50-åringen alt har pådratt seg hjerte- og karsykdommer, eller bare lider av voksesmerter i sen alder. European Policy Center (EPC), en av de mest anerkjente tenketankene i EU-hovedstaden, forsøker å finne det ut.
– EU-toget er på skinnene igjen, sier Guillaume Durand, som er en av forskerne der.
Hvor det skal og hvor langt det kommer, er et annet spørsmål, innrømmer han.
Etter Roma-traktaten har den europeisk integrasjonen gått gradvis fremover, slik Monnet så for seg. I 1967 skapte man ett felles råd og en felles kommisjon for Kull- og stålunionen fra 1952, fellesmarkedet og et atomenergisamarbeid. I 1979 foregikk de første direktevalgene til Europaparlamentet og i 1984 fikk en aldrende Altiero Spinelli parlamentet til å vedta en traktatskisse om etableringen av en Europeisk Union. I løpet av årene som fulgte ble ideene herfra gradvis implementert gjennom Maastricht-traktaten (1992), Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (2003). Men forsommeren 2005 kollapset forsøket på å skape en europeisk grunnlovstraktat.
– Konstitusjonsteksten er død og begravd. Ingen i Frankrike eller Nederland vil ta i den eksisterende teksten med ildtang. En eventuelt slanket traktat ville heller ikke blitt kalt en konstitusjon, spår Durand.
I praksis vil EU altså bli nødt til å gå inn i nye runder med tunge forhandlinger. Og det er langt fra sikkert at man kan berge substansen i grunnlovsteksten.
– Mange av vanskene i Frankrike og Nederland er knyttet til de fire frihetene i Roma-traktaten. Og de kommer man ikke unna, sier Durand.
Han tviler imidlertid på at konstitusjonen var det egentlige problemet.
– Og da er det også tvilsomt om den vil bli løsningen på EUs vanskeligheter. Legitimitet er noe man må bevises, hver dag året rundt. Å fylle den europeiske hverdagen med demokratisk substans i form av debatter og påvirkningsmuligheter er viktigere enn nye traktater, sier han, og slår fast at dette naturligvis tar tid.
– Legitimitet på et slikt nivå er ikke noe som etableres i løpet av noen år, men i løpet av noen generasjoner. Nasjonsbyggingsprosessene i de ulike europeiske landene viser at slike prosesser er komplekse, rotete og fulle av tilbakeslag. 50 år er egentlig ikke så mye i en slik sammenheng, forklarer han.

EU-hæren
Ifølge John Kotsopoulos, en av Durands kolleger fra EPC, er utenrikspolitikken et av svært få området der folk faktisk forventer at EU skal spille en større rolle.
I 1955 skapte Jean Monnet Action Committee for the United States of Europe etter at European Defense Community, et tidlig forsøk på en felles sikkerhetspolitikk, med en egen EU-hær, hadde feilet. I våre dager har dette kommet på dagsorden igjen.
– Egentlig har det vært en interesse for økt samarbeid i utenrikspolitikken helst siden Roma-traktaten. Og EU er allerede en tung aktør i verden. Både i utviklingspolitikken og i handelspolitikken snakker Europa med en stemme, sier Kotsopoulos.
– Apropos den kombinasjonen. Handelspolitikken som føres er vel ikke akkurat utviklingsvennlig?
– WTO-forhandlingene er en vanskelig sak. EU er helt nødt til å se på seg kritisk på handelsstrukturene. Endringer i landbrukspolitikken er det som vil svi mest, men det signaliseres en villighet til gjøre innrømmelser nå, sier han.
Også innen sikkerhetspolitikken er EU i ferd med å etablere seg som en langt tyngre aktør, noe som blant annet har skapt en diskusjon om Natos framtid.
– På dette området har EU faktisk noen forser. Vi kan aldri konkurrere med USA militært, men utviklingen etter den kalde krigen har ført til at det legges mindre vekt på statssikkerhet og større vekt på individuell sikkerhet. Derfor har EU spesialisere seg på krisehåndtering og konfliktforebygging, forteller Kotsopoulos.

EU vs. USA?
EUs kampgrupper, der også Norge er med, skal etableres innen 2010, med opptil 60 000 soldater.
– Kampgruppene kom ganske lydløst på banen, og det har ennå ikke vært noen diskusjon om hvor de kunne tenkes å bli sendt til. Men på grunn av intern uenighet kan man tro at EU vil holde seg borte fra de mest sensitive konfliktene. Kanskje tar man heller ansvar for noen av de glemte krigene, sier han.
Storbritannia, Irland og Danmark kom med i unionen i 1973, Storbritannia først etter at Charles de Gaulle hadde lagt ned veto to ganger, på grunn av uenighet om landbrukspolitikken og bekymringer om Storbritannias bånd til USA.
– Hvordan ser du utviklingen i det transatlantiske forholdet i dag?
– Det er mangefasettert. I noen sammenhenger er det en forskjell i tilnærming som bunner i noen dype filosofiske uenigheter. Andre ganger, som i Iran-spørsmålet, spiller EU på lag med USA, sier Kotsopoulos.

EU og de «svartmuskede»
I 1980 fulgte Hellas etter Danmark, Irland og Storbritannia, og i 1986 ble også Spania og Portugal medlemmer, noe som skapte frykt for svartmuskede middelhavsfolk hos bekymrede nordeuropeere. Det gikk letter for Finnland, Sverige og Østerrike, som ble med da Norge sa nei for andre gang. Men etter utvidelsene i 2004 har tilsvarende bekymringer gjenoppstått. Utvidelsesprosessen er mindre populær enn på lenge. Likevel er forhandlinger med Tyrkia i gang.
Alt på 1400-tallet snakket man om å forene Europa mot den tyrkiske fienden. George av Podebrady i Böhmen foreslo for eksempel en kristen union i 1464. Amanda Akçakoca, også hun fra EPC, mener imidlertid at Tyrkia, som det eneste muslimske landet, historisk sett har vendt seg vestover, og at det derfor er et naturlig verdifellesskap mellom Tyrkia og EU.
¬¬– Tror du Tyrkia noensinne vil bli medlem?
– Personlig både håper og tror jeg det, men hvem vet, sier hun.
Så langt har ingen land startet forhandlingsprosessen for så å bli nektet medlemskap.
– Men for tyrkere flest er prosessen viktigere enn medlemskapet. Man finner seg ikke i å bli behandlet annerledes. EU må overbevise dem om at de er velkomne, sier Akçakoca.
– Og det går ikke så bra, eller?
– Spørsmålet har blitt innenrikspolitikk i mange av de gamle medlemslandene. Den europeiske befolkningen er ikke bare skeptisk til Tyrkia, men også til hele utvidelsesprosessen. De opplever et økt press på velferdsgodene og jobbsikkerheten etter den store utvidelsesrunden i 2004 og etter at Bulgaria og Romania ble medlem ved nyttår.

Tyrkisk trøbbel
– Men er det ikke trøbbel i Tyrkia også?
– Jo da. Tyrkias imperiale fortid kan bli et problem. Tyrkerne er ikke vant til å følge instruksjoner. Kypros-spørsmålet og forholdet til den kurdiske minoriteten kan også bli vanskelig, sier hun.
Det pågår dessuten en intens maktkamp i Ankara, og mye avhenger av det forestående valget. Dersom nasjonalistene kommer i regjering, vil det skape problemer for reformprosessen.
– Men dagens Tyrkia er ikke det samme som Tyrkia for fem år siden, og landet vil heller ikke være det samme om ti nye år, sier Akçakoca.

Etter festen
Det er med andre ord nok av spørsmål EU må besvare når blomsterdekorasjonen med Europa-kartet, som Wiens Reservegarten vil skape, har visnet. Etter at man i Luxembourg har spist opp den enorme kaka som skal pyntes med stjerner og blå marsipan til jubileet, vil de igjen dominere Europa. Men foreløpig er det kake igjen.■

htr@nytid.no

2007 avgjør EUs framtid
Presidentvalg i Frankrike i april/mai. Høyrekandidaten Nicolas Zarkosy har ytret støtte til en «mini-traktat» med elementer av konstitusjonsteksten. Sosialistenes Ségolène Royal har lagt fram et ambisiøst europaprogram og åpnet for at en ny traktat ikke omfatter alle EU-landene.
EU-toppmøte i Berlin i juni. Angela Merkel vil bruke formannskapsperioden til å lage en timeplan for en ny traktatsprosess etter grunnlovsfadesen. Det forventes at toppmøte gir svar på spørsmålet om veien framover.
Parlamentsvalg i Tyrkia i november. Den sittende regjeringen til Recep Tayyip Erdogan har problemer, og valgresultatet kan få konsekvenser for medlemskapsforhandlingene.

EU-ideens historie
I 1728 foreslo abboten Charles-Irénée Castel fra klosteret i Saint-Pierre en europeisk liga bestående av 18 selvstendige stater, med felles økonomi og grenser.
I 1814 skrev de franske soslialistene Saint-Simon og Augustin Thierry et essay kalt De la réorganisation de la société européenne, som blant annet inneholdt forslag om et europaparlament.
I 1923 stiftet den Østerikske greven Richard Coudenhove-Kalergi Pan-Europa-bevegelsen, som i dag skryter av å være den eldste organisasjonen med europeisk fellesskap som mål. Den ønsker å samle verdensdelen på kristendommens grunn, uten «nihilisme, ateisme og umoralsk konsumerisme». Både Thomas Mann, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer har vært medlem.
John Maynard Keynes støttet ideen om en europeisk føderasjon etter at den franske statsministeren Aristide Briand presenterte Memorandum on the organisation of a system of European Federal Union for Folkeforbundet i 1930.
Under krigen argumenterte også Nazi-Tysklands økonomer for en europeisk konføderasjon, med felles valuta og sentralbank i Berlin. Hadde de fått det slik, ville Norge blitt medlem.

Roma-traktaten
Underskrevet av Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg den 25. mars 1957.
Etablerte det indre markedet med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Ble senere den viktigste delen av den økonomiske «pilaren»i det europeiske samarbeidet da EU ble dannet i 1993.
Grunnlaget for mange av beslutningsprosedyrene og de juridiske avtalene i dagens EU stammer Roma-traktaten.